ANNONSE
Annonse

– Vi snakker om livet til et barn

Leder for Savnetavsnittet i Oslo politidistrikt, Anders Lunnan Oksvold.

Mens de fleste gleder seg over gryende julehøytid, går noen ungdommer sine helt egne veier. De stikker av.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 12.12.2018 kl 14:35

ANNONSE
Annonse

OSLO: Hittil i år er det registrert 876 henvendelser angående savnede mennesker i Oslo. Rundt halvparten av disse er unge under 18 år. Dette er unge som har rømt i eller til hovedstaden, fra sin omsorgsbase. Det være seg fra hjemmet, barnevernsinstitusjoner eller fosterhjem. Fra vest til øst i Oslo. Storbyen lokker til seg av ulike årsaker. Men i sentrum møtes mange unge til rus, prostitusjon og kriminalitet.

Av de 35 barn og unge som ble meldt savnet i oktober i år, har alle kommet til rette. I november likeså. Selv om de fleste unge kommer til rette av seg selv, blir hentet inn igjen av politiet eller barnevernvakta i Oslo, trenger disse at noen bryr seg.

Historiene varierer, årsakene likeså. De kan være guttene eller jentene som bråkte ekstra mye på skolen, eller som tulla rundt i håp om at noen skulle spørre om hvorfor.

Mange årsaker

Kanskje er de barna som flytter sin smerte ved å lage dype sår på armen, der barndommen handler om å overleve. Eller er de barna som igjen har glemt matpakke fordi det ikke er mat hjemme. Kanskje er de barna som kommer på skolen med blåmerker som ikke kan forklares. Barna som sovner på skolen fordi de sitter våkne hele natta for å vente på at foreldrene skal sovne. Etterpå rydder de opp flasker, medisiner, og passer på at sigarettene ikke starter en brann.

Kanskje er de tenåringene som er utslitt av all krangling og slåssing hjemme. Eller ungdommen med historien som skriver om opplevelser der voksne, tillitspersoner, sniker seg inn på rommet om natta for å ta på de private stedene. Unge som ikke lenger stoler på noen.

Brutte relasjoner

Hvis barna av ulike årsaker har flyttet til en institusjon eller et fosterhjem, kan de innebære mange flyttinger i forkant. Det kan bety at disse barna har gått på flere skoler, de har hatt mange forskjellige lærere, og de har hatt ulike trenere og forskjellige venner. Dette er barna med mange brutte relasjoner. De har hatt naboer og bekjente, men ikke de samme over tid.

Noen har sagt at barn eier seg selv. Foreldre har dem til låns. Sistnevnte former dem like fullt. Den tid er forbi da storfamilien var sitt eget sosiale sikkerhetssystem, og barn ble satt til oppfostring hos en mormor i Hedmark dersom foreldrene ikke mestret oppgaven. Det finnes ulike tiltak som skal sikre barns omsorgs når foreldrene ikke er i stand til å ivareta barna sine, eller hvis barna i seg selv har en adferd som tilsier at tiltak er nødvendig, for å sikre at de kan få det godt.

Det er disse det handler om. Barna. Ungdommene. De som har mange hull og mangler i å være barn. Noen av dem rømmer. De ønsker seg bare vekk. Noen av disse flytter sin smerte ved å oppsøke euforien i rus, men ikke med fokus på rusen i seg selv. De fleste unge vet at det er ulovlig og farlig. Men euforien hjelper å flykte fra følelsene de unge ikke vil føle. Følelsene som forteller om manglende tilhørighet, smerte, vold og svik.

Hundrevis av barn rømmer til Oslo

De aller fleste barn og unge som meldes savnet, blir funnet igjen i god behold, men mange av dem har fått erfaringer de kunne klart seg uten. Når barn og unge rømmer, møter foreldre, institusjoner, barneverntjenesten og politiet felles utfordringer overfor den unge som har rømt. Hvor formålet blant annet er å sikre at den unge raskt hentes tilbake.

– De fleste av disse ungene har foreldre, søsken og besteforeldre. De har omsorgspersoner rundt seg. Når et barn eller en ungdom er savnet, har denne et innfløkt nett med personer involvert, sier leder av Savnetavsnittet i Oslo politidistrikt, Anders Lunnan Oksvold.

Når barnets tilholdssted er ukjent og det er mistanke om at barnet er savnet, setter politiet i gang søk etter barnet, og politiets etablerte rutiner for registrering og iverksetting av tiltak følges på̊ vanlig måte. For de barna som bor på institusjon, eller i fosterhjem, skal disse varsle politiet og inngi formell savnetmelding.

– Det er en lavere terskel for å iverksette tiltak etter en savnet 15-åring enn en 35-åring, uten historikk, sier Oksvold. – Men det er vanskelig å være kategorisk på dette, da ingen sak er lik, fortsetter han.

Svingdør

Klokken er 23.17 tirsdag kveld langs Akerselva. Politiet påtreffer en 17 år gammel gutt. Han er rusa. Voldelig historikk stadfester politiets systemer. Gutten har rømt fra en institusjon lang utenfor Oslo. Han fester blikket ulike steder. Kanskje vurderer han hvor han skal begynne. Han stritter i mot. Men med hendene i håndjern på ryggen er det vanskelig. Politiet er kanskje det siste han vil ha i livet sitt.

Gutten blir fraktet i en sivil politibil til Barnevernvakta. I en sofa sitter han mellom to sivile politimenn i påvente av veien videre. Institusjonen ligger 40 mil unna Oslo. Gutten kan ikke sitte alene på Barnevernvakta uten tilsyn fra politiet.

Klokken er 20.20. Lørdag kveld på Vaterland. Politiet påtreffer den samme gutten, bare fire dager siden sist. Han selger dop, og han blir hissig. På med håndjern igjen. Den unge gutten har rømt fra institusjonen igjen. Han fremstår oppgitt, og fester blikket tungt ned i bakken. Kanskje han opplever at alle voksne bestemmer alt. Kanskje begynte han å ruse seg for å bli tatt alvorlig. Kanskje er rusen den nye selvskadingen.

Institusjoner kan etter en individuell vurdering foreta begrensninger i barnets rettigheter, og om nødvendig gjøre bruk av tvang for å forebygge nye rømninger. Men begrensninger i rettigheter og bruk av tvang, må̊ skje i henhold til rettighetsforskriften. Når barn er plassert med hjemmel i barnevernloven §§ 4-24 og 4-26, har institusjonen en utvidet mulighet til å foreta begrensninger i barnets rettigheter.

Det er mangel på ressurser som kan bidra tidsbesparende denne lørdagskvelden, og politiet beslutter å kjøre institusjonens to utsendte i møte. 20 mil utenfor Oslo.

Behov for politibistand kan ikke være begrunnet med ressursmangel i barnevernet, sier retningslinjene. Videre står det beskrevet at «dersom tilbakeføring ikke kan skje umiddelbart etter at ungdommen er funnet, vil institusjonen ha ansvaret for å finne et midlertidig sted den unge kan være frem til tilbakeføring kan skje. Dette vil f.eks. kunne være aktuelt når barnet rømmer til andre deler av landet.. (…) …Det vil for eksempel kunne være aktuelt med en midlertidig plassering i en institusjon i nærheten av der barnet befinner seg. Direktoratet vurderer det også̊ å gjelde i de tilfellene det er fattet vedtak etter bvl. § 4-24.»

Det er glidende overganger mellom oppgaver politiet utfører som bistandsorgan, og oppgaver som politiet utøver på̊ selvstendig grunnlag. Selv om det er institusjonen som har hovedansvaret for å iverksette nødvendige tiltak når unge rømmer, kan politiet i enkelte situasjoner likevel ha plikt til å yte bistand når noen rømmer fra en institusjon. Oppregningen av i hvilke tilfeller det kan kreves bistand til, anses uttømmende. Det vil dog være opp til politiet å vurdere om de kan bistå̊ etter egne hjemler.

Barnets beste

Barnevernvakta opplyser at de bruker mye tid på å se til at disse barna blir godt ivaretatt, og det legges mye arbeid i å få midlertidig plassering i nærheten. Barnevernvakten har aldri økonomisk utgift som et tema når det vurderes en flytting, da de ønsker den beste løsningen for barnet. I dette gjøres en individuell vurdering av barnets behov, noe Barnevernvakten forsøker å gjøre i samarbeid med barnet.

Noen ganger vurderer det at det beste for barnet er å reise hjem raskest mulig, andre ganger er det beste at barnet blir ivaretatt på Barnevernvernets akuttinstitusjon for ungdom i påvente av henting. Hvis Barnevernvakten vurderer at en eventuell midlertidig flytting ikke vil være til det beste for barnet, flyttes heller ikke barnet. Barnets beste er, og skal alltid være, styrende for deres beslutninger og metoder.

Den unge gutten kan ikke overlates til barnevernvakta uten tilsyn, grunnet rømningsfare, eller fare for fysisk utagering. De to sivile fra Gatepatruljen, politiets forebyggende enhet, blir i denne sammenheng de nærliggende til å ta denne oppgaven. Barnevernvakta kan ikke ta ansvaret, da de ikke har juridisk tilgang til å holde barnet fysisk igjen.

70-80 selgere

Det er kriminelle ungdomsnettverk i Oslo, og det er splittelser i dette miljøet som ender i alvorlige voldshandlinger og hevnoppgjør. Gatepatruljen jobber med operativt arbeid innen narkotika, gjeng, ran og etterretning, med fokus på barn og unge. Noe som sees høyst nødvendig i hovedstanden. Etter at politiet aksjonerte mot narkotikasalget på Plata, og langs Akerselva, har området rundt Vaterland blitt langernes siste skanse. Til sammen er det mellom 70 og 80 selgere som har fast tilholdssted i dette området, et sted som regnes som spesielt fordi det ikke kontrolleres av en konkret gruppering. Hvem som helst kan komme hit for å selge dop. Her finnes alt fra unge gutter på 13-14 år som selger hasj, til bevæpnede menn i starten av 20-åra.

Men to av Gatepatruljens sivile denne kvelden må kjøre den unge gutten tilbake til institusjonen. Til dette går det 3-4 timer. En halv arbeidsøkt. Like fullt er timebruken spart når de kjører institusjonens ansatte i møte, fremfor å se til den unge mens han venter på barnevernvakta, og den tiden det tar før institusjonens to utsendte har gjort unna 40 mil på E18.

Å være på rømmen betyr at gutten rømmer fra noe, til noe. I dette landskapet er det mye som ikke blir sagt, mye han ikke forteller, eller blir spurt om. Det er ikke første gang gutten stikker av, det er ikke første gang han blir hentet inn av politiet. Selv om det er omsorg i det å bli funnet, bragt inn og ført tilbake, går livet til den unge gutten i loop. Når han stikker av får han nye erfaringer som nødvendigvis ikke er til det beste for et ungt liv.

Savn på savn

En helg senere samme måned. To barn på 14 år er savnet fra en institusjon på Østlandet en fredag ettermiddag. Kanskje prøver de å kopiere andre framfor å finne fram til essensen i seg selv. Kanskje er de grenseløse og ukritiske, uten at de voksne rundt forstår hvorfor. Eller spør hvorfor.

Samme kveld er en ung jente savnet av foreldrene sine. De mistenker at hun har trukket seg mot sentrum av Oslo, til det åpne rusmiljøet. Bare 14 år gammel. Hun har vært savnet siden kvelden før. Mulig hun føler at de voksne ikke forstår. Ordene finner ikke veien ut, men slagene gjør.

Lørdag meldes det om en 15 år gammel jente. Meldt savnet av sin far. Kanskje kjenner hun på angsten som kommer når man er ute av kurs.

En 16 år gammel jente er savnet fra en institusjon på Østlandet. Jenta har store arr i sjela i det å være barn. Stadig på rømmen. Utenfor kontroll. Ingen hører godt nok etter, isteden får hun diagnoser og dyre tiltak. Kanskje hun opplever at hjelpetiltakene skal endre på hvordan hun er, i stedet for å hjelpe henne til å få det bedre.

På en institusjon bor en ung jente. Det er 12 voksne mennesker som skal passe på henne. Hun er 14. Men det er lite de får gjort, hun er sjelden på værelset sitt. Dørene er åpne, slik praksis er på en barnevernsinstitusjon. Det mangler ikke på ønske om å hjelpe henne, men de rette tiltakene finnes ikke for henne. Det er mye som kan utløse voldsomme reaksjoner. Ord. Blikk. Farger. Lukter.

Savnetavsnittet

I andre etasje i Oslo politidistrikts lokaler på Grønland finner vi Anders Lunnan Oksvold. Her sitter politimannen som leter etter de som er savnet. På veggen hans henger flere presseoppslag om leteaksjoner etter savnede mennesker. Han forteller at sakene som kommer inn, fordeles etter om de er savnet fra psykiatri og barnevern, selvmordsaker, og personer som ønsker å forsvinne. Dette er saker politiet får kontroll på fort.

Oksvold fortelle om skjellsettende erfaringer. Om jenta født i 2000. Den unge skikkelsen fylte 18 år i november.

– Jeg husker henne fra jeg begynte her. Hun er fra Oslo. Men nå bor hun på en institusjon utenbys, og så stikker hun av. Hun har for lengst passert 50 føringer siden august 2017, og det omhandler alt fra skadeverk, tyveri, vold, bortvisning, slagsmål. Det er ikke ideelt for en ungt menneske med slike erfaringer, understreker Oksvold.

– En annen ung jente, født 2002, er plassert på en institusjon i Oslo. Siste forsvinning er nå i desember. Fra mai og frem til nå har denne jenta langt over 50 uteblivelser, eller rømminger, fra institusjonen hun bor på. Det er 12-13 rømminger i måneden, bekrefter lederen.

Oksvold har jobbet i politiet i 30 år. Han begynte ute på gata i Oslo, først på ordensavdelingen ved Grønland, deretter som rytter i flere år. Han har vært 10 år på operasjonssentralen som operasjonsleder, og i dag er han leder ved Savnetavsnittet, på niende året.

Barn og unge, under 18 år, som er meldt savnet, har for lengst passert 30 savnet meldinger inn i september, oktober og november. En annen tilfeldig valgt måned ligger de på 25 i snitt. Til Savnetavsnittet kommer det daglig inn meldinger.

– Unge som stikker av gjør dette i øst og i vest av hovedstaden, det spiller ingen rolle om vi er på Smestad, Ullevål eller Oppsal. Det er stor bekymring knyttet til liv og helse uansett hvor de unge har tilhørighet. Vi snakker om livet til et barn, sier han.

Noen unge kan dra på seg 50 rømminger på seks måneder, og politiet kjenner på økende bekymring når de påtreffer den samme unge gutten eller jenta, som har uteblitt fra sin omsorgsbase, og nå befinner seg i et belastende området i sentrum av Oslo.

– Jeg stiller meg av og til spørsmålet om barna er riktig plassert. Har vedtaket riktig passform? spør lederen.

– Dette kan være unge jenter stadig funnet i omstendigheter med uvettig bruk av rus, noen blir av og til funnet på hotellrom med eldre menn og gutter, sier Oksvold.

– Vi grubler mye på sakene, og så kommer vi på jobb igjen og forsøker å finne svar. I hodet vårt er nok vi på jobb i svært mange timer, fortsetter han.

Ifølge retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi, utarbeidet av Politidirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skal det ved gjentatte rømminger vurderes om barnet mottar det rette tilbudet. Dette skal foretas av den kommunale barneverntjenesten, i samarbeid med institusjonen og aktuell inntaksenhet.

Behov for beskyttelse

Det finnes barn i Norge som har behov for beskyttelse. Da må barnevernet gripe inn og sørge for at disse barna blir beskyttet fra det de frykter. Det er ulike årsaker til at noen barn og unge ikke kan bo hjemme. Årsaken kan også være at barn og unge har atferdsutfordringer, sliter med rus, har manglende omsorg hjemme eller har foreldre som av ulike grunner ikke er i stand til å ivareta omsorgen i kortere eller lengre perioder.

Institusjoner har en lovpålagt plikt til å varsle både barnevern og politi når mindreårige er savnet. Når de unge rømmer fra institusjoner, uavhengig av årsak, er politiet spesielt bekymret fordi flere av disse barna har store rusproblemer. Når barn og unge er på drift med omfattende rusproblemer, kan de ryke på en overdose eller komme i kontakt med noen som ikke vil dem vel.

Unge jenter og gutter, som føler seg sviktet, og er lett påvirkelig, kommer i kontakt med menn på internett. De kan bli seksuelt utnyttet, uten at de som har ansvaret for barna lykkes i å finne dem.

Hvorfor rømmer barna?

Problemstillingene knyttet til unge som rømmer fra institusjonen de bor på, eller fosterhjemmet, og hvor det gjentar seg, berører mange spørsmål.

Den viktigste grunnen til at unge rømmer, er at de mener det er utrygt på institusjonen, opplyser Forandringsfabrikken. De har møtt og innhentet svar fra 1200 barn og unge i barnevernet, og dette er et hovedsvar som går igjen fra i undersøkelser. Denne utryggheten kan ha opphav i ulike årsaker.

Det kan være at de unge kjenner på vonde eller strevsomme følelser, og at det ikke kjennes som de voksne på institusjonen bryr seg nok om dette, og ikke vil forstå. Det kan handle om at de er direkte utrygge på én, eller flere av, de voksne som jobber der. Det kan også handle om noe som har skjedd tidligere i livet, noe som trigger. Det kan også være at de rømmer fordi de savner familie sin eller nettverket.

På en institusjon kan det være et stort antall ulike voksne, noe som kjennes utrygt for mange unge, og derfor bidrar til at det ikke føles som et hjem. Når unge rømmer kan det også skyldes for mange, eller for strenge og uforståelige, regler, som skaper utrygghet og redsel.

Engasjementet for den unge opphører ikke i det de flytter til en institusjon, og for de som jobber med barn og unge, er bekymringene stor hver gang barn stikker av. Ansatte i barnevernstjenestene, eller på institusjonene, skal ta beslutninger i et komplekst landskap, og de ansatte forvalter en risiko på̊ barnas vegne i situasjoner som er preget tvang og usikkerhet.

Ansatte skal trekke forbindelseslinjene mellom det som er kjent og det som er ukjent. I tillegg skal de bruke de fakta de har tilgjengelig, til å mene noe om det de ikke har fakta om. Barnevernets utfordringer er komplekse, og det foregår mye godt barnevernsarbeid.

Tvangsvedtak

Å holde tilbake et barn på tvang kan handle om den unges egen sikkerhet. Selv om det barnevernloven er tilgang til å tvangsflytte ungdom på institusjon, herunder også fatte vedtak som tilsier at ungdommen skal holdes tilbake, inntil 14 dager av gangen, hvor forskriften gir mulighet for forlengelse, er like fullt årsakene til problemene høyst levende.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har utarbeidet retningslinjer til rettighetsforskriften. Av retningslinjene fremgår følgende:

«Når en beboer forlater institusjonen eller uteblir etter fravær uten at det er gitt tillatelse til dette, kan dette ha flere årsaker enn at vedkommende har rømt. Beboeren kan ha blitt forsinket, ha glemt tiden, ha valgt å være ute lengre enn avtalt eller lignende. I alle tilfeller er det viktig at institusjonen snarest søker å bringe årsaken til fraværet på̊ det rene. Dersom det ikke er sannsynlig at fraværet skyldes andre forhold, skal fraværet anses som rømming. Det må foretas en konkret vurdering. Institusjonen har den daglige omsorgen for beboerne og har dermed et stort ansvar for å passe på dem og hindre at de utsettes for farer.»

– Viktig å finne barnet raskest mulig

I politihuset på Grønland ligger også Barnevernvakta. Leder, Younas Mohammad-Roe, kan ikke kommentere enkelt saker, men sier på generelt grunnlag at det er et problem når ungdom til stadighet rømmer fra institusjonene.

Barnevernvaktas leder, Younas Mohammad-Roe

– At ungdom rømmer nå og da, må det tas høyde for, understreker lederen.

– Men for hver gang barna stikker av, kan de få nye dårlige erfaringer. Barnet trekkes kanskje mot et uheldig, eller direkte skadelig, miljø de av ulike årsaker søker til, sier Mohammad-Roe.

– Det er derfor viktig å finne barnet raskest mulig, på en skånsom måte, da vi vurderer at barnet kan utsette seg selv for potensiell fare ved å være savnet. Dette har vi dessverre flere erfaringer med, fortsetter han.

– «Hva er grunnen til at du har stukket av» er et viktig spørsmål. Videre er det viktig å forstå at for den unge det gjelder, kan det av og til finnes gode grunner til å stikke av. Det er derfor viktige spørsmål for oss som gode hjelpere. Det følger en stor bekymring når barn rømmer, understreker han videre.

Stort spekter av saker

Barnevernvakten er en byomfattende tjeneste underlagt Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Dette er barneverntjenestenes akuttberedskap utenom ordinær kontortid. Primæroppgavene er å bistå unge og familier i akutte situasjoner, der vold, seksuelle overgrep, rus, tvangsgiftemål, kjønnslemlestelse eller omsorgssvikt er bærende i den unges liv. Når unger savnes blir både politi og barnevernvakta varslet. Alle tiltak barnevernvakten iverksetter, er hjemlet i lov om barneverntjenester.

– Vi får hele spekteret av saker. Tyveri, nasking, ran, rus hos barn og ungdom, rusmisbruk hos foreldre, psykisk sykdom, familievold, barn uten omsorgspersoner, menneskehandel og overgrep. Blant disse er det savnede barn. Savnede barn er et av områdene som til enhver tid ligger øverst i bunken, sier Mohammad-Roe, før han fortsetter med å fortelle at de jobber mye med disse sakene, der barn og unge rømmer fra sin omsorgsbase.

Loven gir adgang til å låse dørene på barnevernsinstitusjonene. Men denne loven krever hensyn. Selv om loven gir adgang til å bruke tvang når unge på institusjon trenger et vern mot seg selv, må tvang skje etter en individuell vurdering, og som siste utvei. Tvangstiltak skal utføres så skånsomt som mulig, de skal protokollføres slik at fylkesmannen kan føre tilsyn med behandlingen, og selvfølgelig suppleres med fagkompetent, tett oppfølging.

– Det er ulike grunner til at barn har opphold på en institusjon. Det kan handle om at barnet ikke har det trygt og godt hjemme, at de ikke har noen voksne som kan ivareta de, eller at de har en oppførsel som de voksne er bekymret for og man tenker at barnet trenger hjelp, omsorg og behandling på en institusjon. Dette kan handle om rusmisbruk, alvorlig og gjentatt kriminalitet eller at barnet unndrar seg omsorg. Man forsøker alltid å få til en flytting hvor barnet og foreldre samtykker, men hvis man er alvorlig bekymret så gir lovverket vårt mulighet til å bruke tvang

– Lovgiverne har gitt barnevernet adgang til å benytte seg av tvang som en kortvarig løsning for å forhindre at barnet utsetter seg selv for alvorlig fare. Tvangen kan ikke benyttes for å skjerme samfunnet eller brukes som straff. Målet er å gi barnet behandling og forhindre alvorlig skjevutvikling, sier lederen.

– Vi barnevernsansatte hverken kan, eller vil, låse ungdom inne over tid. Målsettingen er å tilbakeføre de unge til samfunnet. Derfor er det viktig at de raskt får nye, og gode, mestringsopplevelser også utenfor institusjonens fire vegger, sammen med trygge voksne. De skal kunne gå på skole, og de skal mestre å bygge relasjoner i nærmiljøet. I bunn og grunn skal vi voksne gjøre barna våre flyvedyktige og klare for voksenlivet, fortsetter han.

Det ligger mye omsorg i å bli lett etter. Noen lurer på hvor den unge er og vil ha den unge trygt hjem. Kanskje det ikke sees som omsorg der og da, men i ettertid kan den unge se i mappen sin, hvor det fremkommer at det har vært mye fokus på å hjelpe. Det er mye fokus på å lete etter savnede barn og unge, ifølge Mohammad-Roe.

– Dette er en oppgave vi prioriterer fordi vi vet av erfaring av barna våre kan utsette seg for fare ved å være på rømmen. Det er omsorgspersonenes jobb, i samarbeid med politi og oss, å finne barnet raskest mulig. Det hender ofte at barnet selv ikke ser på dette som omsorg, men uønsket inngripen. Da er det vår jobb å forklare barnet hvorfor omsorgspersonene, og vi, bruker så mye tid til å finne barnet. Noen ganger forstår barnet dette, andre ganger kan det ta lang tid før barnet faktisk forstår hva som ligger bak alt arbeidet; nemlig en reell bekymring for barnet og et ønske om å hjelpe vedkommende. Barnets beste skal alltid være i fokus, avslutter Mohammad-Roe.

Følg Akersposten på Facebook

Nyhetsbrev fra Akersposten

Meld deg på Akerspostens ukentlige nyhetsbrev på epost her!

ANNONSE
Annonse