ANNONSE
Annonse
Akersposten

«Vi bør kunne snakke åpent om en form for fengsel for unge gjengangere uten at det tar fyr»

«Dersom ungdommer kan gjenta sin kriminelle fremferd uten at det får følbare konsekvenser for dem, lar vi de unge bare gli inn i kriminalitet,» skriver journalist Hanne-Karine Sperre.

«Dersom ungdommer kan gjenta sin kriminelle fremferd uten at det får følbare konsekvenser for dem, lar vi de unge bare gli inn i kriminalitet. Det er også svik.»

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 07.02.2019 kl 10:46

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse

Så lenge vi har hatt språk, har mennesker ført samtaler med hverandre. Under arbeidet, under sorg, ved bålet, ved problemer. Man har drøftet hva som skulle gjøres med kornavlingene, straffene, skatteinnkrevingen og valget av ny leder. Synspunkter har blitt satt fram, og man snakket seg fram til enighet. I noen tradisjoner kalles dette rådslagning.

I forbindelse med at flere unge begår gjentatte lovbrudd i Oslo, uttrykker blant annet en engasjert Byrådsleder Raymond Johansen i et intervju med Nrk.no i onsdag, at foreldrene bør ta mer ansvar.

Enkelte foreldre bør utvilsomt være mer på banen, men det er de ikke. De foreldrene dette gjelder ser heller ikke ut til å ta innover seg dette, og samfunnet har snakket om dette gjentatte ganger gjennom år, så da kan man undre seg over hvorfor det ikke blir bedre. Kanskje de ikke kan. Vet. Evner. Forstår. Eller kanskje de skammer seg over mislykket foreldreskap. Noen av disse er foreldre ønsker også alt nord og ned.

Det er lett å formane at foreldre må ta ansvar for barna sine når samfunnet huser kriminelle gjengangere ned i 12-13-årsalder, og vi som har ressursene kan enkelt mene noe om hvordan andre bør oppdra sine barn, være tilstede, gjøre det bedre, bli integrert, snakke norsk. Majoriteten av disse foreldrene har en annen bakgrunn og forståelse, noen kommer fra land som skiller seg ut fra den norske oppdragelseskulturen.

Barneoppdragelse er en spørsmålsstilling som går på tvers av kulturelle barrierer, spesielt for minoriteter, uansett om de har bodd mange år i Norge, eller er nyankomne. Det å ha en annen kultur i bagasjen gjør barneoppdragelse ekstra komplisert. Dette er foreldre som trenger forebyggende omsorg, slik at de slipper å gå gjennom gjentatte runder med barnevern og politi som følge av deres utilstrekkelige og utrygge foreldrerolle, der de ikke har lykkes med å være til stede for barna sine. Det kan være utfordrende å leve i et moderne norsk samfunn. Det å forstå foreldrerollen og barns rettigheter i dette samfunnet er helt avgjørende. Det betyr blant annet hvilken frihet norske barn har, og hvilke rettigheter som hører med.

Når det er sagt finnes det foreldre til unge kriminelle som er samfunnsengasjert, som jobber frivillig, betaler skatt, stiller opp for barna sine og følger på fotballtrening og som bruker tid på nærhet. Like fullt går det utfor med den unge.

Det trengs en grundig forståelse, en kyndighet. Det trengs bedre menneskekunnskap. Det å se sammenhenger man ikke har sett, spesielt fra politikere som skal råde.

I den negative formaningen om hva foreldre «bør» gjøre, må det legges til rette for positiv «motivasjon», som derfra bidrar til et konstruktiv endringsarbeid. Men disse foreldrene blir ikke tatt med til rådslagning. I dette er de tilnærmet ignorert.

Oslo er delt, og det er viktig å balansere bildet. Økonomi virker negativt på familiers indre liv.

I vest finner vi for eksempel barn og ungdom med rike foreldre som ville ofret Paris-turen og heller hatt et nærere forhold til foreldrene. I øst finnes for eksempel foreldre med manglende økonomiske midler slik at familien ikke har råd til å betale for det som ville fremme barnets utvikling. Dårlig økonomi kan gi dårligere sosiale relasjoner, mindre trygghet, og dette kan slå inn i barnas livskvalitet på mange vis.

I dag lever mange alene. På 1900-tallet var det seksualnormene de ugifte mødrene brøt. I dag er normbruddet ved å ikke kunne forsørge seg selv og barna. Skammen har skiftet fra å være noe som er knyttet til familie- og moralnormer til å være noe som er knyttet til det å ikke ha fast jobb eller bachelorutdanning. I dag er idealet at både mor og far skal ta seg av barna. De skal bidra likt med både inntekt og omsorg.

Hvis man lever alene, vil det være ekstra krevende å være enslig i en kultur hvor normene og de materielle standardene er basert på det som to kan få til sammen.

Videre sier byrådsleder Johansen at de har et fokus på gjengangere, og at de har lyktes med å utvide ungdomstilbudene i byen. Da lurer jeg på hvor vi lykkes, når gruppen gjengangere vokser? Hvis vi skal snakke om å lykkes, i samme setning som noe øker i negativ retning, hvem må da gå i seg selv?

Det finnes ingen raske løsninger på noe. Løsninger krever først og fremst vilje. Så prioritering, penger, tid. Det er komplekst. Det krever en oppmerksomhetshorisont som er lenger enn stemmer til valget.

Oslo er en flerkulturell storby, og innretningen på ulike tilbud til barn og unge er ikke bare vellykket. Det skjer mye bra, men i denne sammenheng gjør det ikke det. Unge menneskers kriminelle fremferd, og levekår, bedres ikke av at politikerne ytrer en mengde fine ord, lager planer og vifter med utredninger.

Når eksempelvis Vaterland er i fokus, handler det i stor grad om vold, narkotika, knivstikkinger og kriminalitet. De utenfor samfunnet. Men det er sjelden vi hører om historiene bak volden. Historiene om mennesker som egentlig ønsker seg inn. I media snakkes det om et hardt miljø preget av narkotikaomsetning, ran og vold. Signaler om barn av foreldre som ikke lykkes i rollen som mor og far.

Men han med den digre hettegenseren, eller gjengangeren med de hippe klærne som passer den raske rytmen, eller han som sitter lut i ryggen på en benk mens han legger til rette for rus, kan ha et vell av dype sår, som drukner både håp og drømmer om et bedre liv. De dype sårene gir utrygghet. Systemforakten gir sinne. Frustrasjonen medfører knivstikking. «Svingdørs»-omsorgen bidrar til liten verdi. Tatt av politiet. Inn til barnevernet. Ut igjen. Og sånn går dagene.

Faktum er at det blant annet under Vaterlands bru, holder til et miljø av unge mennesker, utenfor. De fleste i dette miljøet er unge gutter med minoritetsbakgrunn. Det er svært liten oppmerksomhet rettet mot disse ungdommene, foruten alt de grove de forårsaker, og i skyggen av dette er hjelpebehovene enorme. Dette er en gruppe som til gangs får en merkelapp på hvem de er, og negativ omtale forsterker de negative følelsene innover.

Jeg ser ingen ungdomstilbud til guttene på 12-13 år under Vaterlandsbrua, eller de på Grønland. Enkelte steder har fritidsklubbene begrensede åpningstider. Men små leiligheter og mange søsken dytter enkelte ungdom ut på gatehjørner. Det hjelper lite hva vi vokse er fornøyd med av innsats, hvis kriminelle gutter på 14 år er kongen i gata, mens småbrødrene henger gatelangs og roper skjellsord etter politiet.

Hvis man har lyktes med å utvide ungdomstilbudet burde vel strengt tatt ungdommen vært inni klubben, på aktiviteter, opplevd tilhørighet, og vært sammen med venner i trygge miljøer, ikke pyntet statistikken med en økning på 20 prosent i antall gjengangere.

Det er ikke politiets oppgave å oppdra barn, derimot er det deres oppgave å beskytte samfunnet. Ungdom trenger andre ressurser i samfunnet, som bidrar til å balansere, og som bygger et godt fundament for ungdommen og deres familier. I de fleste familier fungerer forholdet til politiets makt og tone godt, og det er viktig at et samfunn ligger i ly av et tydelig politi, ikke sosialarbeidere i politiuniform. Det blir feil å gi politiet, samfunnets ytterste skanse, skylda for stigmatisering og manglende tillit.

Det finnes sikkert rusk i maskineriet hos politiet også, som i alle andre etater og bedrifter, men vi trenger politiets håndtering av kriminell fremferd, og så trenger vi holdningsskapende arbeid, gitt av trygge voksne, fra barnehagen av. Det hjelper ikke skylde på politiet, når enkelte barn, ned i barnehage- og småskolealder ikke får god nok omsorg og oppdragelse hjemme.

Barn skal ikke sitte i fengsel, lyder det, og ropet på fengsel for unge blir sett som både inhumant og lite produktivt. Det vil bare gjøre galt verre, er tesen.

Men det er viktig å markere en grenser. Alle mennesker er i behov av grenser. Dersom ungdommer kan gjenta sin kriminelle fremferd uten at det får følbare konsekvenser for dem, lar vi de unge bare gli inn i kriminalitet. Det er også svik. Ifølge et humanistisk menneskesyn er mennesket unikt og ukrenkelig. Det innebærer at den enkelte har rett til å ta egne valg og den enkelte er ansvarlig for konsekvensene av dem. Sistnevnte høres hardt ut når man snakker om unge, for i bunn er det ikke deres skyld. Men unge trenger også å bli møtt med en reaksjon.

Unge innelåst, er berøvelse eller innskrenkning av frihet, ikke tap av andre grunnleggende menneskerettigheter. Unge innelåst, er beskyttet.

Vi bør kunne snakke åpent om en form for fengsel for unge gjengangere uten at det tar fyr. Det er ikke farlig å undre seg over begrepet «innelåst», eller at kriminalitet må bli møtt av en reaksjon. Dette er åpenbart gutter som trenger beskyttelse og hjelp, men deres fremferd er i behov av en reaksjon. Vi må kunne undre oss åpent om hva som skal til, og vi må kunne snakke om en negativ reaksjonsform på uønsket oppførsel og handling. Straff, eller reaksjon om du vil, har flere formål. I denne sammenheng er det nærliggende å tenke beskyttelse og adekvat behandling.

Om utfordringene til hver enkelt av disse ungdommene kan løses vet ikke jeg, men en start er relatert til ungdommens «indre vesen».

Hanne-Karine Sperre
journalist

LES OGSÅ: 14-åring knivstakk mann i halsen