Akersposten

– Utrolig sterkt at så mange har prøvd å gjøre noe for meg

En dag sto politiet på døren og ba ham bli med. Det skulle vise seg å bli et viktig vendepunkt i livet til Simen (21).

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 02.12.2021 kl 20:34

OSLO: Simen falt tidlig ut. Stod uten nettverk og jobb. Han ble en av mange passive unge, utenfor ordninger og tiltak. Problemene vokste, dagene bestod av narkotika og kriminalitet. Spiralen ble omfattende, og tilværelsen til unggutten var truet med bakgrunn i miljøet han var en del av.

Historien til Simen er ikke unik. Han er en av mange unge som kjente på manglende livsmestring. For majoriteten i Norge er arbeid eller skole en mestringsarena, sosial arena og en arena som gir mening i hverdagen. Å gi unge muligheter og ansvar, slik at de tør å finne sin egen vei, er det viktigste premisset for å motvirke at stadig flere havner utenfor disse arenaene.

Simen er en av de heldige. Politiet hadde over tid forsøkt å finne trygge løsninger og ny bolig for 21-åringen, men verken institusjoner eller NAV hadde umiddelbare farbare muligheter. Da kontaktet de Stig Morten Seierstad i Maritastiftelsen. Ildsjelen som jobber tjuefire sju for å hjelpe unge på skråplanet.

— Og her hastet det, sier Seierstad, før han legger til at det er enkelt å gi politiet skylda når ingenting annet fungerer optimalt. Han trekker frem at medienes skarpe fokus på ungdomskriminalitet, der mye av søkelyset rettes mot hvordan politiet opererer, kan gi et feilaktig bilde.

Forventninger påvirker, i et hvert miljø. Vi mennesker er et produkt av vår personlige historie, og av våre umiddelbare sosiale omgivelser. Forventninger signaliserer tillit. Unge mennesker på skråplanet vil merke seg omgivelsenes holdninger. De vil ta henvendelser eller mangelen på henvendelser, som tilbakemeldinger på deres egen dyktighet eller utilstrekkelighet.

Det er dette tankesettet som blant annet forener Stig Morten Seierstad og Shahid Rasools visjon og drøm for mange av de som står utenfor. For faller man utenfor, eller havner i et dårlig miljø – er veien kort til et liv med raske penger og makt. For å få bukt med mistillit og skepsis til politi og samfunn, må også samfunnet øke graden av forventninger.

Seierstad var selv en av de som stadig ble plukket opp av ordensmakten. Han har blitt visitert et hundretalls antall ganger. Lagt i bakken. Blitt tilsnakket i harde ordelag. Krenket. Holdt hardt. Kastet i glattcelle. I isolasjon. Like fullt mener han at alt har vært helt nødvendig.

— Politiet møter daglig ødelagte liv, familier i fortvilelse og maktesløshet. De møter kriminaliteten som kan følge rusbruken. Omfattende konsekvensene av rusbruk – det rusbruket jeg selv stod for. Jeg har selv vært kynisk, voldelig og sint.

Tiden som torpedo, voldsutøver og rusavhengig ga han flere år i fengsel.

– Jeg har kostet familien min mye sorg, sier han.

Han gjentar stadig at det er store forskjeller i kjølvannet av rusbruk. Dette handler ikke om å «bare røyke litt hasj». Noen konsekvenser av narkotikabruk vil først og fremst ramme en selv. Andre har et bredere nedslagsfelt. Både familie, venner og samfunnet preges. Både økonomiske problemer og kriminalitet kan være et onde med omfangsrike ringvirkninger som ikke må bagatelliseres.

Fortiden til Stig Morten Seierstad har også gitt han fortrinn i livet. Han ser seg selv i ungdom som strever, og han vet hvor skoen trykker. I tett samarbeid med Kriminalomsorgen og politiet får han unge ut av fengsel og inn i jobb. Seierstads primære fokus er å være lyset som trekker unge ut av rus og inn på farbare veier der de kan få brukt evnene sine. Han napper og drar i rette kontakter, og han motiverer unge som ikke tror på annet en mørket.

Det er virkelighetens «exit». Flere unge har fått mulighet til å endre en lite farbar vei i bytte mot selve kjernen i mestring og selvrespekt: Hardt arbeid. Lønn. Kolleger. Samhold.

Tilbake til Simen. Merittlisten hans var omfattende. Det var mye uro og mange lovbrudd. En dag stod to tjenestemenn på døra hans hjemme. Sendt av politisjefen. Simen fikk beskjed om å bli med. Lite visste han av hva som ventet.

– Jeg satt meg bak i bilen og fikk beskjed om at jeg skulle til Elstangen. Da forstod jeg at flere krefter stod på for å få meg ut av det jeg stod i.

Elstangens er et av Maritastiftelsens tilbud til menn. Botilbudet er rusfritt, og gutta skal være i arbeid eller skole. Stiftelsens formål er forebygging, noe de søker både gjennom oppsøkende og rehabiliterende virksomhet. Dette i form av besøk i fengsel, ettervern, arbeidstrening, foredrag og verdiformidling.

Politiet kunne valgt en hardere linje, men for Simen har det i stedet festet seg et inntrykk av omsorg og tilstedeværelse. Politi og kriminell er sterke ytterpunkter. For Simen ble det ekstra sterkt at politiet tok tak i situasjonen på denne måten. Nå høster han lovord fra sin nye arbeidsgiver Oslo rør & varmeteknikk. Han har lagt stoff og spenning på hylla, og byttet det ut med rørtang.

Simen er motivert. Det erfarer sjefens hans, Mohamed Elfaqih. Han forteller at de har stor tro på 21-åringen, og understreker at de vet hvor viktig det er å komme inn i arbeidslivet - hvor man får mulighetene til å bidra, samt få være en del av et lag.

Oslo rør & varmeteknikk har samarbeidet med Maritastiftelsen i flere år. Med svært gode erfaringer knyttet til den verdiskapningen det får når mennesker opplever at noen har troen på dem.

Simen jobber hardt. De pengene han har tjent, har han kjøpt verktøy for. Det står i sterk kontrast til tidligere pengebruk, sa sjefen hans da vi møttes tidligere i år. Han er veldig stolt av hva unggutten har fått til på kort tid, og la til at selv om det handler om valg, er det tøft å kutte ut rusen samtidig som man skal endre livsførsel og miljø.

Nå som Elfaqih har tatt Simen inn i varmen, hvor han får opplæring på arbeidsplassen, kom også fagbrevet.

– Det hadde jeg ikke trodd for et par år siden. Jeg ser tilbake – at det er utrolig sterkt at så mange har prøvd å gjøre noe for meg. Det føles utrolig bra å være verdsatt.

Simen har fremdeles kontakt med dem i politiet som hjalp han ut i en ny retning.

Ble ti centimeter høyere

Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy yrkesdeltakelse. Det er derfor svært urovekkende at stadig flere i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Norge står overfor store inkluderingsutfordringer, og noen grupper stiller svakt i møte med arbeidsmarkedet.

– Det at jeg har en mulighet til å jobbe, tjene penger, bli kjent med arbeidslivet, det har så utrolig mye bra for seg, sier 17-åringen Demircan. Han trakker opp verdien av å fylle dagene med noe verdig, der han kunne få kjenne på mestring og at han kan bidra. Har man ikke jobb lokker miljøet med alternativer. Det er lett å fristes.

Demircan hadde ikke jobbet lenge før han ledet et prosjekt for Maritastiftelsen. Som 17-åring. Noe han beskrev som en ekstremt stolt følelse.

– Jeg følte meg veldig bra. Ble nok ti centimeter høyere.

Han vokser opp på Mortensrud. Mellom blokkene. Sammen med mange andre barn og unge er han en av de som sjelden opplever muligheten til å få drømme stort. Det handler ofte bare om overlevelse. Men så traff han Stig Morten Seierstad gjennom Shahid Rasool. Nå kjenner Demircan i større grad på at det er mindre sjanse for at motløshet kan gå i arv.

– Jeg har en fysisk krevende jobb, og det føles godt. Jeg får fast lønn, som jeg deler med familien min. Det er viktig for meg.

Det at 17-åringen hjelper familien økonomisk er en holdning han høster mye positiv ros for. For Demircan er det selvsagt å hjelpe familien. Han jobber så mye han kan. Etter skoletid. I helgene. Ellers trener han mye sammen med venner. Men på Mortensrud hentes man raskt inn av de dårlige ryktene som følger med navnet. Ungdomsmiljøet sees som hardt. Det har vært flere drap. Flere skyeepisoder. Det er narkotikasalg. Slåssing.

Mortensrud er, som flere andre steder i Oslo, preget av tøffe tak for en del unge gutter og jenter.

– Et unyansert dårlig rykte som til tider for fotfeste blant folk, påpeker alltid Shahid Rasool. Man må være her for å forstå. Ikke stå utenfor å mene. I enkelte miljøer i Oslo har blitt mer aggressivt og de som selger stoff er yngre enn før. Det har vært flere konfrontasjoner og knivstikkinger. Mange av disse unge bærer på mye skepsis og mistillit. Det handler om følelsen av å stå alene. Samfunnet og politiet får skylden, bekrefter Rasool.

Det Demircan nå erfarer, med jobb, er en mulighet. En sjanse til å klare seg i livet. Nå har han ressurser rundt seg, som kan motivere til et eget driv. For mange andre er det krevende å komme seg ut av kriminalitetens mørke, i et område preget av trangboddhet, kriminalitet og utbredt fattigdom.

– Når man da får muligheten til å komme inn i et arbeidsmiljø, samt være en del av et lag, vil man påvirkes i positiv retning. Kanskje ikke alle lykkes med en gang, men det vil uansett bli sådd noe positiv, som kan bidra til endring, sier Rasool.

– Og så er dette med integritet. Vi mennesker trenger å føle oss nyttige. Det gir verdi og tilhørighet, sier Rasool videre. Han gjør det han kan for å trekke unge i en ny retning der de kan kjenne på forventninger og verdi.

Arbeid er den eneste motkraft til den sterke malstrømmen kriminalitet, den som kan suge ungdom mot mørket. Det beste våpen er å gi unge en jobb og en skikkelig lønn.

Rasool er kledd i Fighters Gym-logoer. Fra topp til tå. Hans eget gym. Han bærer det stolt. Når han går rundt på Mortensrud torg tar han seg tid. Han veksler noen ord. Det er flere som vil hilse. En politimann tar hånda til brystet og nikker et «hei» til 56-åringen. Noen tenåringer kaster lange blikk etter skikkelsen med det mørke skjegget. Noen fremmede har spørsmål. De trenger råd. En av sønnene sitter i fengsel. En annen ung gutt vil ut av et dårlig miljø.

– Etter at jeg kom til Mortensrud har jeg fått nær kontakt med mange familier og deres ungdommer. Det er mangel på arenaer som ivaretar unge og som sørger for at de kommer i riktig spor, det er vel derfor jeg brenner for å være til stede, sier han og legger til.

– Jobb har alt å si for å komme seg videre. Når jeg slapp ut i 2009, fikk jeg jobb etter 2-3 dager. Hadde jeg ikke fått meg jobb, vet jeg ikke hvordan det ville gått. Man må leve av noe, og penger fra NAV holder ikke. Nå er det en stolthet jeg bærer, jeg har bygget opp min egen virksomhet.

På slutten av 1990-tallet endte Shahid Rasool opp med en dom på 12 år i fengsel og fem års sikring. Han kan mye om subkulturer. Om valg, og hvor de kan føre. Han kan mye om vold. Utpressing. Men også verdier, og hva som er viktig i livet. «Sha» betyr «konge», og «hid» kan bety «vakt». Med svært alvorlige saker på rullebladet, broket fortid, feil venner, fant likevel Shahid Rasool en vei. Sin vei. Siden løslatelsen har han giftet seg, og fått to barn til. Han er instruktør og leder for Norges Thaiboksing Forbund. Innehaver av et gym som fungerer som en sosial møteplass for mange unge. Rasool har forsonet seg med fortiden. Han setter ære høyt, og historien hans handler om viljestyrke.

– Blant unge mennesker fungerer vi også som mentorer, supplerer Maritastiftelsens Truls Andersen (35). Den engasjerte 35-åringen har selv tilbrakt store deler av livet i fengsel.

– Flere av de gutta vi møter mangler muligheter. Slik som jeg gjorde. Nå har vi ansatt om lag 20 unge gutter og menn, fra belastede miljøer, påpeker Andersen. Han legger til at politikere ofte prater om forebygging, og at gutta må ut av miljøet. Men det er omtrent umulig å komme seg ut av miljøet uten en jobb å gå til. Har man en jobb er det store sjanser for å snu en dårlig utvkling.

– Dette er hardtarbeidende gutter som kan, og som vil, og som nå er på vei inn i noe positivt med gode kolleger.

Selv har Truls blitt fri. Fri fra alt som har dratt han ned i mørket. Da lillebroren på 2 år døde, tårnet ubehagelighetene seg opp for familien. 35-åringen er oppvokst i Oslo. Han er én av seks søsken. De hadde kjærlige foreldre, men med et alvorlig bakteppe. Både moren og faren hadde en fortid med kriminalitet og rus. Han minnes like fullt en god barndom. Det var mye kjærlighet. Foreldrene var omsorgsfulle. Lekne.

Men hans livsløp forteller om et stort ansvar for å holde en belastet familie flytende. Det er mye sorg. Historien hans biter seg fast. Faren døde brått i 1999, da var Truls 14. Han opplevde at verden raknet. Som ung fulgte han bare på den rytmen som lå i omgivelsene. Han begynte å ruse seg. Deretter fulgte det på med kriminalitet.

Truls er åpen om at det er lett å sette seg fast i offerrollen. Alt er alle andres feil. Han kunne synes mye synd på seg selv og hadde også gode grunner til det, men erkjenner at det ikke gir gode løsninger. Han prøvde aldri å skjerpe seg, fordi han ikke hadde troa på seg selv.

Innen Truls rakk å fylle 21 var begge foreldrene døde. Han beskriver at hjertet til moren ikke orket mer, etter mange år med mye rus. Han hadde flere runder innom fengsel. Den siste dommen hadde han som 26-åring. Han satt det meste av tiden på isolat. Rastløsheten gikk ut i fingertuppene. Kvalt sorg preget det meste av tilværelsen. Under tiden i fengsel begynte han å lese Bibelen. Samvittighet ble fremtredende. Vurderingen som bidrar til å skille rett fra galt tok økende plass.

– Det var ganske plagsomt, smiler han lett og fortsetter.

– Jeg fikk tanker om at det jeg hadde drevet med ikke var riktig, og kjente på en dårlig samvittighet ovenfor søsknene mine som måtte bekymre seg for meg. Jeg begynte å få et ønske om et annet liv, forteller skikkelsen som ruver nesten to meter over bakken.

Truls fikk et større driv etter nye verdier eller normer. Han erfarte å bli ledet til rettskaffenhet og ny integritet. Han tok et bevisst valg om å reise seg opp og velge å gå videre. Han innså at han hadde en stor familie og mange gode folk rundt seg, som hadde omsorg for han.

Fikk avslag av NAV

– Jeg slapp ut etter tre år, og var veldig klar for å få meg en normal jobb, forteller Truls i det han beskriver en iver etter å komme i gang med et nytt liv.

– Men NAV avviste meg. De mente jeg ikke var klar for å jobbe.

Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker. Truls gikk i kjelleren. Han var klar for å vise samfunnet en side av seg - som den han er.

– Jeg hadde vært veldig motivert for å begynne et nytt liv. Det var vondt at de var så skeptiske. Det gjorde at jeg begynte med rus igjen og var på vei til å fullstendig blaffen i alt. Jeg skulle også ta vare på lillebroren min, Thomas, som hadde flytta inn hos meg. Jeg prøvde å ta vare på oss begge, men det ble vanskelig, for vi slet mye begge to.

Etter en stund tok lillebroren hans sitt eget liv. Han ville ikke mer.

– Det ble naturligvis en skikkelig smell for meg. Jeg var i sorg og ubalanse, men samtidig full av fred og trygghet. En helt spesiell opplevelse. Rett etter at broren min døde valgte jeg å slutte med kriminalitet, men jeg trengte jobb. Han husket at han hadde hilst på Stig Morten Seierstad i fengselet, og hørte at han jobbet i Maritastiftelsen. Truls ringte for å spørre om jobb. «Hvilken størrelse bruker du i klær?» spurte Stig Morten. Det var ikke mer som skulle til før jeg kunne begynne å jobbe sammen med han, forteller Truls.

Når Stig Morten Seierstad prater, følger det på med mye energi. Ordene, som ofte er etterfulgt av rungende latter, kan vekke nysgjerrighet og undring for hvilket driv som ligger bak. Uansett hvor lite tid Seierstad har, er han tilstede i hvert øyeblikk. Han ser ut til å få folk til å vende tilbake til han, uansett hvilket bagasje de har. Og det er her disse to karene med hver sin fortid er helt unike.

Stig Morten Seierstad og Shahid Rasool. Med hver sin unike omtanke og tilstedeværelse for folk rundt seg. De vekker håp der alt annet oppleves å ha stoppet opp.

Nå ber de om større politisk handlekraft. Fra politisk hold ber de om at det legges mye mer til rette for at næringslivet får de rammene som trengs for å ta til seg folk, også de som har havnet skjevt utpå. Unge trenger et politisk lederskap som bidrar til at samfunnet kan romme et bredere spekter, og sørge for at ikke utdanningsløp og mål skviser unge ut av arbeidslivet. I dag er mye av innsatsen mot forebygging av rus, kriminalitet og vold stykkevis og delt. Det kommer ofte ressurser og tiltak etter alvorlige hendelser, men så blir det borte igjen etter en stund. Innsatsen må være langsiktig.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Akersposten bruker cookies (informasjonskapsler) til å forbedre nettstedet. Ved å godkjenne aksepterer du at vi kan sette cookies i din nettleser.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...