Hvor langt fra ungdommenes hverdag sitter de i Oslo Kommune som nå overstyrer Regjeringens anbefalinger om å åpne for trening og fritidsaktiviteter for alle under 20 år?

Har noen snakket med lærere, helsesykepleiere, aktivitetsledere, trenere og foreldre? Eller har man snakket med ungdommene?

Med bakgrunn i 118 nye smittede 20. januar og synkende smittetrend i Oslo kommune velger Raymond Johansen og hans team å sette ungdommers tålmodighet på enda en prøve – og i nesten samme setning legger han hovedvekten av ansvaret for dagens smittesituasjon over på importsmitten.

Da må noen stille spørsmål ved om man har veid opp noen konsekvenser mot disse smittetallene?

Lærere, helsesykepleiere og foreldre snakker om ungdommer som er ensomme, utenforskapsfølelsen som vokser, ungdommer som har mistet motivasjon og gnisten, og som utforsker de uheldige fritidsaktivitetene.

Det skal sies at det er en dag av hvert i de fleste ungdommers liv, de er sårbare personer under ombygging og står i spagaten mellom barndommens behov for trygghet og voksenlivets behov for selvstendighet.

Og derfor trenger de mer enn noen gang struktur og holdepunkter i livene sine, som skaper denne tryggheten, tilhørighet, fellesskap og noe å engasjere seg i. I Oslo er de fratatt dette siden begynnelsen av november, og gjennom den tyngste tiden av året, for de aller fleste av oss.

Nå holder det! Det er ikke tyngde nok i at 0,017% (118/690.000) av Oslos befolkning er ny-smittet onsdag, med synkende trend! Det finnes ikke lojalitet og troverdighet igjen, og man pushes til å finne egne og andre veier ut av frustrasjonene sine, eller inn i en enda mørkere tilværelse. Har Raymond og hans team nå satt av midler til å håndtere konsekvensene av disse grunnløse restriksjonene de tyner ungdommene våre med?

Den ungdomsgenerasjonen som vi nå mister fra idretten og andre sunne fritidsaktiviteter – de ungdommene som nå har mistet gnisten og kjenner på livsutfordringene og utenforskapen i den mest utfordrende perioden i livet – hvem og hva skal plukke dem opp?

Inntil videre velger noen å hjelpe ungdommene sine inn i andre klubber og aktiviteter i nabokommunen, så kan man stille seg spørsmålet hvilken smittevern gevinst det har... Men det er desperasjon i disse valgene, fra foreldre som fortvilet ønsker å gi struktur og innhold i hverdagen tilbake til ungdommen sin. Hva skaper det av forskjeller mellom de som kan og ikke kan det?

På idrettsarenaene rundt neste sving blir forskjellene så store mellom de som har trent og ikke trent, at enda flere velger bort idretten? De tapte mot manglende nyansering av svært inngripende restriksjoner i den vanskeligste tiden i livet. Hva gjør dette med de som er nær livsavhengig av fritidsklubben sin, laget sitt, koret sitt eller svømmetreneren sin? Nå holder det!

Jannike Valavuo Tyldum
Njård-medlem og mor til medlemmer i Røa IL, Njård og Ullern IF