Ullern-legen som ble skutt ved Bestumkilen

Doktor Rolf Bache og huset han fikk bygd i Sollerudveien 25.

Natt til lørdag 25. november 1944 banker det hissig på døren til familien Bache i Sollerudveien 25 på Lilleaker. Tre bevæpnede menn i tyske uniformer trenger seg raskt inn når døren åpnes. Den 52 år gamle legen Rolf Bache spør hva de vil. Uten å få svar endevender de huset før de tar Bache med seg. Det er det siste familien ser av ham.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 20.03.2019 kl 13:50

LILLEAKER/BESTUMKILEN: Historien om den populære legen med kontor på Lysaker og virkefelt i store deler av Oslo vest og Bærum er historien om hvordan man kunne havne på nazistenes dødsliste kun ved å ytre seg negativt om NS-folk og nazister.

Én av to leger

Rolf Bache tok medisinsk embetseksamen i 1917, og høsten 1920 åpnet han sin egen praksis på Lysaker. På Lysaker var det i 1920 to leger. Foruten Bache også dr. Ragnar Mørk, som hadde flere år bak seg som lege og som var en kjent og høyst respektert mann i hele Ullern. Mørk var sterkt samfunnsengasjert, og ikke minst i arbeiderstrøket på Lilleaker gjorde han en betydelig innsats.

Bache og Mørk fungerte godt sammen. De dekket gjerne opp for hverandre ved ferie eller lengre fravær. I 1933 dør dr. Mørk, og da oppstår en situasjon som nevnes som en kuriositet. Ved dr. Mørks død var det allerede bestemt at hans nevø Rolf Mørk skulle overta hans praksis. Men han var ennå ikke ferdig utdannet, og praksisen ble derfor bortleid til en annen lege. Og den som flyttet inn i kontoret på Lysaker, var dr. Hans Eng.

Denne legen skulle senere bli Vidkun Quislings private lege Eng var medlem av NS allerede fra 1933. Det er liten grunn til på tro at Bache og Eng ble nære venner. Fire år senere rykker dr. Mørks nevø, Rolf Mørk, inn i kontoret på Lysaker.

Samfunnsengasjert

Rolf Bache viste ganske tidlig et samfunnsengasjement. Det resulterte i at han for eksempel i perioden 1926-28 satt i Akers kommunestyre og han var også på samme tid formann i Sollerud Vel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Btxt: Dr Rolf Bache fikk i 1962 en vei oppkalt etter seg - gangveien forbi Ullerntunet sykehjem. Her var Bache lege da Gamlehjemmet, som det het den gang , ble åpnet i 1925.

Før krigen kom til Norge var Bache en veletablert lege som var svært populær blant sine pasienter. Fra sitt kontor på Lysaker var han stadig på farten rundt i distriktet – helt fra Lysaker i sør til Sørkedalen i nord. Han hadde også fast engasjement så vel på det lokale søster Julies spedbarnshjem på Lysaker som Ullern Gamlehjem. Han var i tillegg skolelege for flere skoler i distriktet – blant annet Lilleaker og Sørkedalen. Han var også i mange år medlem av styret i Akershus Legeforening, og i 1938 ble han valgt inn i sentralstyret for den norske legeforening.

Rolf Bache var også en friluftsmann av rang, og trivdes ute i naturen sommer som vinter. Han tok med familien på lange bilturer rundt i Norge og var blant de første i landet som begynte med det man i dag kaller campingliv.

Et eksempel på hans popularitet var at folk kom hjem til ham under krigen med kjøttkaker og andre «eksklusive» retter som takk for hans hjelpsomhet. Bache hadde også god kontakt med arbeidersamfunnet på Lilleaker, hvor han hadde mange pasienter. En av disse sa følgende under en konsultasjon under krigen: «Når krigen er over er vi to i samme parti» – underforstått Arbeiderpartiet. Uten tvil en virkelig tillitserklæring til den populære legen.

Da krigen kom til Norge 9. april 1940, var det ingen tvil hos Bache og hans to sønner. Okkupantene må ut av Norge så raskt som mulig. Eldstesønn Helge engasjerte seg etter kort tid i motstandsarbeidet. Han ble medlem av Milorg, og våpentrening foregikk i Sørkedalen. Det ble også oppbevart våpen på loftet hjemme i Sollerudveien, og våpen var også gravd ned i hagen her.

Fryktet angiver

Bare noen hundre meter unna Baches kontor på Lysaker bodde Einar Dønnum. Han var en stor, mørk, lett lutende kar som kunne virke smått uhyggelig i sin fremtoning. Og han var like farlig som han så ut. Han ble i rettsoppgjøret etter krigen omtalt som den nest verste provokatør, infiltratør, angiver og torturist. Bare Henry Rinnan var foran ham på skrekklisten over krigens verste norske forbrytere.

Dønnum var alt annet enn skummel som ung mann. Han fant tidlig en plass i søndagsskolen, hvor han fungerte som lærer – med forkynnelsen om Jesus og de kristne verdier på timeplanen. Han nøt betydelig respekt og var en populær kar. Men så en dag kom det for dagen at han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til en 17 år gammel jente. Det passet seg selvsagt svært dårlig i de kretser, og han måtte forlate jobben umiddelbart.

Dønnum fikk problemer, og var lenge helt uten jobb. Han begynte i denne perioden å samle på gamle og brukte ting han fant, og åpnet etter hvert en skraphandel. Ikke særlig lukrativt, men i det minste en jobb.

Alt skulle endre seg med krigsutbruddet. Han ble besnæret av tankegodset til NS (Nasjonal Samling), og meldte seg inn i Quislings parti. Han ble organisasjonsleder i Lysaker partilag, og startet en karriere som skulle gjøre ham til en av Norges mest beryktede menn.

Provokatør

Han fant snart veien inn i politiets overvåkingsavdeling, som senere ble Statspolitiet. 1. januar 1942 finner vi ham som politibetjent i Stapo. Han gjør seg raskt bemerket, og meldes på til Führerschule der Sicherheitspolizei i Berlin.

Vel hjemme etter opplæringen i Berlin, står han godt rustet hos sine oppdragsgivere i Oslo til større oppgaver. Han blir sjef for avdeling 3A i Stapo som har som hovedoppgave å forfølge nordmenn som har radio. Senere sjef for avdeling 4A, som har en mye større og viktigere jobb å gjøre – nemlig å bekjempe Milorg.

Nå begynner Dønnum for alvor sitt slue spill med å nedkjempe gode nordmenn. Han opererer i stor stil som provokatør og infiltratør – på samme måte som Rinnan, og klarer med dette å avsløre en rekke folk i motstandsbevegelsen.

Hjemme hos dr. Bache er også Dønnum et kjent navn. Han bor jo i nabolaget. I februar 1942 forsøkte noen å ta livet av den fryktede nazisten. Det viste seg senere å være den kjente Osvald-gruppen som hadde plassert bombe og en snorutløser i porten til hans eiendom i Vollsveien mellom Lysaker og Jar. Forsøket mislyktes. Dønnum kom fra det uten en skramme.

På dette tidspunkt hadde Dønnum allerede gjennomført en rekke aksjoner og avslørt motstandsfolk. Og det skulle bli verre. Tyskerne intensiverte mot slutten av krigen sin jakt på nordmenn som motarbeidet dem og iverksatte blant annet operasjon Blumenpflücken. I denne operasjonen gikk man etter nordmenn som man visste var involvert i motstandsarbeid eller som på annen måte kunne oppfattes som en trussel. Dr. Rolf Bache havnet på listen over slike.

En dag ble dr. Bache tilkalt til sykebesøk hos datteren til stasjonsmester Johan Pedersen Sælid på Lysaker jernbanestasjon. Sælid var medlem av NS, og under sykebesøket kom det til en heftig krangel mellom Bache og Sælid. Bache sa rett ut hva han mente om stasjonsmesterens nazistiske holdning.

På dødslisten

På dette tidspunkt var Bache kjent hos Nasjonal Samlings lokale ledelse som en motstander av NS og fiende av nazismen. Sælid tok nå affære og sendte inn en rapport på Baches oppførsel til Dønnum. Den fryktede angiveren og torturisten sendte straks en anmeldelse på Bache til Albert Weiner – regnet som den verste av alle gestapister inne på Victoria Terrasse. Han ga rapporten videre til gestaposjef Helmuth Reinhardt. Etter kort tid fikk Weiner beskjed fra sin overordnede at dr. Bache skulle likvideres.

En annen som ble tiltalt etter krigen for å ha bidratt til Baches skjebne, var Sigrid Kølbel. Hun drev et fysikalsk institutt på Lysaker og samarbeidet tett med dr. Bache. Tidlig i krigsårene ble Kølbels kontorer delvis okkupert av tyskerne. Bache mente hun begynte å samarbeide med tyskerne, og han sa opp sin avtale med instituttet. I rettssaken etter krigen uttalte Kølbel at Bache med dette – og «helt uten grunn ødela mitt institutt». Hun ble i rettssaken anklaget for å ha angitt Bache til tyskerne.

Hun ble dømt og ilagt fengselsstraff.

Einar Dønnum begynte utover høsten 1944 å bygge opp en sak mot Rolf Bache. Dønnum var informert om at Gestapo var på jakt etter folk de kunne aksjonere mot i plan Blumenpflücken. Planen gikk i korthet ut på å ta livet av folk i all hemmelighet, og etterlate forvirring om hvem som sto bak. Tanken var at dette skulle skape økt frykt blant folk flest.

Arrestert

Under rettssaken mot Dønnum etter krigen, kunne Baches enke, Signe Bache, ved vitneavhør fortelle om en telefonsamtale mellom sin mann og Dønnum. Ved denne anledning hadde Dønnum vært rasende på dr. Bache fordi han mente at legen «dekket» hjemmefrontfolk. Dønnum hadde avsluttet samtalen med ordene «Dette skal De angre, doktor!». Dønnum selv forklarte seg annerledes på dette punktet. Han sa på spørsmål fra lagmannen at «samtalen ble ført i en meget vennskapelig tone». Denne samtalen kom kort tid før Bache ble skutt.

Dønnum forsøkte under hele rettssaken å fremstille seg som en ubetydelig aktør, og som i bunn og grunn ikke hadde gjort noe særlig galt.

Natt til lørdag 25. november 1944 står Gestapo på døren i Sollerudveien. En av dem er Franz Dirrank, som hadde bodd i Norge i 20 år da krigen brøt ut og derfor snakket flytende norsk. Han var gitt ordren om å skyte Bache i hans eget hjem under «fluktforsøk». Dirrank sammen med Theodor Becker og Erwin Morio ombestemte seg imidlertid da de kom til Baches hjem. De ville ikke skyte ham der og da. Bache og sønnen Tore ble bundet før de begynte å lete etter våpen eller annet som kunne være kompromitterende for Rolf Bache.

Bache oppførte seg rolig og ikke synlig nervøs, og klarte også på bytte ut gulluret han bar med et billigere sportsur.

Hans kone Signe var på besøk hos sin gamle mor, som bodde på Uranienborg og overnattet der. Familien hadde et hemmelig rom i huset med illegale aviser og matvarer, men nazistene fant det ikke. Da de dro tok de faren med seg i bilen tilbake til Victoria Terrasse.

Tilbake i huset satt Tore og søsteren Kari. To timer senere kom gestapistene tilbake, men uten faren. De ville ta en ny runde i huset, og Tore måtte følge med dem. Da de nærmest seg søsterens soverom, ville de inn til henne. Tore advarte dem med at hun hadde tuberkulose – og det var ingen løgn. Kari, som da var 24 år, hadde blitt smittet og alvorlig syk etter å ha jobbet med tuberkulinprøver ved Statens institutt for folkehelse. Nå var hun mye bedre, og var hjemme for helgen fra sitt opphold ved et behandlingssted. Nazistene holdt seg unna søsteren, som takket være Tores snarrådighet ble spart for ubehageligheter.

Tore derimot ble tatt med, og i bilen på vei mot sentrum spurte de: «Hva slags lege var din far?» Først noe senere begynte Tore å reflektere over at de hadde sagt «var» og ikke «er».

Stoppet ved Maritim

Gestapo hadde jo egentlig ingen god sak på Rolf Bache. Han var ikke avslørt som aktiv motstandsmann. Han var bare utpekt som et offer i en snedig plan for å «skape frykt og forvirring». Dog ikke tilfeldig. Bache hadde jo snakket åpent om sin forakt for nazistene.

Tilbake på Victoria Terrasse ble de tre nazistene møtt av en irritert Weiner. De ble etter kort tid sendt på dør igjen med samme ordre. Bache skal likvideres.

Ferden gikk deretter ut over Drammensveien i retning Lysaker. Om Bache på dette tidspunkt trodde han ble kjørt hjem igjen, vet vi jo ikke – men det kan jo hende at han øynet et håp om å slippe unna. Det håpet ble raskt slukket. På Maritim ved Bestumveien bare noen hundre meter fra Baches hjem i Sollerudveien, stopper bilen.

Bache ble beordret ut. Legen visste godt hvor han var, og nå måtte han ha fryktet hva som kunne skje. I følge rettssaken etter krigen opplyste gestapistene at Bache hadde forsøkt å flykte, og skutt under forsøket. Det hersker mye tvil om denne påstanden. Bache ble i alle fall skutt med pistol av Dirrank og maskinpistol av Morio.

Tre dager etter drapet visste fortsatt ingen i familien hva som hadde skjedd. Men så en dag ringer telefonen hjemme hos Signe Bache. Hun får en kort beskjed: «Hennes mann var skutt under fluktforsøk. Asken etter avdøde kunne hentes førstkommende fredag. Flere opplysninger ville ikke bli gitt.»

Presten kom til Grini

Baches sønn, Helge, som var involvert i motstandsarbeid, kom seg i trygghet til Sverige. Hans bror Tore satt på Grini i et halvt år. Under oppholdet på Grini blir Tore en dag oppsøkt av en prest. Han får da den triste beskjeden om at hans far er skutt. Tore satt fengslet samtidig med Lilleaker-mannen og skuespilleren Jack Fjeldstad, og i et forsøk på å yte trøst og hjelp fikk unge Tore overta Jacks underkøye – det var noe hyggeligere enn å ligge «oppe i etasjene».

Tore ble sluppet fri fra Grini 8. mai. Samme dag er han tilbake i Sollerudveien og til gjensyn med bror Helge, søster Kari og mor. Den eneste som manglet, var far. Det ble utvilsomt et spesielt øyeblikk.

Stort savn

Rett etter krigen i 1946 utga Sollerud Vel en jubileumsbok. I denne kan man lese minneord om Dr. Rolf Bache (utsnitt.red):

«Meddelelsen om dr. Baches død slo ned som en bombe i distriktet. Selv i denne uhyggens periode kunne folk ikke tro at dette var sant. Men dessverre, det ufattelige viste seg denne gang likevel å være virkelighet. Dødsfallet og bisettelsen ble ikke tillatt offentliggjort, men da bisettelsen fant sted i Det nye Krematorium var tidspunktet herfor likevel spredt som en løpeild utover, og krematoriet var fylt av slekt og venner som på denne måte likevel fikk gitt ham og familien en hilsen og takk. (…) Dr. Bache hadde en utstrakt praksis, og hans gjerning som lege brakte ham i nær kontakt med folk fra alle lag. Han vant alle for seg, ikke bare som lege, men også som menneske.

For sin familie og sine venner blir han et stort savn. Han var alltid i hjemmet det samlende midtpunkt, og vil for oss alle på grunn av sitt bramfrie og rettlinjede vesen stå som et lysende eksempel”.

Einar Dønnum forsøkte ved frigjøringen å rømme til Sverige, men ble arrestert og i rettssaken mot ham ble det nedlagt påstand om dødsstraff. Han anket til Høyesterett, men fikk avslag, og dommen ble fullbyrdet i april 1947.

Gestapisten Dirrank led samme skjebne som Dønnum. Morio på sin side tok sitt eget liv og slapp unna eksekusjons-pelotongen.

Etter krigen solgte enken Signe Bache huset og familien flyttet til byen. Hun døde i 1961, 67 år gammel, av kreft.

Av de tre barna Tore, Kari og Helge er det bare Tore (93) som lever, og som har vært en verdifull kilde til denne artikkelen.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...