Akersposten Media

Akersposten

– At min sønn ble rusavhengig var det eneste jeg tenkte på, dag som natt. Jeg var desperat.

Tre generasjoner fra Ullern, bestemor, mor Trine og søster, ser tilbake på mange år hvor livene deres først og fremst dreide seg om barnebarnets, sønnens og brorens heroinmisbruk. Foto: Hanne-Karine Sperre

– I mange år var jeg i en redningsprosess for sønnen min, men så forstod jeg at jeg var maktesløs i forhold til kraften i hans misbruk. Samtidig måtte jeg erkjenne at han kunne være død i morgen, forteller Trine (61) i det hun ønsker velkommen inn i leiligheten innerst i en blindvei på Ullern.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 26.06.2019 kl 12:28

ULLERN: – At han skulle komme dit han er i dag, utdannet, etablert og rusfri, var i mange år ikke mer enn et fattig håp, fortsetter hun.

Høsten 2003. Trine leter etter sønnen sin i rusmiljøet i sentrum. Hun har ringt mange ganger, men han tar ikke telefonen.

Vinteren 2007. Bestemamma tar med barnebarnet til Hvaler. Avrusning. Han har spurt om penger til Subutex en siste gang, og kjøpt hasj dagen før. Kvelden består av sterke abstinenser, frysninger, oppkast, smerter.

Våren 2009. Søsteren sitter i leiligheten sin. Det ringer på døren, og der står han. Rusa. Skitten. Søskenforholdet bærer preg av sterke bånd. Om kvelden lager de mat sammen, prater og ser film, mens broren røyker heroin.

Sommeren 2010. Trine er sliten. Hun er trøtt på å mase om gode tjenester til rusavhengige, og av stigmatiseringen som følge av forskjellsbehandlingen av mennesker. Hun er lei av media med sine verste bilder, der sprøyter i rumpa, i lysken, slitne kropper, skitne negler og sår, definerer rusmisbrukeren. Lik sønnen som nå har sittet i varetekt i noen dager og venter en dom på seks måneder.

Om en ung mann

Ullern juni 2019. Ute tar omsider solen tak igjen. I en hage, mellom grønne planter, titter to nysgjerrige katter opp på et ekorn. Rosa blomster klatrer oppover en levegg og møter klesvask til tørk. På bordet ligger mobilen til Trine. Et bilde av sønnen lyser opp skjermen. Han smiler til fotografen, som om dette var alt han gjorde. Fotogen. Veltrent. Flott. Kjekk. Han er sommerbrun midt i mars, etter en yogaretreat i dype skoger.

Dette er historien om en ung mann fra Ullern. Om det å endre livet sitt, fra solfylt til nattsvart. Og tilbake igjen. Historien handler om å stable seg selv på beina etter å ha mislykkes mange ganger. Det handler om håp og det handler om skuffelse.

Men dette er også historien om pårørende. Det er ikke så mye lidelse å spore i ansiktet til Trine i dag, og hun smiler varmt mens hun forteller om angsten og håpet som gikk hånd i hånd. Trine er mor. Den nærmeste. Familiært kalt mamma. Den trygge. Når hun snakker om sønnen, er det med en behersket harmoni.

I øynene hennes sees en glede, men det spores kimblad. For fem år siden ble sønnen rusfri, i en alder av 28 år. Hun smiler mye når hun snakker om ham. Til tross for mange tøffe år, er hun stolt og ydmyk over alt sønnen har gjenvunnet livet og har den styrken han besitter i dag.

– Da barndommens bånd skulle slippes opp, og hans erfaringer skulle formes til en selvstendig ungdom, ble gata hans hjem, som fulltids narkoman. Ingen foreldre tenker at barna skal ende opp i rennesteinen. I dette har jeg måttet gå mange runder med meg selv, forteller Trine åpent.

– Jeg innså at jeg var nødt til å lære meg å stå i dette, akseptere mine svakheter og feiltrinn, slik at jeg kunne leve godt med meg selv og ta vare på barna mine. Det har vært viktig med åpenhet og erkjennelse av at jeg ikke så sønnen min godt nok. Mannen min og jeg jobbet mye, og det samlede familielivet led under dette. Barna var mye sammen med min mor, fortsetter Trine.

Trine forteller om en bestemamma som har vært en viktig kjærkommen bauta i livet til både barna og henne selv, med en uvanlig stor raushet og tålmodighet.

– Hun avlastet mye for å lette på oppgavene i hverdagen. Hun hentet i barnehage, bidro med middag og leksehjelp. Men betydningen av bestemamma gjaldt ikke bare de praktiske gjøremålene. Samværet med henne var også viktig for barnas sosiale liv og utvikling, påpeker Trine.

Når barn ruser seg

– Han klarte å skjule misbruket en stund før jeg forstod hva som foregikk. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg fant en hjemmelaget bong under sengen hans, og senere fikk bekreftet at han røyket hasj ukentlig, forteller Trine.

Sønnen var som tenåringer flest, og interessene hans preget dagene. Det gikk i fritid med bandy, venner, korps og musikk, og så tok dette brått slutt. Han var sulten på nye opplevelser, og som unge flest hadde han også lett for å ta avgjørelser med følelsene og ikke med fornuften.

– Han søkte tidlig spenning, og lette etter egen selvstendighet. Og så skilte mannen min og jeg lag, og vi hadde barna annenhver uke, fortsetter hun.

Det var etter dette at sønnen begynte å røyke hasj, en flørt med rusmidler, en flukt fra følelser. Det startet i det små, litt røyking i helgene, deretter utviklet det seg til et daglig forbruk. Trine søkte hjelp for sønnen, både gjennom helsesøster og henvisning til BUP. Tross for gode ressurser i psykiatrien, utviklet misbruket seg, og i en alder av 18 år røyket han heroin. Det ga en annen oppfatning av tid, beskriver Trine.

ønnen ble avhengig av stoffet, og oppmerksomheten hans ble rettet mot én ting. Det som kreves for å få tak i penger og stoff. Det opplevdes som om tiden gikk i ring, forklarer Trine.

Eksmannen og Trine har alltid samarbeidet godt, og han supplerte med trygge og gode ressurser, beskriver Trine og legger til at eksmannen var flinkere til å være tydelig. I den perioden hvor sønnen var lengst nede i destruktivt rusmisbruk, bodde han hjemme hos eksmannen, dette for å skåne lillesøsteren.

– Jeg har i ettertid tenkt mye på at jeg burde vært mer våken når det gjaldt hans nysgjerrighet. Og jeg skulle ønske at vi hadde tilegnet oss mere kunnskap om rus. Jeg kan kun forebygge fram til det øyeblikket barna mine får tilbud om rusmidler, og jeg mener at jeg kunne forhindret mye gjennom kunnskap om narkotika og åpenhet uten å moralisere.

– At min sønn ble rusavhengig var det eneste jeg tenkte på, dag som natt. Jeg var desperat. Han var mitt eneste fokus. Jeg betalte regningene hans, jeg kjøpte mat til ham, jeg gjorde alt for ham. Men til tider kunne jeg tenke at det var bedre hvis han døde.

Trine har kjempet for, grått for og vært rasende på sitt rusavhengige barn. Men hun er ikke sint eller bitter. Hun forteller med stor ro og klokskap om hvordan livet hennes har vært de siste årene. Hun er fast bestemt på at det er en myte at ungdom som ruser seg kommer fra dårlige sosiale kår. Ungdom påvirker hverandre, og unge er nysgjerrige.

– En innfallsvinkel handler om tilfeldigheter, en annen om vanskelig oppvekst. Noen tror det er ufarlig, og andre syns det er tøft. Narkotika kan virke forskjellig fra individ til individ, og fra gang til gang, og narkotika er ekstra skadelig fordi unge er i utvikling.

Når hun ser tilbake, skulle hun ønske at hun brukte mer tid sammen med barna sine, selv om de begynte å bli tenåringer. Trine mener at mye av nøkkelen til forebygging ligger i å bli kjent med barnet sitt.

Lange netter med leting

– Jeg minnes de kvelende følelsene hver gang jeg ikke hadde hørt fra han på flere dager. Jeg gikk innom politiet, kanskje han satt i varetekt. Kanskje de kunne fortelle meg noe som kunne gi meg en form for ro, i det minste vissheten om at han var i live.

Trine beskriver kontrastene fra de rene og trygge vilkårene hjemme, med de hverdagslige forutsetningene, til miljøet i sentrum. Der sønnen jaget dagens dose heroin. Hun lette ved Akerselvas utløp. Blant noen som vasket seg, og andre som satte nåler. Sønnen hennes var en av de som mange ser på som en junkie, som står og henger på gata, men som var så mye mer enn det. Diversitetene fra denne verden, til den der ute er stor, men virkelige.

– Jeg lette etter sønnen bak skur og i portrom. Midt på natten, gjennom alle årstider. Jeg følte meg utrolig liten og redd. Og så skyves grensene, hvor det går fra frykt og en ubeskrivelig maktesløshet for eget barn, til sinne og frustrasjon, og håp igjen.

Rus har all makt

Trine beskriver sønnens rusmisbruk som en medavhengighet, og hans levemåte styrte hennes liv. Hun følte seg kontrollert, samtidig som hun ville ha kontroll på sønnen.

– Det har vært vondt og vanskelig å måtte forholde seg til konsekvensene av hans rusmisbruk. Avhengighet og rusproblemer angår ikke bare personen som bruker dette, det angår hele familien. Jeg har vært redd for døden, og jeg har ønsket døden komme. Ord som det har vært veldig krevende å anerkjenne.

Trine ser opp, og snakker lavmælt.

Det kunne gå dager og uker mellom hver gang Trine så sønnen. Og så kunne hun våkne på natten, eller tidlig om morgenen, av jamring og lav banning. Da stod sønnen utenfor vinduet, i dårlig forfatning. Han kunne se herjet ut, og kroppen hans skalv.

– Han dukket innimellom opp på jobben min også, rusa. Han kunne være skitten og lukte vondt. Jeg tok han med hjem, han fikk dusjet og fikk på rene klær. Og så dro han igjen. Å avvise ham ga meg skyldfølelse, og jeg har opplevd et mangfold av kritiske og skremmende episoder før jeg våget, og før jeg lærte meg å si «nei». Til slutt forstod jeg at disse grensene også var kjærlighet.

I starten beskriver Trine denne avvisningen som en absurd sorg over å miste ham, for han var jo der. Men hun holdt fast i valget, selv om lysten til å hjelpe var der. Hun forteller om episoder hvor sønnen fortsatte å be om penger, til mat, til klær, kontantkort, ny telefon, til en kvarting. Men hun stod ved valget om at han må stå i konsekvensene av et liv som narkoman, tross for at det gjorde familien vondt.

Tok valg om å avvise ham

Hun sa til sønnen at hun ikke ønsket at han kom hjem til henne når han var rusa, da det skapte for mye uro i livet hennes. Like fullt ville hun støtte han hvis han på et tidspunkt ønsket å komme seg ut av dette.

– Avvisningen min endte med sinne og trusler om at han skulle ta sitt eget liv. Han kalte meg en hurpe, og sa at han skulle skyte seg selv, forteller Trine.

Sønnen ble arrestert for å ikke adlyde politiet om å fjerne seg fra Plata. Han ringte Trine og ba om penger igjen, men avslaget gjorde han enda mer sint og frustrert, og han truet på ny om å ta sitt eget liv. Hun kjente på frykten for hvor dette ville ende, og beskriver hans evne til å trykke på de følelsene hvor det gjorde mest vondt, og hvordan manipulasjonen kunne klemme om henne.

– Han oppsøkte meg på jobb, og én dag ba han om 200 kroner. Da jeg igjen sa nei, svarte han med å si at det da ville det ende med fengsel. Han ble sint og sa han aldri ville se meg mer, og så gikk han. Kort tid etter at han hadde gått, hørte jeg sirener utenfor jobben, så jeg gikk ut med en dårlig magefølelse. Da satt han bak i politibilen, arrestert for hærverk og truende fremferd. Han så på meg og refererte til det han hadde sagt. «Jeg sa jo at det ville ende med fengsel!».

I løpet av denne høsten var sønnen ut og inn av glattcelle, og han fikk «kick og spenning» av å bli tatt av politiet. Samtidig har sønnen fortalt at han i denne perioden hadde kjent mye på det moren gjennomgikk, og han syns synd på henne. Han hadde søkt opphold på Tyrili, og at han skulle begynne hos en psykolog.

– Det var som om håp og skuffelse svømte om kapp. Det er både vondt og frustrerende å være usikker på motivasjonen hans. Jeg ønsket så inderlig at dette var tiden som endelig skulle vise seg å omfavne en nykter tilværelse og ny fremtid.

Etter et par uker fikk Trine en telefon fra politiet. Sønnen hadde sittet i varetekt i tre dager, og ventet på plass i fengsel. Det skulle vente en dom på seks måneder, forteller Trine.

– Da jeg omsider fikk møte han, hadde han sitte i varetekt i syv dager. Han var sliten og lei seg, og han fortalte at dette var det tøffeste han hadde opplevd. Han så for seg en fremtid på Tyrili, og han opplevde det bedre å være i fengselet nå som han visste hva han skulle gjøre etter endt soning.

Dagboknotater forteller om en julehøytid i 2009, der sønnen satt i varetekt. Det var satt frem småkaker og klementiner i besøksrommet, forteller notatene. Og julaften bar preg av Frelsesarmeens tradisjonsrike gest.

Grenseløs søskenkjærlighet

Frykten for at han skulle dø, var der. Når telefonen ringte, kunne det dukke opp fornemmelser av at noe var galt. Slik gikk måneder og år med små og store kriser som lillesøsteren måtte håndtere. Bekymringen for broren hadde dominert livet hennes i mange år. Like fullt minnes hun alle de gangene de satt hjemme i leiligheten hennes.

– Vi lagde mat sammen, spiste smågodt, så film, pratet. Vi var sammen. Han røyket heroin da også, det var jo sånn livet hans var, sier hun i dag.

Hun har håpet. Mistet troen. Og håpet igjen. Å ha en narkoman i familien medfører ofte følelser av skam og skyld. Men hun har aldri følt skam over broren sin. Hun var der for ham, og hun ville forstå oppførselen hans, selv om hun følte mye sinne og frustrasjon. Han kunne oppsøke søsteren når han søkte et sted å sove eller bare for å komme nær. Da redde hun sengen og ga ham det han trengte.

Og så var det de gangene han dukket opp rusa, låste seg inn på badet hennes og fylte buksa med kosmetikk og andre verdisaker hun hadde liggende der.

– Jeg utdannet meg til barnevernspedagog, og karrierevalget var ikke tilfeldig. Jeg tenker at min erfaring som pårørende, hvor jeg har måttet stille meg kritisk til egen forståelse av både barn som pårørende, forståelsen av rusmisbruk og hjelpeapparatet. Jeg har en styrke i dette komplekse bilde, og perspektivet mitt kan bidra positivt ovenfor familier som trenger hjelp fra barnevernstjenesten, sier hun.

Fra et livstruende liv til livslevende liv

– Han røyket heroin daglig, i stedet for å sette det tunge narkotiske stoffet med sprøyte, forteller Trine og legger til at hun sitter tilbake med bilder av kampen hans etter å få tak i penger til heroin. Møkkete og blodige klær, politi og fengsel. Det er utelukkende negativt å bli fanget i rus.

Trine er åpen og mener selv at hun og eksmannen ikke var nok tilstede for sønnen i oppveksten, uten at dette handler om noen åpenbare svikt. Familielivet gikk som normalt, med jobb, sosialt liv, barnas aktiviteter, høytider og sommerferier på Hvaler. Men de små tingene, som å virkelig se og høre barnet sitt, trekker hun frem viktigheten at foreldres fulle oppmerksomhet og genuine interesse. For foreldre er det en kunst å kunne registrere alt som skjer, men kun å bry seg om det vesentlige. Slikt krever at foreldre og barn tilbringer tid sammen.

– Det gjorde vi ikke, forteller Trine rolig.

– Og så er plutselig ditt eget barn den som ruser seg. Det er som å bli fanget i et nett. Og det er vanskelig å komme seg løs, og du må se på at ditt eget barn blir dratt lengre og lengre ned i et mørke. Rusen fikk makt over hans bevissthet, formål, tanker, kropp og handlinger. Jeg vet i dag at hans rusmisbruk ikke var noe han gjorde «mot meg», men avhengigheten tok overhånd, der han søkte ly for opplevelsen av å ikke bli sett som barn.

I løpet av sin ruskarriere hadde han utallige forsøk på å bli rusfri, og han var innom flere institusjoner og avrusninger. Men under soning i 2010 mestret han å hente opp en vilje i seg selv, der han begynte å jobbe med å komme seg ut av avhengigheten. I dette med et fokus på trening, kosthold og tilstedeværelse i egen kropp.

I dag er han 33 år, og han har vært rusfri siden 2012. Han begynte på daglige doser Subutex, medisinen som gjør at man slipper suget etter heroin, og som han må hentes på apoteket én gang i uken.

– Denne behandlingen tror jeg er svært god, man erstatter morfinmisbruket med depotpreparatene Metadon, Subutex og Suboxone. Det kan ta knekken på suget etter rus, men Subutex er ikke et medikament som gjør heroinavhengige alene rusfri, men trangen til heroin kan oppheves. Metadon er kun en erstatning for heroin, mens Subutex har den effekt at det delvis også frarøver morfinens virkning, i tillegg til å dempe suget etter rusmidler, sier Trine.

Sønnen sluttet med Subutex i 2017. Han jobber fulltid, og er etablert med samboer.

– Han utdannet seg og har gjort karriere der han hjelper andre med å komme ut i arbeid, gjennom veiledning, og han hjelper andre mennesker med å komme i kontakt med egen følelser. I dag lever han fullt og helt i pakt med å være tro mot seg selv, og selv om veien ut har vært tøff, har han brukt yoga, trening og naturen som en viktig kilde for å komme tilbake til livet, smiler Trine stolt.

Det er i hovedsak gjennom selvutvikling, bevissthet, sannhet og selvmestring at han har funnet tilbake til livet. I dag hjelper han mennesker gjennom veiledning, og han holder workshoper hvor han hjelper mennesker med å komme i kontakt med egne følelser, tanker og forstå sine destruktive mønstre, vaner og avhengigheter.

Trine beskriver sønnen sin som en sterk mann, med en indre ro, og tro på seg selv, ikke minst tro på egen verdi. Han har klart å ta ansvar for, og anerkjenne, de følelsene han har, uten å flykte inn i rusen igjen. Og han har klart å stake ut en framtid ut fra sine ønsker.

Større åpenhet, mindre skam

Når foreldre har erkjent at barnet bruker narkotika, kan de komme over i en mer løsningsorientert fase. På dette tidspunktet kan man lettere søke å ta imot hjelp. For Trine var det viktig å dele sine bekymringer med andre.

– Jeg lurte ofte på hva jeg hadde gjort feil som mor. Det har derfor vært viktig for meg med åpenhet.

Trine beskriver tiden hvor sønnen var i rus som svært vanskelig og preget av skyldfølelse. Til tross for dette valgte hun like fullt å være åpen, og hun opplevde det ikke spesielt vanskelig å snakke med venner om at hun hadde et barn som var rusavhengig. Hun mener åpenhet om det å være et menneske er viktig, og spesielt rusmisbruk.

Mens foreldrene fikk tilbud om, og deltok i, pårørendegrupper, hvor de hentet inspirasjon og nye krefter fantes ikke et lignende tilbud til søsken på denne tiden. Noe lillesøsteren led under.

– Søsken som er pårørende til rusavhengige, er en «glemt» gruppe, tross for at de kjenner på følelser som svinger overfor den som ruser seg og det svinger mellom emosjoner som sorg, håp, skyld, skam og sinne, legger Trine til.

Søsken ønsker også å unnslippe byrden. For å kunne ta vare på seg selv, er det viktig å ta pauser fra problematikken, kommer det frem i pårørendeundersøkelser. Søsken mister ikke bare en bror eller søster, de mister også foreldrene, som oftest vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige. Søsken setter høye krav til seg selv og demper sine egne følelser for å ikke belaste omgivelsene. Det er først i nyere tid at søsken oftere er et tema i pårørendearbeid.

Hvorfor søsken ofte er en «glemt» gruppe, har ikke Trine noen gode svar på, men legger til at rus fremdeles er et problem, og derav er det kanskje også vanskelig å anerkjenne alle aspektene av rusmisbruk.

Tilbake i tid, da Trine opplevde en sorg over det hun opplevde som et tap av sønnen, forteller hun at stigmaet av rusmisbrukere er vanskeligere å leve med. Det snakkes ikke høyt om rusmisbruk. I en årrekke var alle omstendigheter styrt av sønnens rus, avhengighet og tilhørighet til gata. Det er en merkelapp som hefter ved rusmisbrukeren som om det var spedalskhet, der man utstøter og fornedrer mennesker. Mennesker med en viktig historie og et viktig liv.

– Så lenge det snakkes lite om rus og skadevirkningene, ser vi heller ikke alvoret i omfanget eller menneskene. Mitt inntrykk er at mange sjelden har muligheten til å snakke om nærhet av rus i egne liv, og jeg tror det har med skam å gjøre. Jeg ser et behov for at samfunnet som helhet bør være et tryggere sted for å snakke om rusproblemer, sier Trine.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...