LILLEAKER: I år er det 70 år siden Sjømannshjemmet på Lilleaker ble innviet. Med 32 rom lå bygningen rett ved Øraker stasjon på Jartrikken, og ble i flere år et hjem for sjøfolk som etter krigen var utslitte, flere invalidiserte og uten et hjem å komme tilbake til etter år med skrekkopplevelser på sjøen under 2. verdenskrig.

Triste skjebner

Bygget er for lengst historie, og ble revet i 1983 – men historien er vel verdt å ta vare på. Norske krigsseilere led en trist skjebne i etterkrigsårene noe som er vel dokumentert i både artikler og bøker – ikke minst i Jon Michelets berømte romanserie om denne yrkesgruppen.

Norske myndigheter sto heller ikke bak Sjømannshjemmet i Sponhogget på Lilleaker, det var det sangerinnen Edith Ranum som gjorde. Hun tok initiativet og etablerte en ”damekomité”. Disse damene med Edith i spissen hadde helt siden krigens slutt sett hvordan norske sjøfolk kom hjem i elendig forfatning etter krigens redsler der ute på havet. Mange ble torpedert, og slet med livene sine. De hadde ingen steder å bo.

Fra Aftenposten i 1948. Sjømannshjemmet ble en institusjon som reddet mange sjøfolk etter krigens redsler på havet. Det var sangerinnen Edith Ranum som tok intiativet. På denne faksimilen ser vi henmne sitte i peisestuen i huset.

Edith Ranum tok initiativet til å få flyttet et hus som tyskerne hadde ført opp på Bogstad. Tomten på 2,5 mål i Sponhogget på Lilleaker ble stilt til rådighet av Aker kommune, og utpå høsten 1948 kunne Sjømannshjemmet innvies av kronprinsesse Märtha. Huset ble påkostet 120.000 kroner, og ble overlevert Statens Velferdsråd som driver. De kunne tidlig fortelle om «planer for å bygge en 3. etasje». Men dette ble aldri realisert.

Gikk tiggergang

Fra et referat i Aftenposten ved åpningen kan man lese:

«Fra gårdsplassen kommer man inn i spisesalen som har beisede vegger og enkle bjørkemøbler. Her er eller kjøkken med en stor hotellkomfyr og betjeningens værelser. I annen etasje ligger sjømennenes soveværelser med 3 og 4 senger i hvert, førsteklasses utstyrt med sprinkelbunner og gode ulltepper, dertil dyner om vinteren og vattepper om sommeren.

Slik ser det ut i dag. Adresse Mortensvingen rett ved Bærumsveien og Øraker stasjon. Foto: Reidar Martinsen

Edith Ranum har vært byggeleder og har måttet tråle byen rundt for å skaffe alt som trengtes og gå tiggergang til kjente og ukjente for å skaffe en tusenlapp eller to for å stikke til byggmesteren hver gang lønningene skulle utbetales og Staten ennå ikke hadde ytet noe byggelån. – Det gikk et halvt år på den måten, og det halvåret tok nesten livet av meg, forteller hun.

Beboerne er alle sammen såpass at de kan ha småjobber, og betalingen vil bli gradert etter inntekten de har. To av dem har allerede flyttet inn. De har vært med på invasjonen på Sicilia og tåler ikke tungt arbeid lenger. De ville gjerne ut igjen, men legen har sagt nei.»

Sjømannshjemmet i Sponhogget på Lilleaker reddet utvilsomt mange sjøfolk i etterkrigsårene. Lilleakerfolk vil huske hjemmet og folk som bodde her. Noen i flere år, andre i kortere perioder. Etter hvert ble behovet mindre. Krigsgenerasjonen døde sakte ut, og i 1983 ble hjemmet nedlagt. I dag er det boliger på dette området.