«Politiet kan ikke hjelpe alle, men de kan hjelpe én og én»

«De har blitt drapstruet. Truet med skytevåpen. Truet med kniv. De har blitt slått, og de blir spyttet på. Gjentatte ganger finner de narkotika, kniv, machete eller våpen i et miljø med personer mellom 14 og 20 år.»

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 07.09.2018 kl 13:59

OSLO: NOVA oppsummer Ung i Oslo-rapporten 2018 med å skrive at «Oslo er et godt og trygt sted å vokse opp i for de aller fleste.. (..) Samtidig er det noen utviklingstrekk som bekymrer. I 2018 er det langt flere unge som har brukt hasj enn i 2015, og det er flere som er involvert i ulike former for problematferd. Det har også vært en økning i andelen av ungdommene som har blir utsatt for vold og mobbing, og som har ulike helseplager. Endringene skjer i all hovedsak på tvers av sosioøkonomiske skiller og i alle områder av byen».

Dette er sannheten, med grunnlag i virkeligheten. I Oslo. Et saksforhold som ikke logisk kan motsies, og som viser de problematiske forholdene ned til ungdomsskolealder, som politiet også rapporterer om. Mer og grovere vold. Og om normalisering av både narkotikabruk og omsetning. Det puster en økning i kriminalitet og grovere vold blant de yngste lovbryterne, og det beskrives en situasjon der altfor mange unge, særlig gutter og særlig unge med minoritetsbakgrunn, blir en del av kriminelle miljøer for å finne tilhørighet. Voksenkontakt. For å tjene penger.

LES OGSÅ: – Det gjelder å vise hvem som eier gata i Oslo

Det er ikke som skolemusikken med slagverk og blåsere. Det handler om venner. Ha et sted å være, noe å knyttes til. En identitet. En gjeng er for mange et av få steder man får anerkjennelse, og kanskje respekt. Hvis samfunnet skal lykkes med å hjelpe barn og unge i vanskelige situasjoner, trenger barna å erfare at det gjøres en innsats fra kommune og stat, fra politi og fra nærmiljøet.

Det innbefatter også at politiet har ressurser nok til å gjøre jobben sin, og kan være tett på. Også i fredstid. Gjennom dette kan de unge erfare at noen andre bryr seg om dem og om deres liv. Utfordringene handler i bunn og grunn om marginalisering og sosiale utfordringer, som ikke er politiets hovedanliggende. Politiet kan ikke skape arbeidsplasser eller få barn og unge til å gå på skolen.

Nå har man disse utfordringene i samfunnet, bør det arbeides bredt, både med dialog og kontakt med miljøene, men også følge tett på med etterretning og reaksjoner på lovbrudd.

Tett på

Som journalist for Akerspostens er jeg for tiden i følge med Gatepatruljen ved Enhet sentrum i Oslo Politidistrikt. I forbindelse med dypdykk i utfordringene blant ungdom i Oslo skal jeg, som er fra vest, også få møte sentrum, øst, nord og sør. Sannheten er at narkotika ikke er et østkantproblem, som vestkanten kan distansere seg fra. Foreldre i Oslo vest får også telefoner fra politiet med beskjed om å komme til politistasjonen for å hente barna sine. Gatepatruljen jobber forebyggende, og de trekker umiddelbart inn foreldre, og barnevernet, når de støter på nye unge i narkotikamiljøet.

Denne tirsdagen er jeg med Gatepatruljens teamleder Jan Erik Bresil og politibetjent Eirik Wangberg. To av dem som har erfart å bli ropt til av en ungdomsgjeng som står samlet rundt dem. De har blitt drapstruet. Truet med skytevåpen. Truet med kniv. De har blitt slått, og de blir spyttet på. Gjentatte ganger finner de narkotika, kniv, machete eller våpen i et miljø med personer mellom 14 og 20 år.

Det venter et 12 timers skift denne kvelden.

Bresil og Wangberg er dedikerte forebyggere ute på gata. Som har fått lov til å jobbe over lang tid, med god motivasjon og en uforlignelig evne til aldri å gi opp. Med innhold av en verdifull kontinuitet og tilstedeværelse, dempet i bevegelse i områdene der noen av ungdommen oppholder seg. Vi er inne i den tiden på dagen som avløser formiddagen. Vi er på Tøyen torg. Mellom hus med hager og høyblokker med store skyggesider.

Slik legene har sin «medisin» og advokatene har sin «juss», finnes også politivitenskap. Akkompagnert med loven er disse to en del av samfunnets immunsystem. Det hviler utvilsomt et tungt ansvar på politiet, der en av pliktene er å avdekke kriminalitet. Mens kompleksiteten i samfunnsoppdraget deres i dag kan ofte sees som å være redusert til styring og kontroll. Sannheten er at hverdagen deres er fullt av dilemmaer og paradokser.

Virkedagene er handlingsdrevet og operative. De er problemløsende og noen ganger er de uten en fasit, men med flere mulige forklaringer og løsninger. De er drevet av muligheten til tilstedeværelse der ungdom er, for å stanse kriminalitet, i beste fall hindre at den i det hele tatt skjer. De er et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd. Motivert av det forebyggende, håndhevende og hjelpende.

Garvet duo

Det er en garvet duo jeg får følge denne kvelden. De er intensive og tydelige. Bresil er en skikkelse av høy kompetanse og vestlandsdialekt. Behersket, effektiv, ubestridelig og rådsnar. Han har jobbet 11 år i politiet, ni år i Gatepatruljen.

Wangberg er fra Østlandet, ruvende 190 over hælen, 10 år i politiet og 6 av dem i Gatepatruljen. Han utstråler en bemerkelsesverdig ro og innsikt. Om mulig er denne roen noe de unge kan speile seg i, der de til tider prøver å stritte i mot, før noen av dem finner den samme takten. Sammen med resten av teamet, kompletterer de to hverandre. Innsatsen de gjør er ikke bare viktig og nødvendig med hensyn til avdekking, den kan også bidra med å fjerne mange av startblokkene for en kriminell løpebane.

Inkognito på torget

Gatepatruljen rusler stillfarende gjennom torget. Torget som bevarer, og dyrker, de «tøyenske» verdiene. Kveldens totale team fylles av flere, både kvinner og menn, med felles mål som de er kollektivt ansvarlig for å oppnå. Deres særpreg og karakteristiske trekk, og moralske egenskaper gjør inntrykk. De viser et team, hvor de sammen er avgjørende for om de lykkes. Noe de gjør hver dag, der de opererer sømløst gjennom bybildet, årvåkne og fokusert. Deres intuitive forståelse, som politiblikket gir, er konstruert innenfor rammene av politikulturen og representerer sunn fornuft. Noe selvsagt. Men også beskyttende. De kjenner språket. Luktene. Blikkene. Allmuen kaller det kanskje teft.

LES OGSÅ: – Det gjelder å vise hvem som eier gata i Oslo

Det tar ikke lang tid, på Tøyen Torg, før de må ta hånd om en større gjeng med ungdom. Majoriteten er under 15 år. Gjengen er drevet mellom blokkene på Tøyen senter, som om livet er uten mål og mening. Mellom vanlige guttestreker, er det noen som lekebryter. Den angivelige spøk blir til alvor, latter blir til skjellsord og gråt. Bresil og Wangberg er autentiske, og nøytrale i sin fremferd, likevel autoritære. Blikket deres er ikke bare skarpt, men dets persepsjoner sees også å være intimt koblet, gjennom erfaring, til hvilke handlinger som fungerer. Noe som ivaretar den unges integritet.

For noen ungdommer er det lettere å innta en posisjon som farlig. Er du i bråk med meg, er du i bråk med hele gjengen, én for alle – alle for én. Blant guttene i gjengen denne tirsdagen sees ikke kontakt med motsatt kjønn. Det ropes noen utvalgte ord til politiet. Til meg. Til forbipasserende.

Situasjonen tilspisser seg, og flere fra teamet til Gatepatruljen kommer. I mellomtiden henger guttene ved gatehjørnene, langt unna jevnaldrende jenter. Majoriteten av ungdommene i denne gjengen adlyder ikke ordre fra politiet, de viser heller ingen ferdigheter knyttet til respekt for autoriteter. Her dyrker de kun sin maskulinitet gjennom gruppetilhørighet, høye stemmer, vulgært språk og meningsløse og villedende manøvrer. Det ligner et adrenalinkick for dem som ellers ikke ser ut til å ha noe betydningsfullt å bruke tiden på denne tirsdagen. Kanskje i mangel av et annet sted å være.

Påvirker sårbar ungdom

Gatepatruljen tror på operativ forebygging, med dialog som metode, understreker politibetjent Ejaz Farooq. Han har jobbet fem år i politiet, og ett år i Gatepatruljen. Farooq er født og oppvokst i bydel Gamle Oslo, og har pakistansk opphav. Han bærer preg av verdier som er kollektivistisk orientert. Kollektivet, teamet i denne sammenheng, er den viktigste enheten, og individet defineres og assosieres med teamet.

– Gatepatruljen er en sivil avdekkende enhet med et mandat om å være tilstede i kriminelle miljøer. Vi skal avdekke kriminalitet blant barn og ungdom, forsetter Farooq.

Han drives blant annet av muligheten til å kunne bygge relasjoner med ungdommene, og erfare at det faktisk går bra med dem i ettertid. Denne jobben gir han muligheten til å påvirke sårbar ungdom i tidlig alder.

– Tidvis føler jeg at jeg blir sett på som en rollemodell av minoritetsungdom, og jeg bruker derfor plattformen og rollen som politi til å fortelle om ansvar både for fellesskap og egne handlinger. Disse ungdommene er Norges fremtid, og de trenger å ta gode valg for sin egen fremtid, understreker han.

Som utenforstående er det til heder for Farooq å observere hvordan han går inn i bolet. I det som omtales, og vitner om, et ungdomsmiljø, uten konsekvenstankegang. Der statistikken peker mot en økning innen gjengkriminalitet, narkotika og alvorlige episoder av vold.

Farooq håndhilser, og han er tett på. I positiv forstand. Han har en ubestridelig tilstedeværelse, som brer seg om ungdommene. Noe de tilsynelatende responderer positivt på. Sett i lys av blant annet dette, understrekes viktigheten av å ha en gatepatrulje i sivil med polititjenestemenn som kjenner miljøene, og som har opparbeidet seg relasjoner med sitt lokalsamfunn over tid.

Som en del av allmuen opplever jeg det som en uforlikelighet at det ikke eksisterer Gatepatrulje i flere bydeler. Når det tydelig sees en dreining med skytevåpen og macheter i ungdomsmiljøer. En kjerne som er mer voldelig. At flere unge røyker cannabis. Og at det er en økning i problematferd. Ifølge politiets statistikk begynner de med kriminalitet i yngre alder enn tidligere, og den lille prosenten begår kriminalitet igjen, og igjen, og igjen. Det som sees nå, er at de kommer tilbake år etter år. Politiet får ikke stoppet dem, noe de hadde veldig gode prognoser på tidligere.

En av årsakene politiet peker på, er at ressurser har blitt styrt over på bekjempelse av terror. Etter 22. juli 2011 og terroranslag i europeiske storbyer, har politiet prioritert beredskap og vakthold. Tidligere fengslet politiet gjerne ved trusler med skytevåpen under ran eller lignende. Nå opplever de at de bare etter noen timer, overføres til barnevernet og går fritt på gaten igjen.

– Selv om det på nasjonal basis går bedre med de fleste ungdommene, finnes det en liten kjerne som er mer voldelig nå enn vi har vært vant med. Samfunnet mangler virkemiddel til å møte de nye utfordringene. Gatepatruljen har som mål å være til stede i de kriminelle miljøene og ønsker å avdekke unge aktører så tidlig som mulig. Vi har dessuten fokus på foreldre, og andre med daglig omsorg for barn, som enten selger eller selv benytter rusmidler eller strategisk utnytter barn for å bedrive kriminalitet, sier Farooq.

Tatt i betraktning de erfaringsbaserte utfordringene som finnes i Oslo, hvor det også snakkes om, på høyt nivå, at samfunnet må komme disse utfordringene til livs, trengs det et hurtigspor for å hjelpe unge kriminelle på rett vei. I denne sammenheng utfordringer i ungdomsmiljøene som spesielt rammer unge gutter, som tidlig rekrutteres inn i kriminelle nettverk.

Flere av de unge er kjent av politiet. De utpeker seg, og de viser liten eller ingen forståelse for politiets arbeid. De unge fordreier. Forveksler. Kanskje har de ikke rammene til å forstå, slik at det etter hvert oppstår en provokasjon. For brorparten av allmuen, er politiets håndtering et helt normalt forlangende. Ut av dette kan det se ut som en generell tendens til et større samfunnsproblem, nemlig at mange unge mangler respekt for alle voksne, også politiet.

Bekymringssamtale

Noe av det aller viktigste politiet gjør, er å forebygge, særlig for å hindre at de unge rekrutteres til kriminalitet. Politiet har et genuint ønske om å bidra med at unge søker i en annen retning, derfor er bekymringssamtalen med politiet et strukturert verktøy for samtaler med unge og deres foresatte. Verktøyet brukes for å kartlegge og identifisere risiko- og beskyttelsesfaktorer i ungdommens liv, med tanke på kriminalitet. Gjennom samtalen skal den unge og deres foresatte gjøres ansvarlig for å forebygge en framtidig kriminell adferd.

Ungdommen trenger ikke å ha gjort noe ulovlig, men likevel kan politiet kreve at de møter til en slik samtale, som for øvrig er forankret i Politiloven § 13. Det er politiets tro at denne samtalen kan bidra til at ungdom får hjelp til å forstå konsekvensene av hva som er i ferd med å skje. Til løft og nytte, og forhåpentligvis noe som kan bidra til at ungdommen får lyst til å ta ansvar for eget liv.

På Majorstuen samles unge fra hele byen. Politiet har uttalt en økning i saker med trusler og ran, og ser en tendens til at noen unge gir andre bøter. De er ofte unge fra 13 år og oppover, gjerne sårbare, med utfordringer i skole og hjem. Men ikke alltid. Disse ungdommene kommer både fra de vestlige bydelene, andre bydeler eller områder rundt Oslo, og de gir bøter for «blikking» og for å «leke deilig». Noen vestkantungdom opprettholder narkotikasalget der de sniker seg fra bebyggelsen i vest og ned i hovedstadens gryte. Noen ungdom selger dop, og noen har våpen ment for å skade folk de ikke liker. Med dette lever de et ganske annet liv enn de fleste på samme alder.

Det er bekymringsfullt at det skal få utfolde seg. Det er bekymringsfullt at vi kan få sterke gjenger, eller kriminelle grupperinger, som krever revir og prøver å legge beslag på områder. Det er bekymringsfullt at mange unge dropper ut av skolen og lever under dårlige vilkår. Da kan kriminelle bli et trekkplaster, der de flasher penger og gjenstander og derfra tiltrekker unge gutter som blir fristet til å gå den samme retningen. Alle disse unge er noens barn, som trenger ferdighetene til å orientere seg i verden og oppdage nye sider ved det å leve sammen med andre mennesker.

Jeg er ved Vaterland sammen med Bresil og Wangberg. Strøket helt øst i Oslo sentrum. Stedet som kan sikte til vasstrukkent lende ved utløpet av Akerselva, i symfoni med rattus norvegicus, brunrottene, som piler rundt på elvebredden sammen med åpenlyst kjøp og salg. Hele tiden kommer det nye ungdommer til, som stiller seg opp på hvert sitt hjørne for å selge eller kjøpe hasj. Noen steder er kvantaene større og sedlene flere. I hendene på tenåringer.

– Det altfor mye å ta tak i ute i gatene. Hasjsalget skjer ganske åpenlyst, i hvert fall for Gatepatruljens trente øyne, sier Bresil.

Ungdom henger. Det er en del av pakka. Ikke hengingen som defineres av de som streber etter toppkarakterer og helårskroppen, eller drikker frappuccino i store mengder og diskuterer skolevesker til summen av en bruktbil. Men hengingen definert av ungdom uten et trygt fristed, i nærheten av trygge voksne.

En del av disse ungdommene faller ut av skolen. Og det angår oss alle, fra vest til øst. Mange av disse ungdommene har foreldre som ikke jobber. De har få faste rammer. De er sårbare ungdommer i drift, som ikke mestrer det norske skolesystemet. Og så har vi kyniske bakmenn som har tilpasset seg et marked for å utnytte ungdom, der narkotika er den store elefanten i rommet. Dette handler ikke bare om Tøyen og Vaterland. Det handler om ungdommer i Oslo. I trygge Norge. Ungdom i Norge er etterkommere som skal svømme i ferdigheter og muligheter, i det store bildet spiller det da liten rolle hvor i Oslo de kommer fra.

Gatepatruljen kjemper med de midlene de har til rådighet. De sjekker mobiler og profiler på sosiale medier, de ransaker leiligheter, bortviser og pågriper dem som lever på andres ulykke ved å selge narkotika. Hvis situasjonen krever det, kastes narkotikaselgere i bakken og legges i jern. Det hele ender som regel opp med en bekymringsmelding til barnevernet, eller bekymringssamtaler med politiet. Uansett ligger det alltid et håp om at ungdommene kommer på rett kjøl.

Økende aksept

Det er flere årsaker til at noen ungdom tar dårlige valg. Det kan være en kompleks historie. Ungdom på vestkanten kan drikke mye og feste hardt. Hos andre ungdommer går hverdagen i små leiligheter, der de kanskje søker mye ut. Når politiet skal ransake en tenåring etter funn av narkotika eller våpen, kan de gjerne finne at tenåringen bor med svært mange søsken i en liten leilighet. Tidligere har politiet fortalt om et så omfattende narkotikamisbruk blant unge i Oslo vest, at de ikke har mulighet, eller ressurser til å følge opp alle konkrete brukerspor.

Politiet er også bekymret for den økende aksepten for narkotika blant unge. På østkanten blir ungdommer oftere tatt for cannabisbruk enn på vestkanten. Dette til tross for at det brukes mer cannabis i vestlige bydeler. Årsaken her er politiets arbeid mot salg av narkotika som, ifølge dem, foregår mest i sentrum og øst i hovedstaden. Dermed blir det også større risiko for å bli tatt i disse områdene. I disse tilfellene mener Bresil at det er mer hensiktsmessig å lete etter årsaker hos foreldre som ikke har gode nok norskkunnskaper til å hjelpe barna på skolen, eller få seg en jobb.

− Disse ungdommene har ikke et fristed hjemme hvor de kan ha et sosialt liv med sine venner, i nærheten av trygge voksenpersoner. Resultatet er at det sosiale livet flytter ut på gata, fortsetter han.

Ute på gata er det sensommer. Sent tirsdag kveld. Thomas Tivoli trekker barnas oppmerksomhet. Det er Eid, Eid ul Adha, også kalt «store» Eid. Barn leker, familier er samlet, venner, ungdommer, folk som spiser og slapper av. Noen menn sitter lute i ryggen på en benk, de jobber med å komme sin konstante tørste til livs, der de tømmer sine dyrebare dråper ned svelget. Og så finnes det de som inntar andre rusmidler, og de som selger det.

Vi går under betongbrua, rett på andre siden av elva fra Vaterlandsparken i Oslo sentrum. Det stedet i Norge med høyest konsentrasjon av narkolangere. Blant rotter på størrelse med kattunger treffer vi på en ung gutt. Han likner all annen ungdom. Store klær. Hettegenser. Joggesko. Jeg ville antagelig tippet at han var 20, der han driver alene sent tirsdag kveld. Men han er bare 17. Tydelig rusa.

Det er vevet i hverandre, dette med erfaring, magefølelse, være i situasjonen. Bresil og Wangberg, med sine vurderinger, følelser og valg. Fornemmelsen og erfaringene disse to har under huden, og som er hurtigere enn den vurderende tanken, gir en intuitiv forståelse som byr seg frem som et déjà vu.

Et av barna i samfunnet

Den unge har en historie med vold. Kanskje til fare for seg selv og omgivelsene. Han ler litt. Rømt fra en barnevernsinstitusjon langt utenfor Oslo. Det illegale rusmiddelet som i utgangspunktet gir gi økt våkenhet og eufori, bringer i erindring en annen retning.

På meg fremstår han mer psykotisk enn opprømt. Han står i lyset som kastes fra gatelykta. Det er mørkt rundt oss. Tiden har vendt vekk fra solen, og foran meg står et av de barna i samfunnet, som har mistet mulighetene til nære trygge relasjoner med en mor og far. Der de lærer ganske mye om når det er lurt å spørre pappa i stedet for mamma, og om hvilket humør som gir nei og hvilket som gir ja.

Jan Erik Bresil tenker at disse ungdommene aldri har fått muligheten til å skinne på andre arenaer i livet, eller i samfunnet. Og legger til at samfunnet har en jobb å gjøre når det kommer til å hindre at ungdommen begynner med dop, eller selger dop. Han mener at samfunnet svikter denne gruppen med ungdommer, på mange måter, særlig når det kommer til å gripe inn på et tidlig tidspunkt.

− Mange ungdommer har all selvtillit knyttet til at de er gode til å selge narkotika. De har kanskje feilet med både skole og i idrett, men narkotika har gitt dem damer, penger, venner og respekt, sier Bresil.

– Vi mister mye av fremtiden når barna våre havner i feil miljø. Foreldre må være mye mer obs på om barna er på vei inn i miljøer de aldri burde komme i kontakt med.

Torsdagstur med Jan Bøhler

En drøy uke senere sitter jeg bak i en sivil politibil sammen med Bresil, Wangberg, politibetjent Morten Torp og politikerJan Bøhler (Ap). Vi er ved parken som omkranser slottet. Preget av grønne gressbakker, blomster, fargerike staudefelt og velvoksne trær. Og kjøp og salg av narkotika. Blant joggere i raske tights, turister på skue, henger noen av byens unge mennesker som i en zoologisk hage.

Legene ser med sitt kliniske blikk etter tegn på skader eller sykdom, Gatepatruljen ser etter avvik som indikerer at noe ulovlig skjer eller kan ha skjedd. Slike avvik kan muligens være synlige for alle, men det er de subtile tegn som viser at lyssky aktivitet pågår. Sørlendingen Morten Torp har jobbet i politiet 5 år, og 6 måneder i Gatepatruljen.

Han går trappene opp mot den ene delen av Slottsparken, hvor politiblikket raskt ser hva som er i emning og hva som egentlig foregår. Deretter blir kjøpefesten innhentet av flere sivile fra Gatepatruljen.

Ung mann har mistet troen

Cannabis, brukerutstyr, gutter og jenter ned i 15-års alder er en del av samlingen i Slottsparken denne kvelden. En av dem, en ung mann, er nylig blitt myndig. Han er lengtende og brydd i blikket, og gjemmer ansiktet bak håret.

Torp tar avhøret, og setter seg rolig ned ved siden av den unge mannen. Torp er en av de som drives av å utgjøre en forskjell, der han hjelper andre mennesker i vanskelige situasjoner. Jeg velger å ikke si så mye til den unge gutten ved siden av Torp, han ser ikke ut til å trenge en journalist i livet sitt akkurat nå.

Torp er rolig, mild. En sånn karakter som byr opp til at det er lettere å spille med åpne kort. Den unge gutten har mistet troen på at han kan lykkes. Men Torp løfter ambisjonene. Det var noe med motivasjonen. Hvordan vil du ha det? Hva har du lyst til? Hva vil du oppnå? Hva drømmer du om? En måte å orientere seg mot hensikt og mening. Om ikke endringen skjer, tror jeg på at samtalen med Torp har lagt igjen noe godt.

Ungdommer på 15 år følger med til politistasjonen, etter at de er tatt med narkotika. Foreldrene må plukke dem opp.

Gatepatruljen observerer og leser samfunnet, som igjen er med på å definere hvordan kriminalitet bør forstås. Politihverdagen inneholder virkelighetserfaringer, som allmuen ikke alltid har utpreget innsikt i. Den jobben de gjør har en fundamental slagkraft, en slik som trengs for å utøve sin del av samfunnsoppdraget.

Bevæpnet på Tøyen

Tilbake på Tøyen er Bresil, Wangberg og Farooq bevæpnet. En ungdomsgjeng står bak et ran. Med kniv. De såkalte gjengangerne utgjør bare en liten andel av de unge i Oslo. Samtidig står de for svært mye av den kriminaliteten som når overskriftene. Ifølge politiets statistikk finner de en kriminell løpebane i yngre alder enn tidligere.

Politiets ressurser kan ikke alene løse utfordringene i kjernen av landets hovedstad. Vi kan ikke forvente at livet bare skal ordne seg for gutter på 16 år som har havnet på skråplanet. Vi må se på livssituasjonen og bidra til en positiv endring. Komme inn tidlig. Sørge for inkludering i fritidsaktiviteter, og i samfunnet ellers, fra de er små.

Utfordrende endringer

Politi-Norge står midt oppi en reform. Det er en krevende situasjon. Reformer er alltid litt risikable prosjekter med usikkert utfall. Politiet skal håndtere de sakene som kommer inn, og samtidig etablere de nye organisasjonene. Midt i en stor omorganisering er det krevende å opprettholde samme produksjon, helt i tråd med hva som er kjente konsekvenser av en reform. Samtidig er ressurssituasjonen i politiet utfordrende, og budsjettet stramt. Det utfordrer bemanningsnivået, og en naturlig konsekvens er at medarbeidere opplever høyt arbeidspress.

Forebygging er et ansvar som ikke bare hviler på politiet. Forebygging er også god politikk, en politikk som taler innsikt og kunnskap. Forebygging er tverrfaglig arbeid, langsiktig forebyggende arbeid, ressurser til etterretning, og kunnskap om de ulike miljøene.

Gatepatruljen gir ikke opp. Det viser de gjennom språket, blikket, kommunikasjonen, tydeligheten. Det å være utadvendt og å kunne hente informasjon, eller løse konflikter gjennom dialog, er sentrale egenskaper. Det er viktig å anerkjenne Gatepatruljens samfunnsmandat, og legge til grunn at de gjør en meget viktig jobb.

– Politiet kan ikke redde alle, men vi kan hjelpe én og én, avslutter Bresil.

LES OGSÅ: – Det gjelder å vise hvem som eier gata i Oslo

Følg Akersposten på Facebook

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...