– Koser meg med Manchester United, Google og CC Vest
Manchester United og Ole Gunnar. Det er jo gromlaget. Og «gutten til mor»! Inger Fjeldstad er ikke arketypen på en dame som er fem år unna å få notert tresifret på alders-CV’en.
Publisert: 21.02.2021 kl 12:25
LILLEAKER: Vi er hjemme i stua til Inger Fjeldstad, som nylig kunne feire sin 95-årsdag, og som fikk litt av en gave da Lilleaker Janitsjar i 10 blå grader stilte opp foran huset og blåste varme gratulasjoner for den spreke jubilanten.
Stua til Inger er full av minner om et langt og rikt liv, ikke minst gjennom et 53 års ekteskap med skuespilleren Jack Fjeldstad – han som var med å skape norsk filmhistorie med filmen «Ni Liv» fra 1957, den om motstandshelten Jan Baalsruds ekstreme flukt fra tyskerne i 1943. Filmen er blitt kåret til tidenes beste norske film, ikke minst takket være Fjeldstads innsats i tittelrollen.
Jack Fjeldstad levde hele sitt liv på Lilleaker. Og det var til Lilleaker han helt naturlig også fant plass til sin kjære Inger da de to giftet seg i 1947.
Trøndelag-Grorud-Kampen-Lilleaker
– Jeg er egentlig trønder, forteller Inger, som strengt tatt heter Inger-Sofie.
– Jeg hadde fire søsken, og vi vokste opp i et hjem hvor alle leste mye, og gleden ved og interessen for litteratur har jeg beholdt. Min far var aktiv fagforeningsmann gjennom alle år, jobbet på Nidar Sjokoladefabrikk og var en av stifterne av NNN, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, sier hun.
– Da jeg var åtte år gammel, flyttet vi til Oslo, bosatte oss først på Grorud og deretter på Kampen. Jeg ble jo født inn i og vokste opp i arbeiderbevegelsen, og det kom til å prege meg også i mitt eget arbeidsliv. Jeg har alltid vært opptatt av ansattes rettigheter, og fikk nærkontakt med dette gjennom mitt arbeide som sekretær i Den norske Forfatterforening og andre kunstnerorganisasjoner. Jeg har også jobbet i både i Verdens Gang og NRK, sier Inger.
I 1947 flyttet Inger og Jack inn i 2. etasje i det gamle huset i Lilleakerveien, som Jacks tante Signe eide. Jack Fjeldstad skriver om dette i sin biografi i 1994:
«Vi fikk overta Signes og hennes manns leilighet i annen etasje. Selv flyttet de ned i første til moren og delte de to rommene og kjøkkenet med henne. Mor var jo blitt så gammel at det kunne være godt for henne å få litt hjelp.
Det var ikke et overdådig, nytt hjem som ble etablert i Lilleakerveien. Det vesentligste av møblement var en chaiselongue som kunne slås opp og gi sengeplass til to. Ellers besto løsøret av to av hvert – kniver, skjeer, kopper og tallerkener.»
I 1960 bygget Jack og Inger sitt eget hus på tomten i Lilleakerveien. Og her bor Inger den dag i dag – nå alene etter at Jack døde i 2000.
(Saken fortsetter under bildet.)

Jack og Inger Fjeldstad var gift i 53 år. Den kjente skuespilleren døde i 2000. Inger bor fortsatt på Lilleaker, som hun har gjort helt siden 1947.
Moderne liv
– Men jeg er ikke ensom altså, smiler Inger. – Jeg har min datter Kjersti i huset ved siden av, og jeg har sønnen Inge i nærheten. Han bor på Røa. Og så har jeg bøkene mine. Og jeg har TV og datamaskinen – en Mac.
Inger har opplevd både den moderne radioens, fjernsynets og internetts fødsel og barndom. I dag bruker hun dem alle.
–Jeg har stor glede av min Mac, sier Inger. – Her kan jeg betale mine regninger og jeg kan google og få svar på alle typer spørsmål. Et fantastisk hjelpemiddel.
Datteren Kjersti skyter inn: – Hun var tidligere ute enn meg med å betale regnjnger på nettbanken. Hun er nok blant de eldste foran dataskjermen, her i landet, smiler Kjersti.
Lilleaker i utvikling
– På TV liker jeg å se nyheter og kulturprogrammer, fortsetter Inger. – Og fotball. Og mitt favorittlag er Manchester United. Det henger nok litt sammen med Ole Gunnar Solskjær. Ham liker jeg svært godt , smiler Inger.
– Og de internasjonale mesterskapene er jo gøy. Håndball er også morsomt. Der er jo Norge veldig gode.
Inger Fjeldstad har bodd på Lilleaker i 73 år nå, og fra første benk har hun sett utviklingen i sitt nabolag.
– For meg var det flott å komme hit rett etter krigen fra leiligheten på Kampen. Her var det så åpent. Her var det hager hvor det ble dyrket all slags frukter og bær. Her var det alltid himmel!
– Det har vært en fantastisk forandring. Men ikke alltid til det bedre. Jeg synes det bygges for tett. Når ett hus blir borte, kommer det gjerne tre-fire nye. Ikke alltid så vakkert, og det blir jo knapt noe grønt tilbake.
(Saken fortsetter under bildet.)

95 år gamle Inger Fjeldstad har mye glede av sin Mac – betaler sine regninger digitalt og henter ut mye informasjon, og holder kontakten med andre via e-mail.
– Kommer du deg mye ut?
– Nei, det blir ikke så ofte, og naturligvis enda mindre nå under koronaen. Men hver onsdag er jeg på CC Vest og gjør mine innkjøp – godt hjulpet av min svigerdatter. Det er veldig hyggelig. Vi setter oss alltid ned til en kaffe hos Baker Hansen – det vil si, ikke så mye nå lenger, fordi de har fått nye og lite aldersvennlige stoler. De er så høye, og det passer meg dårlig, sier Inger.
Men ergometersykkelen på soveværelset passer stadig den spreke 95-åringen godt.
– Den er jeg glad i, sier Inger. – Det er jo viktig å holde kroppen litt i bevegelse, så sykkelen blir flittig benyttet – gjerne til selskap av Kjerstis quiz. På den måten trimmer vi jo også hodet, smiler Inger.
– I tillegg til hjelp fra familien, har jeg også bistand fra hjemmetjenesten i Ullern. De er veldig flinke og hyggelige. Så her er stadig folk innom. Jeg kjeder meg ikke, sier Inger som innrømmer at ikke alt er bra med det å leve lenge.
– Det er jo trist å miste sine søsken og gode venner Når man selv er blitt 95, så sier det seg selv at de fleste av dem er borte. Men heldigvis har jeg min kjære søster Rut, som bor på Lørenskog.
Inger Fjeldstad er nok blant de aller eldste i Ullern som bor hjemme og i stor grad klarer seg selv. Det store spørsmålet: «Hvordan har du klart å holde deg så sprek og vital?» har nok Inger fått mange ganger, og svarer:
– Det må nok først og fremst tilskrives gode gener. Men jeg har også forsøkt å være aktiv. Det hjelper jo. Ikke minst har jeg svømt mye, helt fra meg var liten. Det er en god aktivitet.
– Forøvrig må jeg være enig med Arbeiderparti-legenden Håkon Lie, som jeg møtte et par ganger, som 98 år gammel og dårlig til beins sa.: «Det er ikke så farlig om beina begynner å svikte, bare hodet virker!»