Akersposten Media

Akersposten

– Min motivasjon for å være åpen om dette nå, er å vise andre som opplever vold eller overgrep, at de ikke er alene, sier Henriette Marthinsen (45). Som 11-åring ble hun utsatt for overfall og grov voldtekt i et skogholt like ved der hun bodde på Hovseter. Foto: Björn Audunn Blöndal, Pressworks

– Jeg var sikker på at han skulle drepe meg

– Han som voldtok meg ødela, livet mitt. Han frarøvet meg ungdomstid, samliv, trygghet og et stabilt arbeidsliv, sier Henriette Marthinsen (45), som ble utsatt for grov voldtekt som 11-åring. Da den 32 år gamle voldtektsmannen slapp ut av fengsel, etter om lag halvannet års soning, oppsøkte han jenta på Hovseter. I dag, 34 år etter den brutale hendelsen, forteller hun åpent om følelsene knyttet til at overgrep mot barn straffes for mildt.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 25.02.2020 kl 11:27

HOVSETER: – Vold og overgrep straffes generelt alt for lavt i forhold til andre kriminelle handlinger. Det er et paradoks at økonomisk kriminalitet kan gi høyere straff, mens grove overgrep kan gi to–tre år. Det strider mot min rettsoppfatning, sier den modige kvinnen til Akersposten.

– Det er lett for voldtektsmenn å gjemme seg bak vår skam, sier Henriette Marthinsen. – Vi må ikke glemme at et overgrep ikke bare gir traumer om den grove forbrytelsen, det gir også år med skam og vanskelige følelser knyttet til egen verdi. Å reparere et voldtektsoffer koster enormt med ressurser.

For Henriette har det å komme tilbake i balanse i eget liv, også kostet henne mange år utenfor arbeidslivet.

– Jeg glemmer aldri det som skjedde, men jeg har vært nødt til å akseptere det for å kunne få et godt liv, sier hun.

Mens han sonet dommen skrev han et langt brev om tilgivelse og skyld. Han sendte det fem siders håndskrevne brevet hjem til jentas adresse i Hovseterveien. Hun trengte ikke være redd, og hun måtte ikke bære ansvar. Alt var hans feil, for han hadde forstått.

Følg Akersposten på Facebook

Ikke alene

34 år har passert siden den svært grove voldtekten i et skogholt i bydelen. Henriette er hjemme i leiligheten, og har akkurat gjennomført en yogaøkt i det Akersposten kommer på besøk. Henriette møter oss med en rak holdning. Hun trener flere ganger i uken, til lyden av bølgebrus og fuglekvitter. Leiligheten lukter av duftlys, og Henriette røper at det er beroligende lukt fra hvit lotus.

– Den skal visst gi indre fred, smiler hun bredt.

– Min motivasjon for å være åpen om dette nå, er å vise andre som opplever vold eller overgrep, at de ikke er alene. Det finnes en vei ut, selv om det kan ta tid. Jeg har brukt mye tid i terapi i voksen alder for å forstå hva det innebærer å være meg. Det har vært en viktig reise på mange måter. Terapi gir ikke bare innsikt i traume, det gir viktige verktøy for livsmestring generelt, sier hun.

Henriette snakker høyt og tydelig, hun fremstår åpen og innsiktsfull. Det er inntrykket hun også gjerne vil gi folk. Men på innsiden ligger arr og mye hard jobbing. Tilbake i tid så hun ikke for seg at hun i voksen alder skulle bli langtidssykemeldt, og få diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og dissosiativ lidelse.

«Hva skal du med meg?»

– Voldtekten gjorde at jeg mistet min egen verdi. Han tok sjela mi rett og slett. Hun hever skuldrene og erklærer at hun er ferdig med å tie, og at hun ikke lenger vil føle skam for å ha blitt voldtatt.

Stemmen bærer en lett smerte når hun snakker om hendelsen for 34 år siden, da er det akkurat som om luften ikke får trenge helt gjennom. Øynene hennes viser seg blanke, men hun bedyrer at det er helt greit og at det bare er en refleks som dukker om når vi snakker om hva som har blitt gjort mot henne som barn.

Henriette drar oss gjennom sensommeren på Hovseter i august 1986. Hun er 11 år gammel, midt i en brytningstid mellom barn og ungdom. Ferien med familien på Hvaler har gitt flere gode minner. Vennegjengen tilbringer mye tid, og de søker tilhørighet og bekreftelse hos hverandre. Slik barn gjør. Alt er ved det normale.

En lang sommerferie er over, og en ny epoke i sjette klasse på barnetrinnet har akkurat kommet i gang. Henriette har samlet det lyse håret i en strikk. Hun har fått nye klær til skolestart. Mørkerosa jakke matcher rosa bukse og sko. Tiden bærer en livsglad pike som skal bli flyvertinne når hun blir stor.

Onsdag 20. august 1986 passerte tiden på døgnet da solen var i ferd med å gå ned bak horisonten i vest. Henriette og flere venninner var ute da klokken passerte tjue. Et lite skogstykke deler Hovseter i to, og mellom Landingsveien og Hovseterveien måtte Henriette gå den asfalterte gangveien for å rekke hjem til avtalt tid. Klokken er 20.40 når hun får øye på en mannskikkelse.

– I andre enden av skogen stod han. Han tok noen trekk av en røyk før han gikk mot meg. Jeg kjente pulsen opp i tinningene og sa «hei», som en motreaksjon for å dempe min egen usikkerhet og redsel. Hans respons var harde tramp i bakken.

Henriette passerte mannen i det strupen ble trang. Da hadde han lagt armen rundt halsen hennes og dro henne derfra videre inn i skogen. Henriette var livredd. Først kom sjokket, deretter kom dødsangsten.

– Det var pusten hans jeg luktet først. Det var en sur og skarp eim av gammel røyk, minnes Henriette.

Henriette var skrekkslagen, men klarte å spørre mannen om hva han skulle med henne. Hun gjentok ordene, gråt og ba mannen stoppe. Med et stramt kvelertak sa den 32 år gamle mannen at hun måtte slappe av. Han dyttet Henriette foran seg, videre innover i skogen. I desperasjon etter luft ba Henriette om å få ta astmamedisinene hun hadde i lommen. Det fikk hun.

Ved en moselagt stein tok han av henne jakken.

– Jeg husker jeg sa til han at han ikke fikk lov til å kle av meg, jeg ville gjøre det selv. Jeg var lammet, og hodet var i en form for vakuum.

Henriette beskriver den kalde steinen mot huden. Det var hardt å ligge der. Hun husker ikke om hun måtte ta av seg alle klærne, men beskriver en frykt så stor at hun var usikker på at hun aldri fikk se familien sin igjen.

– Jeg var sikker på at han skulle drepe meg.

– I mitt eget forsvar sa jeg at han ikke kom til å få det til. Jeg husker jeg prøvde å lure han til å tro at noen hadde prøvd før, men ikke fått det til. Jeg gjorde alt for at han ikke skulle fortsette, og jeg forsøkte å beskytte meg selv. Jeg ba han slutte og la meg gå, jeg lovet også at jeg ikke skulle si det til noen. Jeg ser jo i dag hvilken kamp jeg førte og hvilken desperasjon som sloss i meg for å bli fri. Det gir et viktig perspektiv på alt jeg har kjempet mot i livet mitt.

Mannen stoppet ikke. Mens tårene trillet nedover kinnet til Henriette. Hun strittet i mot og snudde hodet fra side til side for å unnslippe. Mannen voldtok Henriette og utsatte den unge jenta for stor frykt og smerte. Da han var ferdig, ba han henne kle på seg og gå.

– Jeg måtte love å ikke si det til noen, sier hun.

«Han tok meg»

Henriette løp ut av skogen, og videre ut på gangveien. Hun passerte en dame hun mintes å ha sett tidligere, men beina gikk så fort at hun tenkte at hun kom til å falle.

– Det føltes som jeg kjente mine egne hæler i nakken, beskriver Henriette.

I Hovseterveien 52A var foreldrene Jan og Mette hjemme, lillebror Jan Henrik hadde lagt seg. Redd og sliten, med en sterk følelse av at overgriperen fulgte etter, tenkte Henriette på at pappa hadde sagt at hun måtte bruke egen nøkkel. Hun ringte derfor kun én gang på ringeklokken utenfor oppgangen.

– «Hei det er meg!», sa jeg til pappa i dørtelefonen før hun smatt inn i heisen som føltes som en evighet før den nådde sjette etasje.

– Pappa møtte meg i døren. Jeg husker jeg strigråt da jeg sa at «han tok meg!» Mamma kom mot oss, men etter dette husker jeg ingenting før ambulansen kom. De hadde med ullteppe og pakket meg inn i dette.

Henriette ble kjørt Ullevål sykehus. På sykehuset puttet de alle klærne hennes i en pose. I journalen står det at «piken var sjokkpreget og angstfylt. Hun viste en rekke fysiske reaksjoner som frysninger, svimmelhet, kaldsvette og kvalme». Undersøkelsesrommet var sterilt og kaldt, og stolen hun måtte sitte på, fremstår vagt. Men hun har lagd seg et bilde hvor hun sitter helt alene i en lang sykehuskorridor.

– Jeg husker jeg følte meg alene og redd. I ettertid ser jeg at følelsen av å være ubeskyttet, skapte dette bildet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Avisutklipp fra dagene etter voldtekten.

Ble raskt tatt

Den grove ugjerningen skulle få en rekordrask oppklaring.

Dagen etter kom politiet sammen med tegneren Harald Nygård. Hjemme på Hovseter satt Henriette i stuen og forklarte hvordan det så ut der det skjedde. Med penn og tegneblokk fanget Nygård den brutale voldtektsforbryteren etter Henriettes beskrivelser.

– Jeg ble med politiet opp i skogen, og politihunden hadde allerede markert på stedet der voldtekten foregikk. Området var inngjerdet, og jeg husker at det var politi over alt.

Polititjenestemenn ved Majorstuen politistasjon gjenkjente mannen fra tegningen, og arresterte en 32 år gammel familiefar fra Bærum samme kveld. Den tidligere etterforskningslederen i Oslo-politiet, Leif A. Lier, sa i et intervju med Dagbladet den gang at den 11 år gamle jentas gode signalement var til stor hjelp for politiet. Tegningen som ble laget, var nesten uhyggelig lik.

Fikk brev

Veggen i stua som er dekorert med positive sitater om livet, står i sterk kontrast til bunken med gamle aviser på stuebordet. En av dem forteller om «sexforbryteren som ble avslørt av sitt 11-årige offer», en annen om en «32 år gammel familiefar tilstår voldtekt av pike». Et liten lapp ført i pennen av 11 år gamle Henriette ligger sammen med dokumentene fra Oslo Byrett.

– Lappen skrev jeg til voldtektsmannen. Men jeg sendte den aldri.

Det blir stille noen sekunder før Henriette fortsetter. Hun forteller om brevet som plutselig kom i posten, kun få dager etter voldtekten. Brevet stod merket Oslo Kretsfengsel, datert 24. august, ført i pennen av overgriperen. Det skapte sterke følelser i både Henriette og familien.

– Som en motreaksjon skrev jeg noen setninger til han. De handlet om at jeg syns synd på han og at jeg gråt mye om kvelden. Men mamma ønsket at jeg skulle vente noen dager før jeg sendte noe til han, for å la alt bero. Det er jeg glad for.

– Det hadde blitt feil at han skulle få tatt del i mine følelser, eller i det hele tatt nå gjennom med påstått anger. Voldtektsmenn kan enkelt gjemme seg bak vår skam og skyldfølelse. Mange kvinner og menn fortrenger det som har skjedd, benekter eller bagatelliserer det, fordi det for vanskelig å ta inn over seg. Dette gir overgripere er bredt handlingsrom, påpeker Henriette.

Følg Akersposten på Facebook

Utdrag fra brevet

Akersposten har fått lese domsslutningen fra Oslo Byrett, og dette utdraget fra dommen beskriver deler av hendelsen.

«Onsdag 20. august 1986 ca. klokken 20.40 har overgriper truet den 11 år piken, ført henne inn i et skogholt ved å legge armen rundt halsen hennes (…) Tiltalte hadde i forkant av voldtekten gått rundt på Hovseter, hvor han var svært seksuelt opphisset og hvor han onanerte seg. Senere så han en ung jente som han antok var 12-13 år gammel, han tok kvelertak på henne og tvang henne inn i skogen. Tiltalte beskriver at hun var redd, lammet av skrekk og at hun gråt.

Ved straffeutmålingen er voldtektsforbrytelsen dominerende. Det dreier seg om en brutal og krenkende handling overfor en ung jente som ennå ikke var fylt 12 år. Virkningene av en slik opplevelse for en så ung pike kan være alvorlige og behandlingstiden langvarig. Tiltalte dømmes til fengsel i to år og seks måneder. Med fradrag av 183 dager for utholdt varetektsarrest.»

Akersposten har også fått tillatelse til å gjengi fra brevet hun mottok fra overgriperen bare noen dager etter at det skjedde:

«Kjære Henriette, du har absolutt ingen skyld i det som skjedde.»

«Jeg som skriver dette brevet til deg er mannen som gjorde den forferdelige forbrytelsen mot deg på onsdag. Jeg er sikker på at du gjerne vil glemme det som skjedde så fort som mulig, og det er jeg enig i at du bør.»

Den 32 år gamle mannen søker tilgivelse, og beskriver selv at den forferdelige hendelsen gir henne rett til å hate. Han forbanner seg selv, og mener det ikke finnes noen unnskyldning for å skade et uskyldig menneske. Han har en vanskelig tid i fengsel, men er glad for at hun fikk politiet til å ta han. Videre i brevet beskriver mannen at det var et sjokk for han at han kunne gjøre dette, og at det er det sikreste og beste både for Henriette, alle andre jenter og seg selv at han sitter fengslet. Da kan han få skikkelig psykiatrisk hjelp.

Mannen mener at Henriette har vært flink og modig, som har gjort det mulig for politiet å ta han, slik at ingen andre jenter skulle få oppleve det samme. Han ønsker ingen noe vondt, og nå har han fått sjansen til å sørge for at det aldri skal skje igjen.

Han skrev også: «Til slutt, ikke vær redd, Henriette. Ikke vær redd for fremmede, ikke vær redd for å gå ut alene. Redsel er en veldig negativ og dum ting.»

Han lovet at hun ikke trenger å være redd for ham.

Ordene har hengt ved henne siden. Det å skulle søke fred med overgrep samtidig som voldtektsforbrytere løslates raskt og får, etter Henriettes syn, marginal behandling, oppleves krenkende. Det er en form for overgrep det også, mener 45-åringen.

Dukket opp på Hovseter

Han var ute av fengsel etter et par år, og en dag stod han ved bommen på Hovseter. Tjue meter fra oppgangen til hennes. Han så henne, og hun så han.

– Det blikket satt seg fast i meg. Jeg ble redd, sint og forvirret. Jeg var tenåring, og hans oppførsel var beviselig et svikt fra rettsapparatet. Brevet han skrev opplever jeg som et stakkarslig og patetisk forsøk på å manipulere en ung jente.

Henriette er opprørt over at det i det hele tatt tillates at en voldtektsforbryter kan sende et brev til sitt 11 år gamle offer. Hva i all verden sier det om rettssikkerheten, spør hun i dag.

– Hva gjorde han på Hovseter igjen, rett ved der jeg bor, rett etter løslatelsen? spør Henriette. – Det var jo et klart brudd på sikringen. Jeg husker pappa ringte til politiet, og de bekreftet at han var løslatt. Pappa ble rasende, sier hun.

«Behandlingstrengende»

Videre i Domsslutningen beskrives en mann med usikker og utrygg maskulin identitet. I straffeutmålingen står det at retten har lagt en viss vekt på at mannen var i en vanskelig familiesituasjon, i det han var fortvilet over at hans kone ville forlate han grunnet hans seksuelle tilbøyeligheter. Av sakkyndig beskrives mannen som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Han er klart behandlingstrengende, kommer det frem, og han trenger et stabilt behandlingsopplegg. Retten fant sikringsvilkårene tilstede også når det gjaldt faren for nye straffbare handlinger av alvorlig karakter. Sikringen bør skje i frie former.

Hun undrer seg over hvordan samfunnet kan akseptere at gutter og jenter, kvinner og menn utsettes for grove voldtekter, men at overgripere kan få strafferabatt i lys av «et krevende samliv» og god oppførsel i fengsel?

Til tross for at Norge på mange områder utmerker seg som et foregangsland for likestilling og menneskerettigheter, er den strafferettslige behandlingen av voldtekt og oppfølging av overgrepsofre en ripe i lakken for landets omdømme.

– Han som voldtok meg, ødela livet mitt. Han frarøvet meg ungdomstid, samliv, trygghet og et stabilt arbeidsliv. Han var en fri mann etter et par år i fengsel, sier Henriette. – Vi ofre skal ikke bære ansvaret for at ondskap bunner i deres egne erfaringer, eller at det er straff nok å måtte bære på skyld.

Henriette vier ikke voldtektsmannen mye oppmerksomhet i dag, men hun engasjerer seg for andre som trenger hjelp. Selv har hun tilgitt hendelsen, men ikke glemt den, og hun lever godt med det i dag. Like fullt er hun opptatt av å sette søkelyset på lidelsene som overgrepsofre lider under i etterkant.

– I en årrekke hadde jeg flashbacks og sterke minner fra voldtekten. Jeg slet med smerter i kroppen, hodepine og til tider sosial angst. Før jeg fikk hjelp, fungerte ikke overlevelsesstrategien min, og jeg gjemte meg fra sannheten om min egen fortid.

Først da Henriette begynte i terapi hos en gestaltterapeut i 2016, rundt 30 år etter at det skjedde, fikk hun hjelp til å forstå hvordan dette høygiret for å overleve har påvirket kroppen. Nå har hun omsider funnet ro.

– Jeg forstod at voldtekten hadde noe med følelseslivet mitt å gjøre. Jeg var ikke deprimert som jeg alltid har trodd. Jeg hadde kun dissosiert meg hele livet – og ikke våget å åpne meg. Men så opplevde jeg en klarhet i hva som er sunt for meg og livet mitt. Alt fra at jeg trenger ro og stabilitet gjennom gode rutiner.

Mye sorg

– Hendelsen har skapt mye sorg i meg, sier hun.

Sorg over at hun som ung ikke ble fanget opp av dette, verken av hjelpeapparat eller noen voksne. Henriette beskriver at hun ikke klarte forholde seg til voldtekten. Til venner og familie fortalte hun om overgrepet som om ingenting hadde skjedd. En psykolog fulgte henne i ett år, men hun slapp han ikke til, og hjemme snakket de ikke om hendelsen.

– Da jeg ønsket å slutte hos psykologen, trodde mamma og pappa at det var fordi alt var i orden. Jeg var redd for at andre skulle se på meg som et offer, og derfor svak, i stedet sa jeg at alt går fint.

Henriette opplevde å få dødsangst når hun ble voldtatt. Denne vissheten var smertefull, og hun var fullstendig hjelpeløs i forhold til å kunne påvirke sin skjebne.

– I ettertid var det lett å gjøre de gale tingene. Jeg begynte å røyke, jeg smakte alkohol da jeg var 13 år, og jeg hadde mange kjærester frem til jeg var 15 år. Jeg stengte av alt, og jeg fikk store problemer med å ta mennesker inn.

Hun valgte dårlige og destruktive forhold. Voldtekten, den fornedrende og krenkende hendelsen, gjorde at hun ble fratatt en kontroll over egen kropp og vilje.

– En voksen mann tok makt over min kropp som 11-åring. Han tok bort det frie valget alle mennesker har krav på, i alle sammenhenger.

– Skammen er viktig jobbe med.

I et halvt liv har Henriette jobbet seg gjennom frustrasjon og usikkerhet, egen verdi og egne behov. Hun stengte av voldtekten følelsesmessig, og med dette dissosierte hun seg fra følelser generelt, selv om hendelsen satt i hodet. Når hun snakket om det til venner og familie, fortalte hun alltid en historie uten å kjenne etter.

– Når jeg ikke klarte holde følelsene i sjakk, eksploderte jeg. Det bidro til at livet i samhandling med andre ble vanskelig. Relasjoner var krevende fordi jeg ikke klarte å stole på folk, nok til at jeg våget være åpen og sårbar. Jeg trakk meg inn i meg selv, og unna mennesker, fremfor å prate om det som var vanskelig i relasjonen.

Henriette opplevde at det var vanskelig å sette ord på det som var vanskelig, og ser i dag at dette skyldes mangelen på kontakt med egne følelser.

– Jeg kjente bare på sinne og frustrasjon.

I flere år klarte hun ikke å ta tak i eget liv. Først da hun flyttet til et nytt sted, kjente hun at ting skurret. Hun ble sykmeldt, slet med å sove, og hun var sliten. Hun tok flere grep for å komme på plass igjen; hun oppsøkte naturen, begynte å trene yoga regelmessig, i tillegg til å gå til behandling for sine traumer.

– De vonde minnene fulgte meg i alle år, men så skjedde de noe for et par år siden: Jeg forstod at det ikke var min feil.

Det ble i voksen alder klart for henne at hun måtte jobbe med skamfølelsen. Derfra fikk hun mulighet til å jobbe med kontakten mellom det mentale og følelsene sine, og først da følte hun at hun kunne se inn i fremtiden.

– Jeg har omsider klart å normalisere hverdagen i etterkant av det havet av følelser jeg har levd med i mange år. Jeg er trygg på at ikke alt går på skinner alltid. Livet går opp og ned, men det gjør det for alle, og det er fullt mulig å ha et godt liv, selv om minnene aldri blir borte.

– Det å kunne si i dag at dette skjedde med meg, er selvsagt vondt. Det skulle aldri ha skjedd! Men det er ikke synd på meg, det er bare en del av historien min, og jeg bærer heller ingen skam lenger.

I dag eier Henriette historien sin. Hun anerkjenner at dette er en del av hennes fortid, og at hendelsen ikke definerer henne som menneske.

– Vi er sterkere enn vi tror, selv har jeg oppdaget en styrke jeg ikke trodde jeg hadde, avslutter Henriette Marthinsen.

Følg Akersposten på Facebook

Fakta

I 2018 ble det anmeldt 2263 voldtekter, som utgjør 27 prosent av alle de registrerte seksuallovbruddene.

Antallet voldtektsanmeldelser økte i 2018, både når det gjaldt saker med fornærmede over og under 14 år, skriver Kripos i en rapport over voldtektsituasjonen i Norge for 2018.

Det totale antallet voldtektsanmeldelser økte med 15 prosent fra 2017 til 2018.

Antallet anmeldelser av seksuell omgang med og voldtekt av barn under 14 år økte med 13 prosent fra 2017 til 2018 og har økt med 74 prosent siden 2014.

Antallet anmeldelser av voldtekt av personer over 14 år gikk opp med åtte prosent fra 2017 til 2018 og har økt med 45 prosent siden 2014.

Antallet anmeldte voldtekter over internett har økt markant det siste året, fra 20 til 173 saker. Av de 28 registrerte anmeldte i disse sakene var åtte mindreårige på gjerningstidspunktet.

Antallet mannlige fornærmede økte fra 180 i 2017 til 317 i 2018, en økning på 76 prosent. De fleste mannlige for- nærmede er under 14 år (72 prosent), og mange av dem har blitt utsatt for voldtekt over internett (40 prosent).

Festrelaterte voldtekter utgjorde også i 2018 den største kategorien, med 42 prosent.

30 prosent av voldtektene som ble anmeldt i 2018, ble anmeldt over et år etter at voldtekten hadde funnet sted.

Ved 34 prosent av voldtektene var det en familierelasjon mellom den anmeldte og barnet. I 56 prosent av disse sakene ble far, stefar eller fosterfar anmeldt.

I 2018 rammet voldtekter over internett nesten utelukkende barn under 14 år. De 28 personene som ble anmeldt for å ha begått voldtekt over internett, var per 31.12.2018 til sammen registrert som mistenkt, siktet eller domfelt i 1725 seksuallovbruddssaker. Tre av de anmeldte sto imidlertid bak over 1500 av disse seksuallovbruddssakene.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...