– Jeg var åtte år, han var en fullvoksen mann

Lasse Bergseth (33) lever i dag familieliv på Kragskogen, i starten av Holmenkollåsen. Han forteller åpent og ærlig om livet som overgripsoffer, kriminell, rusmisbruker og dømt drapsmann. Foto: Hanne-Karine Sperre

I fire år pågår overgrepene. Moren vet ikke hva som venter gutten sin de gangene hun ber om barnevakt. Men det vet gutten.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 06.11.2018 kl 15:35

KRAGSKOGEN: – Jeg var liten, men jeg husker mye. Det var unaturlig, ekkelt og ubehagelig. Jeg ble redd og forvirret, og opplevde en ny følelse jeg ikke kjente fra før. Det ble utviklet en kraftig skam. Og det å leve med skam, er ikke enkelt, sier han.

I et hudløst, ærlig og åpent møte med Akersposten forteller Lasse om hvordan han som barn ble seksuelt misbrukt av en psykisk utviklingshemmet nabo. Over flere år. Han flyktet inn i rus og kriminalitet.

Åtte år etter siste krenkelse tok Lasse livet av sin overgriper.

Det er en historie om en tapt barndom som endte i tragedie.

En oppvekst med potensiale

Oktober 2018. Formiddagssolen vest i Oslo gir et inntrykk av at den holder igjen denne høstdagen. Lasse Bergseth (33) sitter som en bauta foran oss. Han viker ikke med blikket. Armene hviler i kors, og pusten går i symfoni med en ro.

Den svarte t-skorten skjuler ikke tatoveringene på underarmen. De er akkompagnert med en tatovering på halsen. Kampen mellom det gode og det onde er et bærende motiv. Han snakker med en klar og rolig stemme. Den brister ikke. Ingenting ved Lasse brister lenger.

Tilbake til Oslo, Bjølsen på 80-tallet. Strøket nord i Oslo sentrum, preget av gamle arbeiderboliger og grøntområder. Det er 19. mars 1985. En ny Oslo-borger på 51 cm og 3800 gram fødes på Aker sykehus.

På samme tid skal det lille røde huset på Bjølsen, nærmere kjent som Portveien 2, rulle over norske tv-skjermer i to år, gjennom 140 episoder. Husets beboere, Eli, Jarl og Raffen, er trygge. Og kjære. En motsats til hverdagen som venter gutten som etter hvert flytter inn i Ålesundgata.

Det er hyggelige naboer. Som i alle andre nabolag. Det er barn som leker. Det spilles løkkefotball og Boksen går. Bjølsen kunne være et paradis for en liten gutt, full av potensiale. Det var kamerater. Kanskje de også dristet seg inn i skogen for å bygge hytte.

August 1992

Lasse er 7 år gammel. Førsteklassing på Bjølsen skole. Han har lite venner. Og han blir mobbet. Han er lett å erte, litt rar. Litt vanskelig. Kanskje er han klovnen det er lett å le av. Motsatsen til noe som mangler hjemme. Mamma klarer ikke å sette de riktige grensene, forteller han. Pappa er mye borte. Han drikker en del, og er til tider kastet ut hjemmefra.

– På barneskolen var jeg plaget av rastløshet og konsentrasjonsvansker. Jeg var tjukk. Lilletrille var navnet. Jeg var jo en underlig skrue. Litt spesiell. Det var hver eneste dag, og jeg sa aldri ifra til noen. Ordene tok aldri slutt.

Utad takler Lasse mobbingen tilsynelatende greit. Men mobbingen er en verkebyll. Han snakker ikke om det, han ønsker heller ikke å skuffe, eller bekymre, foreldrene sine, og skjuler derfor opplevelsene. Lasse er mye sint.

– Men jeg var stemplet som sint helt fra tiden i barnehagen. Jeg var sint, og jeg var umoden. Derfra krabbet jeg inn i skolegården til skolestart.

– Det var stort sett godt å være hjemme. Det var mat på bordet. Rene klær. Niste. Mamma var verdens beste mamma når hun var mamma. Pappa likeså. De var gode på nærhet på sin måte. Men de var lite gode på å skape trygge, stabile rammer, slik foreldre skal gjøre, forteller Lasse.

– Pappa var en utrolig glup fyr, varm og god, fortsetter han. – Pappa kunne fortelle om alt som skjedde rundt i verden, og han hadde utrolig bra humor. Men han var nok ikke den pappaen jeg trengte da.

Å bære sin far

Denne historien er langt fra enestående. Men akkurat denne historien tilhører Lasse.

Lasse gir aldri tillatelse til at hans far skal melde seg ut av hans liv, der alkoholen tar plassen til familien, hvor moren hans til slutt kaster han på dør. Lasses rett til å være liten og bekymringsløs, blir revet bort.

– Det var ikke slik at jeg en dag fikk en åpenbaring hvor jeg forstod at pappa var alkoholiker. Det var en gradvis prosess, med stadige ritualer i forbindelse med alkohol som ble mer og mer anstrengt. Når du først har lagt merke til en ting, får du det stadig oftere bekreftet. Unger får med seg mye mer enn voksne tror de gjør, fortsetter han.

En annen gjentagende, uforutsigbar og vond vekker, er episodene der normale ting sklir ut. Der vonde og sinte sannheter blir slengt mellom veggene. Eller der Lasse kommer hjem med en usikkerhet fordi han aldri vet hva som venter.

Moren er mye lei seg. Hun gråter. Etter hvert er faren også enda mer borte. Til slutt er ikke faren der mer. Tilbake står en usikker gutt, som sliter med sinne og temperament. Omfattende, intense og gjennomgripende atferdsvansker på tvers av situasjoner. Det er fortvilelse i et hav av følelser hos den lysluggete gutten på Bjølsen skole.

I andre klasse står Lasse daglig uten et mannlig forbilde. Han har ikke sett faren sin på lenge. De første åtte årene eksisterer glimtvis i hukommelsen hans. Lasse husker ikke hvor lenge faren har drukket, men han husker at faren plutselig en dag ikke kommer tilbake.

– Som gutt ser du kanskje spesielt opp til faren din. Han er den uskrevne helten i livet. Han som skal lære bort spikking og fisking. Selv om jeg hadde andre helter og forbilder, var det i bunn og grunn pappa som var det reelle forbildet. Å erkjenne at forbildet mitt, som jeg var glad i, og stolt av, sakte viste seg å være en jeg ikke kunne regne med, var veldig vondt, bekrefter Lasse.

Snill nabo og harmløs overgriper

Det er sommer i Ålesundgata. I 4. etasje i murblokken bor en enslig mann, som er i 30-årene. Han liker å være sammen med barn. Han er lettere psykisk utviklingshemmet. Hans store trigger er kollektive transportmidler, fotografier av transportmidler og lignende gjenstander. En modelljernbane opptar mesteparten av plassen i stuen. Han har en stor samling barnefilmer, og han speider etter, og oppsøker lek og nærhet med barna i nærmiljøet. De gjenspeiler hans mentale alder på 10-12 år.

Hjemme henger plakater med bilder av kjøretøy, i hyllen bugner det av tegnefilmer. I slutten av fellesferien hvert år er mannen på Norway Cup. Det er det flere som blir mistenksomme på grunn av hans interesse for barn, men naboene blir snart beroliget og anser han for å være helt harmløs. Han oppleves som snill, vennlig og kontaktsøkende.

Det er fredag ettermiddag, og noen ringer på døren. Den tilsynelatende harmløse naboen som står på døren, har kommet for å hente åtte år gamle Lasse. Det passer bra for Lasses mor. Når det er behov for barnevakt, er naboen hjelpsom med dette. Det er tross alt bare snakk om å sende 8-åringen over gangen.

Kripos beskriver seksuelle overgrep mot barn som en av de alvorligste formene for kriminalitet. Fordi barn i liten grad er i stand til å verge seg mot overgrep, og ofte vil ha vanskeligheter med å fortelle om dem, er det helt avgjørende at ansvarlige personer rundt dem avdekker overgrepene og melder fra til politiet eller andre relevante instanser. Videre sier Kripos at seksuelle overgrep mot barn skjer nærmere og oftere enn vi gjerne tror og er svært skadelig for dem som blir utsatt for det.

«Plettfri» pedo

Den lettere psykisk utviklingshemmede mannen trenger ikke jobbe hardt for å bli godtatt av miljøet. Han trenger ikke tiden til å innynde seg. Han er jo bare vennlig, han liker tog og busser. Og omgang med barn. Han blir godtatt av barna, og de voksne. Aldri slem eller sint, kun mild der han henger med barna over tid, og har deres tillit.

Mannen setter på tegnefilm. Deretter pornofilmer. Han viser pornoblader. Deretter får Lasse kjøre modelltog. Akkompagnert med beføling i skrittet. Mannen ber Lasse gjengjelde. Hvis ikke vil foreldrene til Lasse få problemer med barnevernet.

I løpet av timene som barnevakt utøver mannen seksuelle overgrep mot Lasse.

– Jeg følte han eide meg, og det bare eskalerte.

Det oppstår underlige og rare følelser. Godt og ekkelt på én gang, blandet med sterke følelser av skam. Motsetningsforholdet er totalt forvirrende for en 8 år gammel gutt. Mannens mangelfulle intimitetskompetanse, og mangel på det å beherske det finstemte spillet av forhandlinger og signaler, det som alltid ellers skjer mellom personer som skal ha sex med hverandre, er ikke tilstede.

I dette forveksler han nærhet og fortrolighet med sex. En fortrolighet til et barn som oppfattes som seksuelle signaler. Kanskje slik at hans opplevelse av å ha god kontakt med et barn, gir seksuelle følelser, som igjen medfører at han begår gjentatte overgrepshandlinger mot Lasse.

Kaos av følelser

I fire år pågår overgrepene. Et vilt kaos av følelser melder seg, og varsellamper tennes. Overgrepene gjentas. Og kroppen hans svarer. Den unge guttekroppen er ikke ferdig utviklet. Men han får ereksjon og orgasme uten utløsning. Er han da med på det? Hodet sier nei. Men kroppen sier ja. Eller begge deler.

«Voldtekt og seksuelle overgrep begås av menn mot kvinner!» Slik lyder ofte den herskende forestillingen i samfunnet. Fremstillingen av seksuelle overgrep i form av mannlige overgripere og kvinnelige overgrepsutsatte er så vanlig, at den virker helt naturlig, og forteller nettopp derfor noe interessant om våre omgivelser.

– Jeg var liten gutt, men husker mye. Det var unaturlig, ekkelt og ubehagelig. Jeg ble redd og forvirret, og opplevde en ny følelse jeg ikke kjente fra før. Det ble utviklet en kraftig skam. Og det å leve med skam er ikke enkelt, sier han.

Den 30 år eldre naboen er et menneske familien til Lasse stoler på. For Lasse er han en farsfigur eller en kul voksen. Den voksne mannen som utnytter sin posisjon som tillitsperson og lærer den unge gutten gradvis opp i seksuelle aktiviteter. I dette spiller det ingen rolle om mannen har en psykisk utviklingshemming. Overgrep blir ikke mindre smertefulle fordi man er kledd i en drakt av lettere psykisk utviklingshemming.

Hverdagen går, og de seksuelle overgrepene blir en del av alle ukene. Til slutt vet ikke Lasse om noe annet. Naboen misbruker Lasse over flere år uten å møte motstand, i dette har han sex med Lasse på sine premisser. Uten at Lasse stiller krav.

– Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til det som skjedde, jeg hadde ikke noe bevisst forhold til rett og galt. Det er i ettertid jeg har fått forståelsen av hva som var galt.

– Hodet sier nei, men kroppen svikter. Når jeg fikk ereksjon under misbruk, kjente jeg lett på skyld. Det gir et dårlig selvbilde. Og mye sinne.

Men kroppen er ingen forræder, den responderer på stimulering, selv om stimuleringen ikke er ønsket i utgangspunktet. Overgripere er gode på manipulering, og å få barn til å føle seg både viktig og delaktighet i det som skjer. Og dersom det utsatte barnet får reisning, kan overgriperen hevde at barnet liker det. I dette blir den utsatte fratatt muligheten til selv å kunne vurdere opplevelsen.

For Lasse blir senskadene massive. Livet etter overgrepene handler om rus og et voldsomt sinne. Han skjønner at han har reagert naturlig på unaturlige opplevelser. Da han forstår dette, blir han enda mer sint. Sint som et helvete. Rasende for at livet er urettferdig. Fullt av dritt.

– Forståelig

– Mørketallet er stort. Mye større enn vi aner. Det er så mange menn som går der ute og som gjemmer seg, menn som i mange tilfeller er et helvete å leve sammen med, grunnet ubearbeidede ødeleggende hendelser i barne- og ungdomsårene, sier Jarle Holseter til Akersposten.

Holseter er daglig leder i organisasjonen www.utsattmann.no og forteller at de jobber for at det skal være rom for å være mann, og sårbar. Han bekrefter det gjenkjennelige mønsteret i Lasses historie. Og legger til at han kjenner smerten Lasse har levd med alene. Holseter har vært åpen med sin historie, og meddeler at Lasses historie dessverre ikke er unik. Selv fyller han 50 i januar, han giftet seg i sommer, etter årevis med krevende følelser knyttet til relasjoner.

– Men så faller ting på plass, og man blir trygg på historien sin. Noen bruker hele livet til dette. Mitt liv begynte da jeg fylte 40, forteller Holseter.

– At det tippet for Lasse, er forståelig. Selv har jeg gått i terapi for sinne mitt, jeg har sonet, og jeg har vært rusmisbruker, fortsetter han.

Holseter sin overgriper døde, han var en eldre kar.

– Samfunnet trenger egenerfaring. Og mennesker trenger medvandrere. Vi vet det funker. Noen må stå frem, og vi må jobbe med synlighet, sier Holseter.

Men det hjelper lite med synlighet når voksne ikke sier i fra. Eller tar ansvar. Mange barns vonde historie kunne vært unngått hvis det fantes flere modige voksne. De som stiller spørsmål. Undrer seg. De som reagerer og går ut av komfortsonen.

– Voksne må i større grad tørre å bryte inn og si fra. Det hjelper lite med synlighet når de voksne ikke tar ansvar. Mange vonde erfaringer kunne vært unngått hvis det var flere modige voksne, avslutter Holseter.

Smertefulle og vanskelige følelser

Alle mennesker lever i variasjoner av lys og mørke. Lasse levde mer i mørke, og de trygge lyspunktene var langt borte. Å si at du er gutt utsatt for overgrep høyt, sitter langt inne.

– Jeg skjulte overgrepene bak eskalerende aggresjon, og jeg lukket meg mer og mer inne, forteller Lasse.

Det lever en myte om at menn, og unge gutter, ikke kan være ofre eller sårbare. Vi lærer tidlig, at menn skal kunne beskytte seg selv. Men sannheten er at gutter også krenkes. Og ved overgrep er gutter også svakere og mer sårbare enn overgriperen. Overgriper har makt, autoritet, kunnskap og benytter seg av midler for å få barnet til å delta. Etter dette følger et hav av følelser for barnet.

Lasse forteller om følelsen av å måtte ta på en erigert penis første gang. Det er rart og ubehagelig. Han forteller om luktene, som sitter sterk mange år etterpå. Om smertene, men også om redselen, om penetrering og oralsex. Det er reelle, smertefulle, ubeskrivelige, vanskelige følelser. Like aktuelle for gutter utsatt for overgrep, som for jenter.

Etter hvert går det opp for Lasse at han bærer på atypiske erfaringer som ikke er naturlige for folk flest, men som tvert imot samsvarer med seksuelle overgrep.

– Jeg ser normaliteten i veien jeg gikk, etter det jeg har opplevd. Jeg forstår at jeg flyktet til rus. Jeg forstår alle omstendighetene. Valg av omgangskrets, sier han.

Kripos understreker at dersom et barn blir utsatt for seksuelle overgrep, er det en vanlig reaksjon at det av ulike årsaker velger å holde dette skjult. Noen forteller ikke om overgrepet før i voksen alder, noen forteller aldri til andre hva de har vært utsatt for.

Videre erfarer etterforskere på Kripos at selv de som forteller om overgrep i avhør, ofte holder tilbake informasjon. Dette gjelder også i saker hvor politiet har tekniske bevis som DNA, og/eller bilder eller film som dokumenterer overgrepene.

Lasse treffer ikke overgriperen lenger etter 12 års alder.

Skolehverdagen er på ingen måte lagt til rette for Lasse, som innen den tid har opparbeidet ryggsekken full av usikkerhet, omsorgssvikt og usynlighet. Hverdager i en klasse med 28 elever egner seg ikke for en åtteåring med økende temperament. En skolehverdag full av situasjoner hvor det blir stilt store krav til samspillsferdigheter og raske skifter i kognitivt tankemønster.

Fra friminutt til læresituasjon, fra samhandling med medelever til samhandling med voksen og fra lekestund til lesestund. Skolen ser at den aggressive oppførselen kan være et tegn på at Lasse ikke har det så bra, men Lasse er «mester på å skjule det vonde», kanskje av frykt for at andre skulle få vite hva han er utsatt for.

Bekymring og terapi

PPT henviser Lasse til Nic Waals Institutt.

I følge ulike journalnotat fra perioden 1996 til 2004 fremkommer det stor grad av bekymringer knyttet til Lasses liv. Under utredninger ved Nic Waals Institutt finner man en svært umoden, understimulert, engstelig og sårbar 9-åring. De forteller om en gutt som i tidlig alder har problemer med sosial kompetanse. En umoden evne til lek, hvor leken er fattig. En engstelig gutt som strever etter strukturerte rammer.

Barnevernstjenesten skriver etter hvert om bekymringer knyttet til et økende rusmisbruk, Lasses tydelige aggresjon og hans behov for å bli styrt. Videre omtales han som en gutt som i liten grad blir stimulert hjemme, og at han har et lite bilde av sin egen far. En far han savnet. Mor har en varme, men like fullt en sårbarhet i Lasses barndom, noe han kompenserer for med overtilpasning. Ulike instanser, alt fra BUP, barnevern og institusjoner beskriver en gutt som gjennom år ikke viser aldersadekvate normer, han beskrives som et lett bytte da han er sart og sårbar. I dette utvises en bekymring for at han kan bli brukt til en del ting som ikke er bra for ham.

Videre fremkommer det av ulike journalnotat, gjennom samtaler med Lasse, at den unge gutten er mye sammen med en voksen mann i nabolaget. Spørsmålene stopper der.

Settes inn tiltak

Med tiltak fra barnevernstjenesten blir det satt inn en rekke hjelpetiltak i hjemmet for å øke foreldrekompetansen, og for å kompensere for mangler i omsorgen. Lasse får etter hvert en støttekontakt. Så en ny en. Deretter enda en ny.

Lasse søker raskt flukten og euforien i rus fra 14 års alder. Hasj. Kort tid etter addert med Ecstasy. Han er på et dårlig sted i livet, rusen ser ut til å være den eneste som alltid stiller opp. Det er lett å få tak i.

Han kommer seg inn på videregående, linje for tekniske bilfag, men han dropper et etter et par måneder. Utdanning og mestring er på dette tidspunkt noe uoppnåelig. Lasse har et svakt faglig grunnlag fra barneskolen, ungdomsskolen og derfor langt lavere sannsynlighet for å fullføre og bestå. Motivasjonen er svak og engasjementet redusert. Skolen bidrar heller ikke til å skape denne lysten. Ingen prøver hardt nok, godt nok, eller betydelig nok, til å møte Lasse i livet, der han lever med lave ambisjoner, mistrivsel, mistilpasning, rus og dårlig egenverd.

Misbruket øker på. 16 år gammel blir Lasse plassert på en institusjon i Oslo, et ungdomshjem. Men oppholdet er frivillig, og han flytter ut kort tid etter. Ute på gata starter et omfattende misbruk av hasj, amfetamin, Rohypnol og ecstasy. Lasse er daglig påvirket av en cocktail, en blanding av ulike rusmidler med ulike effekter. I sum blir en uforutsigbar størrelse og en potent, farlig blanding. En uforutsigbar blanding, da det påvirker ulike mekanismer, på ulike måter.

Lasse blir igjen plassert på en institusjon, deretter bærer det til barnevernsinstitusjonen M/S Torungen i Arendal. Lasse er 17 år gammel. I Arendal blir han snart kjent med andre tvangsplasserte ungdommer.

– Jeg ringte pappa, jeg savna han. Han svarte. Han sluttet å drikke og fikk seg jobb som daglig leder på Fattighuset. Jeg trodde han ville ha meg i livet sitt, smiler Lasse.

De holder kontakt en stund.

Som 17-åring blir Lasse sendt dit svært mange av barnevernsbarna som sliter mest og lager mest trøbbel blir sendt, til Sørlandet. Flere hundre kilometer unna mor, miljø og søster. Det var hans tredje plassering. Etter fire ulike støttekontakter og andre tiltak i hjemmet.

Lærte om kriminalitet

– Jeg hadde levd min ungdomstid med forskjellige støttekontakter, ut og inn av institusjoner, som vel og merke også lærte meg mer om kriminalitet. Vi kunne sitte i kjelleren innsauset i hasjrøyk mens ansatte tittet innom. På Torungen foregikk det også mange ting de voksne ikke visste om. Det var for eksempel ikke uvanlig at vi lærte hverandre kriminelle triks.

Lasse føler seg ofte oversett, og han er mye sint. På institusjonen eksisterer subkulturer, hvor ungdommen lærer hverandre å være kriminelle snarere enn å være konstruktive. Når man blir snakket om, og ikke til, slik det er i trygge familier, kan det skape unødvendige grenser og konflikter mellom ungdom og hjelpeapparatet. En oss-mot-dem-kultur, hvor man oppfatter hjelpeapparat og personal som en lukket gruppe, og som motsvar dannes egne lukkede grupper hvor de unge påvirker hverandre negativt.

– Det er som om de negative sidene av livet blir akseptert. Det er dette det er rom for. Det er dette du fortjener. Du kan ikke bedre. I dette har jeg også tilbrakt store deler av de viktige årene i mitt liv, mens jeg var en tikkende bombe.

– Jeg skjønte at jeg måtte komme meg vekk. Det var en påkjenning å være i omgivelser med så mye rus. Jeg ble ganske paranoid av å bruke amfetamin, og jeg var ofte redd.

Støtte avslås

Tilbake i Oslo får Lasse tilbud gjennom Sosialtjenesten, tiltaksjobb i Oslo Kommunes grønne patrulje. Lasse er 19 år. Rusmisbruket er på denne tiden liten, han røyker kun hasj og bruker Rohypnol kun en sjelden gang. Men livet er like fullt vanskelig. Senskadene etter mange år med usikkerhet og svikt slår inn. Når ting begynner å bli trygt, blir Lasse utrygg. I dette fortsetter Lasse i egen verden, en egen boble.

– Sosialtjenesten skulle hjelpe meg med bolig. 4000 kroner i måneden til husleie. Til slutt fant jeg en leilighet, leien lå på 5000 kroner. Mamma ville hjelpe meg med den siste tusenlappen. Da Sosialtjenesten forstod at mamma kunne hjelpe meg med penger, mente de at jeg ikke trengte penger fra dem, jeg mistet derfor retten til økonomisk hjelp til bolig, sier han.

Etter at sosialtjenesten avslår økonomisk støtte, går det rett utfor igjen. Lasse gir opp arbeid, og begynner på ny med amfetamin. Et halvt gram hver gang, som han sniffer. Han bruker ecstasy. Rohypnol. Inntil fem tabletter hver gang kombinert med øl. Lasse har ingen fast bolig. Eller fast inntekt. Penger skaffer han ved tyveri. Lasse bor litt hos mor og litt hos venner. Der det er en ledig seng.

Men drømmen er arbeid, et hjem, et nytt liv, men han vet ikke hvordan.

Å bryte med det eneste livet man kjenner, er lettere sagt enn gjort. Det er ingen mekanismer i systemet som styres til spørsmål om økonomisk, tryggende og veiledende hjelp til å komme seg på beina. Sørge for bolig. Penger til livsopphold. Et system som ivaretar hele rammen. En omsorgsramme som styrer i retning av å mestre hele livet. Et godt nettverk. Pengene er lettere tilgjengelig når ungdom er flyttet i fosterhjem eller institusjon.

Skaffet penger

Lasse raider butikker for PlayStation-spill, og selger disse dagen etter i en bruktbutikk. Dette er det daglige levebrødet.

– Ingen i butikken sa noe, til tross for at jeg kom omtrent samme tid hver dag med nye spill til innbytte for noen tusenlapper.

– Jeg solgte noe hasj.

– Hadde jeg fått i meg noen piller, og ønsket meg en bil på veien, gjorde jeg innbrudd i biler. 80-talls Opel og Ford Escort. Dørene kunne åpnes enkelt med noe av det jeg hadde tilgjengelig i rumpetaska. Verktøy til sykkelen min, jeg sykla mye.

Drapsnatten

Lasse er 20 år gammel. Sliten. Rusa. Aggressiv. Ordene går hurtigere og mer sammenblandet enn ellers. Setningene formet og preget av kaos og følelser. Det er sinne. Lasse er stressa. Han går fort og virker anspent. En venninne spør Lasse om hvorfor han ser så aggressiv ut. Han svarer at han skal banke opp en fyr.

Livet har skapt mye sinne, alvorlig hat. Hat mot systemet, mot samfunnet.

– Å bruke sinne mitt var en måte å overleve på. Det er energi og kraft i sinne, sier han.

Lasse bruker sinne som en balanse, som motsats, for ikke å bli ødelagt. Men han har allerede bristet. Han er defekt. Det har gått åtte år, før Lasse en dag i slutten av mai 2005 ser sin overgriper på Østbanehallen. Lasse er rusa. Flere år mer inngrodd skyld og skam, sviktende tillit til andre og selvdestruktiv atferd skylder innover.

Men Lasse er kald. Han henvender seg til 50-åringen og spør hvordan det går. Han viser Lasse noen tog og spør videre om Lasse vil kjøpe noen klær av ham. Lasse blir med tilbake til mannens leilighet, hvor han stryker Lasse over kinnet. Deretter låret. Han forteller hvilken fin gutt Lasse har blitt.

I møte med denne kunnskapen oppstår det visshet med de krenkelsene som er påført av overgriperen. Lasse kjenner på et voldsomt sinne. Kanskje var det ikke de seksuelle hendelsene i seg selv, men opplevelsen av å ha blitt lurt, manipulert, utnyttet. En erkjennelse av at han var misbrukt.

– Dette vekket et hav av følelser, forteller Lasse. – Og et voldsomt raseri. Jeg var rusa på hasj, amfetamin, ecstasy, rohypnol. Venner kunne beskrive meg som sliten og aggressiv. Alt jeg ønsket på dette tidspunktet, var å ta mannen som forgrep seg på meg.

Det er formiddag tirsdag 31. mai 2005. Lasse er sammen med en venninne og en kompis, aggresjon og sinne sitter utenpå kroppen. Han er ute av seg. Lasse forteller vennene sine om «Pedomannen», og hva han har opplevd som barn.

I følge dommen forteller venninnen at Lasse skulle «ta mannen», banke han. Hun husker denne formiddagen, og hun visste at Lasse hadde brukt rohypnol, da han var blå rundt munnen. Hun opplevde Lasse som sliten. Forvirret.

De tre vennene røyker hasj sammen, og prater. Men Lasse roer seg ikke ned, han blir mer og mer irritert. Som om han skrur seg opp. Bena hans rister, og han klemmer knokene på hendene. Lasse sier han vil banke «pedojævelen» og ber de to vennene bli med. De snakker om å stjele verdisaker fra 50-åringens leilighet, men Lasse avslår. Han forlater vennene klokken ti på kvelden. Mer sint enn noen gang.

Ute er det mørkt. I høyre hånd hviler en tung bag. Det er skift og store poser. Lasse treffer tilfeldig på en gammel venninne. De prater. Lasse forteller at han skal banke en fyr.

På dette tidspunktet er ikke 50-åringen hjemme, Lasse drar derfor hjem til sin mor og spiser litt middag, før han drar tilbake igjen til Ålesundgata.

Han treffer mannen utenfor blokka, og de går sammen opp trappene til fjerde etasje. Lasse er kald og rolig.

– På dette tidspunktet tenkte jeg ikke så mye på å ta han, men jeg ville snakke med ham. Jeg hadde bygget opp et sinne som kjentes i hver nerve av kroppen. Samtidig opplevde jeg meg som ganske kald, sier han.

Når de kommer opp, setter Lasse seg i en lenestol i stua. Omringet av plakater og den gamle modelljernbanen. Mannen sitter på en puff rett overfor ham. Han stryker Lasse på kinnet, som før i tiden, og bøyer seg fremover mens han holder hendene på låret hans. Ansiktene er tett. Lasse eksploderer.

Lasse forteller at han griper om en 19 centimeter lang frisørsaks med 10 centimeter lange blad som ligger på bordet. Med denne stikker han 50-åringen i halsen. Mannen skriker. Det blir et basketak, og de havner på gulvet. Mannen biter Lasse i hånden. Det er «svart» for Lasse og alt skjer glimtvis, han gir seg ikke med det første stikket mot halsen, men fortsetter å stikke til mannen blir bevisstløs.

30 stikksår i hodet, halsen og skuldrene. Ett av stikkene gjennom kinnet, ned i halsen, der det skader den indre halssamleåren og fører til et betydelig blodtap.

Når Lasse kommer til seg selv, ligger 50-åringen blodig på gulvet. Lasse føler seg tanketom og går inn på kjøkkenet for å tørke av seg blod.

Naboen ringer politiet

Det er lytt i blokka, og nærmeste nabo, vegg i vegg, hører bråket. Han har hørt banning, skriking og dunking i gulvet. Han ringer på døren, men Lasse avviser ham og sier at de mistet noe i gulvet. Men naboen vil snakke med 50-åringen. Etter en stund svarer Lasse at mannen ligger og sover. Naboen hører at noen går frem og tilbake, og at det kikkes i nøkkelhullet. Han sier at han vil ringe politiet hvis det ikke blir åpnet.

Etter 10 minutter ringer naboen til politiet. Klokken er 23.37 når operasjonssentralen sender ut melding. Klokken er 23.42 når første patrulje kommer til leiligheten i Ålesundgata. Politibetjenten ringer på, og Lasse lukker opp døren i bar overkropp, med blod på overkroppen og nedover buksene.

I stuen finner politiet 50-åringen død i en blodpøl med skaftet på saksen stikkende ut av hodet. Under transporten til politihuset forteller Lasse til betjentene at mannen befølte ham da han var barn. På grunn av dette hadde han fått problemer med skolegangen og rus.

Lasse erkjenner drapet på stedet, og han avgir forklaring til politiet dagen etter.

I retten

– Han var pedofil, og han prøvde seg på meg gjentatte ganger da jeg var barn, er alt Lasse klarer å si i Oslo Tingrett.

I retten forklarer Lasse av mannen befølte han i skrittet og tok han på låret, resten av sannheten var på dette tidspunktet kvalt av skam.

I følge obduksjonsrapporten som ble fremlagt i Oslo Tingrett i februar 2006 døde mannen av omfattende hjerneskader, forårsaket av saksen som ble stukket inn gjennom tinningen. 8-10 centimeter inn i hjernen. Antall hugg med saksen viser handling med fast forsett, lyder det videre.

Det er referert i den sakkyndige rapporten at det tidlig er konstatert at Lasse er en sårbar person, han blir fort sint, og følelsene tar overhånd. Retten finner at problemer med temperament er karakterforankret i narkotikamisbruk, og krenkelsene han opplevde som barn kommer inn som et moment i straffeutmålingen.

I retten fremkommer det at venner beskriver Lasse som snill og vennlig. Men at han fremsto som noe nervøs og usikker på seg selv. Han kunne bli sint, men det gikk aldri utover andre. Det gikk kun utover interiør. Den høyre hånden hans var skadet som følge av dette. Men Lasse var aldri voldelig mot andre.

I følge dommen fra Oslo Tingrett forklarer naboene at barna vokste fra den psykisk utviklingshemmede mannen når de kom i 12-13 årsalderen. Naboene var mistenksomme til mannen på grunn av hans omgang og store interesse for barn, men de lot det være med at han virket harmløs. Videre kommer det frem at mannens familie har hatt lite kontakt med han, og de krever heller ingen oppreisning.

Retten tror på Lasses forklaring, men mener overgrepene ikke var spesielt alvorlige, i dette ingen holdepunkter for pedofili. De mener også Lasse måtte ta hensyn til at drapsofferet var mentalt tilbakestående.

Et overgrepsoffer er et offer for handling. I dette ligger ingen vurdering av hva eller hvilket overgriperen er. Overgrepene er like vonde. Traumatiske. Skamfulle. Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso, 2015) definerer seksuelle overgrep på̊ følgende måte: “f​ysisk og/eller psykisk utnyttelse av barn eller voksnes seksuelle integritet, og overfor barn ofte begått av en tillitsperson. Når en trekkes inn i seksuelle handlinger som man ikke er moden for, samtykker til eller forstår, regnes det som seksuelle overgrep.”​Amnesty International (2015) vektlegger at det er en grunnleggende menneskerett å selv kunne bestemme over sin egen kropp og seksualitet, og at voldtekt er et brudd på denne menneskeretten.

Man kan ikke skille mellom alvorlige og mindre alvorlige overgrep utelukkende ut fra handling; det må også tas hensyn til relasjon mellom overgriper og offer. Antall krenkelser. Det er et komplisert bilde der skadevirkninger kan være store.

Dommen viser også til at overgrepet skjedde for mange år siden og mener lovens krav om berettiget harme ikke er oppfylt.

Foreldelse innebærer at et krav faller bort som følge av at det ikke er gjort gjeldende for domstolene innen en viss tidsfrist. Reglene om foreldelse av straffeansvar finner vi i straffeloven (2005) kapittel 15. Når foreldelse er inntrådt etter reglene her, er handlingen ikke lenger straffbar. Foreldelsesfristens lengde er fastsatt i forhold til størrelsen av den straff som den straffbare handlingen etter de enkelte straffebud kan medføre. Straffansvar for fullbyrdede overtredelser av bl.a. §§ 291 Voldtekt, 299 Voldtekt av barn under 14 år og 302 Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år foreldes imidlertid ikke. Foreldelsesfrist ved overgrep er dermed noe egenartet regulert.

Lasse er 21 år når han blir dømt forsettlig drap på sin overgriper. Overgrepene og tilståelsen blir lagt vekt på i straffutmålingen.

I fengsel

– Jeg var 20 år og drapsmann.

Overgriperen er av retten, i dommen og i media omtalt som ganske harmløs, og overgrepene mindre alvorlige. De første dagene i fengsel er Lasse på bunn. Sint. Overgrepene oppleves ikke mindre alvorlige for Lasse. De tærer på hele han.

Men dommen skulle gi næring til roten. Livet til Lasse skulle sakte begynne å spire. I et intervju med Dagbladet i 2006 glimtes håp om en bedre fremtid. Lasse ønsker å bli et godt og lovlydig menneske.

– Jeg tok kontakt med pappa på telefon. Han brøt sammen når han fikk vite hva jeg var utsatt for som barn. Overgriperen. Han som mamma og pappa hadde benyttet som barnevakt. Pappa besøkte meg i fengselet, på den tid hadde han vært avholds i noen år, og han jobbet som daglig leder på Fattighuset. Men sannheten om livet mitt veltet ham. Han begynte å drikke igjen.

– En dag banka fengselsbetjentene på døra mi, midt i lunsjen. Da skjønte jeg at noe var alvorlig. Pappa var død.

Lasse har savnet faren sin hele livet. Han har levd med savnet av å ikke kjenne sin egen far.

– Vi fikk snakket mye sammen mens jeg sonet. Og da fikk vi sagt ting som vi aldri før hadde fått sagt til hverandre.

Forsoner seg med sitt sinne

Selv om livet i fengsel på mange måter gjenspeiler uforutsigbarheten og alle skiftene utenfor, livets uforutsigbarhet og skjørhet, hvor faren dør, Lasse blir flytta mye frem og tilbake til ulike fengsler, gir dommen fart på prosessen med å bearbeide en stor skam og masse skyld. På cella bruker han tid på å forsone seg meg sinne. Følelser. Overgrep. Han låner bøker på biblioteket, og han leser om psykologi og selvutvikling fra perm til perm.

Lasse sitter først i varetekt i Oslo Fengsel. I 14 måneder. Deretter søker Lasse seg til Bergen Fengsel, og får plass der fra 2006 til 2010. Men midt i kokkeutdannelse i Bergen Fengsel, grunnet plassmangel og behov for å fylle opp med fanger i Halden, flyttes han dit. Men det skal ikke gå lange tiden før han havner i Bergen igjen. For så å bli overført til Ullersmo. Så Halden igjen. Deretter Bastøy. Til slutt ett års hjemmesoning.

Bergen Fengsel legger vekt på endrings- og påvirkningsarbeid, slik at den enkelte innsatte selv har god mulighet til å legge tilrette for et liv uten kriminalitet, med det verdigrunnlag at de tror at alle domfelte kan endre sin adferd, og det å endre måten å tenke på, gir ending i adferd. Med sin kapasitet på 258 innsatte, og en egen avdeling for kvinner, møter Lasse i 2011 en kvinne, to år før han har sonet ferdig. Hun blir gravid.

Desorientert om livet utenfor

– Da jeg ble løslatt, var jeg ganske desorientert om livet utenfor. Det skjer mye på nesten 10 år. Det er mange år uten oppdateringer. Jeg mangler utdannelse. Ferdigheter til voksenlivet. Jeg kunne heller ikke det gode livet. Men jeg hadde skaffet meg en jobb, med travhester. Og en leilighet. Og jeg ville noe.

Vi er i 2013 og Lasse har sonet ferdig dommen. Det har gått 9 år. Han har fått jobb. Leilighet. Han er rusfri. Han er pappa. For første gang møter han sønnen sin, som er halvannet år, men grunnet morens uforutsigbare rusmisbruk er mor og den lille gutten under hjelpetiltak fra barnevernstjenesten. De bor på et barne- og familiesenter hvor kvinnen skal få hjelp. Men en da forlater hun den lille gutten alene i en park blant andre rusmisbrukere. Hun er rusa.

Kvinnen mister omsorgen for gutten, grunnet sitt omfattende rusmisbruk, og barnevernstjenesten vurderer Lasse som uegnet. Barnevernstjenesten har ingen samtaler med Lasse, de leser dommen og avgjør at dette danner grunnlaget for at Lasse ikke kan ha omsorg for sønnen sin.

Gutten blir adoptert bort.

– Det er vanskelig å bearbeide en sorg som ikke blir forstått. Det å befinne seg i fysisk og psykisk distanse fra det kjæreste.

Samtidig er Lasse toet og bundet på hender og føtter, og kan dermed ikke ha en påvirkning eller medvirkning til å kunne endre på denne avstanden. Lasse beskriver en fortvilelse og en følelse av å være handlingslammet. Han er nylig sluppet ut av fengsel og mangler på mange måter et kart for livet, i dette skulle han navigere på egen hånd. Det å miste omsorgen for eget barn er et sår så stort, at det vanskelig kan forstås.

– Jeg skulle ønske de vurderte min søster, eller familien min i Bergen som omsorgspersoner. I alle fall til de mente at jeg kunne ivareta gutten min. Men slik ble det ikke, og det beste jeg kan gjøre er å forsone meg med situasjonen og derfra gjøre mitt beste.

Lasse bærer fortiden sin, men han eier den. Ikke omvendt. Og viktigst av alt er at skammen er borte. Den forsvant sammen med aksept for seg selv, dag ut og dag inn med litteratur om psykisk helse. Ikke minst, han ble rusfri, og følelsene ble ekte. Nå forstår han at det aldri var kroppen som forrådte ham. Der var oppveksten. Naboen. Hjelpeapparatet.

Livet i dag

I dag er det familieliv for Lasse, det normale på godt og vondt. Et velkjent mønster i familielivet, kjernefamilien med mor, far, barn og bonusbarn. I dag, mer eller mindre, den rådende samlivsformen. Familien Bergseth utgjør sin del av kjernen i samfunnet. Familien på fem er en sentral arena for utvikling av prisverdige egenskaper og evner.

Gjennom den lille familiens harmoniske funksjon og utvikling, og opprettholdelse av de kjærlighetsbånd som forbinder dem sammen, blir den et konstant uttrykk for sannheten om at individets velferd er uløselig knyttet til fremgang og velferd for andre.

I dag, som til alle tider, velger mennesker å leve sine liv slik de har lyst. Hvem disse familiene består av, varierer, nå som før. Det er foreldresamarbeid. Samliv. Omsorg. Det er niste, barnehage, skole og arbeidsliv. Foreldremøter. Det er liten tid. Rolig tid. I dag er livet slik livet skal være for Lasse.

– Jeg er familiefar. Jeg har følelser. Jeg har kontakt med meg selv. Det oppleves utrolig godt. Men erfaringene har jeg med meg, og jeg vil bruke dem til noe. Jeg vil bruke styrken i meg, de erfaringene jeg har, kompetansen og følelsene, til å hjelpe ungdom som sliter.

Lasse ønsker å jobbe med ungdom i samme situasjon, utsatte ungdom. Han vil bruke sine erfaringer og ressurser til å hjelpe andre til nye retninger og farbare veier.

Lasse har følt mye på at han har brukt mye av livet sitt på å være sint, noe som ga en følelse av utmattelse. Som om han kjempet mot seg selv. I dag er Lasse stolt samboer, stefar og pappa, bosatt på Kragskoen i Vestre Aker. Han har stebarn på 7 og 11 år. Og så har han en datter på tre og et halvt år. I dag er Lasse balansert.

– Jeg har jobbet mye med meg selv på egenhånd, jeg ønsket ingen psykolog i fengsel. Jeg hadde ingen interesse for samtaler. Det var en ny følelse å gå i meg selv, selv om det gikk tregt i begynnelsen, men så løsnet det. Jeg utførte til og meg egne ICD­-10 tester, smiler han.

ICD-10 er nåtidens mest brukte diagnosemanual. En internasjonal statistisk klassifikasjon av sykdommer og relaterte helseproblemer.

– Jeg erklærte meg selv for friskmeldt, sier Lasse med glimt i øynene. – Jeg liker endelig livet.

– Jeg var åtte år

Lasse fortalte aldri detaljene rundt overgrepene til noen. Det holdt med å erkjenne berøring utenpå klærne, noe domsavsigelsen fra 2006 bekrefter.

– I retten var både venner, kjente og ukjente til stede, jeg hadde ingen ferdigheter til å gjøre meg opp en vurdering av alvoret i overgrepene. Eller mulighet til å forstå hva jeg som barn var utsatt for. Jeg gjorde meg heller ikke opp en vurdering av mannen som gjorde dette mot meg. Som barn hadde jeg ingen mulighet til å vurdere overgriperen sin psykiske utviklingshemming. Jeg var åtte år. Han var en fullvoksen mann.

– I retten ble alt veldig seriøst, og jeg var naturlig nok stilt til veggs. Jeg var jo en drapsmann. Offeret var psykisk utviklingshemmet. Fokuset på overgrep var lite, selv om det ble tatt med i straffeutmålingen. Like fullt sier dokumenter fra dommen noe om at retten ikke fant overgrepene alvorlige nok.

I dag har historien endret seg. Lasse er åpen om fortiden og vet at denne åpenheten er viktig. Når han ser tilbake i tid har han ro. Lasse har fått alt på avstand, og han har forsonet seg med seksuelle overgrep, rus, kriminalitet og drap. Han er trygg på historien. Det handler om å få plassert historien. Og skammen.

– Når dette er gjort, er du tryggere på deg selv. Man må man tørre å gå ned i mørket. Ellers kommer man ingen vei.

Åpenhet

Lasse og familien har valgt å være åpen om fortiden, både overfor barna og nærmiljøet. Det handler om eierskap til historien. Det å ha kontroll. De rundt Lasse vet at han forteller sin historie.

– Når historien er av så alvorlig karakter, er det viktig å ta ansvar, slik at det ikke er rom for spekulasjoner eller rykter. Noe som kan gå utover barna. Det ønsker jeg ikke. Jeg velger å stå frem, fortelle, i håp om at jeg senker terskelen for at omgivelsene skal slippe misoppfattelser. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan påvirke fremtiden, og der har jeg tenkt til å gjør mye godt.

I dag jobber Lasse i en butikk, med lager og logistikk, men veien frem til fulltidsarbeid har ikke vært enkel med en CV full av store hull, og hvor soning preger store deler. Å ha en jobb er svært viktig for en vellykket tilbakeføring av straffedømte til samfunnet. Å ha en jobb er svært viktig for mestringsfølelsen. Det har en ubetalelig verdi. Deltagelse i arbeidslivet har en sentral nytte i vårt samfunn. Arbeid har betydning for den enkeltes økonomi, og er med å fremme selvstendighet, tilhørighet og evnen til å mestre eget liv.

Etter soning i fengsel er det mange som ønsker seg tilbake til samfunnet som aktive bidragsytere fri for kriminalitet. Samtidig er tilbakefallsprosenten til ny kriminalitet svært høy.

Det er styrken i Lasse, og hans stamina, som er årsaken til at han står i jobb i dag. Etter mange nedturer, nedbemanninger og avvisninger, la han i sommer ut et Facebook-innlegg hvor han åpent forteller om fortiden sin, med rus, drap og soning. Alt han ønsket seg var arbeid.

Avslutningsvis forteller Lasse at han tok kontakt med adoptivforeldrene til sønnen sin for et par år siden. Gutten som nå er syv år. De har møttes én gang, og de holder kontakten. Lasse er glad for at sønnen har fått to gode adoptivforeldre, som også aksepterer Lasse og er åpne for kontakt.

Lasse eier sin historie, og nå har han fortalt den til Akersposten.

Les også: – Som å lose et barn gjennom et minefelt

Faktaboks

Det finnes hjelp for utsatte gutter og menn. Her er lenker til støttesentre og andre hjelpere:

https://www.ssmm.no/
https://fmso.no/
http://utsattmann.no/
https://www.ung.no/
https://www.116111.no/

Utsattmann.no er et rådgivende organ. Et foretak som for det meste jobber frivillig. I styret sitter fire menn og i 2018 er de nominert til frivillighetsprisen. Medlemmer og støttemedlemmer strekker seg over hele landet og nettverket vokser.

Bufdir er samarbeidspartner. De mottar prosjektmidler, men ikke driftsmidler. Deres synlighetsjobbing handler om foredrag og bevisstgjøring, noe som skjer gjennom egenerfaring.

Utsattmann har i tillegg til nettsiden en mail funksjon, post@utsattmann.no, hvor utsatte, pårørende og hjelpeapparat kan ta kontakt, gjerne anonymt og vi vil lytte, komme med råd og sluse de videre i hjelpeapparatene.

Følg Akersposten på Facebook

Meld deg på Akerspostens ukentlige nyhetsbrev på epost her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...