Akersposten Media

Akersposten

– Jeg har hatt det travlere enn jeg trodde var mulig

Slemdal-mannen Christian Borch snakker om følelsen av å være i bevegelse, den fantastiske følelsen. Foto: Hanne-Karine Sperre

– Jeg ser ut som noe jeg absolutt ikke er, en kombinasjon av Darth Vader og en fantomskikkelse, sier Christian Borch unnskyldende i det han går inn på kjøkkenet for å hente den nytrukne kaffen.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 19.08.2019 kl 10:36

SLEMDAL: Christian Borch snakker om bildet av ham, sittende på en velholdt Honda Shadow. Og som Christian selv beskriver, denne motorsykkelen er det nærmeste du kommer et får i ulveklær.

– En bastard uten sidestykke! Med 125 kubikk motor. Dette er en lett motorsykkel som kan kjøres av 16-åringer, med lyd som en kjempesvær Harley. Jeg kjøpte den av min gamle snekker for 15.000 kroner, for å bruke til og fra jobb. Med det er den altfor stor til.

Christian Borch (75) snakker om tap, lykke, livet, presseverdier og fake news. Han tar fremdeles grep om verden, og han fortsetter å fange lesere og lyttere.

– Kronologisk alder ikke så viktig

Hjemme hos Christian er noe av det første man legger merke til et maleri av en mannsperson i full størrelse. Kunstneren er Christian Borch, og modellen er han selv. Den verdikonservative journalisten, utenrikseksperten og forfatteren tar i mot Akersposten en formiddag etter at regnet har frisket opp luften. Som vanlig er han barsk og habil ved klaveret. Alltid ryddig antrukket, akkurat slik han huskes ved sine 36 år med upåklagelig diksjon ved NRKs mest sentrale nyhetssendinger.

Blikket er stødig, og hårmanken like uklanderlig. Over utsøkt kaffe, blant nydelig kunst, arvegods og bondemøbler på og langs veggene, og 16 egne bokutgivelser i hyllene, tar vi backup på et rikt liv. I dag som før, opplyser han om verdens kompliserte gang. Han har seilt Suezkanalen som dekksgutt, opplevd borgerkrig i Elfenbenskysten og han har blitt smuglet inn i Polen.

Denne 75-åringen går på ingen måte rundt i filttøfler som en gammel skrukk, leser dødsannonser eller begrenser aktivitetsnivået. Han nyter derimot livet med ulike prosjekter, sin franske kjæreste, barnebarnet Pablo og noen hestekrefter i garasjen. Sistnevnte er prydet med en toppløs lykkepille med hestekrefter, klappetak i metall og rekkeseks. En BMW Z4, med 300 hestekrefter.

– Forferdelig morsom, og en fabelaktig bil, sier han begeistret.

– Jeg har venner på 50 og 90 år, og har skjønt at kronologisk alder ikke er så viktig, så lenge man er et lekende menneske, fortsetter han.

Aldri før har Christian Borch vært mer aktiv, i sitt 75. år. Det takker han sin franske kjæreste Joséphine Sconza (57) for. Hun kapret NRK-profilens hjerte på toppen av rullebåndet på Meny Røa i 2010.

– Joséphine er mitt lykketreff i livet, sier han.

Til tross for at begge har travle hverdager på hver sin kant, er de flinke til å pleie kjærligheten. Paret er deltids-samboere i Christians leilighet i Dagaliveien. Joséphine er markedsansvarlig i Norge for en betydelig fransk messeindustri, Promosalons, som har kontorer over hele verden. Christian på sin side har kalenderen fylt opp av foredrag og undervisning. Sånn sett får han rikelig med muligheter til å fortsette med det han alltid har gjort: Å formidle kunnskap, særlig om verden utenfor vår egen.

Italiensk mellomspill

Christian har alltid sett på seg selv først og fremst som europeer, og han har så å si alltid vært på reisefot.

Særlig har han et nært forhold til Italia. Han var der flere ganger sammen med sine foreldre, og opplevde å bli akterutseilt i Ravenna på Adriaterhavskysten som dekksgutt. Som utenriksreporter var han ofte i Roma og Milano, og fra tidlig på 1990-tallet fikk han spesielt ansvar for å følge den politiske utviklingen i landet på kloss hold.

På denne tiden ble han også gift for annen gang. Lella Hvinden Nilssen var skuespiller, utdannet i London, og datter av en kjent norsk forretningsmann med hovedsete i Milano. Hun var selv oppvokst i Italia. Familien hadde et praktfullt landsted på Isola del Giglio, en knapp times båttur rett vest for kysten av Toscana.

– Der var vi gjerne en tre fire ganger i året, og da la vi som oftest inn en dag eller to i Roma på vei til og fra, sier Christian. Det gjorde at jeg opp gjennom 1990-årene besøkte Roma mellom seks og åtte ganger i året, og slikt blir det jo gjerne sterke personlige bånd av.

Lella og Christian bodde sammen i en villa nede i Dagaliveien, like ved Slemdal skole, og da de ble skilt etter 14 år, flyttet Christian opp i sin nåværende leilighet, 550 meter lenger opp i veien.

Kielfergen og Nesoddbåten

Tropevarmen er over for denne gang, hvis vi skal tro meteorologene. Fra stuen til Christian rommer utsikten tre av hans tidligere hjem og den ene datterens hus, videre ser han til Bunnefjorden, delvis til Drøbak og til båtene som seiler daglig mellom Oslo og Kiel og København. Et panorama egnet til å gi eiendomsmeglere forhåpningsrykk.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hjemme i Dagaliveien skuer Christian utover.

Men over kaffen snakker vi først og fremst om hans naturlige riksplassering, som i stor grad har handlet om hans egnethet som engasjert og innsiktsfull nyhetsformidler. Med sin tyngde, sitt nærvær, refleksjon og kunnskap, har Christian bidratt til økt kunnskap og innsikt om den globale verden, og vel så det.

Han forteller åpent om hvordan han alltid har forholdt seg til journalistikkens grunnteser, og hvordan han har arbeidet ut fra oppleste og vedtatte normer i diplomati og statsvitenskap. Og så traff han Joséphine.

– Hun er et av de mest intelligente menneskene jeg har møtt. Og så er hun veldig vakker, bedyrer han.

Med samme humor og et grunnleggende felles verdisett, justerer de seg mot hverandre, beskriver den karismatiske 75-åringen og legger til at han opplever et samspill han ikke er vant til.

– Vi diskuterer på en annen måte enn jeg var vant til. Hun er akademiker, høyt utdannet, og analyserer ting ut fra et instinkt.

Travlere enn han trodde

– Det er svært lite av det som skjer meg som ikke gir meg glede for tiden, sier han.

Etter 36 år i statskanalen NRK, hvor han flere ganger ble kåret til landets beste nyhetsanker, har ikke Christian slitt nevneverdig med å gi liv til dagene. Tilværelsens evige modningsprosess ruller videre for fulle mugger. Selv om han ikke er å se på skjermen, har Christian mye å henge fingrene i. Sett bort fra bøker og research, tid med kjæresten, foredrag, en sportsbil og en motorsykkel, er han ofte med Joséphine på hennes reiser.

– Jeg har hatt det travlere enn jeg trodde var mulig, fortsetter han i det han introduserer podcasten «Du verden!», i samarbeid med Cappelen Damm. Bak podcasten står han sammen med DN-journalist Ingerid Salvesen frilansjournalisten Stig Arild Pettersen. Fra starten av har de fått med seg kjente og viktige intervjuobjekter, som jobber internasjonalt.

– Ikke alle foredrag er like innbringende, men formidlingsgleden min er stor og overskygger lønnsomheten, erklærer han før han legger til at han er såpass mye ute at det uansett blir et solid bidrag til en ellers relativt beskjeden NRK-pensjon.

– Når det gjelder bøker, er formidlingsiveren nødt til å overskygge lønnsomheten, for jeg tror timelønnen må ligge rundt 20 øre.

Følg Akersposten på Facebook

Fra KNS-slips og blazer, til dekksgutt

Christian ble født inn i Bergens borgerskap, og sønn av en skipsmegler. Da han var fem år gammel flyttet familien til Holmenkollen, hvor han blant annet vokste opp i Trosterudveien på Ris, etterfulgt av mange år i Aspehaugveien på Makrellbekken. Her fulgte skolegang på både Slemdal og Ris.

– Den arrogante og avvisende omgangstonen i miljøet kunne gi en underlig følelse av å være verdt noe mer enn andre. Men jeg dro til sjøs som 16-åring, og møtte fine folk. Utdanningsnivå var ikke spesielt høyt, men nivået på de mellommenneskelige kvalitetene var eminente. Vi seilte utenriks tankfart, jeg som dekksgutt sammen med et skipsmannskap på 49. Senere var jeg jungmann på cruise mellom Bergen, langs hele norskekysten, og til Svalbard. Jeg var sjømann i vel ett år, alt i alt.

– På sjøen får du et perspektiv, langt ut over den firkanten du lever i, og langt fra den identifikasjonen du har av deg selv og det miljøet rundt, forklarer han.

Blant betydelig petroleumsutvinning og stor skipstrafikk i Persiabukta, Venezuela og i den sentrale handelsåren mellom Asia og Europa – Suezkanalen, lossing på øst og vestsiden av Italia, entret Christian eksotiske havner og levde i vissheten om at de snart skulle lette anker igjen og dra videre.

– Følelsen av å hele tiden være i bevegelse, den fantastiske følelsen, beskriver Christian og legger til at han lærte mye om seg selv, og andre, på denne tiden.

– Jeg har en enorm glede av først å få oppleve, deretter forsøke å forstå, og så formidle. Dette ble viktig for meg som ung, og er nok grunnen til at jeg endte der jeg endte, sier han og legger til at han opplever å få formidle en slags symbiose til et publikum som blir engasjert. En følelsesprosess, som sitter i ham.

Christian legger til at alle unge gutter skulle fått denne viktige impulsen, der de må tilpasse seg en disiplinering, og det å forholde seg til ulike typer mennesker. Enten gjennom militærtjeneste eller noen år på sjøen.

– Er det et politisk problem? spør Christian og legger til at han opplever at det stilles lite krav til norske barn. De kan jo velge moped som valgfag, noe han mener er problematisk. På den ene siden snakkes det varmt om kunnskapssamfunnet, mens barn samtidig blir opplært til en holdning om at «det ikke er så farlig».

– Det er for lite struktur. Denne snillismen, hvor den bidrar til en mangel på evne til å tilpasse oss det som er viktige i samfunnet. I en sosial kontekst er vi nødt til å forholde oss til ulike strukturer, og dette er i ferd med å gå helt skeis, sier han.

Formidlertalent

Som sjømann i ung alder oppdager Christian sitt formidlertalent, og like fullt kaster han seg først over juss, etter examen artium i 1963. Men rundt om i verden skjer det ting som vekker lysten på å formidle virkelighetsbildet, han hopper derfor av jusstudiet og kaster seg over journalistutdanning i Oslo.

– Jeg fant også ut at hvis jeg fortsetter med jussen, så dreper jeg språket mitt.

Christian drar i militæret, men en skade før opptaket til fallskjermjegerskolen står til hinder. Han får en aspirantstilling i Morgenbladet, tiden før Journalistakademiet blir nedlagt. Knyttet til Morgenbladet arbeider han også for The Times.

– Det var et treårig opplegg hvor du gikk gjennom et program. Morgenbladet var en liten avis, økonomien likeså, men selvbildet desto større, og jeg ble kjørt gjennom et fantastisk opplegg.

– Jeg dekket film og teater, fikk følge Ingmar Bergmann som regissør på Nationaltheateret, dekket Stortinget, drev økonomisk journalistikk, og jeg lærte «the hard way» å skrive kompliserte saker enkelt.

I november 1968 begynner han å studere på London School of Economics, og blir der til 1974. Samme år får han et stipendium av den amerikanske ambassaden for å reise rundt i USA, møte politikere både på delstatsplan og føderalt, og selv forelese på en rekke universiteter.

– Deretter ble jeg bedt om å søke stilling som utenriksmedarbeider i NRK Radio. Der begynte jeg i mars 1978. Først som vikar for korrespondenten i Washington, deretter gikk det slag i slag i NRK.

Der arbeider han særlig med sikkerhetspolitikk, NATO og europeiske spørsmål. Han følger blant annet opprettelsen av «Solidarność89» i Polen på nært hold. Det er få politiske og samfunnsmessige prosesser journalisten ikke dekker som korrespondent, både under den kalde krigen og etterdønningene. Men denne begivenheten husker han spesielt godt.

– Prosessen med fagforeningsorganisasjonen Solidarność i Polen, med Lech Walesa i spissen, ble en av de avgjørende grunnene til at Moskva-kommunismen brøt sammen. 16. august 1980, grytidlig en morgen, ble jeg smuglet inn i landet med ny identitet. Omtrent samtidig med at Walesa ble lempet over gjerdet og inn på Lenin-verftet, der han overtok ledelsen av den historiske streiken.

– Lech Walesa fikk Nobels fredspris for sin kamp for organisasjonsfrihet i Polen. Kommunistpartiet forsøkte å knekke ham som symbol på opprøret mot partiets maktmonopol, sier Christian om hendelsene, og legger til at han de neste par årene dro frem og tilbake til Warszawa nesten kontinuerlig frem til unntakstilstanden i 1982.

I 1982 blir han tatt inn på Hovedkurset ved Forsvarets Høgskole. I 1985 går han over til utenriksredaksjonen i Dagsrevyen i NRK, senere som redaksjonssjef for utenriksredaksjonen fra 1989 til 1991, deretter arbeider han som redaktør og programleder for Utenriksmagasinet og Søndagsrevyen.

– Fra 2000 var jeg nyhetsanker i Dagsrevyen, fram til jeg begynte som programleder i Urix i 2010, sammen med Annette Groth.

Christian jobber i Urix fram til han blir pensjonist som 70-åring i 2014, og den karismatiske og fornemme journalisten vinner flere gjeve priser for sitt virke i årenes løp. I 2001 ble han kåret til «Årets nyhetsformidler», i tillegg til å bli tildelt Gullruten som «Beste Nyhetsanker» i 2004. Christian er også hedret med Lytterforeningens Ærespris og Europabevegelsens Pressepris.

I ti år er Christian medlem av Regjeringens Nedrustningsutvalg, og flere andre offentlige utvalg.

Kjærlighet, katastrofe, løgn og ventesorg

Under tiden skal Christian oppleve mye spenning på jobb som utenriksreporter, men den prisbelønnede journalisten, og produktive forfatteren skal oppleve de største utfordringene på hjemmebane. Mens Christian holder seg på den smale sti, går lillebror Truls i en annen retning.

Christian kommer inn på frihetsbevegelsen som kom mot slutten av 60-tallet, etterfulgt av hippie-tiden utover 70-tallet. Christian beskriver miljøer i Oslo vest hvor de ulovlige stoffene florerer.

– Truls følte en dragning mot dette miljøet, og rusen, veldig tidlig, og det gikk ikke mange år før han ble et objekt for folk som ønsket å selge ham ting. Det var mye pillemisbruk og ulike medikamenter.

Christian er på denne tiden klar over at det er mye av det dekadente og utsvevende livet i Oslo vest, og det er mennesker han kjenner og kjente til. Men Truls er fra tidlig alder en partyløve uten sidestykke, og glir inn i miljøer, hvor det eksperimenteres med mye dop.

– Han røyket cannabis, og det var kokain og heroin, forteller Christian.

LES OGSÅ: NRK-profilen ventet i ukevis på svaret på om broren var drapsmann

Til samme tid er Ragnhild og Christian kjærester, det er disse to, fra 15-årsalder. Sammen skal de smis i hymens lenker, og senere tilkommer døtrene Ina og Janken. Men Ina blir født med en fatal hjertefeil, og legene spår henne kun et år å leve. I åtte år bor Ragnhild og Christian på sykehuset med Ina, hvor alt ender godt til slutt.

Etter en lang prosess med Ina, blir Ragnhild alvorlig syk. På denne tid går Ina og Janken fremdeles på barneskolen. I akkompagni med dette er broren Truls ut og inn av institusjoner og glattcelle, Vinderen psykiatriske og Dikemark.

– I hele mitt voksne liv har jeg hentet ham på avrusninger og i fyllearrester, og jeg forsøkte å finne ham i rare leiligheter ved juletider. Hans behov for rus gikk på akkord med alt, og han brukte sin intellegens til å forme sin egen situasjon og kontrollere sine omgivelser, enten det var leger, vår mor eller venner.

Truls var ekstremt sjarmerende. Med en kvinne på hver finger,, beskriver Christian.

– Når han var lei disse, tok mødrene over. For mor ble dette etter hvert komplisert, far falt ut av bildet, og hun ba meg steppe inn. Men jeg hadde egentlig mer enn nok med min egen lille familie, sier han.

Kona Ragnhild var syk i mange år, og Christian beskriver tiden som en kombinasjon av angst og en forskuttert sorg over et uunngåelig tap. Så kom håpet, og like etterpå kom tilbakeslagene med sorg.

– Det gjelder å forsøke å leve et normalt liv underveis, og å være i stand til å gå videre etterpå. Da Ragnhild fikk kreft, visste vi jo at det var en potensielt dødelig utgang, men vi ga aldri opp håpet.

Ragnhild må, etter flere års kamp, gi tapt mot kreften 3 april 1988, kun 42 år gammel. Christian blir i en alder av 42 år, enkemann og alenefar. Døtrene er 13 og 15 år.

– Livet ble en vekselvirkning mellom sterke følelser. Da Ragnhild døde, opplevde jeg en enorm lettelse, antakelig fordi mange års angst plutselig slapp taket. Men så ramlet tilværelsens rom sammen igjen, og jeg satt tilbake med en sorg som var større enn noe jeg hadde forestilt meg. Jeg ble enkemann, og døtrene våre mistet sin mor. Det var ubeskrivelig tungt, erklærer han videre og beskriver at det er en vanskelig følelsesmessig omstilling.

– Likevel synes jeg vi har klart det ganske godt, og jeg tror at det å føle forankring til ulike tradisjoner er viktig for identitetsfølelsen, fortsetter han.

– I dag kjenner jeg at selv om noen er borte, og du tenker på tapet, vet jeg at det er jo egentlig ikke et tap, for det levde livet har du med deg. Det merker jeg i stor grad.

– Ina har gått gjennom jungelen i Burma, hun var på reise i Syria ukene før revolusjonen brøt, har fløyet i ballong New Zeeland, bygget barnehjem for foreldreløse maya-barn i Guatemala. Hun skulle bare ta et mellomfag i spansk, smiler Christian, men hun ble i Mellom-Amerika to år.

– Jeg så tidlig en potensiell katastrofe

Christian forteller at den fem år yngre broren var både lik og ulik ham selv. Truls utviklet en form for dragning mot rus veldig tidlig og gikk nesten ikke på skole. I stedet ramlet han ut i alle retninger. Men det handlet ikke om feil venner eller mangel på ressurser.

– Det er et komplisert bilde, uten å gå for mye inn i dette. Men det lå nok mye i min fars opptreden. Christian tar en liten pause før han legger til at deres far var en skjult alkoholiker til han var 50 år, deretter sprakk det.

Faren, som hadde god utdannelse og var en flink forretningsmann, ble sterkt alkoholisert. Han gjorde seg etter hvert umulig som shippingmann, og flyttet til Geilo, der han livnærte seg med å oversette bøker og døde høsten 1987. Christian beskriver faren som intelligent, kunstnerisk, han spilte piano som en virtuos med Beethovens klaversonater som spesialfelt, og snakket engelsk, fransk, tysk og italiensk nærmest flytende.

– Men han fikk aldri orden på sitt eget, indre liv, legger Christian til.

Christian gjorde et opprør mot faren da han dro til sjøs. Mens Truls gikk andre veier.

– I den grad han overhode gikk, sier Christian. – Men han var et elskelig vesen, og snill, når han var klar.

Et liv inn og ut av rus

– Når temaet var Truls, låste det seg for mor, sier Christian.

Christian opplever at moren fortrenger, og beskytter, og av dette blir det diskusjoner. Gjennom oppveksten, og senere, ser han hvordan broren dreier moren rundt lillefingeren, og hvordan alt handler seg om at Truls skal få det han trenger. Han utvikler en trang til rus som skygger for alt, i tillegg er alle normale mekanismer overskredet. Christian beskriver forholdet til sin mor som anstrengt, samtidig er hun hans beste samtalepartner.

– Hun var kunnskapsrik, reflektert og veldig belest. Jeg kunne ikke ta henne på en eneste forfatter, smiler han, og forteller videre at moren hardnakket mente at Christian hadde et temperament på linje med Donald Duck.

– Hun hadde helt rett, ler han og legger til at han har temperament. Og manglende tålmodighet, men jeg er aldri ikke langsint.

Mens Christian og moren diskuterer brorens narkotikamisbruk, kjøper Truls dyre klær for penger han ikke har, fusker og bedrar. Han er et tydelig svar på den misbrukenes personlighetsforvandling, der den overordnede verdien i hans liv er rus.

– Det overskriver alt. Sympati. Kjærlighet. Lojalitet.

Men for moren er det som om det ikke spiller en rolle at hennes yngste sønn lyver så det renner av ham. Truls er manipulerende og definerer sine symptomer overfor ulike leger, slik at han får skrevet ut forskjellige medikamenter. Han blir aldri konfrontert fullt ut og blir reddet ut av svindeltiltaler.

– Mor ga ham en mulighet til å utvikle sin livsløgn. Jeg husker hvordan Truls dukket opp i familieselskaper, diktet opp historier og var sitt vanlige sjarmerende vesen. Damene dånet. Men så begynte det å gå nedover. Virkelig nedover, sier Christian.

Drapet i Holmenkollen

24. april 1974 ble den danskfødte diplomatfruen Anni Nielsen Iranzo (31) funnet drept i sin fasjonable villa i Dagaliveien. Både norske og internasjonale medier fulgte den sensasjonelle drapssaken tett. Avisforsidene besto av dramatiske og pikante detaljer om et bestialsk drap, en affære, en mistenkt amerikansk rikmannsdatter og om en forbrytelse som til sjuende og sist fikk internasjonale følger. Hennes fire år gamle datter, Maria, var eneste vitne til drapet.

– Hun var gift med den spanske diplomaten Enrique Iranzo, de hadde kun bodd noen måneder her, da Annie ble funnet død hjemme i stuen, forteller Christian, som i dag, helt tilfeldig, bor i samme vei, bare et steinkast unna huset der drapet fant sted.

Til tross for at drapsgåten er nesten 45 år gammel, har TVNorge-serien «Drapet i Holmenkollen», belyst at den spanske diplomaten ikke er ukjent med å teste ut narkotiske stoffer. Christian forteller at broren ble innbrakt av politiet et par dager etter drapet.

– Hans navn var blitt nevnt i et internt politidokument, og han ble knyttet opp mot saken. Han ble avhørt, avruset og sluppet ut igjen. De beholdt jakken hans, forteller han videre.

I 1975 ble Minna Thompson tiltalt for drapet på Anni Iranzo. Thompson hadde tidligere hatt et forhold til Annis mann, og sendte ham regelmessig brev. Politiet mente motivet var sjalusi.

Og det var nettopp jakken, som 44 år senere ble funnet igjen blant bevismaterialet, som gjorde at Christian ble kontaktet i fjor da tv-serien «Drapet i Holmenkollen» skulle lages. Den skitne jakken med flekker som så ut til å kunne være gammelt blod, var så interessant at politiet så mange år senere igjen så det interessant å sjekke den nærmere, med langt mer moderne metoder enn man hadde i 1974.

– Dette førte til at tv-teamet gjerne ville snakke med meg, og i episode fire sees blant annet mitt møte med Maria Iranzo, som i dag er 49 år. Jeg ble videre intervjuet om Truls, og om festkulturen i Oslo vest på den tiden.

Over ni måneder etter drapet på Anni Iranzo, mottok politiet et brev fra en anonym avsender, som tar på seg skylden for drapet. Brevet ble aldri viet noen oppmerksomhet. I seriens fjerde episode møter Maria Christian Borch. Han forteller TV-seerne at broren slet med rusproblemer i 1974. Han vil heller ikke utelukke at broren kunne ha vært i kontakt med familien Iranzo.

Etter å ha sett brevet avviser Christian at det er skrevet av broren. Han mener håndskriften er en annen. Brevet ble den gang testet for fingeravtrykk, men politiet fant ingenting av interesse. Saken ble foreldet i 1999, og innebærer at ingen lenger kan dømmes for drapet.

Behovet for rus fortsatte å overskrive alt, til siste slutt. Den siste psykiateren Christian var i kontakt med beskrev broren som uhelbredelig, hvor han ble holdt i en tilstand av kontrollert narkomani.

– Journalen hans lignet en stabel av alle Norges gamle telefonkataloger, og til slutt måtte han amputere et bein på grunn av en infeksjon.

Truls dør i 2016. Etter nesten et helt liv inn og ut av tung rus. Tross for dette var han alltid en sjarmør som hadde talegavene i orden. Usedvanlig sosial, populær og kultivert.

– Jeg besøkte ham ukentlig helt til det siste. Vi snakket om det Truls likte å snakke om, og han angret ikke på noe. Han fortalte sine historier, og tok innover seg det han ville. Truls kunne til det siste, snakke om hvor storartet han gjorde det ene og det andre.

Livserfaringer

– Jeg tror ikke vi enkelt bare velger et livsløp eller mål. Mennesket og livet er komplekst, og alt vever seg sammen i en symbiotisk prosess. Erfaringene med Ina og Ragnhild, og Truls, er en del av basismateriale i valgene jeg foretar meg.

– Det er sammensatt, og det gjør noe med hvordan jeg vurderer.

Truls har en sønn, etter et havarert ekteskap. Sønnen ble igjen i pinsebevegelsen med sin mor, men brøt ut som 15-åring, forteller Christian.

– Han tok et glimrende artium og begynte å studere teologi, får et kall et sted i Østfold, hvor han senere åpenbarer at denne retningen er noe for ham.

I dag er han lektor på et gymnas i Bærum, er gift og har to små barn. En harmonisk familie, beskriver Christian.

– Og det er godt, bedyrer en stolt onkel.

Erfare. Ordet på seks bokstaver som former veivalgene i livet. Allerede som åtteåring laget Christian sin første avis, den var håndskrevet med kulepenn, festet sammen med knappenåler og med den spreke tittel «Familieavisa».

– Veivalg er sammensatt uten at man kan sette fingeren på det. Historien former oss uten at man konkret kan si hva.

Drevet av viljen til å gjøre seg selv rike

– Alle tenker på seg, men vi har glemt at det også finnes et oss, mener Christian.

Selv er han summen av ansvarlighet og stabilitet. Christian mener at samfunnet er totalt snudd opp-ned, hvor det meste måles i penger og økonomiske lønnsomhet og materialisme. Solidaritetsidealet forsvinner, politikerne synes å ha oppgitt sine muligheter til å styre mot menneskeligere verdier.

– Selv helt sentrale samfunnsoppgaver som bygging av skoler og sykehus styres først og fremst av økonomiske hensyn.

Med Europas politiske og kulturelle utvikling som spesialfelt i mer enn 40 år, er et annet imponerende kapittel i hans liv, utgivelsen av en rekke bøker, som i hovedsak omhandler politiske og internasjonale spørsmål. I den siste boken, «Kjøp Berlin», som kom ut i 2018, løper samtidens politiske hendelser, samfunnsmessige endringer, handel og økonomiske svingninger.

Christian røper imponerende kunnskap og innsikt, og ikke minst oversikt, over betydelige deler av Bergens, Norges og Europas historie fra 1880-årene og gjennom første halvdel av forrige århundre.

– Den ytre handlingen i boken dreier seg om min oldefar, en internasjonal forretningsmann med base i Bergen. I løpet av første verdenskrig solgte han sild til en verdi av 8.4 milliarder kroner til Tyskland. Etter krigen måtte pengene plasseres i fast eiendom i sentrum av Berlin. Familiehistorien fungerer både som hovedfortelling og bakteppe, innvevd i den norske og europeiske utviklingen over en periode på tre kvart århundre.

Et helt spesielt og uventet kildefunn gjorde at «Kjøp Berlin!» ble mulig for ham å skrive.

– Da jeg først ble bedt om å skrive historien i slutten av 1980-årene, måtte jeg takke nei, fordi jeg visste alt for lite. Jeg manglet det som trengtes for å gi en skikkelig og balansert fremstilling.

Etter et bombeangrep sent i 1940 brant hovedkontoret, bodene og familiehuset på Nordnes ned til grunnen. Familien til Christian trodde alt var forsvunnet i flammene.

– Men så, i 2015, fant en av mine fettere i Bergen helt uventet et kjellerrom under den store forretningsgården som var bygget opp på den gamle grunnmuren i 1950-årene. Der lå mengder med regnskapsbøker og korrespondanse.

Historien fortonet seg rundt hverdagen til Christians mor og onkel, og besteforeldre. Christian beskriver at de flyttet inn i et av historiens mest kreative samfunn, som samtidig var fylt til randen av håpløs fattigdom, pluss en dekadanse og hedonisme verden knapt hadde opplevd maken til.

– Så tok Hitlers brunkledde pøbelvelde all makt, og tyskerne marsjerte nådeløst mot et helvete av militarisme, undertrykkelse og menneskeforakt. Det er helt umulig å forestille seg at ikke disse dramatiske kontrastene har fylt rommet rundt dem.

I et intervju med Cappelen Damm beskriver Christian nettopp dette, at det gjør inntrykk å se hans mors gamle medlemskort i en skøyteklubb og svømmelag. Kortet er utstyrt med en ørn og et hakekors, og myndig signert av det han betegner som en overpolitipresident.

– Mor har neppe forstått hva som skjedde. Mine besteforeldre derimot er det vanskelig å tenke seg annet enn at de bevisst må ha lukket øynene for mye av det som etter hvert presset seg inn i virkeligheten deres.

Christian seiler videre, opptatt av datidens kapitalister som i stor grad var nøkterne og samvittighetsfulle samfunnsbyggere, i motsetning til nåtiden.

– Vår tids pengeindustri bryr seg fint lite om menneskelighet i samfunnsstrukturene, det er bare profitt som er viktig. Ideen om at et privat næringsliv kan skape bedre samfunn er sikkert ikke så gal i teorien. Problemet er at den egoistiske grådigheten har kommet til å skyve samfunnsansvaret så langt i bakgrunnen at den samme ideen er blitt en selvmotsigelse.

Christian er rik på personlige erfaringer, kunnskap og han er spekket med anekdoter. Han er engasjert og trekker frem liberalistene som hevder de støtter seg på skotske Adam Smith, som i løpet av sin levetid ble berømt som filosof, men er i dag mest kjent som en av grunnleggerne av samfunnsøkonomifaget. De hevder kapitalens nødvendige frihet, men de glemmer Smiths grunnleggende forutsetning: Et samfunn uten sikkerhetsnett under sine borgere, er et forfeilet samfunn.

– Det samme skjedde i land etter land, der pengemakten slapp fullstendig fri. Pengeindustrien fikk lage sine egne regler, og sine egne lover, og fikk utvikle seg nesten helt uten motstand. Mest mulig skulle privatiseres.

– Og vi så jo hvordan det gikk, fortsetter Christian.

– Det gikk grundig til helvete, legger han til. Etter finanskrisen i 2008 måtte finansnæringen reddes fra seg selv.

– Spørres kun etter lønnsomhet

– Jeg følger fortsatt godt med i nyhetsbildet, med et kritisk blikk og analyse av både innen- og utenrikspolitikk, legger han til og fortsetter.

Han trekker frem mediene og journalistikken som har gjennomgått det han mener er en uhyggelig kommersialisering, som annet i samfunnet, hvor det fører til en lite vakker banalisering av form og innhold. Han mener vi lever i et samfunn som er snudd på hodet, fordi alt handler om kommersielle verdier.

– Dagens journalistikk er basert for mye på klikk og pengeinntjening, sier han.

For mange aviser ser seg blinde på klikk, og det er et bekymringsfullt problem. Det øker ingen verdier, og i tillegg til å irritere, skaper det en usunn kultur i journalistikken. Det produserer saker for «klikkene» fremfor å verdien av å formidle nyheter som er relevante for samfunnet. mener den pensjonerte 75-åringen.

Han snakker videre om bloggere som mangler etiske regelverk, som redaktørplakat og Vær Varsomplakat. Journalister er pålagt kildekritikk, mens publikum må gjøre kildekritikken selv når de leser blogger.

– Foruten dette må journalister også ha kunnskap nok til å sette saker i perspektiv, samt være sikker på at det er et sant og balansert bilde som til slutt når offentligheten. Men vi lever i en kultur som etter hvert synes utelukkende å være basert på kommersielle verdier. Jeg er virkelig urolig for utviklingen, sier Christian.

Han viser til den prisbelønnede britiske journalisten Nick Davies, som i boken «The Flat Earth News» der Davies på en eminent måte forklarer hvorfor journalistikken har blitt som den har blitt. Han tar han et oppgjør med løgnene, forvrengningene og propagandaen journalister sprer i jakten på gode oppslag.

– Og FaceBook da? Det er som å åpne en dør og oppdage at en annen sitter på do. Det er forferdelig mange som driter seg ut! sier Christian.

– En journalist må være ubønnhørlig i kravet til seg selv om å vite hva hver enkelt sak dypest sett handler om før den blir presentert, erklærer den garvede journalisten.

Har aldri vært redd på jobb

– Jeg har aldri vært redd når jeg har vært på jobb, selv ikke i krigssoner når det har virket som granatene fløy rundt ørene på oss. Angsten handler mer om å ikke få fram historiene jeg vil fortelle. Jeg kjørte blant annet gjennom Elfenbenskysten da borgerkrigen raste, en 14 timers biltur dypt inn i regnskogen i nord, med ustanselig inspeksjoner fra tungt væpnete militærenheter fra begge sider. Men jeg var, med hånden på hjertet, aldri redd.

– Selv om jeg savner miljøet i NRK, og gleden ved å være på direktesendinger, gjør jeg stadig mye av det samme i dag, som leder for seminarer og debatter over en lav sko, smiler han. Men det å være nyhetsanker betinger at man opptrer nøytralt, selv om det ikke finnes skrevne regler om dette, er det er et uuttalt prinsipp.

Christian setter dette etiske prinsippet høyt, og mener at det bør følges. På den annen side forteller han åpent at han helt klart har følt nøytraliteten som en begrensing.

– Da jeg skrev min forrige bok, «Sannhetens kår», og fortsatt jobbet i NRK, kjente jeg på dette. Men nå er jeg altså «fri», og uansett hvor fantastisk jeg har hatt det under alle mine år i NRK, må jeg si det føles godt å ikke måtte legge bånd på meg.

– Jeg ser stadig på meg selv som konservativ, avslutter Christian Borch. – Frihet er en grunnleggende forutsetning for at individet skal kunne utvikle seg og kreativiteten leve. Men, for all del – det er en grunnholdning som forutsetter solidaritet, ikke den form for kynisk finanskapitalisme som har fåt prege grunnen de siste 30-40 årene. Alt går av sporet hvis friheten for den ene fører til ufrihet for den andre.

I havgapet ytterst i Vestfoldskjærgården sitter Christian og arbeider med research til en ny bok. Han har en hytte med utsikt over havet mellom Ula og Kjerringvik. Etterpå skal han og kjæresten til Calabria helt syd i Italia. For nå er det kjærestetid.

LES OGSÅ: NRK-profilen ventet i ukevis på svaret på om broren var drapsmann

Følg Akersposten på Facebook

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...