Akersposten Media

Akersposten

– Ingen barn drømmer om et liv i rus, vold og kriminalitet

– Jeg så for meg denne pakken under juletreet hvert eneste år: «Til Michel. Et rusfritt liv. Hilsen Nissen».

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 17.04.2019 kl 15:11

OSLO/BÆRUM: Nå er han et medmenneske og en bauta. Michel Mateos (49) har ruset seg over halve livet, i begynnelsen med lettere varianter, som hasj. Så tok heroinen over. Til tross for særs alvorlige beretninger om et halvgått livsløp, forteller han med entusiasme, ulik den man finner andre steder. I dag deler Michel ut gode klemmer, i sterk kontrast til nevene og flathånda på 80- og 90 tallet.

– Jeg er, og var, en stolt utøver av Thaiboxing, og jeg gjorde gode forberedelser. Derfor vant jeg også, sier han. – Nøden er hard og motivasjon høy for de fleste thailendere. Jeg hadde en annen motivasjon: Galskapen med avhengighet som jeg var villig til å dø for. Når som helst.

Som narkoman påtok han seg torpedojobber, en jobb som falt naturlig for en habil fighter på 190 centimeter og over 100 kilo.

I dag benytter han utelukkende alle muligheter til å til å hjelpe andre. Han forteller åpent om verdien av sårbarhet og utfordringer, men også halmstrå og drømmer.

– Istedenfor å tenke på hvor vanskelig alt er, tenk på hvordan tingene kan bli bedre. Tenk fremover. Problemer har alltid et potensial til en løsning, sier han.

Morgensolen stråler inn gjennom vinduene på treningssenteret i Bærum. Klokken er syv om morgenen en fredag i april. Michel gjør seg ferdig med settene ved sentrets mastodont, kabeltårnet. Tårnet som kan virke lettere avskrekkende for uinnvidde.

– Trening er viktig for meg, det kanaliserer traumer og demoner. Det holder ferskvaren i kroppen. I dag trener jeg utelukkende styrketrening, løping, svømming og crossfit – ingen kampsport lenger.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Michel Mateos forteller engasjert om politiet på 80-tallet. Fra 1985 til 1994 var Willy Haugli politimester i Oslo. Han fikk tilnavnet «Jern-Willy» blant annet etter sin tøffe linje. Michel husker politiet den gang som formålsrettede og tydelige. Deres altomfattende fiendebilde var narkotika. – Jeg husker politiets romslige rammer for sin daværende svært målrettede innsats. Uropatruljen, spydspissen mot narkotika, fortsetter han. – Uro, de var på gateplan. Det var kontakt! Alltid i sivil og de hadde betydelig kjennskap til misbrukermiljøene. – De drev aktiv oppsøking, spante på oss, hadde møter med kontakter i miljøene og de visiterte der det var mistanke om bruk, besittelse eller omsetning, sier Michel. Foto: André Kjernsli

– Jeg har banka folk nok, legger han for alvor til.

Han legger Casall-skivene på olympia-stangen, der de gir ett lite drønn når treffer hverandre. Tre blå skiver. Til sammen 140 kilo. Han setter seg godt til rette, spenner opp brystkassa og løfter stangen over brystet med et overhåndsgrep.

– Skråbenk er favoritten. Det bygger god topp på kassa, sier legger Michel fornøyd til før han fortsetter. – Det er nå og oppover at det er gøy å løfte.

Det er pause mellom settene, og Michel messer noen mantraer.

– Vi har ofte en vane for å la oss rive med av følelsene, inkludert følelser som frykt og frustrasjon, påpeker han.

Å tenke fremover

Michel snakker om følelsene som påvirker tankesettet vårt. Følelsene som den viktige delen av livet. For mange er de selve livet. Når livet sender oss problemer og utfordringer vi ikke så komme, handler det om hvordan vi griper utfordringene og i hvilken grad vi anser dem som uoverkommelige eller noe vi kan gjøre noe med.

– Det viktig å tenke fremover, uansett hvor fristende det er å kjenne på dragsuget av følelsene i det som er. Så her gjelder det å ta kontroll over både følelser og tanker, for å gi plass til nye tanker som kan skape nye erfaringer som igjen skaper nye følelser og opplevelser. Å riste av seg det gamle, det som skjedde i går, eller den ubehagelige samtalen vi hadde i dag, krever noe av oss, bedyrer han mens har skrår blikket opp mot meg, sier han.

– Det krever evnen til å tenke fremover, legger han til.

– Avhengighet av rusmidler fanger mange mennesker inn i en verden med lidelse. Men problemene som knytter seg til narkotiske stoffer, øker, og det vi nå ser, er at nye, ofte ressurssterke, trekkes inn i miljøer der bruk av narkotiske stoffer er akseptert.

– Ingen tenker at de skal bli rusavhengige, fortsetter han. – Eller at de skal endte opp på gata i Oslo. Ingen tenker at de skal sette seg på den kalde bakken med koppen foran seg, kalde og frosne.

Dagens hasjmasj

– Hasj er ikke som karamellpudding! Det er ikke noe ungdommen får i seg, og som de driter ut dagen etter, utbroderer Michel.

Den fullsatte salen hos Kirkens Bymisjon knegger dempet.

Det veksler mellom latter, inderlig tilfredshet og lyttende, alvorlig ro når han forteller om sin lange og kronglete vei fra rus, slåssing og forvaring, til å nå jobbe som uavhengig motivator. På scenen sees en rakrygget kar. Han bærer et kroppsspråk markant og betydningsfullt, mens han forteller alvorstynget om sin fortid, men også gledelig om sin reise. Michel er en kombinasjon av kunnskap, handlekraft og overbevisningsevne, der han i dag foreleser for organisasjoner og næringsliv, innen ledelse, motivasjon og salg.

Han deler av egen lurvete vei og dens tilfriskning til det bedre, og han er opptatt av at det skal ligge en læring til de som kommer for å høre på.

LES OGSÅ: Michel Mateos: "...fruen og jeg er jo så mye i Chamonix"

Michel er fjellstø der han taler om hvordan man blir den beste utgaven av seg selv, og hans verdifulle livserfaring er av uvurderlig betydning når organisasjoner, folkemøter, pårørende, foreldre, eller bekymrede ungdommer tar kontakt for råd.

– Det fine med slike møter, er at du kan ha dine bører for deg selv, være privat, og likevel få nødvendig påfyll av kunnskap, krefter, glede, håp, motivasjon og inspirasjon til å fortsette å holde trykket oppe. Og er du en uten bører, så er du hjertelig velkommen på laget til aktivt samfunnsansvar, legger han til.

Vil bevege en hel generasjon

Den 21. mai i år fyller den skarpskodde gledessprederen 50 år, og noe av det han ønsker seg, er at vi voksne må rydde bedre etter oss. Handlinger og liberale holdninger til alkohol og rusmidler, skaper i dag synlige, skremmende, resultater hos flere og flere ungdom.

– Jeg har også en drøm med de snart fylte 50 år, at jeg bidrar med starten på noen skikkelige bra åretak av aktivt samfunnsansvar, som får årringene til å slå helt inn mot land. Jeg ønsker meg muligheten, sammen med andre, til å bevege en hel generasjon med effektiv forebygging av rus og kriminalitet blant barn og unge.

I bunn av hans engasjement og livsglede ligger kjærligheten for sønnen Jean, hunden Gregers og sin vakre samboer Ingvild Christina.

– Men «pa» fikk se at det gikk godt med meg.

Michel vokste opp på Nordstrand, med sin norske mor og franske far. Ærverdige Nordstrand, med villahus og velfriserte hager. Konformt og konservativt.

– Mamma er magisk. Primus motor. Hun stilte alltid opp. Hun jobbet innen skjønnhet og pleie, frisør av yrke, smiler Michel stolt.

– Pappa jobbet i den amerikanske marinen, og var ofte i utenlands. Etisk bevisst og i svært god form. Jeg har nok savnet ham mye under oppveksten, men minnes like fullt gode opplevelser og trygghet, til tross for at han ikke var så åpen.

Farens lukkede livsmønster «det du ikke vet, har du ikke vondt av», åpenbarte seg som et slag for noen få år siden. I dette dukket det opp tre halvsøstre, og et annet statsborgerskap.

– Jeg var ikke halvt fransk likevel, jeg er degos, ler Michel for han legger til at det var Ingvild Christina som oppdaget det hele ved en tilfeldighet.

– «Marina Mateos» sto det det blant en av venneforespørslene på Facebook-profilen til mamma.

Faren til Michel var fra Argentina, og jobbet i livvaktstyrken til presidenten, før han ble politisk flykning og dro til USA. Senere vervet han seg i forsvaret endte opp som Navy Seal.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Inne på Jernbanetorget stasjon satte han den første sprøyta med amfetamin, 17 år gammel. – Den ble satt på meg av en som var eldre. Amfetaminrusen kunne vare i ett døgn. Den undertrykte behovet for mat og søvn, styrket selvfølelsen, og den økte lysten til å ta sjanser sammen med aggressivitet, forteller Michel Mateos. – Det starte har og endte her, fortsetter han. 25 år etter dette, i den samme undergangen, innenfor de samme veggene, i ly av t-banebuldring, står han bak en alvorlig voldshendelse. Foto: André Kjernsli

– Men denne informasjonen sparte han på, og mamma visste heller ingenting om pappas fortid. Det at pappa hadde en familie fra tidligere, og jeg hadde tre halvsøstre, kom som et sjokk for bare to år siden.

– Pappa døde for noen år siden, heldigvis etter at jeg var ute av fengsel. Jeg satt så mye inne, og jeg har det best med at pappa fikk oppleve meg rusfri og utenfor murene.

– «Ma» og «pa», som jeg kaller dem, ble jo løyet til hele tiden. Jeg laget historier for å beskytte dem, men sannheten er at dette tæret på. Til slutt fikk de nok av beredskapstroppen som svermet rundt huset. Til slutt flyttet de til Sverige, der pappa døde.

– Heroinen overstyrte alt, det tok overhånd og knekte familien min, det er sannheten, legger Michel til.

– I dag, når jeg tenkte på ungdom og min egen oppvekst, dette med identitet og opphav... Jeg fikk ikke vite så mye om pappas fortid, og det gjorde nok mye med meg. Jeg hadde ikke så mye å fortelle om hans side av slekta.

30 år med heroin

80-tallet, et mørkt kapittel i Oslos rushistorie – en tid med spesielt mange og svært unge brukere. De narkomane fikk ikke metadon, de kunne ikke selge gatemagasiner, og de fikk ikke trygd. På toppen av dette kom hiv. Mens jappene fikk inngravert navnene på veggen når de bestilte seksliters-flasker med champagne på Barock, og motpolen trakk til Sardines, byens første skikkelige rockeklubb, i Club 7s gamle lokaler. Da ble Michel Mateos del av narkotikamiljøet.

– Jeg var bare fjorten år da jeg begynte å røyke hasj, og hadde knapt fylt seksten da jeg ble introdusert til heroin. Det ble starten på et mareritt som skulle strekke seg over tretti år, forteller han.

Verdien av tryggheten gjennom kameratskap var et manko under oppveksten. Utenforskap i ung alder førte til usikkerhet. Hans noe mørkere trekk i hudtonene tiltrakk seg mobbing. Han husker dagene fra nærmiljø og skolegården, der han krympet seg da de andre ungene kalte ham «svarting». Gjerne gjentatt, aggressiv atferd fra en sterkere part i et ujevnt styrkeforhold.

Michel flyktet til andre miljøer, der rus og kriminalitet var bærende for miljøet. Det ble som et slags kompass. Vold ble Michels kapital. Akkompagnert med rusmidler som selvmedisinering. Han fullførte aldri videregående.

Han bygget opp sin styrke under ledelse av treneren Wolfgang Wedde. Han ble en vital brikke der han bidro til å bygge opp styrken i maskinen Michel. Han kom raskt inn i kampsportmiljøet, hvor han vekselsvis trente taekwon-do, jiu-jitsu, judo, kickboksing, krav maga og boksing. Han forsøkte å lære seg alle måter en menneskekropp kan bevege seg på.

– I min reise med rus, tok likegyldigheten overhånd, og jeg kjempet ned både empati og samvittighet. Verdiene mine lå i bunn, de har alltid vært der, men avhengigheten til heroin og piller tok fullstendig kontroll på hvilke verdier som skulle gjelde fra dag til dag.

– Jeg husker så godt følelsen da jeg var på gata, da jeg var den tøffe. Jeg opplevde respekt. Jeg lot meg ikke tråkke på lenger, og jeg ble etter hvert kompromissløs. Jeg slo hardt tilbake, forteller Michel.

– Men det jeg brukte mest tid på, var å skyve mennesker fra meg, forteller Michel, før han videre setter ord på hvordan han ble innsauset i rus, vold og etter hvert et liv på gata i Oslo.

– Jeg har sittet mye inne, med mine elleve dommer, og jeg fortsatte å ruse meg når jeg satt i fengsel, forteller han nådeløst.

– Jeg har slåss mye, og jeg krevde inn penger i miljøet. Rå og hensynsløs pengeinnkreving, overfor folk med uoppgjort gjeld. Jeg bøtela folk med penger for de minste «forseelser». For å kunne opprettholde eget misbruk.

Med inntektene kunne han få «balansert» kroppen sin. Med de nødvendige kjemiske stoffene for «selvjustering». Det var ikke slik han så for seg livet da han som 14-åring ble venn med rusen. Den som fjernet alt han var plaget med.

Som et filter

– Jeg opplevde at rusen la seg som et filter mellom følelsene og virkeligheten, og den ga meg illusjonen av å være sterkere og mindre sårbar. Jeg brukte rus til å redusere følelsesmessig smerte, og som et forsvar mot å ta inn over seg indre konflikter. Trangen til å ruse meg, og rusopplevelsen, ble en erstatning for en indre tomhet og en manglende evne til å tåle skuffelser og savn.

I dag er det er langt avstand fra virkeligheten han stod i, og ingenting minner om tilværelsen han levde for tjue år siden, i Oslo, blant andre som eksisterte ved skosålene til folk som hastet forbi. Denne blindsonen hvor folk ikke behøver se hvor de setter beina.

Michel forteller om livshistorier og innsyn i livskamper. Videre om folk som savner barna sine. Mennesker med drømmer om fremtiden. Han har sett venner dø av overdoser og judasdoser. Han har mistet venner i selvmord. Han har opplevd andres henrettelser. Utallige lys har blitt tent for mennesker som døde av sitt misbruk.

– I Oslos blytunge dopmiljø kjenner alle noen som har dødd. Mange venter selv på subutex eller metadon, medisiner som kan roe ned det ustanselige jaget etter neste dose heroin.

– I 2004 fikk vi rusreformen. De narkomane fikk rettigheter. Pasientrettigheter. Nå var de pasienter, ikke sosialklienter.

– I 50 år har byens narkomiljø blitt jaget og forsøkt oppløst, for så å dukke opp på et nytt sted like etterpå: Slottsparken, Egertorget, Domkirkeparken, Kirkeristen, Europarådets plass, Plata, Jernbanetorget, Skippergata, Storgata og nå Brugata.

– Jeg vet jo så godt hvordan det er, sier Michel og fortsetter. – Selv hadde jeg plast og tørre aviser liggende på papplatene jeg lå på. Dem rev jeg i passe størrelser under teppet og pakket føttene inn som varme, tjukke sokker. De våte støvlene ble straks litt tørrere.

– Jeg så for meg den pakken under juletreet hvert eneste år; «Til Michel. Et rusfritt liv. Hilsen Nissen».

Han snakker av erfaring og forteller alvorstynget om smertene som har funnet sted mellom gatene i Oslo by. Alle møtene som har brent seg fast i hukommelsen. Møter med mennesker som sliter, men som også har en underlig, trassig livskraft.

På 80- og 90-tallet rusa Michel seg daglig på heroin, sammen med torpedo-oppdrag og slåssing som en rekke ganger dømte han til fengsel. Men utover samme tiår klarte han å få bukt med sitt narkotikaproblem. Han begynte på skole, begynte å jobbe. Han fikk sønnen, Sean, i 1989.

– Jeg brukte fritiden i Norge i årene 1991 til 2004 på å styrke og herde leggmuskulaturen for kommende kamper i Asia, forteller Michel.

Han brukte blant annet cola-glassflasker til å rulle leggene harde. All ledig stund, ved siden av flere herdingsteknikker.

– Jeg var godt kjent i Oslo for å ha bein som kunne sparke bart på trafikklys og skilter i veien så de stod og svaiet etterpå. Det ble min signatur i Oslo sentrum.

Men på slutten av århundrer fikk Michel imidlertid et tilbakefall, noe som kunne endt veldig ille for ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Basarene ved Kirkeristen, i ly av kameraer og politi. – Deler av området var stengt av, og mens noen av oss holdt vakt, kunne vi andre operere fritt. Vi solgte, brukte, og vi krevde inn penger. Foto: André Kjernsli

– Jeg ble skadet i en eksplosjonsartet brann og hadde 300 varmegrader inne i brannjakken min. Da jeg kom ut, var det ikke mange som så at jeg var spesielt brannskadet. Huden var rødflammete med kun en og annen vannblemme.

Ved store brannskader er det gjerne behov for opioider, og morfin er en grunnpilar i smertebehandling. Michel var brannskadet på 75 prosent av kroppen, hvorav 30 prosent var tredjegradsforbrenninger. Han trengte repeterte doser morfin intravenøst.

Da morfinen tok slutt og abstinensene rev, var veien kort til heroin igjen, og med den eksplosive fysikken fulgte også kamper i Asia for å finansiere heroin til eget bruk.

Thailand

– Heroin var livet mitt! Så lenge jeg hadde heroin tilgjengelig, var jeg frisk som en fisk og kunne konkurrere, forteller Michel.

– I kampsport dagene hadde jeg jevn vekt på 100 kilo, i Asia veide jeg 90 kilo på grunnet av varmen. Men dette gjorde meg enda hurtigere og ga meg økt utholdenhet, forteller han.

Michel var ingen «storfisk», her var ingen kalkulert grådighet og kynisme som gikk hånd i hånd med tragiske skjebner. Kun hans egen. Michel begynte å smugle heroin til eget forbruk. Han begrunnet sin illegale aktivitet med egen rusavhengighet. Det ble slik etter år med bruk av opiatet heroin. Hans velutviklede toleranse overfor stoffet innebar at han søkte større doser for å oppnå en følelse av velvære og eufori.

Michel gjorde stormende entré i en dampende badeby i Sørøst-Asia på slutten av 90-tallet. I mørke kroker der illegale kamper betalte godt. I Kongeriket Thailand. Med en kropp bygget med en kvikkhet, smidighet og en okses styrke, vant han for det meste kamper med sine knyttende never. Kamper som endte med at hans motstander lå i en haug, mens Michel hentet inn beløp med flere nuller.

– Jeg kjente ikke på frykten for konsekvensene.

Michel får et alvorlig drag over ansiktet.

I «Monkey house»

– En dag ble jeg tatt av thailandsk politi. Og jeg ble ført til et fengsel med primitive forhold, der menn sitter stuet sammen på celler på fire ganger åtte meter. 50 menn i en celle de beregner på 30. Jeg var i ett land hvor rettferd på narkotikasmugling var henrettelse, og jeg hadde driti meg ut. Big time.

Besittelse av narkotika er ingen smal sak i «smilets land». Det er 143 fengsler i Thailand, og landet har dødsstraff. Siste henrettelse var i 2009. I flere land, spesielt i Sørøst-Asia, er det dødsdommer også knyttet til ikke-voldelige lovbrudd, som narkotikasmugling. 16 land i Asia praktiserer i dag dødsstraff for narkotikaforbrytelser, og land som Malaysia, Indonesia, Thailand og Singapore er kjent for sin kompromissløse holdning til besittelse av, eller forsøk på smugling av narkotika.

– Det gikk sterkt innpå meg da en medfange ville dele maten sin med meg, jeg forstod ikke før senere at mannen skulle henrettes.

– Det som holdt meg oppe i starten, var min hardnakkede tro på at dette skulle jeg komme meg gjennom. Når jeg første gang forstod at noen rundt meg ble henrettet, fikk min tro grisebank og kapitulerte med realiteten.

Fengslene i Thailand, såkalte Monkey house, er beryktet for sine soningsforhold, der det beste byttemiddelet mot elendig mat er sigaretter.

– Fangene ble vekket halv seks, da kan de gjøre sitt fornødne i et hull i gulvet, etterfulgt av hver sin fem minutters dusj. Vannet åpnes i et par minutter, før påfølgende innsåpning for de som har fått byttet til seg et såpestykke. Deretter skyldes såpa av.

– Det siste du ønsker å gjøre, er å bli fengslet, særlig i Thailand. Men der endte jeg et par ganger, tross for at jeg fikk dødsstraff. Første gang ble jeg benådet etter seks måneder i fengsel. Jeg var den hvite villstyringen de ikke fikk kontroll på, og det mente hardnakket av tatoveringen på høyre overarm var av russisk karakter.

Michel var i Russland på 90-tallet, ingen storstilt kriminell aktivitet, men det var i forbindelse med miljøet og omsetning av narkotika.

– Det har alltid vært en jevn narkotikastrøm, og selv om mange blir tatt, blir det ikke noe merkbart mindre stoff på markedet av den grunn.

Norsk kriminalomsorg er både human og effektiv. Målet med straffen samfunnet ilegger dem som har begått en kriminell handling, er at vedkommende en dag skal ut av fengselet og tilbake til samfunnet.

– Men når vi kommer ut, finnes lite tilbud eller hjelp fra kommunen og vi eksfanger må ofte klare oss selv som best vi kan. Mange har dårlige kort på hånda, sier Michel.

– Når vi sitter inne, står tida stille, mens på utsida forandrer alt seg fort. Da jeg var ferdig sona ved Ila, visste jeg ikke engang hvordan jeg skulle kjøpe en billett på t-banen.

– Jeg tror på større bruk av samfunnsstraff og andre tiltak, selv om man selvfølgelig må sørge for at samfunnet beskyttes for folk som er en fare for andre mennesker, legger han til.

Uten tett oppfølging etter soning, og med svake nettverk, er veien fra fengsel til rusmiljøene ofte kort. Det medfører alvorlige risikoer.

I Oslo går livet ved det ved det vanlige. Michel fortsatte å ruse seg. Han krevde inn penger, og han var inn og ut av fengsel.

– Skal det gå bra utenfor murene, så må man begynne inne. Mer vekt på forebygging i fengslene, men i aller høyeste grad trengs det er markant bedring av oppfølginga på utsiden.

Tilbake til apehuset

Michel knytter nevene, spenner kroppen og går på. Gjennomtrent for kamp. Alle deler av kroppen kan rammes av slag og spark. Noen av de vanligste sikter mot hode og kropp, albuer mot ansiktet, spark mot hodet, kropp og bein, samt knær mot ribbein. Som en grunnregel brukes de hardeste punktene på kroppen mot de mykeste punktene på kroppen til motstanderen.

Skritt, tinning og solarpleksus er effektive treffpunkt. Overarmen hans rykker bakover, før den skyter fart under den asiatiske stjernehimmelen. Michels hvite knokler kolliderer med nådeløs kraft i motstanderens beinete brystkasse. Bak slaget hviler 190 centimeter og 100 kilo.

Han vinner denne kampen også, og tjener godt slik at han kan videreføre sitt eget heroinforbruk. Mens andre nordmenn lot seg blende av unge thai-prostituerte i hopetall, høy promille på scootere i shorts og sandaler, uten hjelm, smugler Michel nye mengder heroin mellom byer og over grenser.

Under skumringen

På en båt, putrende mot land, satt han. Sola lyste ikke lenger opp, og innsjøen framstod som en mørkegrå masse. Michel var igjen tatt av thailandsk politi. Han tilbakeføres til Phuket denne gang, over vannveien. Andaman Sea. Inneklemt mellom Phuket og Phang Nga i nord.

– Jeg satt med klaver spent rundt hver ankel.

I fengselet foregår morgenrutinene etter militært mønster mens nasjonalsangen runger fra luftegårdens høyttalere. Klokka fire på ettermiddagen blir fangene innelåst på cellene. Taklyset står på hele døgnet og fangene er innelåst i apehuset i fjorten timer.

– Phuket Central Prison er et av fengslene jeg minnes. Notorisk overfylt. Men uten for mye tortur. Grunnen til at det kalles «Monkey house» er at de er fullstappa på verst tenkelige måte, cellene er overfylt. Selv om de har fått skilt med «Amnesty» utenfor. Tilstrekkelig mat og drikke fikk jeg hvis jeg kunne betale for meg, og gangbar mynt var sigg og penger.

Langt hjemmefra. I et land der de snakker et annet språk og har et helt annet byråkrati. Annen respekt for mennesker. Primitive forhold. Michel dømmes til 99 år i fengsel.

– Jeg fikk en indre ro til slutt. En slags forsoning om at det snart er over. Tankene går sporenstreks til familie og de jeg hadde en kjær hjemme. Dem jeg ikke fikk sagt farvel til. Jeg flyktet fra tanken om hvordan de hadde det, men til slutt så søkte jeg indre fred på det også.

– Jeg gjorde i hvert fall det.

– Asia er mer kontrollert når det gjelder følelser. Det var ingen skriking, eller redsel i stor grad, selv om den var der. Den ble bare ikke uttrykt slik.

De offisielle tallene

– På generelt grunnlag kan vi si at soningsforhold for fengslede i utlandet, herunder i Asia, ofte er svært annerledes enn i Norge. Dette kan blant annet medføre at det ofte er flere fengslede per celle, og at fengslede ikke alltid får nødvendig medisinsk oppfølging, sier pressetalsperson i Utenriksdepartementet, Per Bardalen Wiggen.

– Per 31. mars 2019, som utenrikstjenesten er kjent med, sitter 48 norske statsborgere fengslet i utlandet, hvorav 12 sitter fengslet for narkotikakriminalitet, legger han til.

Dette er det offisielle tallet, basert på de som har varslet norske myndigheter. Slik varsling er frivillig, så det reelle tallet kan være høyere. Det er for eksempel grunn til å tro at folk som er dømt for mindre narkotikasaker, ikke nødvendigvis ønsker å orientere norske myndigheter om dette.

Michel blir igjen benådet etter 9 måneder og løslatt fra det notoriske apehuset. Han ble frikjent for smugling av 7 kg heroin, og dømt kun for bruk.

Bærums største villa

– Jeg endte opp her, på Ila, etter at jeg hadde vært på heroinkjøret over halve livet. Et kjør som drar med seg en tung, destruktiv energi. Jeg hadde 11 dommer, og til slutt fikk jeg forvaring. Da satt jeg isolert i Bærums største villa.

– Det måtte bli slik. Aktor og dommer var lei av meg, og etter siste rettssak ble det forvaringsdom, en av tre særreaksjoner som etter lovendring i 2002 erstatter sikringsordningen, legger han til.

Forvaring kan bare idømmes tilregnelige lovbrytere. For å kunne dømme Michel til forvaring måtte det foreligge en nærliggende fare for at han igjen ville begå en forbrytelse. Avhengig av lovbruddets art var Michels sosiale tilhørighet, i denne sammenheng hans forhold til rusmidler, være vesentlige momenter i farevurderingen.

På isolat håndterte Michel to årtier med sosiale, mentale og familierelaterte åpne sår.

På toppen hvilte en livstidserfaring med å ha brukt narkotika som et tungt teppe. Men etter flere mislykkede forsøk var han nå fast bestemt:

Livet hans skulle endres.

Avhengighet utvikles svært raskt, og når kroppen til Michel ikke lenger fikk tilført stoff, fikk han sterke abstinenssymptomer, hvor de mest uttalte var synlige etter 36 timer. De vanligste symptomene ligner en influensa, med en sterk følelse av ubehag, muskelverk og frysninger. Michel kjente i tillegg uro og rastløshet, kombinert med sterk angst.

En rapport fra SERAF beskriver rus og helsesituasjonen blant innsatte i norske fengsel, og peker på at mange av de som sitter i fengsel hadde et rusbruksmønster forut for soning. Noe som indikerer rusmiddelavhengighet, som ville profitert på tilbud om avhengighetsbehandling.

I Norge har det gjennom de siste tiårene vært stor vilje til å prioritere innsats overfor innsatte med alvorlig rusmiddelbruk, noe som har resultert i en rekke ulike tiltak innenfor kriminalomsorgen. En videreføring av de eksisterende tiltakene, samt etablering av nye tiltak kan føre til at enda flere innsatte vil få hjelp med hensyn til sitt rusproblem, noe som er en viktig forutsetning for å mestre den sårbare overgangen mellom soning og et liv i frihet.

Personer som har rusmiddelavhengighet og som fengsles, men som ikke får avhengighetsbehandling, vil ha stor risiko for tilbakefall til rusmiddelbruk, kriminalitet og ny fengsling etter løslatelse.

Tilsvarende gruppe som kommer inn i avhengighetsbehandling, vil ha større sjanse for å bryte den onde sirkelen, med stor samfunnsøkonomisk gevinst, i tillegg til forbedret livskvalitet og sjanser for den løslatte.

Grep mulighetene

Michel satt fanget i både fengsel og rus, men han grep mulighetene han fikk, og han hadde gode folk rundt seg, som han valgte å stole på.

Torsdag 1. mars 2015 blir han løslatt på prøve. Etter en dom på 7,5 års forvaring med en minstetid på fem år. Etter år med forsøk klarte han til slutt å komme seg ut av avhengigheten, men det var mange tilbakefall på veien.

– Jeg har Rita Nilsen, som var daglig leder i Retretten, å takke for at jeg lyktes til slutt. Med mine ulike forsøk på avrusing, ble hennes hjelp viktig, hun ba meg gi det en sjanse til for å ta tak i livet mitt, og det fikk hun til, sier Michel.

– Å være fornøyd med livet, gir en ro. Å være fri fra heroin, noe jeg ble til slutt i fangenskapet. Dette var en befrielse. Jeg var fri for første gang i mitt liv på tiår.

Ungdom og rus

Med sin erfaring og viten har Michel blitt oljen i maskineriet på mange store prosjekter.

– En av mine hjertesaker er forebygging av rus blant barn og unge. Jeg vil sørge for min del, og jeg brenner for å gjøre jobben så bra at det påvirker en hel generasjon, smiler han.

– Vi voksne må stille opp for de unge. Vi må være tydelige og åpne om livets kortvarige og overfladiske fristelser, som rus.

LES OGSÅ: Michel Mateos: "...fruen og jeg er jo så mye i Chamonix"

– Det vil også alltid være et marked for cannabissalg som ikke kan fanges opp ved en legalisering, for eksempel et marked som retter seg mot dem som ikke er gamle nok til å få kjøpe cannabis lovlig, påpeker Michel for han fortsetter. – Dette må vi ta på alvor. Det er vi som er de voksne, men livserfaring og visdom. Ungdom har ikke disse ferdighetene, og vi må sette de riktige grensene.

– Rusproblemene blant unge, og ellers, vil ikke bli mindre av legalisering. En legalisering av narkotika krever regulering, men kriminelle miljøer lar seg aldri regulere. Og ikke alle stoffer vil bli legalisert. Dermed vil kriminelle fortsatt selge de sterkeste stoffene.

Normløshet og grensesprengende oppførsel preger mer enn noensinne unge menns ungdomsår. Til tross for at det er menn som bekler mange maktposisjonene rundt i samfunnet, er det også en stadig større gruppe menn som er marginaliserte og lever i utenforskap. Det er et behov for menn i ordets rett forstand. De som kan bidra med tilhørighetsfølelser til samfunnet, og sosial forankring i en turbulent ungdomstid, slik at grunnlaget for voksenlivet blir best mulig. Ungdom trenger fedre. Foresatte. Unge trenger flere menn som lærere, «helsebrødre» og barnehagepedagoger.

– Flere bør sette empowerment av unge menn på agendaen. Ungdom trenger mannlige forbilder. Samfunnet trenger å dyrke frem nye, positive maskuliniteter. Mannlige rollemodeller som kan være trygge og tydelige veiledere for yngre menn, men som ikke devaluerer mannen.

– Det viktigste er at man ser ungdommen. Prøver å forstå. Det er ikke sånn at de har knipser og så havner de på skråplanet. Enten det gjelder rus eller kriminalitet. Ting bygger seg opp.

Michel får et alvorlig drag over ansiktet, før han bringer til bords begrepet avhengighet. Det handler ikke nødvendigvis om rus, man kan like gjerne bli avhengig av vold, av kontroll, av status.

– Det er ingen barn som drømmer om et liv i rus, vold og kriminalitet. Men for noen unge drar det i denne retningen, som om det er eneste farbare vei, og litt etter litt druknes tilliten til omgivelsene og samfunnet.

– Og den erstattes av en følelse av at man må ta til seg det man kan. Et altoppslukende destruktivt mønster, der empati, moral og respekt for autoriteter gradvis forsvinner, sier han.

– Men de fleste av oss er bra nok som vi er. Ungdom også. Det er skjevhetene i samfunnet som må få oss til å gjøre en selvransakelse. Jeg har tro på at min historie, og mine erfaringer, kan være til stor hjelp for andre, avslutter Michel Mateos.

Faktaboks

Heroin:

«Vidundermedisinen» ble oppfunnet som erstatning for morfin – uten å skape avhengighet. I 1874 ble heroin syntetisert for første gang. En engelsk forsker, C.R. Wright, laget heroin, eller diacetylmorfin for første gang da han kokte morfin sammen med syreanhydrid over ovnen i flere timer. Det ble hevdet at stoffet var en ideell, og ikke avhengighetsskapende, erstatning for morfin og kodein. En fatal tabbe.

Det tyske farmasøytiske selskapet Bayer kastet seg over muligheten da det ble oppdaget at stoffet var ti ganger mer potent enn morfin. Bayer ville at hele verden skulle vite om dette nye smertestillende stoffet, og lanserte en aggressiv reklamekampanje i 1898. Den nye supermedisinen ble raskt akseptert som smertestillende, og fritt distribuert av leger som ikke ante hvilket avhengighetspotensial stoffet hadde. Man prøvde å avvenne morfinister ved å gi dem heroin.

Kjerneområdene for opiumsdyrking og heroinproduksjon i dag er Iran, Afghanistan og Pakistan (Den gyldne halvmåne), Burma, Laos og Thailand (Det gyldne triangel) og Libanon og Tyrkia.

Illegale laboratorier for framstilling av heroin ligger godt beskyttet i ufremkommelige områder, smuglerruter går fra fjellområdene og via storbyer i Pakistan og Thailand til Europa og USA. Balkanruten fra Midtøsten til sentrale depoter i Tyskland og England er også mye brukt.

Også i dag er det ofte en nær forbindelse mellom narkotikahandel og aktører i konflikter. Både kriminelle bander, opprørsbevegelser, regjeringer og etteretningvesen har vært involvert i narkotikatrafikk for å finansiere sin virksomhet.

Tall fra Kripos viser at det i Norge, i dag, sees en stabil beslagssituasjon hva angår heroin. Det er beslaglagt om lag 50 kg heroin, fordelt på 635 beslag. Etter en periode med kraftig beslagsnedgang fra 2014 til 2017 er tallet på beslag i 2018 uendret sammenliknet med året før. Beslaglagte mengder er omtrent på gjennomsnittet for de siste 8 årene. Foreløpige resultater viser en gjennomsnittlig styrkegrad på 15 %, det samme som i 2017.

LES OGSÅ: Michel Mateos: "...fruen og jeg er jo så mye i Chamonix"

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...