«Ikke i dag! Ikke nå!»

Olav Hansen runder 60 år i august. Halve livet har rus vært en stor del av livet hans. På Røa møter han vestkantfolket – men Erlik Oslo-salget er i fritt fall. Foto: Hanne-Karine Sperre

– Vi Erlik Oslo-selgere er som en pølse i slaktetiden, sier Olav, mannen som har egen stol på Røa Senter. Mannen som solgte 400 magasiner i måneden. Men det var den gang.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 16.08.2018 kl 13:01

RØA: De fleste av oss tar et glass vin med jevne mellomrom. Noen av oss tenner til og med en festrøyk. Eller blåser opp overleppa med en pris. Men hva skjer med oss når vi trenger rus som en flukt fra hverdagslivet? Fra sorg, smerte og stress. Hva skjer når rusen blir en del av identiteten vår? Hvorfor blir noen rusmisbrukere?

Heroin har sine faser. Etter hvert som tiden går, blir det vanskeligere å få det i seg, og virkningen blir dårligere. Kroppen setter noen grenser. Det er nesten som et svart hull. Der har du noe som kalles «event horizon» – begivenhetshorisonten. Du kommer over en grense som du har passert uten å merke det. Da er det ingen vei tilbake. Med heroin merker du det først når du ikke har penger til å kjøpe mer. Heroin påvirker ikke hjernen på samme måte som amfetamin, hasj og alkohol.

Jubilerer

28. august i år er det feiring av et visst tidsrom, 60 år. Jubilanten heter Olav. Opprinnelig fra ytterste del av halvøya ut mot Vestfjorden. Bodø.

Han er storebror. Kanskje den perfeksjonistiske førstefødte, og søsteren er den oppmerksomhetskrevende sistemann. Alt sammen myter, som i sannhet ikke har stort med virkeligheten å gjøre. Foreldrene er døde.

Stemmen hans er rusten. Huden er brun etter en lang og skyfri sommer. Olav S. Hansen har gått et sterkt løp. Med 25 avrusninger. På nittitallet gikk han seriøst inn for å bli rusfri, og det endte med at han ikke brukte heroin på åtte år, før i 2006 igjen. Han er avhengig av heroin og har i flere år livnært seg ved å selge gatemagasinet Erlik Oslo. På Røa kjenner «alle» til Erlik Oslo-Olav.

Olav tenner seg en Prince Mild, eller varianten Prince Rounded Taste, Norges mest populære sigarett. Han titter ned i bakken, og deretter opp på meg.

– Siden har jeg ikke ønsket å slutte. Jeg er skeptisk til nytten av behandling. Samfunnet prøver å gjøre ett eller annet. Så gjør man det man har. USA har bombefly, så de bomber. Det er det de kan. I Norge har vi LAR (legemiddelassistert rehabilitering, red. anm.). Vi driver og LAR´er folk, fremholder han.

– Det koster masse penger og er en form for umyndiggjøring, slik jeg ser det. For meg er min egen frihet det høyeste gode, om jeg så bruker denne friheten til noe andre ser som ufornuftig og skadelig. Jeg setter min egen ufornuft høyere enn andres fornuft påtvunget utenfra.

Vi sitter på en benk i sola utenfor Røa Senter, omgitt av hard asfalt, summende biltrafikk og travle vestkantfolk. Dresskledde går forbi med raske skritt, en jogger puster hardt i det han spretter oppover Vækerøveien i raske tights og briller. Noen tråkker pedaler og viser ikke tegn til å bry seg om verden rundt. En og annen eldre med spaserstokk nikker høflig mot Olav, den vennligsinnede.

Oppveksten og utfordringene

Barndommen og oppveksten midt i det naturlige knutepunktet mellom havet og de omkringliggende grendene i Bodø bestod av ulike nyanser. Han hadde kamerater, fritidssysler, søskenkjærlighet og interesser. I hvert fall de første 10 årene.

Men etter hvert kom farens langvarige arbeidsløshet og familiens ekstreme fattigdom til å prege hverdagen mer og mer. I motsetning til sønnen, hadde foreldrene en slik skamfølelse forbundet med hjelp fra det offentlige, «forsorgen», at det aldri var aktuelt å søke sosialhjelp. Men fattigdommen medførte langsom tilbaketrekning fra alle naboer, underernæring og feilernæring for de to barna og null deltakelse i alt som kostet penger. Det var ingen mulighet for musikkøvelser eller fotballtrening, ingen klasseturer, ingen bursdagsfeiringer.

– Omtrent slik som kanskje mange afrikanske familier har det i dag, undres Olav. En annen likhet med dem var den beinharde religiøse troen som rådde hjemme. Den, og den sosiale isolasjonen, førte til en sterk fremmedgjøring fra det rådende miljøet rundt oss. Fra samfunnet og fra tiden vi levde i. Men dette er fryktelig lenge siden, og det skulle vært bearbeidet for lengst.

Der Olav møter Røa-folket på stolen sin innenfor døren på Røa Senter i dag, fremstår Olav lun, ettertenksom og reflektert. Han har mye humor, egenskapen til å omfatte og evnen til å smitte med glede. Det gir en befriende følelse.

Inn i Olavs verden

Samtalen går ofte inn på smale spor. Viktige ting. Det finnes mye visdom i et levd liv, noe Olav har. Noen stopper opp. Kjøper du et blad, inviteres du kanskje inn i en egen tankeverden, «The world according to Olav». Olav diskuterer gjerne universelle, globale, nasjonale og lokale problemer. Høytflyvende, til tider akademisk, særs opplest, opplyst og underholdende.

Under studietiden på 70-tallet utdannet han seg til dataingeniør, hvor han senere fikk seg et godt yrke i Norsk Data, som på 80-tallet var et av de største og mest verdifulle norske industriselskapene, men som senere ble hardt rammet av krakket dette tiåret.

– Det var først og fremst den teknologiske utviklingen som gjorde selskapets teknologi avleggs, sier Olav.

Han jobbet med systemutvikling og drift av maskiner og systemer i selskapet, de siste sju årene drev han med service av kundesystemer.

Kjærligheten

Olav tenker tilbake. Det blir stille en stund, og han bøyer nakken.

–- Tja. Det var en kvinne.

«Den eneste ene», «den store kjærligheten», «sjelevenn» og «den rette». Kjært barn har mange navn, også når det kommer til parforholdet. Vi liker gjerne å sette en merkelapp på det. Olav fridde og ga kjærligheten vekstvilkår, for det er jo slik at kjærligheten er en holdning og ikke bare en følelse.

– Vi giftet oss, sier Olav.

Alvorlig forteller han om kvinnen som han trodde han skulle dele hele livet med. Men hun møtte en annen mann. Olav møtte deretter heroin. Opiatet med de avhengighetsskapende egenskaper. Stoffet gir sterk eufori. Opprømthet. En løftet sinnsstemning. Med andre ord; lykke.

Årlig går omkring 20.000 norske samliv i oppløsning. Et undervurdert samfunnsproblem, hvor rusmisbruk kan være en konsekvens etter bruddet. Samlivsbrudd kan kjennes som om pusten er slått ut av deg, som om man må kaste opp, som om man aldri mer skal klare å slutte å gråte. Det er en fortvilelse som kan gjøre så vondt at man blir desperat.

De som har det vanskelig, oppsøker kanskje rusen for å bygge en identitet utenfor samfunnet. Glemme sorgen. Man finner en tilhørighet, en trygghet og et samhold utenfor det etablerte. De som ruser seg, aksepterer de andre som de er. På en flyktig måte, kanskje også seg selv.

Denne sommeren er det 29 år siden han debuterte med hasj, amfetamin og heroin. Et halvt liv.

Bladsalget

Olav sørger for at deler av vestkanten blir bløte i blikket der ord og særs viktige temaer går i dialog. Det er et ubarbert trøkk og tempo over Olav. Og det er bare å nynne med, der han kvitrer om politikk, kornsirkler, 9/11, rusomsorg og tigging. Det er tyngde i Olav, han er noe helt spesielt.

Når vi kjøper ukeblader og aviser er det vi lesere som er viktige. Men når du kjøper gatemagasinet Erlik Oslo, er det selgeren som er det viktigste perspektivet. Det er snakk om verdighet.

– Salget har blitt mye dårligere, det skyldes flere ting, sier Olav.

Da han kom inn på arenaen til Erlik i 2008, Stiftelsen som gir vanskeligstilte økt verdighet ved å tilby hederlig arbeid, opplevde han medgang. Ny giv. Erlik gir narkomane i Oslo et alternativ til å sitte på gata og be om penger. I stedet selger de magasinet til forbipasserende, og tjener penger ved å beholde halvparten av utsalgsprisen i egen lomme.

– Men salget går dårligere grunnet meg og samfunnsutviklingen. Hva som har med meg å gjøre, kan vi komme tilbake til, sier han.

– Samfunnsutviklingen går i en fantastisk negativ retning. Vi går over i en tid hvor vi har tenkt å gå vekk fra kontanter etter å ha brukt dette i et par tusen år. Et fantastisk overgrep fra staten, vil jeg si, mot enkelt individet. Som ikke lenger skal ha muligheter til å legge penger på kistebunnen eller madrassen. Heller ikke skal vi kunne foreta økonomiske transaksjoner, uten at staten skal vite det. Det er utrolig at vi finner oss i dette, og bare lar det skje. Og det har i stor grad allerede skjedd, for 80-90 prosent har ikke kontanter på seg lenger. Da er det ikke så enkelt å støtte Erlik Oslo, eller støtte meg med noen småkroner, sier Olav, som riktignok påpeker at Erlik Oslo-selgerne nå har tatt steget over i den elektroniske verden. Du kan kjøpe bladet av Olav ved å bruke Vipps.

– Det kommer folk fra andre deler av Europa hit, i tusentall, og setter seg ned på hvert eneste hjørne. De siste årene har de eksponert seg massivt i det norske rom, hvor ingen har historisk bakgrunn i eller tilknytning til Norge. Grunnlaget for deres tilstedeværelse her er at de har oppdaget mulighetene som ligger i å iscenesette sin elendighet rett foran øynene på nordmenn med dårlig samvittighet og penger i lommeboken.

– Vi Erlik-selgere blir jo bare som en liten pølse i slaktetiden. Og da kan jeg fortelle om en undersøkelse fra 2012/13, som viser hvordan det var da tiggingen eksploderte. Politiet tok en opptelling i byen. 165 romfolk, i sentrale deler av byen. Og ni Erlik-Oslo selgere.

– Jeg mener det er viktig at vår stemme også blir hørt. Jeg representerer en gruppe som til nå har vært svært lite synlig i forhold til romfolk-debatten. Det er mange stemmer som taler romfolkets sak, men få har tatt opp hvordan deres tilstedeværelse på gaten går på bekostning av oss andre som selger gatemagasiner, sier Olav.

Olav skrev en kronikk i Aftenposten tilbake i 2012. «Det er deres by nå». https://www.aftenposten.no/meninger/i/g7dx1/Det-er-deres-by-na.

Den er han fryktelig stolt av.

– Jeg hadde opplevd at de overtok. Og så er jeg jo svært lite politisk korrekt. Jeg er så politisk ukorrekt som det går an å få blitt, smiler han.

Han har på mange måter levd utenfor samfunnet i store deler av livet. En av mange rusmisbrukere som har brukt rusen til å skjerme seg fra vonde opplevelser, fortid, skremmende samtid og en usikker framtid. Like fullt er han vitebegjærlig. Olav slutter aldri å lese, søke og vite. Nysgjerrigheten, den som er indre motivasjonsdrevet og knyttet til Olav sin positive affekt. Der han søker meningsfull kunnskap, som medfører en opplevelse av belønning og mestring når han får svar.

Har sluttet å gi

Den mangelfulle kunnskap. En fordomsfull holdning. Hva er egentlig fordommer? Hvorfor er det uheldig å gjøre seg opp meninger basert på inntrykk eller informasjon som ikke er korrekt? Muligens er en av grunnene til at det er så vanskelig å kvitte seg med fordommer fordi de gjerne er basert på følelser fremfor faktisk kunnskap.

– Det har endret seg, færre gir og færre kjøper. De har sluttet å gi til romfolk, og de har sluttet å gi til Erlik Oslo-folk. Det ødelegger for sånne som meg. Jeg førte nøye statistikk over dette i flere år, og det var nedslående å se på tallene, så jeg har sluttet med dette nå.

For noen år siden solgte jeg minst 400 blader i måneden. Og nå er det noe over 100. I juli solgte jeg bare 90 magasiner, ikke nok til å klare kravet til å få bonus. Det kunne av og til gå flere timer mellom hvert salg.

– Så når resultatet etter 10 års arbeid er at 3 av 4 kunder er borte, er det nedslående, fortviler han.

Så da er han tilbake til årsaken til hvorfor det har blitt slik. Selv tror han at det er en del kunder som syns at det er for dyrt. Prisen har blitt fordoblet. Det var 50 kroner, frem til 2013, og så gikk det opp til 100. Psykologisk sett et veldig stort sprang, sier han, for da skal man plutselig ut med en seddel.

Olav lever utelukkende av salget han oppnår ved salg av magasinet. Han bor i en kommunal leilighet på Karihaugen, mottar sosialstønad, som i seg selv ikke er nok til å leve av.

– Erlik Oslo betyr veldig mye for meg. Jeg liker å jobbe. Jeg trives med å stå her med magasinet, møtet med de menneskene som vil kjøpe av meg. Økonomisk sett gir det meg penger i lomma hver dag. Det holder til heroin og litt mat.

– Jeg har hatt mange faste kjøpere, men selv blant dem er det et betydelig frafall. Ikke bare fordi folk blir borte, men fordi mange velger å slutte å støtte meg og magasinet. Toppnivået var i 2010. Det var julenummeret med Kong Harald.

«Nei, ikke i dag»

På Røa ryktes det at Olav er en hyggelig fyr. Men han prater ikke med de som aldri kjøper magasinet.

– Dette er jobben min. Det er dette jeg tjener penger på. Folk vet at dette er min siste mulighet til å tjene noe mer enn det jeg får i sosialhjelp, som ikke er noe å klare seg på i år etter år. Realiteten da er at de ikke syns jeg er verdt en krone, kanskje de tenker at jeg ikke er deres ansvar. Kanskje de tenker at «han vedrører ikke meg».

Han har tråkket inn i et bedre spor etter Erlik, og turen fra Karihaugen til Røa, innom Skippergata, sørger for blodomløp i lår og legger. Noe han trenger da han har vondt for å gå.

– Kroppen er ganske ødelagt. Heroin settes i muskulaturen, og er blandet med ukjente substanser.

Turen til vestkanten gir passasjer av industri, blokker og villaer, under tunge trekroner. Han trives med det. Det gir rom til mer vitebegjær.

Olav benytter ingen salgstriks, det er hans vennlighet som tar bolig i deg hvis du stopper opp et øyeblikk. Olav bare står der, han presser seg ikke på. Som regel. Men om det har gått lang tid siden siste salg, og panikken for at han ikke skal klare det minimum han trenger den dagen, kan det hende han spør direkte om folk vil støtte ham og kjøpe bladet. Som oftest er svaret «nei, ikke i dag! Ikke nå!».

På vandring

Han undrer seg mye. Er dette en mer avansert avvisning? Han synes ofte å se de forbipasserende som om de er på vei til en begravelse, begravelses-trynet som han kaller det. Ansiktene kan være alvorlige, nesten sørgmodige folder og sammenknepen munn, som i en statsbegravelse. De titter på Olav. Han tenker ofte på om det er slik at dette skal uttrykke noe sånt som at «ja, jeg ser du sitter der og vil ha penger av meg, men jeg kan dessverre ikke hjelpe deg i dag. Det gjør meg vondt, skal du vite». Det er nesten bedre med de som smiler ondskapsfullt idet de passerer, som om de tenker: «Gøy å se at han sitter der, mistrives, og venter på dop-pengene som aldri kommer. La ham bare lide».

Olav er på vandring gjennom livet, som alle oss andre. Hans levde liv får meg til å tenke. Hvilken verdi setter vi på andre mennesker? Hvordan møter vi de som har en annen bagasje? Hvordan inviterer vi de som føler seg utenfor inn i varmen? Det er noe med denne tilhørigheten og tryggheten.

Om Erlik Oslo:

Den aller enkleste og mest direkte måten du kan støtte Olav eller Stiftelsen Erlik på er å kjøpe magasinet hver måned. Du kan betale for gatemagasinet Erlik Oslo med kontant, SMS og Vipps.

Magasinet er non-profit, det vil si at det ikke har gevinstkrevende eiere. Det selges av vanskeligstilte på gata. Selgerne kjøper et blad for 50 kroner og selger det videre for 100.

Eventuelt overskudd fra salget går tilbake til selgerne i form av aktivitetstilbud, materiell og diverse prosjekter. Stiftelsen Erlik mottar ikke statsstøtte.

Hvis det er slik at rusmisbrukere i stor grad opplever å bli ekskludert fra de rommene der folk flest ønskes velkommen inn, stempler vi mennesker som noe annerledes. Noe som ikke er ønsket. Vår følelse av identitet og tilhørighet, er påvirket av en lang rekke ulike faktorer. Inklusive våre erfaringer, relasjoner og miljøet vi lever i. Vi kan, i mindre eller større grad, definere oss selv med referanse til andre. Tilhørighet handler grunnleggende om å ha en identitet, og identitet handler grunnleggende om å ha tilhørighet.

Olav har kontakt med sin søster, etter mange år med fravær. Nylig møtte han både henne og sin niese.

– Det varmet, smiler Olav stolt.

Erlik Oslo har intervjuet Olav, les intervjuet her

LES OGSÅ:  – Har aldri sett så mye sjø i Indre Oslofjord

Følg Akersposten på Facebook

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...