Hun er politiets kritiske venn

Liv Finstad, kriminolog, «raddis», professor, sosiolog, feminist, hobbygolfer, kvinnesaksforkjemper og forfatter, blant annet! Foto: Hanne-Karine Sperre

Hun raidet pornobutikker og brente pornobål. Hun lurte seg inn på Stortinget og måtte overnatte på glattcelle. I dag er pioneren og fotsoldaten Liv Finstad klar med enda en ny bok. Om politiet.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 22.11.2018 kl 09:08

OSLO VEST: Politiet sees på som den avgjørende institusjon for å forebygge og kontrollere kriminalitet. Den viktigste leverandøren av sosial orden og trygghet, en følelsesstruktur som bidrar til intuitive oppfatninger av hva som er riktig. Politiet har sterk symbolsk makt.

Når kriminaliteten stiger, trengs mer politi. Hvis kriminaliteten synker, trengs det mer politi for å opprettholde dette positive faktumet.

Politiet, i dag, har flere maktmidler enn noen gang. Internt i politiet fleipes det med at riggen – uniformsbeltet – har blitt så tungt at mange tyver slipper unna fordi politiet ikke klarer løpe like fort med alle kiloene rundt midjen, skriver Liv Finstad i sin siste bok «Hva er politi?»

Aldri har politiet hatt et mer velutdannet og skarpskodd ordens- og beredskapspoliti. 22. juli-kommisjonens kritikk av manglende risikorisikoerkjennelse, og beskyttelse, ble en bydende leserveiledning for både politi og samfunn, skriver hun videre.

Få kjenner politiet bedre, både fra innsiden og utsiden, enn Liv. I mer enn fire tiår har hun forsket på, og forsøkt å forstå seg på, politiet.

22. juli 2011 har for alltid forandret norsk politi. Terrorhandlinger fra ulike steder i verden medieres i all sin detaljerte grufullhet og skaper frykt for at det samme kan skje hos oss. Det er liten tvil om at den tilbakeholdne polititradisjonen i Norge er under press, og at politireformen utfordrer politiets sivile preg.

Liv Finstad er en nybygger. Men mye liv og røre opp gjennom årene har ført til mange merkelapper. Alt fra «raddis», lesbisk, professor, kriminolog, sosiolog, feminist og kvinnesaksforkjemper. Hun sitter sjelden stille. En flamme, vil noen hevde. Men hun brenner ikke i begge ender.

Livets skyggesider

Oktober 2018. Vi møtes på hennes hjemmebane ved et egnet spiseri i Oslo vest. En offentlig og sosial møteplass. På en brun sofa i skinn sitter Liv Finstad. Bare navnet tilsier vern. Beskyttelse. Nysgjerrig, modig, besluttsom, utradisjonell og empirisk orientert. Fem stikkord som godt kan beskrive 68-åringen. Hun søker etter meningsfull kunnskap og opplever det som en belønning og mestring når hun finner ut noe.

Liv tar en slurk svart kaffe der hun sitter og sier at livets skyggesider alltid har interessert henne.

– Svaret på hva politi er, kommer an på hvem du spør, sier hun. Selv kaller hun seg en kritisk venn av politiet, hvor vennskapet handler om å anerkjenne at politiet har et nødvendig og ærefullt samfunnsoppdrag. Som kritisk venn har hun derfor en forhåndsbestemt velvilje ovenfor politiet. Men en kritisk venn sier fra når politivirksomhet gjøres på måter som truer rettsstaten og politiets legitimitet, troen på at noe gjøres riktig.

Liv er journalist, forfatter og professor. Den høyere vitenskapelig stilling og et formelt akademisk kompetansenivå. Hun har forsket på varetekt, prostitusjon, rusmisbrukere, overgrep og sosialt arbeid. Hun er i dag en respektert kriminolog, med stor viten om kriminalitet og dens rolle i samfunnet.

Livs sauer

– Nærpolitireformen lover et mer tilgjengelig og tilstedeværende politi, og likere polititjeneste, med bedre kvalitet, over hele landet. Og mer målrettet innsats innen forebygging, legger hun til. Ingen kan gi et tidløst svar på hva politi er, men et gjennomgående tema i den nye boken er «hva bør politiet være». Slik Liv ser det hører nemlig «er» og «bør være» logisk sammen.

Men Liv huskes godt i flere emner, også godt kjent for sitt forsvar av landbrukspolitikken til Rød Valgallianse (nå Rødt).

«Sauer er ålreite dyr», sa Liv Finstad i 1983 da hun skulle forsvare partiets landbrukspolitikk i en NRK-utspørring. NRKs politiske kommentator, Herbjørn Sørebø, oppsummerte valgkampen med at Finstads landskjente ord var det eneste som ville bli husket. Meddelelsen hennes har rundet over 35 år, og hun opplever det fasinerende hva man kan bli husket for.

Hun stilte til valg i Oslo bystyre og beskriver det slik at landbrukspolitikken ikke hadde satt seg helt present i hodet, og dermed svarte hun det hun hadde å melde på sparket. Til stor latter i salen og ikke noe mer mas om den saken. Liv står fremdeles for valget av ord.

Liv er lidenskap for livet

Men hvor finner lidenskapen sin balanse?

Det handler om likevekt. Paritet. Liv har den harmoniske lidenskapen, som kan sammenlignes med å bli sulten på det man driver med. Lidenskapen setter ting i sving ved å gi den energien som skal til for å nå de målene man ønsker å nå. Slik engasjeres man til mer egenmotivert arbeid, som igjen gir god prestasjon. Harmonisk lidenskap som er naturlig integrert i livet.

Unge i dag brenner ofte i begge ender. De sliter seg ut. Unge mennesker utbrent før arbeidslivet tar fatt. De skal prestere. Være best. Ikke gå glipp av. Unge i dag trenger forbilder i voksne, som klarer å balansere behov. En viktig kamp i dag, handler ikke om likelønn eller utdanning, menn med flosshatt eller utdatert regelverk. Den handler om kampen mot oss selv.

Unge jenter i dag presser og stresser seg syke. Det legges et enormt press på prestasjon og krav til perfeksjon. Det er stadig nye områder som skal forbedres. Vil bli flink nok. Pen nok. Sterk nok. Tynn nok. Snill nok. Rask nok. Effektiv nok. Populær nok. Er aldri god nok.

Liv våger å møte virkeligheten, og hun tar i bruk de virkemidlene som er tilgjengelige, og de hun selv skaper. Liv lever sitt liv, med et mangfoldig innhold, der hun sjelden sitter stille, og aldri brenner i to ender. Med seg har hun sin pasjon. Den viktige balansen.

70-tallet

På 1970-tallet tilbrakte hun et tiår litt inn og ut av universitetet, og hun var innom en rekke studieretninger.

– På mange måter er det helt tilfeldig at jeg endte opp som professor i kriminologi. Det var i hvert fall ikke karriereplanen. Jeg har faktisk ikke en eneste eksamen i dette faget. Jeg har blitt kriminolog gjennom forskning og praksis, forteller hun.

Inntil 2017 var hun professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun holdt sin fratredelsesforelesning i slutten av september samme år. Først studerte hun for å bli journalist, og jobbet etter hvert i Gamle Aker Budstikke og som redaktør for studentavisa Universitas.

– Men så bar det inn på nye studier, denne gang sosiologi. Vi var en gjeng med feminister på sosiologistudiet, ikke så lydige overfor de velrenommerte og erfarne professorene at vi ikke sa dem imot.

Finstad ble ferdig utdannet sosiolog i 1979. Siden har det vært mange baller i lufta, forklarer hun. Liv er kjent for sitt engasjement i Kvinnefronten, og i 1970 var hun med på å etablere Nyfeministene, etter et besøk på Blindern av den prominente amerikanske feministen Jo Freeman. Nyfeministene var en uensartet bevegelse der mange ulike retninger var representert. De fleste la vekt på kunnskapsformidling og bevisstgjøring av kvinner om hvordan det patriarkalske system hadde undertrykt dem.

Liv og røre

Liv og hennes medsøstre har fått mange stygge blikk, men også mange tomler opp. De raidet pornobutikker, og de brant pornobål. De var grepet av en følelse av at noe kunne skje og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, at samfunnsforholdene var til å rokke på. En slik holdning var en del av en tidsånd.

Hun trekker frem de spenstige aksjonene de hadde på 1970-tallet, en handlekraftig periode i livet, forteller hun. Like aktuelt i dag er det følsomme temaet abort. I 1974 organiserte Nyfeministene en aksjon i lys av et nytt lovforslag om selvbestemt abort. De bestilte en omvisning på Stortinget og kalte seg en «studiegruppe fra Lillestrøm». De hadde med seg transparenter som de gjemte under klærne.

– Vi var et tyvetalls pent kledde unge kvinner. Selv hadde jeg oppsatt hår, hvit bluse, og lyseblå spaserdrakt. Sistnevnte er det gammelmodige ordet på et antrekk for kvinner beregnet for spasering, for det var det det het den gang. Omvisningen var meget interessant, og jeg husker fortsatt navnet på omviseren, Frank Oddvin. Da vi kom inn i Stortingssalen, rullet vi ut transparentene og demonstrerte for selvbestemt abort.

– Jammen ble det leven! sier hun.

Til slutt ble politiet tilkalt, og aktivistene ble båret bort og satt på glattcelle i Møllergata 19.

– Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet for Frank Oddvin, men vi sendte ham en blomsterbukett etterpå, ler hun.

Tett på gatejentene

Etter hovedfag i sosiologi, begynte Liv som prosjektleder i Osloprosjektet, et hjelpe- og utredningsprosjekt for barne- og ungdomsprostitusjon. Hun hadde gjennom tiden tatt flere pauser for å jobbe, da hun ikke alltid fant sin plass, blant annet kjørte hun drosje i flere år, og i dette fikk hun mye nærkontakt med jenter som jobbet på gata.

– Flere ganger fikk jeg veldig forslåtte og mishandlede jenter inn i drosjen, og jeg kjørte dem på legevakta, forteller Liv.

– Jeg hadde nok en rekke ulike innfallsvinkler. I forbindelse med oppveksten i Gamlebyen i Oslo, hvor det den gang fantes et fenomen som het «båtjenter», altså jenter som gikk på båtene og solgte sex, var min oppvekst på en måte preget av dette. Jeg hadde fått det nært inn på livet, noe som gjorde noe med meg.

Forlagsredaktøren i Pax Forlag ringte Liv en dag. Ida Halvorsen, en rusavhengig og gateprostituert, hadde møtt opp med en bærepose full av notater fra sitt liv. Hun hadde lyst til å skrive selvbiografi. Om sine erfaringer.

Sammen med kollegaen Cecilie Høigård, en annen pioner innen kriminologi, skrev Liv boken som ga resultatet «Hard asfalt», som senere ble filmatisert.

En dag fortalte en bekjent av Liv, at hun hadde gått på gata. Det endret mye. Liv snakker roligere, og forteller at dette var et tungt arbeid å holde på med. Sammen med Cecilie Høigård skrev hun boken «Bakgater», som kom ut i 1986. De to kvinnene hadde fulgt prostituerte i Oslo gjennom deres hverdag, og gir i dette, prostituerte kvinner, menn og transseksuelle, kunder og halliker verdifulle stemmer.

Etter at vi ga ut «Bakgater», bestemte jeg meg for at jeg skulle finne noe annet å forske på.

Å gripe muligheter

Liv er medmenneske. Hun har en nedarvet evne til å ønske det rette. En sterk rettferdighetssans. En utpreget sans for det som er rett. Styrt av senteret i hjernen som gir en god følelse når rettferdigheten seirer. Selv når det betyr at du selv får mindre.

Hun søker å analysere de sosiale prosessene knyttet til forbrytelser, samt reaksjonene slike handlinger ofte innebærer. Et hovedanliggende for den kriminologiske forskningen, er i så måte å «vise at kriminalitet og straff ikke er naturgitte kategorier, men en av mange måter å kategorisere og reagere på».

– Jeg har en velutviklet rettferdighetssans, jeg vil gjøre det som er viktig, og når det er viktig, er det riktig å gjøre det, og det blir meningsfullt for meg. Betydningen av å gjøre det viktige, det skal ikke stå på meg, bedyrer Liv.

I over 30 år har Liv vært en foregangskvinne i det offentlige rom. Hun brenner for saker hun mener er viktig for å gi folk gode livsbetingelser. Hun er genuint opptatt av forbedringer. Dette ligger til grunn i alle hennes forskningsprosjekter, enten det har handlet om varetektsfengslede, rusbrukere, prostitusjon eller politi. Og alle er tjent med et best mulig politi.

Liv tar en ny slurk med svart kaffe. Hun lyser opp når vi snakker om engasjement for folk og samfunn. En stemning og en ild som må til når man har skapt så mange muligheter som Liv har gjort. Flammen i Liv smitter over på omgivelsene.

– Det handler om å gripe sjanser når de kommer. Å skape muligheter mens de er der. Selv opplever jeg at jeg har hatt et rikt og spennende yrkesliv. På ingen måte uten harde tak og stridigheter.

Eksistensiell skyld er skyld over at vi ikke lever livet vårt slik vi ønsker det. Noen opplever det som en sorg. Det kan kjennes som tristhet, nummenhet eller som dyp frustrasjon og rastløshet. De fleste følelsene forteller oss noe om hva vi vil.

– Selv om mye av det jeg har gjort har virket tilfeldig der og da, kan jeg se at det går en linje mellom mine valg. Jeg har ikke hatt en snorrett karriere, smiler Liv. – Den er preget av variasjon og åpenhet. Jeg har aldri drevet med karriereplanlegging, jeg har latt meg styre av stor nysgjerrighet og jeg ar gjort det jeg opplever som viktig for meg. Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt i forhold til mangt og meget, smått og stort: Er det slik det henger sammen? Eller er det kanskje sånn? Dette må jeg finne ut av, har jeg tenkt. Jeg har nok alltid vært litt «mot strømmen», fortsetter hun.

Fant Elisabeth og en hobby

I 1993 fant hun sin kvinne. Elisabeth.

– Hun var politi, og jeg forsket på politiet. Det blir det mange gode samtaler av, sier Liv.

– Min store kjærlighet i 25 år og den personen jeg skal bli gammel med. Elisabeth er den rolige, og jeg har vært den rastløse. Nå sier Elisabeth at jeg er ganske flink til å være pensjonist! Hun er en viktig sparringspartner i faglige diskusjoner og den personen jeg finner på gode ting sammen med, forteller hun videre.

– Spiller du golf? skyter hun inn. – Det var tilfeldigheter det også. Elisabeth ønsket at vi prøvde oss på en golftime, det er 11 år siden. Etter dette ble vi hekta, ler hun lett.

– For noen år siden kjøpte vi en leilighet på La Gomera. Det er vårt fantastiske fristed. Dit reiser vi, og så spiller vi golf. Hjemme spiller vi på Grini Golfklubb, med sin trivelige 9 hulls parkbane.

Så foruten uttrykk som PLIVO (pågående livstruende vold), bevæpning og maktmiddel har vokabularet økt med driving range, bunker, pitching- og putting greens.

– Livet er fullt av gode øyeblikk. Elisabeth er et slikt. Et perfekt golfslag likeså. Når jeg har sittet og knotet over et avsnitt i boken jeg skal skrive, og det plutselig løsner, det er et sånt øyeblikk.

Om å gå til sengs med fienden

Kaféens gjester er byttet ut med nye. Yngre. Tiden mellom da man slutter med å være barn og til man er blitt voksen. Ungdommer med deres begeistring for smått og stort. En skoledag er over.

Det er lett å bli henført av Liv. Hun har den egenskapen. Åpen. I dette ligger også aksept for andre. Liv er styrt av det hun ønsker å gjøre mer av. Nysgjerrighet. Vitebegjær. Nysgjerrigheten hennes kan defineres som å utforske og tilegne seg kunnskap. Dette er av mange oppfattet som en av de viktigste drivkrefter bak vitenskapelige funn og menneskelig utvikling.

Boka «Den betalte familie», som kom ut i1990, der Liv fulgte et behandlingstilbud for stoffmisbrukere, ble nysgjerrigheten for politiforskning vekket. Hun ble interessert i likhetene, og forskjellene, mellom sosialt arbeid og politivirksomhet. Med dette ønsket hun å gjennomføre et prosjekt om politiet og politiets krisemestring.

– Men det hadde vært harde tider på 1970- og 80-tallet, forteller Liv. Politiets framferd enkelte steder hadde skapt mye sinne og frustrasjon. Blant annet var politivold i en viss utstrekning et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974- 86.

Sitert avdøde høyesterettsdommer Lars Oftedal Broch; «Når etterforskningen i 1986-87 av vold ved Bergen politikammer kunne ende opp som den gjorde, med avhør av 230 tjenestemenn som alle ga uttrykk for at de ikke hadde kjennskap til voldsepisoder, må forklaringen etter mitt syn søkes i det som har vært kalt en «misforstått korpsånd»; at tjenestemenn dekker hverandre også ved alvorlige brudd på tjenesteplikter ».

Sitatet er ikke hentet fra voldsforskernes rapporter, men fra Norges Høyesteretts historiske kjennelse i bumerangsaken. 15 av de som hadde forklart seg i rapportene ble tiltalt for falsk forklaring, og i årene 1988 til 1990 ble ti personer dømt for dette.

I 1996 begjærte advokatene Cato Schiøtz og Ole Jabob Bae syv av disse sakene gjenopptatt. Begjæringen ble avslått i lagmannsretten, men tatt til følge av høyesterett. Sistnevntes beslutning var blant annet basert på tvil om troverdigheten til Bergen politikammer og betjentene der, habiliteten til lagmannsretten og bevisvurderingen. Alle syv ble frikjent.

Liv kjente på politivoldskomplekset i Bergen, politiets behandling av demonstranter og Maridalssaken som et annet eksempel. Der to biltyver etter en biljakt ble pågrepet i Maridalen, og deretter mishandlet. Høyesterett konkluderte med at det ble anvendt ulovlig vold. Elleve tjenestemenn var til stede, men i senere avhør hadde ingen sett noe til overgrepene.

Dette stod som en tung mur for Liv som ønsket å gjøre forskning i politiet. Men hun var like fullt vitebegjærlig, selv om problemstillingene knyttet til feltarbeid med så stor avstand var komplekse. Betydningen av å opparbeide tillit stod hardt. Liv som den gamle raddisen. En forsker så tett på. En utpreget risikoadferd for en akademiker. Aldri før hadde noen gjennomført et så langvarig og omfattende forskningsprosjekt i politiet. Det fantes ikke noe politiforskermiljø i Norge.

– Jeg henvendte meg til politimester Willy Haugli og spurte om jeg kunne gjennomføre et forskningsprosjekt. Politimesteren åpnet dørene for meg, og etter hvert fikk jeg mer og mer tilgang til Oslo politidistrikt. Jeg fikk bli med på patruljekjøring «for å få litt feeling», som Haugli sa.

I starten var forholdet mellom Liv og politiet noe spent, preget av anspenthet i relasjonen. Politi og kriminologi var ikke akkurat på bølgelengde på den tiden.

– Men vi fikk etter hvert en veldig god tone, og jeg fikk tillit. Jeg møtte et arbeidsmiljø med mye humør. Jeg tror jeg aldri har ledd så mye som da jeg var der på feltarbeid, smiler hun bredt.

Liv humrer. Tilbake i tid, på Holmlia, skulle patruljen undersøke et pågående innbrudd. Akkurat denne vakten hadde Liv byttet ut skinnjakke, joggesko og jeans med penere klær og frakk. Med damesko, som hun kaller det. Hun skulle i selskap samme kveld. Liv la på sprang etter politiet, mens frakken stod som et segl bak henne. Tyven slapp unna, og operasjonssentralen hadde melder på telefonen. «Politiet er observert med en blond kvinne i frakk løpende etter seg».

Hun startet forskningen med skepsis både i politiet og i akademia, men den største motstanden kom fra akademisk hold. Det handlet i bunn om at et slikt prosjekt skulle man bare ikke gjøre. Legitimere politiets undertrykkende vesen og sånt. Skulle hun prøve og forstå politiet? Fienden? Skal hun virkelig svikte den kriminologiske grunntanken? Hva er det hun egentlig ønsker å oppnå? I dette ble hun stadig møtt med hevede øyenbryn.

– I akademia var det den gang lav faglig takhøyde for å gjøre feltarbeid hos «fienden». Hun møtte en helt annen skepsis da hun startet med politiforskning, enn hun tidligere hadde møtt i andre forskningsprosjekter. Det var en krevende tid, beskriver hun.

Forventninger kan komme som et diffust mas fra omgivelsene, om hva vi bør gjøre, blant annet at vi bør være mest mulig lik alle andre. Vi skal ikke skille oss ut.

Ble bok

– Jeg gikk inn med et veldig åpent sinn, og ville først og fremst vite mer om det politiet gjør til vanlig, det hverdagslige, typiske. Jeg fikk se veldig mye da jeg kjørte patrulje.

Å kjøre patrulje forandret hennes interesse fra kriser og krisemestring i politiet, til hva er det egentlig politiet gjør, og hvorfor politiet gjør som de gjør. Hun så også på hvordan politiet observerte og leste samfunnet, som igjen var med på å definere hvordan kriminaliteten kunne forstås. Noe som resulterte i boka «Politiblikket» i 2000. Her brøt hun ned og diagnostiserte politiets rolle, adferd og selvforståelse. Boken om metoder og begrunnelser, og hvordan politiet ser på seg selv og andre. I likhet med prostitusjonsforskningen har boka blitt omtalt som skjellsettende og en milepel innen politiforskningen. En annen parallell er at også forskningen på politi førte til mye debatt.

En viktig motivasjon for Liv til å arbeide med kulturendring i instituttmiljøet, var at hun ikke ønsket at andre, enten det var kolleger eller studenter, skulle oppleve det samme som hun hadde opplevd i akademia.

– Akademia kunne være nådeløs hvis du ikke passet inn i en bestemt tradisjon med sterke meningsbærere. Jeg tror det er riktig å si, selv om jeg ikke vil virke selvopptatt, at «Politiblikket» var en døråpner for en ny giv med hensyn til empirisk politiforskning. I dag har jo politiforskningen nærmest eksplodert, og det er utmerket. Det er fremdeles et hav av forskningstemaer å ta for seg når det gjelder politiets virksomhet. Hva som skjer i, og med, politiet, er kjernespørsmål for demokratiet og rettsstaten, mener hun.

– Jeg var forberedt på at det kom til å bli motstand, fortsetter Liv. – Men jeg ble likevel overrasket over at kritikken fra en del universitetskolleger både var en form for formynderi og lite nyansert. Det var også spesielt å få kritikk for metodebruken fra folk som verken hadde teoretisk eller praktisk skolering i samfunnsvitenskapelige metoder, forteller hun.

Opp gjennom livet har hun hatt støttespillere. De har vært med på laget, stått sammen med henne i det hun har gjort og det hun har stått for. Hun føler seg derfor ikke alene. Men hun har kjent på kritikken, der den har rettet seg mot henne som person, i mange ulike former og motiver. Graden av saklighet, et kriterium for å vurdere om kritikken er berettiget eller ikke.

Politileder om Liv Finstad: – Hun spiller politiet gode

– Når kritikk framføres på en saklig måte, går det an å diskutere med folk, og det har vært viktig for meg å finne ut av hvorfor meningsmotstandere mener det de mener. Men av og til har det jo kommet helt dustete og usaklig kritikk og personangrep, og da blir i alle fall ikke jeg særlig motivert til å ta initiativ til den gode dialog, forteller Liv.

I ettertid er det én ting hun angrer på. Hun skulle ha tatt sterkere til motmæle mot forutinntattheten hun møtte i akademia mens hun holdt på med feltarbeidet i politiet på 1990-tallet.

– Jeg ble nok tatt litt på senga. Det manglet faglig takhøyde. Men jeg har fått sagt ifra i ettertid, og miljøet er helt annerledes nå, og det er bra.

Politiet gjør en forskjell

Den kloke 68-åringen har gjort et banebrytende og betydningsfullt stykke feltarbeid. Den verdifulle handling hun har utført for å få kjennskap til noe hun ikke kjente fra før, ved å gjennomgå en stor mengde stoff for å skaffe et helhetlig bilde om politi. For å beskrive denne verden troverdig. For hva er politi?

– Vi er alle er tjent med et best mulig politi. Jeg anerkjenner politiets samfunnsmandat og legger til grunn at politiet gjør et viktig og ærefullt arbeid. I tillegg betyr kritikk, på gresk, kunsten å bedømme.

Hennes parole er at alle er tjent med et best mulig politi. Hennes rolle som kritisk venn av politiet er å si fra når noe truer tilliten eller politiets legitimitet.

Videre påpeker Liv noe viktig. Politiloven er på mange måter en harmonisk fortelling om politiets samfunnsoppdrag, som om vi er i samme båt, og det er redningsvester til alle. Men politiet er både omstridt og omgitt av skyhøy tillit.

– Jeg har aldri truffet noen som ikke mener noe om politiet. Noen kan aldri få nok av politiet, mens andre har fått mer enn nok. Men synlighet og tilgjengelighet er viktige faktorer dersom politiet skal ha tillit i befolkningen.

Folks erfaringer med politikontakt er langt viktigere for tilliten enn det inntrykket de har av politiets effektivitet. Hvis folk selv har erfart at politiet har opptrådt respektfullt, rettferdig og upartisk, øker tilliten. Har man dårlige erfaringer, skjer det motsatte. Det er enklere å miste tillit enn å vinne den. Negative opplevelser slår hardere ut enn positive.

Hvis politiet skjærer ned på folkelig kontakt, kan det på sikt få store konsekvenser for tilliten til politiet.

Den pågående nærpolitireformen har skapt misnøye blant mange politifolk. En spørreundersøkelse i politiet i desember 2016 viste stor skepsis. Blant annet var seks av ti bestemt uenige i at reformen vil bidra til et mer synlig og tilgjengelig politi, selv om dette har vært et av reformens mål.

Liv Finstad mener at enkelthendelser som terror brukes altfor ofte for å skape frykt.

– Selv om det viktig å lytte til politifolks erfaringer, er den stående vending om skoen som trykker, en utfordring for demokratiet. Hvis det gis avgjørende vekt når svært viktige og prinsipielle veivalg skal tas. Debatten om generell bevæpning av norsk politi, har kommet og gått i over 100 år. Dette er en ganske kort og passe utfyllende historie om bevæpning og ubevæpning av norsk politi.

– Permanent bevæpning av politiet er et slikt veivalg, og jeg er bekymret over trivialiseringen og normaliseringen av hva det vil innebære at politiet bærer våpen permanent, mener Liv.

– Politihverdagen gir selektive virkelighetserfaringer, og det er derfor et kunnskapsbasert politi er så viktig. Isolert erfaringskunnskap er ikke nok, fortsetter hun.

Politiet og bevæpning

De siste årene har Liv jobbet mye med beredskapsspørsmål, og hun satt også i Bevæpningsutvalget som leverte sin rapport i mars 2017. Utvalget var opptatt av at bevæpningsspørsmålet handler om statens legitimitet og hvilken makt staten skal kunne bruke mot sine innbyggere. For utvalget var det derfor viktig å løfte disse spørsmålene i arbeidet med utredningen, samt å synliggjøre at spørsmålet om bevæpning av politiet angår samfunnet i stort, og ikke bare enkelte grupper eller fagfelt. Utvalget løfter frem fire overordnede prinsipper som må benyttes når makt- og våpenbruk vurderes; legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet.

Politileder om Liv Finstad: – Hun spiller politiet gode

– Politiets syn på hva de trenger av maktmidler handler mye om hvordan politiet leser samfunnet. Kravet om permanent bevæpning har aldri blitt ytret sterkere eller oftere enn i dag. Det er en veldig sterk bevæpningslobby i politiet. I utvalget samlet vi inn empirisk kunnskap om kriminalitetsbildet, samfunnsutviklingen og terrortrusselen, og ut i fra dette anbefalte vi en videreføring av dagens ordning med et ordinært ubevæpnet politi. Dagens ordning kalles framskutt lagring, og det innebærer at politiet har lett tilgang til våpen i patruljebilene, sier hun.

Man kan gå seg vill i andre. Men Liv tar synlig plass, og hun gjør det hun brenner for. Å skille seg ut er på mange måter å ta sin egen plass, selv om det kan kjennes ubehagelig. Det er alltid noen som kan mene noe om det man gjør.

Aldri før har en norsk forsker fritt fått delta i alle ordenspolitiets daglige og nattlige rutiner, over så lang tid. Etter at Liv og politifolkene hun fulgte i arbeidet hadde kommet på bølgelengde, fortalte de mye om hvor skeptiske de hadde vært i starten.

I dette har hun rundet sitt «sølvbryllup» med politiet. Få kjenner politiet bedre, både fra innsiden og utsiden. Det er som om de har vært gift over halve livet når de kom til denne 25-årsdagen. Etter så mange års samhold, begynner de å kjenne hverandre svært godt som ektefeller. De fleste maker har nok opplevd både oppturer og noen nedturer i løpet av så mange år, men når man har vært «gift» så lenge så viser det også en dyp gjensidig respekt. Og det er slik det er, mellom Liv og politiet.

Oktober 2018

Denne høsten er hun ferdig med sin nyeste bok «Hva er politi». En følelse av at en viktig milepæl er nådd, og Liv gjør det hun er ment å gjøre.

Det var en fullsatt sal på Litteraturhuset mandag 22. oktober. Summende, glade stemmer lå som et lystig og florlett teppe over forsamlingen. En bittersøt følelse, sa sjefsredaktør i Universitetsforlaget, Per Robstad, da de måtte avvise mange av skuelystne og spente tilhengere ved døren. Salen «Amalie Skram» hadde ikke rom til alle de fremmøtte.

Under omtale fra Kenneth Berg, politiinspektør ved Sør-Øst politidistrikt, jurist og tidligere øverste leder for politiet, Ingelin Killengren, og Asbjørn Olsen, universitetslektor ved OsloMet, tidligere reporter og avdelingsleder og redaktør i TV2, nikket publikum samtykkende og ydmykt til hederen av Liv Finstad.

«Man blir vekket opp av å være sammen med Liv,» sier en av omtalene. Og legger til at hun har en flamme i seg som hun evner å få ned i boken.

Professoren i kriminologi smiler rørt fra fremste rad i salen.

– Jeg håper jeg har bidratt med kunnskap og innsikt om de temaene jeg har skrevet om, og gitt perspektiver og ideer om hva som kan gjøres annerledes og bedre, avslutter hun.

Politileder om Liv Finstad: – Hun spiller politiet gode

LES OGSÅ: – Vi må være villige til å inkludere ungdommene selv om handlingene deres ikke er akseptert

«Politiet kan ikke hjelpe alle, men de kan hjelpe én og én»

Følg Akersposten på Facebook

Nyhetsbrev fra Akersposten

Meld deg på Akerspostens ukentlige nyhetsbrev på epost her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...