Akersposten

Erik har bodd på samme adresse i 101 år

– Hest og kjerre på Drammensveien? – Joda, jeg husker jo det, sier 101 år gamle Erik Wendt med klar stemme og skarpe øyne, der han sitter i godstolen hjemme i Sollerudveien – der han har bodd i hele sitt liv.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 15.10.2021 kl 09:15

SOLLERUD: Man opplever en følelse av respekt og ærbødighet i møte med et menneske som har levd så lenge. En levende historiebok som gir svar når en spør, og på spørsmålet om hvor lenge han har bodd her i Sollerudveien sier:

– Her har jeg bodd hele livet. Jeg er født her.

Faren kjøpte fire mål

Erik Wendt er blant Ullerns aller eldste, og må være en av ytterst få som har bodd på samme adresse i alle disse årene.

– Men det er ikke samme huset altså, legger Erik til: - Barndomshjemmet mitt står rett bak her – men på samme tomta som dette huset. Min far kjøpte hus og fire mål tomt rundt 1918, og jeg ble født her i 1920. Huset var satt opp av en tømmermester som het Torgersen, som kjøpte tomten av Sollerud Gård, som eide det meste rundt her den gangen. Det huset jeg bor i nå, satte jeg opp i 1964, sier Erik.

Sollerudveien 4 er en adresse som bare ligger et steinkast fra Lysaker stasjon og Drammensveien. Men når man kommer inn på eiendommen, er det ikke lett å få øye på hverken stasjonen eller E18. Her er planter, trær og en hageidyll som Erik stortrives i.

– Ja, jeg har puslet litt etter beste evne ute i det grønne, men de siste par årene er jeg blitt mindre bevegelig. Det svikter litt i bena, så jeg må ha hjelp av en rullator. Men ellers klarer jeg meg greit – får litt hjelp av hjemmepleien, men først og fremst av min datter som er innom meg så å si hver eneste dag, sier han.

– Og så er jeg på Ullerntunet dagsenter tre ganger i uken, noe jeg stortrives med. Der får jeg frokost og middag, vi har litt diverse aktiviteter, og ikke minst kan jeg treffe andre fra dette området – et par av dem har jeg faktisk kjent mesteparten av livet, sier Erik.

Mange minner

Og Erik har mye å fortelle og mimre om. For en som var 20 år da krigen brøt ut i Norge, var det selvsagt ikke unaturlig å engasjere seg. For Erik ble det hjemmefronten, og det var en virksomhet som holdt på å gå helt galt.

– Ja, det var nære på. Jeg var i en av to motstandsgrupper her i distriktet organisert i Milorg, og lederen for min gruppe var en som het Leif Aagaard (som forøvrig ble prest i Ullern, red anm).

– Det kom tips om at vi var i ferd med å bli avslørt og rullet opp av tyskerne, og de var på jakt etter Leif. Jeg visste at han var i Trondheim og underveis sørover med toget. Det gjaldt å få advart ham før han kom til Østbanestasjonen, for der sto tyskerne og ventet på ham. Jeg tok nordgående tog, og på en stasjon gikk jeg av og kom over på sydgående. Jeg gikk gjennom togvognene, og fikk se Leif – faktisk i tilforlatelig samtale med en tysker. Da han så meg skjønte han at noe var galt, og vi kom oss av på Roa stasjon i god tid før Oslo, sier han.

– Herfra gikk ferden mer eller mindre direkte til Sverige hvor jeg ble til krigen var over, sier Erik. Og legger til: – Den andre motstandsgruppen var ikke like heldig. Flere ble arrestert og sendt til Grini.

– Jeg kan jo nevne en annen episode fra krigen. Den store Filipstad-eksplosjonen i desember 1943 gjorde at jernbanen ble stengt. Da gikk min søster bort til Lysaker stasjon og inviterte alle som sto der i vinterkulda og forgjeves ventet på toget, hjem til seg. Her fikk de servert kaffe og varm suppe av min mor. Man tok vare på hverandre under krigen, smiler Erik.

– Fikk dere tyskerne tett på dere?

– Ja, det kan man si. De flyttet faktisk inn i huset vårt. De tok ikke hele huset, men deler av 1. etasje. Rett ved hadde de en liten bunker, hvorfra de passet på Lysakerbroen. Den ble jo sprengt tidlig i krigen, men uten å få de store ødeleggelsene. De som bodde hos oss var østerrikere, og vi fikk et i og for seg godt forhold til dem. Ja, så godt at etter krigen ble mor faktisk invitert ned til Wien!

Bakervarer levert på døren – med hest

– Du har jo opplevd Sollerudveien gjennom flere generasjoner. Hva husker du fra den første tiden?

– Det er jo så mye. Blant annet husker jeg at vi jevnlig fikk tilkjørt varer fra baker Schjerven, som hadde sitt bakeri og konditori oppe i Lilleakerveien. Han kom hit med sin hest og vogn og leverte ferske bakervarer på døren. Og apropos hest. Om vinteren ble veien her ryddet for snø ved hjelp av hest og snøplog.

– Butikkbesøkene gikk for øvrig til Lysaker og kjøpmann Henry Hansen. Vi var aldri på Lilleaker. Det var liksom en annen verden for oss. Selv gikk jeg på Bestum skole. Jo, det var store sosiale forskjeller her den gangen, og sterke kontraster med utstrakt industrivirksomhet på andre siden av Lilleakerveien.

– Og det var vel ikke bare hyggelig nabolag?

- Nei, det kan du si. Lysaker Kjemiske var ikke akkurat en virksomhet med utpreget fokus på miljø. Røyken herfra var sjenerende og plagsom. Men en fordel jeg hadde var at jeg var god venn med Aksel Pettersson. Pettersson-familien eide både «kjemikken» og Sollerudstranda, hvor vi fikk lov å bade. Det var det jo ikke alle som fikk mulighet til den gangen, sier Erik.

– Det er først i «moderne tid» at Sollerudstranda er blitt tilgjengelig for alle, sier Erik som legger til: - I ameratflokken min var også sønnene til dr. Bache lenger opp i Sollerudveien. Det var Helge og Tore. De mistet sin far under tragiske omstendigheter, da han ble skutt av tyskerne i 1944, minnes Erik.

Akersposten har tidligere skrevet historien om Dr. Bache.

Legendarisk lege

En nærmest legende i Ullern-området var dr. Ragnar Mørk. Erik Wendt må være en av ytterst få som lever i dag som kan fortelle om sitt møte med doktoren.

– Ja, jeg kan huske at jeg falt og fikk et ganske stygt sår i benet. Da var jeg hos dr. Mørk og fikk sydd. Min far var med, og da det hele var over satte dr. Mørk og min far seg ned i røkesalongen hos legen med hver sin sigar. Det var stil over legebesøkene den gangen, sier Erik med et smil.

Erik mistet sin far tidlig – allerede i 1938, og med det fikk han et ekstra ansvar i hjemmet for både mor og sine fire søstre. Krigen snudde opp ned på det meste for både Erik og de fleste av hans landsmenn, og den skulle også indirekte føre ham i armene på sin livsledsagerske. Som velferdsoffiser og FNs representant om bord på flyktningeskipet General Taylor, traff han sin kommende kone Kaija, som, var tannlege ombord på samme skipet.

Hun var flyktning fra Latvia, og nyutdannet tannlege. I 1949 giftet de seg, og Kaija flyttet inn i Sollerudveien – og like etter kom også hennes foreldre flyttende etter. Kaija Wendt ble senere skoletannlege på Lilleaker skole. Med mor, etter hvert to barn og svigerforeldre, ble det ganske fullt i huset i Sollerudveien. Derfor ble huset han nå bor i, bygget.

– Og så er det 1000 kroners-spørsmålet da. Hvordan har du blitt så gammel? Hva er oppskriften?

– Aner ikke, men kanskje at jeg i hele livet har tatt meg en røyk. Jeg begynte i 18-årsalderen, og siden har jeg holdt det gående. Nå røyker jeg også inne. Det kunne jeg ikke gjøre da min kone levde. Da måtte jeg ut eller ned i kjelleren, smiler Erik og legger til:

– Ikke det at jeg vil anbefale andre å gjøre det samme, men det funker for meg da. Og så må det sies at jeg ikke inhalerer særlig. Det meste går opp i røyk, avslutter den spreke 101-åringen.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Akersposten bruker cookies (informasjonskapsler) til å personalisere annonser og forbedre nettstedet. Ved å benytte nettstedet aksepterer du at vi kan sette cookies i din nettleser.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...