ULLERN/BYGDØY: Fredag vendte de hjem igjen, Eilert Reine Assmann og Bror Robin Brådalen Sonne. Nærmest ubegripelig var det at de seilte inn Oslofjorden og la til bryggen ved Dronningen på Bygdøy med seilbåten «Valkyrie».

Da var det gått et drøyt år siden den 24. juli i fjor la ut på sitt store eventyr, en reise de hadde drømt om og planlagt i flere år.

Slik ble det tur

Eilert og Bror, som begge er vokst opp i Skøyen- og Ullern-området, gikk sammen på ungdomstrinnene på Majorstuen skole. Det var da de var en gjeng på fem gutter som fikk interesse for å seile.

De fem var så ivrige at de brukte konfirmasjonspengene på å spleise på en liten seilbåt, en Maxi 77, en båt som siden ble solgt igjen.

– Ideen om å reise langt kom i andre klasse på videregående. Da gikk Eilert på Blindern og Bror på Ullern. Av de fem seilefrelste guttene var tre interessert i å dra på tur, før én av dem trakk seg, og dueon Eilert og Bror sto igjen.

For to år siden var de russ, og da begynte planleggingen av en langtur for alvor.

– Vi visste at vi digget å seile i to uker i sommerferien, så da regnet vi med at vi kom til å digge å reise i ett år! sier Eilert

– Vi tittet på båter og leste oss opp. Så ble det ett år med jobbing for å tjene opp penger til turen, sier Bror. Da året var omme, hadde de samlet opp rundt 200.000 kroner hver, og mente at de var klare.

Kunne blitt en veldig kort tur

Båtvalget falt på en ordentlig gammel traver, en Malø 40h fra 1976. Tro nå slett ikke at dette er en 40-fots båt. Den er på beskjedne 32 fot, og den bærer absolutt preg av sin alder. Likevel, den spiste mer enn halvparten av budsjettet, og det skulle raskt vise seg at den skulle bli ganske dyr i drift.

De to guttene forteller at det tok ikke lang tid før den tilårskomne motoren sviktet dem.

– Turen startet her på Dronningen, og vi fikk motorstopp rett der borte, sier Eilert og peker ikke utover Oslofjorden, men innover i Frognerkilen. Da sto familie og venner og vinket farvel, og de vurderte ikke å snu med halen mellom beina.

– Vi kunne jo ikke snu, så vi fikk startet den opp igjen, og så skrudde den seg av cirka hvert 20. sekund helt til vi kom til Strømstad, smiler Eilert.

Der ble båten og guttene ligge i en uke, mens motoren ble fikset.

– Og store deler av reisebudsjettet ble spist opp?

– Ja, budsjettet har røket gang på gang på turen! bekrefter Bror.

Vesterut

Turen fortsatte omsider, over mot Kiel og Tyskland, så på kanaler gjennom Nederland, til Amsterdam.

– Det var egentlig ganske kult å seile på kanalene. Så seilte vi over til England og Guernsey, før vi krysset over til Biscaya, Nord-Spania, utenfor Portugal og rundt Gibraltar, sier Eilert.

På turen oppover langs de kjente spanske kystene, Costa del Sol, Costa Blanca og Costa Brava passet de på å gå i land både her og der, før de snudde og satte kursen mot Marokko.

– I Marokko satt vi værfaste i 10 dager, og fikk oss noen nye venner som indoktrinerte oss i marokkansk kultur. De viste oss litt av det autentiske livet i Marokko, sier Eilert.

Drøm i oppfyllelse

For to unge gutter som aldri før hadde krysset et verdenshav, begynte ilddåpen å nærme seg. Drømmen var å reise til Karibien, og da måtte Atlanterhavet forseres. Dette var i starten av desember. På veien over Atlanteren hadde de fått med seg Brors kjæreste som ekstra mannskap.

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Hvordan gikk det? Noen problemer underveis på kryssingen av havet?

De to fokuserer først på at de var heldige med vær og strømmer, men helt problemfritt var det ikke likevel.

– Vel, vi mistet jo styringen til slutt. Autopiloten gikk i stykker, det var olje som hadde lekket ut av det hydrauliske systemet. Så mistet vi strømmen. Det var som å seile en jolle, smiler Bror. – Da måtte vi virkelig seile!

Men frem kom de, etter 23 døgn på åpent hav.

– Det var første gang i liten båt ute på det helt åpne havet. Hvordan føltes det å være der ute?

– Man føler seg veldig liten, men vi hadde heldigvis perfekt vær hele veien, sier Eilert.

– Jeg husker at vi kom inn i en litt underlig mental tilstand før den første Atlanter-kryssingen, sier Bror, og Eilert nikker.

De ankom St. Vincent i Grenadinene, som ligger i Karibien, og der sto noen venner og tok dem i mot.

– Det var en stor lettelse å komme frem. Vi visste vel egentlig ikke at det skulle være så stor lettelse! Det ble et skikkelig kalas da vi kom frem, sier Eilert.

Fem måneder i en annen verden

Hele vinteren, frem til mai i år, seilte de to rundt i Karibien, noen ganger hadde de venner og kjente med på etappene. Der fartet de rundt fra øy til øy, og de forteller om strender, palmer, skilpadder og møte med mange andre langtidsseilere. Både her og der ble de en del av det de beskriver som et veldig sosialt miljø.

– Var det noen skumle ting som skjedde?

– Nei…, eller, Eilert ble jo ranet, sier Bror. – To ganger.

– Ja. To ganger, bekrefter Eilert.

– Med våpen?

– Jeg så ingen våpen, men det var trusler om våpen. Jeg ble fraranet en klokke, men ellers var det bare småtterier, sier Eilert. Han er klar på at han aldri vurderte å ta opp kampen mot ranere. Det var bare å gi fra seg de småpengene han hadde på seg.

Nesen hjemover

I mai var det tid for å begynne å planlegge hjemturen. Da var de på St. Martin og jobbet med å gjøre hjemmet sitt, «Valka», klar for å krysse Atlanteren igjen.

– Det var mye som måtte gjøres! sier de og forteller at de fikk med seg en belgier som mannskap på turen.

– En belgier?

– Ja, vi fant ham på en nettside, sier Eilert.

Matkrise!

Turen gikk greit i fem dager, da det første problemet meldte seg.

– Det viste seg at gasstankene våre hadde lekket, så da var de tomme. Vi hadde kjøpt med oss to nye flasker, sier Eilert. Dermed var det slutt på matlaging – og tilgang på rykende kaffe. Ikke fikk de kokt ris og pasta – og poteter, som de hadde mer enn nok av.

– Det ble 18 døgn med rå poteter og kald hermetikkmat. Hver fjerde dag spiste vi ananas, den skulle jo være kald! Erter var også helt ok å spise kalde, sier Eilert.

Da de hadde «bare» 1000 sjømil igjen før de nådde Azorene, som var målet, lagde de til et festmåltid. Da var det både chorizo-pølse, oliven og knekkebrød på menyen!

– Kald kaffe med fire skjeer Nescafé, det funker det også! sier Bror.

– Hvordan reagerte belgieren på den noe begrensede matserveringen på overfarten?

– Han var bare superpositiv! Han var den som tok det best av oss, sier Eilert.

– Han syntes nok at dette var en strålende historie han kunne fortelle på bar, sier Bror.

Nok en gang tok det 23 døgn å krysse havet, og nok en gang gikk det på stumpene med båten.

– Vi kom frem etter mye om og men. Båten tok inn vann, men det var ikke super-ille! På slutten begynte båten å falle fra hverandre. Det var motorhavarier gang på gang, sikkert fire-fem ganger, sier Bror. Nok en gang måtte båten en tur på land da de nådde portugisiske Azorene.

Flytter ikke inn sammen...

Sist fredag, 367 dager etter avreise, kom de hjem igjen til brygga på Dronningen. Både båt og seilere kom seg noenlunde helskinnet gjennom eventyret på havet.

– Og nå skal dere flytte sammen i en liten leilighet når dere skal studere…?

– Hehe. Nei, sier de i kor.

Akersposten vil gjerne vite litt om hvordan det var å bo sammen på så liten plass så lenge. Det måtte vel bli litt krangling?

De virker å være enige om at det har gått ganske bra.

– Det gikk bra etter hvert. Etter en måneds tid var det nok verre. Da var det litt krangling. Men så skjønte vi vel at vi skulle være sammen på båten ganske lenge. Da handler det om å samarbeide, sier Eilert.

– Man kommer naturligvis ikke utenom noen små krangler. Det tar litt på å bo i en 32 fots båt i så lang tid.

Mye jobb!

Til alle dere som tenker på å gjøre noe liknende, mener de to Ullern-guttene at de ikke angrer et sekund, men man må være forberedt på å brette opp ermene – og være klar for at alt kan skje, spesielt når man drar av gårde i en liten båt på over 40 år!

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Det er mye båt som skal vedlikeholdes, og det er mye vær som skal forseres, sier Eilert.

– Jeg er mest overrasket over hvor mye jobb det var! sier Bror og viser blant annet til gjentatte motorhavarier.

– Vi angrer ikke, men akkurat nå er det deilig å være ferdig med turen, sier Eilert. De to gutta forteller at de allerede har snakket med noen litt yngre gutter som drømmer om å legge ut på en liknende tur.

– Det ble fire-fem timer med gode råd, smiler Bror.

Én ting er de helt klare på: Nå skal deres mer eller mindre trofaste venn, «Valkyrie», selges. De to gutta har blant annet litt reisegjeld de må bli kvitt..

– Båten har jo egentlig holdt ganske bra. Men motoren har ikke vært god! sier de to, som nå går ut i studier, på to helt forskjellige steder.

Se de fantastiske bildene fra turen her: