Akerspostens ganske så ferske spate "Helt uten sperre" fortsetter her! Det er forfatter og blogger Hanne-Karine Sperre som står bak spalten, som tar for seg små og store temaer vi i Oslo vest er opptatt av. Hanne-Karine Sperre bor i Kragskogen, hvor hun også er vokst opp. Hun har de siste årene gitt ut bøker både for voksne og barn, og hun skriver jevnlig for tusener av lesere på bloggen sin, «Sånn er livet».
Diskusjonen vedrørende lekser er stadig betent, og mange ønsker å erklære kjøkkenbordet hjemme for leksefritt. Jeg skal være ærlig på at jeg ikke har satt meg inn i alle argumenter, men jeg tillater meg herved å være enig.
«Hvis du hadde gjort leksene med en gang du kom hjem så ville du sluppet å sitte med dem nå!»
Muligens et gjenkjennbart, noe uangripelig argument fra en oppgitt mor eller far, men det er der til gangs, som et gnagsår. Den oppgitte kommentaren, alle hjertesukkene, det evigvarende opphavet til mange irettesettelser, som stadig finner veien frem til et skolebarn. Men oppgittheten fra oss voksne faller på sin egen urimelighet.
Personlig har jeg aldri kjent iver etter å kaste meg over e-poster eller viktige prosjekter i det jeg kommer inn døren etter jobb en torsdag ettermiddag. En etterlengtet cowboystrekk står muligens øverst, for å få pusten ned i magen, samlet trådene, innhentet ny giv. For mange av oss er dagene lange, etterfulgt av summende støy. Møter. Telefoner. En stadig mer sammensunket og noe lut holdning foran en skjerm.
Men mange tror på lekser. Og argumenterer godt for dette. Noen sammenligner lekser med treningsøktene til toppidrettsutøvere. Altså lekser som repetisjon og mengde. Men utfordringen er at vi utvikler ikke toppidrettsutøvere i første klasse. Heller ikke i tredje. Vi utvikler små barn, små barn som skal lære grunnleggende kunnskaper som å lese og skrive. Grunnleggende kunnskaper om sosiale ferdigheter. Noe av det viktigste barn kan lære seg ved siden av å lese og skrive, er å kjede seg. Spørre pent. Ta hensyn. Vise omsorg.
I dag skal barn mestre det sosiale, de skal tidlig krøkes i sosiale koder. Ramler de utenfor aktiviteter, ramler de utenfor kodene. Hvis barna ikke har venner, er det en helt egen form for fattigdom. Her hjelper det ikke med stønad. Noen hevder at den viktigste fritidsaktiviteten barn og unge bør drive med, er å holde seg oppdatert og vedlikeholde det de har lært på skolen.
Skal de utvikle seg og ha muligheter i framtiden, legges grunnlaget for dette nå. Men utfordringen er at små barn i dag gjerne har én, to og tre aktiviteter etter skoletid. En sen høst dag, eller en lys sommerdag er det sjeldent å spore mange barn i gata. De er på fritidsaktiviteter. Etter dette kommer lekser.
Lekser er opphav til mer smerte, flere krangler, flere nederlag, mer sårhet og mange tårer. Mye mer enn høye bensinpriser og innvandringspolitikk. Lekser har mer negativ ladet energien bompengestrategiene til MDG. Lekser er følelser.
En god del barn i småskolen er på skole, etterfulgt av aktivitetsskole, gjerne lenger enn vi foresatte er på jobb. Barna har ganske enkelt en lengre arbeidsdag. Likevel er det en selvfølge at barn skal ta arbeidet sitt med seg hjem, i form av lekser. Som gode soldater. De skal skinne. De skal lære. Barna skal tross alt bli borgere.
En ting er sikkert, det er ulik oppfølging og engasjement i alle norske hjem. I tillegg står det ulikt til med evner, hos foreldrene. Dette bidrar til store forskjeller. Der noen barn ikke har den åpenbare forståelsen for ABC og 2+2, kan det oppleves som at storsamfunnets klamme grep tar strupetak på barnet. Sliter barnet litt ekstra er det «Storebror ser deg» i praksis. For skolesliterne kan det kanskje føles som at barnet aldri slipper aldri unna – og barnet vil aldri strekke til.
Praksisen med å gi lekser til skolebarn er kanskje akseptert fordi den er så utbredt at ingen legger merke til hvor avvikende den egentlig er. Men jeg tror det skaper mange tapere og få vinnere. Ganske enkelt fordi de færreste klarer å yte sitt beste den siste timen før de skal legge seg.
Noen dykk rundt om gir ingen åpenbare resultater om forskningen som viser at det foreligger data som på en overbevisende måte viser at lekser er nødvendige for innlæringen. Derimot lyser det mot meg at «lekser skaper angst», «vi trenger brudd med de tradisjonelle leksene», «læring fungerer best på skolen».
Sett bort fra den opplagte øvelse gjør mester, finner denne neppe veien blant barn som strever med ABC, lange dager og lite tid med venner – hvor den viktige sosiale læringen skjer. Øvelse krever også overskudd. Øvelse krever sult og lyst. Sult og lyst skapes i fellesskap hvor vi er sammen med andre som motiverer og begeistrer, gjerne gjennom lek. Sånn er det for barn, og sånn er det for voksne.
Læring er mye. Mestring handler om mer enn lekser. Kunnskap er så mye mer enn brøk. Norsk historie er viktig, men når hverdagen teller skal barna lære seg å omgås venner, spille løkkefotball, forelske seg, ta hensyn, være høflige, vise omsorg, spise kveldsmat, slappe av, kjede seg, finne på noe, kjenne på egenverd.
Hanne-Karine Sperre
hanne@karinesperre.no
LES tidligere innlegg, Helt Uten Sperre:
"Jeg fikk beskjed om å skaffe meg katt i stedet for barn"
"Kaloripanikken"
LES OGSÅ:
"Jeg har drukket mange kaffe på CC Vest"
