Forrige uke vedtok et samlet Oslo-bystyre, med unntak av FrP, en flunkende ny sykkelplan. Det skal bygges hundrevis av nye traseer med sykkelvei i både indre og ytre by de neste tiåra. Det er stas og bør glede alle beboere som er opptatt av bymiljø, luftkvalitet, folkehelse og klima. Men nye sykkelveier er ikke alene nok for å få folk flest ut av førersetet og over på sykkelsetet. Vi trenger mer plass, bedre trafikksikkerhet og god sykkelparkering for å realisere transportrevolusjonen i Oslo. Heldigvis er det rødgrønne byrådet i gang.

Parallelt med behandlinga av ny sykkelplan i Oslo har det blitt gjennomført en stor holdningsundersøkelse om sykkel, blant byens innbyggere. Pilene peker i riktig retning. Over 85% av Oslo-folk mener det er bra at sykkelveiutbygging prioriteres. Andelen som oppfatter Oslo som en god sykkelby har doblet seg mellom 2014 og 2016. Nye traseer, økt vedlikehold, billigere el-sykler, og flere bysykler gir sykkelbruk og sykkelglede.

Men jobben er ikke over. På veien mot målet om å gjøre Oslo til en av verdens beste sykkelbyer er det en del arbeid som gjenstår. Og holdningsundersøkelsen viser at det ikke bare er flere sykkelvei i seg selv som skal til. Det er åpenbart at vedlikehold, brøyting og bedre framkommelighet må sikres. Men mest av alt handler dette om trafikksikkerhet.

For altfor få opplever hovedstaden som sykkeltrygg per i dag. De fleste oppgir faktisk at bedre trafikksikkerhet er et vilkår for at de skal ta sykkelen i bruk – overhodet. Dette er et av de beste eksemplene på behovet for en helhetlig tilnærming til transportpolitikken i byene.

For å få flere til å gå og sykle må man prioritere det veiarealet man har til rådighet. Det er ikke plass til at alle kan kjøre og parkere så mye bil som de vil om tryggheten og framkommeligheten for myke trafikanter skal bli optimal. Og det er også derfor Siv Jensen tar feil når hun argumenterer for at det beste for alle trafikanter er mer kapasitet til både syklister og bilister i byene. Finansministeren er blind for at den enes framkommelighet og kapasitetsøkning går på bekostning av den andres.

Byrådets politikk for å redusere biltrafikken inn til bykjernen har ikke «bare» som mål å redusere luftforurensing og klimagassutslipp. Den er også en ren nødvendighet for å gjøre god plass til syklister og gående. Den enes pisk er den andres gulrot. Dette har sittende byråd skjønt. Selvsagt betyr ikke dette at det skal være en Berlin-mur rundt Oslo, slik enkelte høyrepolitikere har latt som de tror. Det betyr heller selvfølgelig ikke at det ikke lenger går an å handle med bil på IKEA, slik finansministeren insinuerer at byrådets politikk medfører. Det det handler om, er følgende: Hvis Oslo skal bli en grønn, trygg og utslippsfri by, samtidig som tilflytningen øker, kan ikke bilen få samme forrang i bykjernen og på innfartsårene, som hittil. Det er rett og slett ikke ubegrenset med plass på veiene våre.

Og det er erkjennelsen av dette som har gjort den sykkelsatsninga byrådet nå gjennomfører mulig, som igjen gir utslag på Oslo-folks holdninger til sykkel. Å satse på sykkel er samfunnsøkonomisk lønnsomt, godt for folkehelsa, bymiljøet og kloden. Derfor er jeg glad for at byrådet tør å satse i transportpolitikken, og er helt ærlige om at flere sykkelreiser krever færre bilreiser.

Anna Kvam
medlem av Miljøpartiet De Grønne