Statsministeren var klinkende klar på at det er ditt og mitt ansvar å holde smitten nede. Derfor oppfordret hun oss alle til å tenke nøye igjennom hvor mange vi omgås og hvor ofte vi er sammen med andre enn dem vi pleier.

Regjeringens bidrag for å få dette til, er flere inngripende tiltak. De kommer allerede i neste uke. Det er et forsøk på å redusere den økende spredningen som nå registreres, slik at vi unngår å få strenge restriksjoner i julehøytiden. Regjeringen håper at det skal bli en god jul.

Verden ble snudd opp ned 12. mars i år. Stengte skoler, barnehager, bedrifter, grenser og annerledes ferier. En eksplosjon i arbeidsledighet og permitteringer. Hjemmekontor og videokonferanser er blitt dagligdags. Vaske hender, hoste i armhulen, holde avstand og holde seg hjemme, styrer nå hvordan vi omgås. Dette er med på å bestemme hverdagen.

I dag vet vi hva som stopper viruset, men kan vi ha et levende samfunn under slike betingelser? Å være samboer med den nye samfunnsaktøren betyr blant annet nei til å håndhilse og å klemme – for ikke å si at vi må si nei til å samle oss i større grupper.

Å leve med en meters avstand og kun omgås relativt få andre, er krevende. Er det for vanskelig når vi må ta ansvaret for dette selv og ikke få det som påbud?

Spørsmålet som da melder seg, er: Står vi overfor en ny, kraftig smittebølge - en som bunner i mangel på vilje? Er det derfor Europa nå sliter med korona-oppblomstring og innføring av strengere tiltak? Her i landet har vi til nå klart oss bra sammenlignet med andre land.

Vi vet hva som stanser viruset, men har vi – i fellesskap – vilje til å gjennomføre det som kreves av oss? Klarer vi å fortsette dugnaden eller vinner individualisten i oss? Blir jeg gjør som jeg vil-atferden, det som får størst gjennomslag?

Det kan virke som det er et stykke igjen til at vi klarer å gå i viljes-takt. Ikke bare her i landet. I enkelte europeiske land protester innbyggerne på alle restriksjonene ved å samle seg i store protestgrupper for å vise styrke på gater og torv. I andre land har myndighetene åpnet opp for tidlig og gitt viruset de levekårene som kreves for å spre seg raskt og effektivt.

Dette kan føre til en tsunami vi i dag bare kan ane omfanget av og på et helt annet område – nemlig på det økonomiske. Vi har sett noe – nemlig at folk står uten jobb. Bunnen har gått ut av deler av næringslivet, mens andre har gode tider.

Statsbudsjettet for 2021 er nettopp lagt fram. Alt blir ikke som før koronaen invaderte. Bedrifter kommer til å gå konkurs. Enkelte arbeidsplasser blir borte for alltid. Noen næringer vil aldri komme tilbake til slik det var. Staten kommer ikke til å legge penger på bordet. Alt skal ikke bli slik det var før pandemien.

Over hele landet sitter det nå mennesker og strever med å lage budsjett for 2021. Det kommer til å svi mange steder. Ostehøvel-prinsippet er velkjent, men dagens situasjon vil trolig krever noe langt mer. Enkelte steder vil en ganske enkelt trenge omstrukturering. Andre må kvitte seg med det som ikke lenger er levedyktig eller bærekraftig.

Den økonomiske tsunamien vil også ramme Oslo og våre to bydeler. I Akersposten 5. oktober uttalte Carl Oscar Pedersen – leder av bydelsutvalget i Bydel Ullern – at det vil bli brutalt. Antall ansatte må ned. Det er ikke rom for overtid eller vikarer. Bydelen må bruke færre institusjonsplasser. Det skal spares 30-40 millioner kroner bare i denne bydelen. Det vil nødvendigvis gå ut over tjenestetilbudet til innbyggerne.

Vi vet ikke hvordan korona-viruset kommer til å endre våre liv på lang sikt. Akkurat nå står vi med begge bena midt oppe i virus-krigen. Vi vet heller ikke stort om hvordan det vi nå gjennomlever, kommer til å påvirke samfunnet og norsk politikk.

Bjørg Duve
journalist