Så lenge jeg har vært journalist – og det er noen år nå – så har forholdet mellom helse og arbeidsplasser vært et tilbakevendende tema. Avveining mellom helse og det å kunne ha et arbeide, har vært stridstema lenge før min tid. I generasjoner før meg har en kjempet, slik at da jeg skulle tjene til salt i brødet, var det 37,5 timers arbeidsdag.

Min første arbeidsplass var i Grenland – ved Vardens Porsgrunns-kontor. Midt i røyken fra pipene til Norsk Hydro. Til tider lå smoggen over byen og vi journalister fikk vite fra Statens forurensingstilsyn at det hadde blåst litt lite i det siste så derfor ble røyken liggende som et teppe over byen. Store deler av befolkningen så på den gulaktige røyken som penger – som arbeidsplasser. Hydro på Herøya var levebrødet til mange familier så da tolererte en at det ikke var sunt.

Helse eller arbeidsplasser – det er et tema som engasjerer. Vi skriver 2021 – og vi lever midt oppe i kampen mellom de to. Er det noe som er blitt satt på dagsorden siden Norge ble stengt ned første gang, er hvordan redde arbeidsplasser.

Erna Solberg sa at det vanskeligste var å åpne opp. Hjulene skulle i gang igjen, men hvor mange hjul skulle begynne å bevege seg – og i hvilket tempo? Åpningen ble bygget på tillit, men dessverre ble vi vitne til at alle var ikke tilliten verdig. Befolkningen ble også vitne til at pengemakten står sterkt.

Pandemien er en stor utfordring i det å finne en god balanse mellom befolkningens helse og arbeidsplasser.

Midt oppe i korona-epidemien – som endte med at jule- og nyttårshelgen fikk sterke begrensninger – var politikerne på slutten av fjoråret i budsjettkamp. Også her var det kamp om helse og arbeidsplasser. Nei til grensehandel og ja til norske arbeidsplasser vant over lavere sukkeravgifter og redusert alkoholavgift. Det fører helt klart til et økt forbruk av produkter som ikke er direkte helseframbringende. Fedme og økt alkoholforbruk med alle de problemene det medfører for den enkelte og deres familier, følger i kjølvannet av budsjettforliket. Folkehelseinstituttet er ikke med å applaudere. I mange år har en forsøkt å få ned sukkerforbruket. Med et pennestrøk vendte politikerne ryggen til dette helse-kampen.

Vi ser det igjen. Det å kunne få drikke alkohol til maten når en spiser ute, trumfer faren for å spre smitte. Det skal igjen åpnes for skjenking av alkohol, riktignok med unntak av for eksempel her i Oslo. Samtidig vet vi at når vi får noe innabords, så blir vi ikke like påpasselige med for eksempel avstandsregelen. Den er trolig det aller viktigste enkelttiltak med hensyn til å hindre viruset i å spre seg.

For få dager siden fikk vi på nytt erfare hvilken livskraft det er i dette viruset – en mutert utgave som har funnet en måte å spre seg lettere. Pandemien er på ingen måte over, og myndighetene er ingen andre løsninger enn en enda kraftigere nedstenging enn 12. mars. 23. januar ble det bråstopp for en eventuell langsom åpning. Etter den datoen er det kun matbutikker, apotek og bensinstasjoner som har lov til å holde åpent i Oslo-området.

Det aller viktigste våpenet mot viruset er avstand – først og fremst karantene for alle som kommer til landet eller for dem som har vært i kontakt med viruset. Karantene er en liten pris å betale - enten en kommer for å arbeide, skal på besøk eller om en skal hjem til sine. Follo-utbruddet vet vi ikke opphavet til.

Villsmitte kommer til å bli kostbart – ikke bare økonomisk, men også sosialt. Vi vet ikke hva dette kommer til å gjøre med oss – verken som menneske eller som samfunn. Dette rammer store og små, unge og gamle, arbeidsgivere og arbeidstakere. Det får konsekvenser som vi i dag ikke kan overskue.

Bjørg Duve
journalist