Dette er historien om en eldre kvinne fra Oslo. For å ivareta hensynet til personvern og av hensynet til impliserte parter, er alle involverte i saken anonymisert. Red.

OSLO: Et omfattende rusmisbruk har tatt grep om en eldre kvinnes alderdom og hverdag. Et av hennes barnebarn, en kvinne i 20-årene, fortviler over at hennes egen farmor blir terrorisert, truet og ranet gang på gang. Av sine egne. Uten at noen kan gjøre noe med situasjonen.

– Både tolkning og regelverk står i veien for helsehjelp, sier den unge kvinnen som må se på at en hun er svært glad i blir grovt utnyttet av familiemedlemmer som er sterkt tynget av psykisk sykdom og rusmisbruk.

Omfattende problem

Mellom fem og syv prosent av eldre over 65 år har vært utsatt for vold eller overgrep i løpet av det siste året. Det tilsvarer mer enn 43.000 eldre.

En kvinne i 70-årene fra Oslo er én av dem. Kvinnens historie er velkjent for både helsetjenesten og politiet, men lovverket gjør at hjelpeapparatet blir handlingslammet, mener familien.

Kvinnen i 20-årene sier at regelverket knyttet til pasientens samtykkekompetanse bidrar til at hjelp til denne gruppen blir uklar og uoversiktlig.

Familien mener at det er lite som tyder på at vold og overgrep mot eldre er satt ordentlig på den politiske dagsordenen, og at det er lite oppmerksomhet fra fag- og forskningsmiljøer, politikere, medier og befolkningen, knyttet til vold mot eldre. De mener det trenges nasjonale føringer for hvordan vold og overgrep skal kartlegges, og hvordan helse- og omsorgstjenestene kan støtte og hjelpe eldre voldsutsatte.

– De eneste ordene jeg hører i dag, er at det ikke er noe å gjøre, sier barnebarnet i 20-årene. Til Akersposten forteller hun at dette er et fulltidsengasjement, og at hun nekter å se på at systemet avviser inngripen i farmorens liv, kun fordi hun motsetter seg hjelp.

Rusmiddelproblemer i en familie gir ustabile levekår. Samtidig er det høyere forekomst av vold, truende atferd og krenkelser i familier med rusmiddelproblemer og avhengighet. I tillegg er det godt dokumentert at voldsutsatte ikke anmelder eller avviser voldsutøveren.

– Da er hjelpeapparatet forpliktet til å finne andre løsninger, sier den unge kvinnen.

Akersposten har fulgt de pårørende til kvinnen i 70-årene. Med tilgang på dokumentasjon, opptak, og gjennom samtaler med kommunen, hjelpeapparatet, politiet og familien, åpenbarer det seg et alarmerende svik.

Når skal noen gripe inn?

For rundt 30 år siden ble farmoren hennes enke, og hun overtok mannens gjeldfrie hus. Gjennom de tjue siste årene har datteren, som er i femtiårene, og det ene barnebarnet, utviklet et dypere og dypere rusproblem.

– Noe skjer i en familie når rusen kommer snikende. Roller og relasjoner påvirkes. Pårørende går i konstant bekymring, og særlig mødre kan påta seg mye skyld. Mange føler medavhengighet, og de fleste bærer på dyp skam, sier kvinnen i tyveårene.

Datteren og et barnebarn, en mann i trettiårene, både røyker og injiserer heroin. De tar amfetamin, kokain. GHB og cannabis. Benzodiazepiner, både angstdempende midler og sovemidler, alt ettersom. Benzodiazepiner er reseptbelagte medikamenter, men finnes også på det illegale markedet.

I løpet av de siste ti årene er farmoren behandlet for hjerneblødninger og angstlidelse. Gjentatte ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv, sist ved å forsøke å drukne seg selv i elven. Da ble hun funnet og reddet av et tredje barnebarn.

– Hun er invadert i eget hjem, og volden og truslene er som oftest knyttet til økonomi og medisiner, forteller kvinnen i 20-årene til Akersposten.

Rettsløs om man ikke ber om hjelp

De to rusmisbrukerne, datteren og barnebarnet, er tidligere straffedømte for blant annet vinningskriminalitet, vold og trusler. Og for bruk, besittelse og salg av narkotika. Når det passer seg, kjører de i ruspåvirket tilstand til byen for å hamstre dop og for å raide apoteket. Med seg har de farmorens bankkort.

Ulike kilder bekrefter at datteren over tid har utnyttet sin mor økonomisk, presset henne for penger og krevd stadige lån. Det er omfattende tyveri, både av kontanter og andre verdisaker, og det er salg av eiendeler. Datteren var en tid verge for sin mor, men økonomien ble misligholdt, noe som medført at huset ble tynget av gjeld og deretter lagt ut for tvangssalg.

Naboer forteller at kvinnen ofte ser sliten og medtatt ut. Hun er aldri sosial og oppsøker ingen. Andre barnebarn forteller at farmoren blir foret med knuste «blå valium» og Rivotril, og politiet har funnet henne sovende på en liten madrass på loftet.

Alle, både familie, politiet og hjelpeapparatet, erfarer at kvinnens livssituasjon er svært skadelig. De mener hun blir manipulert av sin egen datter, og at hun blir påført betydelig lidelse gjennom følelsesspill og omsorgssvikt.

– Men det finnes ingen hjelp å få, fortviler familien.

Mener hun ikke er offeret

Et helt nabolag er plaget, og de er redde for represalier. Alle er lei av brekk, bråk, trusler og uforutsigbarhet. Apoteket melder om falske resepter, og historiene varierer. Det er alt fra forfalsket signatur og fullmakt, til falske resepter. Når de blir tatt, skylder de på at de er ranet. Det er alltid unnskyldninger. Sannheten åpenbarer at medisiner er stjålet og solgt videre. Banken bekrefter at de har sperret kvinnens kort flere ganger, ettersom de ser at kortet stadig misbrukes.

– Farmor vil ikke ha helsehjelp, men hun forstår ikke sitt eget beste, sier kvinnen i 20-årene.

Farmoren identifiserer seg i liten grad som offer, og mener at det er datteren og barnebarnet som trenger bistand. Hun fortsetter å slippe datteren til, og datteren fortsetter å tømme kjøleskap, medisinskap, bankkort og lommebok.

Kvinnen i tyveårene mener at omsorgen for den rusavhengiges liv og verdighet, tar all fokus slik at man lett glemmer alle de som står rundt brukeren.

– Flere i min familie har misbrukt rusmidler, og jeg vet hvordan rusen legger seg som et filter mellom følelser og virkeligheten. Det gir dem følelsen av å være sterkere enn de er, og de gjør som de vil. Men samfunnet må stille de samme kravene til de i min familie som ruser seg og plager farmor, som de ville krevd av alle andre. Det er egentlig respektløst overfor de med ruslidelser å la dette surre og gå på denne måten, sier hun.

– Må jeg se på at farmor dør?

Det blir brukt betydelige ressurser på den eldre kvinnen, hennes datter og det ene barnebarnet, bekrefter politiet og helsetjenesten. Men uten at det skjer noe konkret. Derav blir alle som involveres kun støy og et uromoment for familien.

– Man må gjerne si at rusmisbruk kun går utover eget liv, men da har man åpenbart ikke evne til å se utover eget behov. Man må også gjerne si at dette er farmors eget valg og at hun må få gjøre som hun vil med eget liv. Men sannheten er at konsekvensene av rusbruk koster enormt i lidelser, tapt arbeid, uførhet, sykdom, ressurser fra politiet og hjelpeapparatet.

– Familier går jo fullstendig til grunne, sier kvinnen i tyveårene opprørt og spør. – Er de virkelig slik at jeg må se på at min farmor dør? Alle vet jo at hun vil dø som en følge av denne omsorgssvikten.

– Skambelagt

– Det er dessverre ikke alltid en løsning på et alvorlig problem, sier Pårørendealliansens Anne-Grethe Terjesen.

– Vi vet at eldre mennesker som bor sammen med voksne barn med psykiske problemer, eller rusproblem er mer risikoutsatte. Rusmiddelmisbruk og kriminalitet hos pårørende øker risikoen for overgrep, slår Terjesen fast.

Pårørendealliansens Anne-Grethe Terjesen. Foto: Marit Fonn

Terjesen påpeker at dette er et skambelagt tema, og det er vanskelig juridisk. Eldre er gjerne urolige for overgripers helse og for at overgriperen skal straffes. Samtidig kan de eldre være bekymret for å bringe skam over familien, og at konsekvensen for å melde fra kan medføre isolasjon eller at overgrepene blir verre.

– En stor andel pårørende i Norge lider, og med en økende rusproblematikk i Norge, vil det også bli flere pårørende.

Kvinnen i denne saken er langt fra alene, og det er et alvorlig problem for samfunnet at det ikke finnes virkemidler til å hjelpe.

Terjesen er opptatt av hvordan man kan sikre bedre ivaretakelse av pårørendes rettssikkerhet i møte med forvaltningen. Mange pårørende befinner seg i en vedvarende vanskelig og traumatiserende livssituasjon.

Historien som her formidles, er en kjent og vondt problemstilling som veldig mange i Norge vil kjenner seg igjen i. Det er store mørketall knyttet til dette og familier som står i dette bærer på mye skam.

– Det er viktig å tydelige gjøre kvinnens sak, en sak svært få snakker om, tross for at dette er en problemstilling som foregår rundt i hele landet, sier Terjesen.

Ingen verdig alderdom

– Jeg opplever meg avvist av systemet, sier kvinnen i tyveårene. Hun gjengir videre at farmorens få sosiale arenaer og lite nettverk, gjør at volden ikke går over av seg selv. Den fortsetter og forsterkes.

Den unge kvinnen kan ikke forstå at hjelpeapparatet tillater at en eldre kvinne blir sittende i en livsforringende tilstand hvor det er åpenbart at hun er redd og skamfull. Mest sannsynlig er det sistnevnte som hindrer henne i å ta i mot, eller be om hjelp.

– Jeg mener at de ansvarlige skyver alt over på loven knyttet til samtykkekompetanse, uten å se etter muligheter i regelverket. Blant annet åpner lovverket for at en person kan fratas den rettslige handleevnen i personlige forhold på bestemte områder, hvis det er betydelig fare for at han eller hun vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser.

– Men selv her blir jeg avvist, og legen hennes mener at han ikke vil nå frem med dette.

– Det er et paradoks, og selvmotsigende, at farmor kan vurderes til å være samtykkekompetent når hun ved flere anledninger har forsøkt å ta sitt eget liv, truer med dette og må foreskrives beroligende tabletter. I tillegg er samtlige i helsevesenet bekymret for hennes livssituasjon.

Samtykkekompetanse sentralt

All helsehjelp skal være basert på samtykke fra pasienten, og pasienten har en grunnleggende rett til å si ja eller nei til hjelpen. Samtykkekompetanse handler om pasientens evne til å forstå hva hun eller han faktisk sier ja eller nei til. Det er den som er ansvarlig for helsehjelpen, som har ansvar for å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse.

Her er det snakk om eldre som blir utsatt for strukturelle, økonomiske, seksuelle, emosjonelle, fysiske og psykiske overgrep fra sine nærmeste. Det er vanskeligere å avdekke overgrep mot denne gruppen, fordi de er mer isolerte og lite synlige for resten av samfunnet.

– Her er offeret min farmor, og hun er lojal mot overgriperen. I slike situasjoner mener jeg at samtykkekompetanse står i veien for helsehjelp, sier kvinnen videre.

– Når man lever med omsorgssvikt og vold, er man da samtykkekompetent på alle områder? spør hun.

Følg Akersposten på Facebook

Grunnleggende prinsipp

På spørsmål om hvordan loven knyttet til retten til å bestemme over eget liv, altså om du er samtykkekompetent, kan forsvare situasjoner som dette, sier assisterende avdelingsdirektør hos Fylkesmannen i Oslo og Viken, Eskil Lobben, at retten til selvbestemmelse er et grunnleggende prinsipp.

– Det ligger også til grunn for hovedregelen om samtykke til helsehjelp i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Dersom helse- og omsorgstjenesten/helsepersonell skal kunne gi helsehjelp uten samtykke fra pasienten, må det foreligge særskilt hjemmel for dette. Den som yter helsehjelpen, skal vurdere pasientens samtykkekompetanse og eventuelt grunnlag for å gi hjelp uten samtykke, sier Lobben.

Etter § 4-3 i pasient- og brukerrettighetsloven kan samtykkekompetansen bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming og åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

– Vi vurderer konkret behov for tilsynsmessig oppfølging fra sak til sak. Vurderingene gjøres ut fra om det er holdepunkter for at lovverket er brutt og sakens alvorlighet og omstendighetene for øvrig, sier Lobben.

Familien har lest seg opp på regelverket og mener at en pasient kan ha samtykkekompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke i en annen. De mener at et samtykke er situasjonelt. Kvinnen i 20-årene bruker all sin tid på å skrive brev, e-poster og bekymringsmeldinger. Hun ringer fastlegen, kommunelegen, fylkeslegen, lokale ruskontakter og politiet. Men hun når ikke frem. Eller opp.

– Er det ikke min farmors påståtte samtykkekompetanse de gjemmer seg bak, så er det noe annet. For meg er det helt utrolig at helsepersonell ikke legger seg i selene for å finne løsninger. Jeg opplever at de som yter helsehjelpen gir opp, fordi det er en krevende pasienthistorie, og da er det enkelt å skylde på lovverket. I motsatt fall har vi jo et lovverk i Norge som hindrer mennesker som min farmor retten til en verdig eldreomsorg. Og det er jo grovt, fortviler hun.

Utfordringen består heretter i å være entydige slik at man hindrer at de utsetter henne for grov psykisk og sosial vold.

Hun mener at staten må begynne å sørge for verktøy, slik at man bryter sirkelen som opprettholder at offeret er ansvarlig for å ha satt seg i en situasjon der hun må regne med å bli utsatt for vold og omsorgssvikt.

Familiemedlemmet i 20 årene har i flere år forsøkt å hjelpe farmoren. Men hun beskriver «avmakt» med tanke på̊ manglende hjelp. Familiedynamikken er grovt svekket, ettersom hele familien er organisert rundt dem som har problemer med rusmidler. Samlet kjenner familien på en rekke utfordringer og de er utslitt.

Har bedt Fylkesmannen opprette tilsynssak

Familien har ved flere anledninger sendt bekymringsmeldinger til Fylkesmannen, og anmodning om at det må opprettes tilsynssak på kommunen og øvrig helsetjeneste. Fylkeslegen i Oslo og Viken, Marianne Skjerven Martinsen, har i grove trekk sagt til familien at de skal se på saken, og om saken er behandlet på riktig måte.

Familien mener at kommunen ikke foretar de nødvendige tiltak for å forhindre at liv går tapt. Videre er det slik at familien ikke har noen fullmakt fra kvinnen i 70-årene, og de har derfor ikke innsyn i videre saksgang.

– Er det virkelig slik at ingen kan gjøre noe, eller er det ansvarsfraskrivelse i alle ledd? spør familien.

Mange eldre slutter aldri å håpe på at barna deres skal endre seg, og at rusavhengigheten skal ta slutt. De eldre er på et evig søk etter bedre tjenester og støtte til deres barn. Dette håpet er tidkrevende og utmattende, og de eldre føler at de blir møtt med en profesjonell mur av stillhet.

Les også: "Det er datteren min som trenger hjelp, ikke jeg"

– Jeg ser at min mor går til grunne, men jeg har ingen innflytelse

Følg Akersposten på Facebook