OSLO VEST: Røa-mannen Nils Carl Aspenberg er aktiv nestleder i Ullern-Røa-Bygdøy historielag. Han produserer bøker og artikler på løpende bånd med lokalhistorisk innhold.

Hans aller største lidenskap er trikken, og det er ikke unaturlig ettersom han ble trikkekonduktør i 1980 og trikkefører året etter. Fremdeles er han ansatt i Sporveien, blant annet som trafikkleder og trikkefører. Senest denne helgen var han i aksjon bak spakene på blåtrikken.

Den letteste trikken

Boken om Lilleakerbanen er en imponerende samling med bilder og historier, helt fra den spede start i 1919. Her er han innom de aller første vognene som holdt i bare fem år, før de ble erstattet av A-vogner, som holdt det gående i 14 år. Den tredje generasjonen vogner var de velkjente «gullfiskene», som trafikerte byens trikkelinjer i hele 43 år, frem til 1985.

I 1982 kom de første leddvognene, SL-79, som fremdeles er i trafikk, og fra 1999 kom «italienerne». Det har også vært andre vogntyper innom Oslo, som Høka-vognene, to typer brukte vogner fra Gøteborg og tsjekkiske Tatra.

Fra 2020 kommer neste generasjons trikker, den sjette generasjonen med rutevogner i Oslo.

– Hva er din favoritt blant disse, som trikkefører? Jo nyere, jo bedre?

– Alle vi som har kjørt gullfisk, lengter tilbake til den, sier han bestemt.

– Hvorfor? Det var den letteste trikken, og det er jo noe man snakker mye om nå. Helt siden 1924 har man snakket om tunge vogner, men gullfiskene var lette. De hadde ekstremt lavt tyngdepunkt, mens karosseriet var lett. Da kunne man kjøre fort i svingene uten at det var ubehagelig, sier Aspenberg.

– Men det har vel skjedd noe positivt med utviklingen?

– Ja, det er vel blitt litt bedre ergonomi på førerstolen, sier han etter å ha tenkt seg om litt.

At trikken var lett, var imidlertid ikke bare en fordel, innrømmer han. Når gullfiskene havnet i kollisjoner, fikk de lett store skader. Det var ikke få vogner som måtte ut av trafikk etter hvert på grunn av deformerte karosserier.

Problemer med sneiper…

Da de første A-vognene kom i 1924, kom de uten askebegre, og det skapte trøbbel.

– Det var lov å røyke i vognene, så folk kastet bare sneipene på gulvet. Dette var helt tilbake i 1924, men røyking var lov på trikken helt til en gang på 70-tallet, minnes Aspenberg.

Miljøvennlig

– Hva er det med trikk som er så bra?

– Den er jo et veldig miljøvennlig transportmiddel, påpeker trikkeentusiasten som har bladd mye i gamle avisutklipp når han nå har lagd boken om Lilleakerbanen.

På sine reiser har Aspenberg vært spesielt opptatt av å besøke byer som har trikk, og han mener han har besøkt rundt 400 byer som har en eller annen form for trikk.

På spørsmål om hvilken by som er den råeste trikkebyen, er han litt usikker, men trekker frem tyske Karlsruhe, en by på omtrentlig størrelse med Bergen.

– De hadde en sporveisdirektør som var fullstendig propell. Han fikk åpnet 44 linjer og linjeforlengelser i sin periode. De har over 200 trikkevogner i trafikk, sier han. Til sammenlikning har trikkebyen Oslo i dag 71 vogner.

Omtalt og omstridt

I boken om Lilleakerbanen kan du lese mye lokalhistorie om ting som har skjedd på og langs Lilleakerbanen, fra Ekeberg i øst til langt ut i Bærum i vest. Her har det vært krangling, heftige diskusjoner om mulige planfrie overganger, klaging på trekkfulle vogner, dramatiske ulykker, dødsbranner, pøbelstreker og debatt om stygge holdeplasser.

Samtidig har trikken på Lilleakerbanen utviklet seg jevnt og trutt og hele tiden vært et populært, godt benyttet og viktig transportmiddel for tusenvis av mennesker.

Du kan lese mer om de første 100 årene hvis du kjøper boken «Lilleakerbanen» av Nils Carl Aspenberg, som du får kjøpt på Røa Bok og Leker.