ULLERN: – Basketballen reddet livet mitt mer eller mindre. Jeg fant ut at nå er det 16 år siden, i 2005, at jeg levde på en helt annen bane og tok en helt annen vei enn andre gjorde, sier Blomqvist.

33-åringen er enebarn, og er oppvokst i Rinkeby, en hardt belastet bydel i Stockholm.

– Jeg vokste vel opp under det folk vil kalle vanskelige forhold. Vi hadde det dårlig økonomisk, og jeg vokste opp med en mor og far som kanskje likte alkohol litt for mye. Så jeg ble et produkt av det miljøet, sier Blomqvist.

Idretten ble viktig for ham.

– Jeg har alltid holdt på med idretten ved siden av, som hobby, for å ha det gøy, sier Ullern-treneren.

Tsunami og morens kreftsykdom

I 2004 smalt det for en ung Blomqvist da familien var i Thailand under den katastrofale tsunamien, og familien havnet på sykehus. Der ble det oppdaget at moren hadde kreft.

– Det startet vel egentlig der, da moren min lå på sykehus med kreft, og faren min valgte å bli i Thailand under hennes behandling, fordi vi ikke kunne fly henne hjem til Sverige, sier 33-åringen.

Dermed ble han nødt til å fly hjem i en alder av 16 år, og uten støtte fra familie og slekt ble alt av ansvar vanskelig å takle.

– Jeg jobbet i veldig tidlig alder, fordi vi hadde det veldig trangt økonomisk, så jeg var vant til å jobbe. Men her kom det en smell hvor vi trengte veldig mye penger veldig raskt. Jeg holdt på å bli en god basketspiller og ville fokusere min tid på det. Da ble den lette veien å begå lovbrudd, innrømmer treneren.

Dømt

Etter hvert havnet han i et kriminelt miljø, og da han var 17 år, ble han dømt til ett års fengsel, samtidig som både bestemoren og moren gikk bort.

Mens han satt i fengsel, åpnet det seg en mulighet i basketmiljøet igjen.

– Jeg satt i et fengsel i en by som hadde en god basketklubb, og de visste hvem jeg var fra tidligere. Etter et langt intervju skjønte de at jeg var en som hadde havnet feil, veldig feil, forteller 33-åringen.

– Hva vil du si til andre som har opplevd lignende som deg?

– At verden ikke er imot deg, er vel nummer én, egentlig. Det er vel den følelsen man har veldig mye, at verden er imot deg og at det aldri blir bedre. Men det blir det. Og så er det å aldri være redd for å spørre, aldri være redd for å søke støtte. Jeg var vel kanskje for «macho» da jeg var ung, sånn at jeg ikke turte å spørre etter støtten som jeg trengte da, forteller svensken.

Har sin familie i basketballen

Selv hadde han for lengst bestemt seg for å ikke vende hjem til Rinkeby.

– Mens jeg satt på åpen soning, fikk jeg skrive søknad, og de ga meg faktisk lov til å begynne å coache før jeg ble sluppet fri, som del av et sosialt program for å prøve å få meg ut i arbeidslivet. Etter det hadde jeg min familie i basketballen, sier Blomqvist.

Resten er historie.

Blomqvist begynte som juniortrener og har etter hvert trent både herre- og damelag i Sverige, et nivå to-lag i Tyskland og et herrelag i England.

– Det gikk veldig bra for meg, og jeg fikk et herrelag som var i Sør-Sverige. Vi gikk til topps, og året etter det hadde jeg et damelag som gikk fra bunn til toppen.

– Jeg har vært veldig heldig som har hatt dårlige lag som har blitt gode, og som har gitt meg et navn, sier 33-åringen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ullern Basket er den nye "familien" til Fredrik Blomqvist.

Til Ullern

Ett år etter at han kom til Oslo etter en sesong i England, ble han plukket opp av Ullern Basket.

– Grunnen til at jeg kom til Ullern, Odd Johansen. Jeg hadde trent hans datter, Kine Johansen, sier forklarer Blomqvist.

I dag trener han Ullerns damelag i BLNO-ligaen, hvor de per dags dato innehar andreplassen, men med fire kamper flere spilt enn Bærum Basket på tredjeplass.

– Da jeg kom til Ullern, ville de ha et miljøskifte, og de følte vel ikke at de var best på det å rekruttere inn ungdommer og tildels ikke det å nå ut til ungdommer, sier han.

– Når ungdommene er her, må vi sørge for at de har det bra, både psykisk og fysisk, sier Blomqvist.

– Alle skal føle seg velkomne

Samtidig er han ikke i tvil om at mobbing, rasisme og utenforskap fortsatt er et problem, og forteller at det er noe han er opptatt av.

– Det er noe jeg har opplevd mye, så målet mitt med Ullern er for det første at alle skal føle seg velkomne, og nummer to er at alle skal ha en klubbfølelse. Kanskje nesten som en familiefølelse, men i alle fall en klubbfølelse hvor alle hjelper og støtter hverandre. Og Ullern har alltid støttet meg og vært en fantastisk klubb til å ta vare på våre nye spillere, på meg, og jeg føler at vi er på en veldig god vei nå, forteller Blomqvist.

For øvrig mener Ullern-treneren at man kan finne nye veier innen basketball, og nevner Sotiris Saltsidis og Chisom Vitus Jr Omego, to spillere han har trent tidligere, som eksempler på det.

De to sistnevnte er også engasjert i InkluBasket, som er et landsomfattende inkluderingsprosjekt i regi av Norges Basketballforbund og Inklu AS for å jobbe for mangfold, inkludering og toleranse.

– Jeg har ikke vært i Ullern så lenge, men for meg som har fått oppleve rasisme i barndommen, så gjør det meg mer motivert å være her. Jeg er glad over å være i en klubb der man jobber imot sånt. Det er lettere for meg å hjelpe til å motvirke det når jeg har opplevd sånt, sier Saltsidis.

– Hva vil du si til barn og unge som selv opplever det?

– Ikke ta det personlig. Om det er noen som kommer og trykker deg ned på grunn av hudfarge eller hvor du kommer fra, betyr det ikke at den personen er bedre enn deg. Om han får det bedre, så er ikke det noe du burde ta til deg. Det er sikkert personlig fra hans side til deg, men jeg ville sagt; ikke hør på det. For du er så mye bedre enn det. Du skal ikke behøve å ta i mot sånt, avslutter Saltsidis.

NÆRT FORHOLD: Fredrik Blomqvist har tidligere trent Sotiris Saltsidis og Chisom Vitus Jr Omego, og de har etter hvert blitt engasjert i kampen mot rasisme.