Akersposten

«Vi må snakke om det som skjer. Vi må snakke om volden,» skriver Hanne-Karine Sperre. Foto: Susanne Ward Ådlandsvik

«Ikke grin. Slå hardere!»

Når barn helt ned på barneskolen går rundt med et brennende ønske om å bli «gangster», er det noe vi må snakke om.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 16.12.2021 kl 12:39

Hanne-Karine Sperre har både som journalist og som frivillig over tid vært tett på miljøer og mennesker som strever på ulike måter. Enten det er rus, kriminalitet, psykiske lidelser eller utenforskap. Hun har jobbet med barnevern, feltet med politiet, uteseksjonen og i psykiatrien. Hun har intervjuet dømte gjengledere, drapsmenn, rusmisbrukere og ungdomskriminelle. Hun møter også dem som har vært ofre og som lever med trusler om vold og misbruk mot seg til daglig. Red.

Et helt vanlig barn fra vestkanten medvirker til vold. Medvirker til å styrke et annet barns vilje til å utøve vold. Hvite knoker kolliderer med voldsom kraft i et kinn. Det tas ny sats og siktes mot bakhodet, der noen legger all sin kraft i slaget. Etterfulgt av at ditt barn heier frem neste slag, høres en dump lyd. Guttens hode treffer asfalten.

Dette er fra en av videoene jeg har sett nylig.

Jeg kan ennå huske at mamma fortalte meg om amerikanske gettoer, steder det visstnok var så farlig at selv politiet hadde trukket seg ut. Jeg kunne forestille meg at amerikansk getto gjenspeilet seg i Oslo øst. Gettoen var der innvandrerne bodde, det var der hiphopen ble født og utviklet.

Jeg husker også de guttene og jentene som ble mobbet og holdt utenfor på grunn av hudfargen. Jeg husker barn som gikk fra å være åpne og utadvendte, til å bli sinte. Jeg fikk vite at det for sint ungdom kunne ligge noe godt i det å bli fryktet.

Så ble jeg kjent med Shahid Rasool. Mannen som ble omtalt som «Norges farligste». På slutten av 1990-tallet endte han opp med en dom på tolv år i fengsel og fem års sikring.

I hovedstaden på 80-90-tallet bidro han med å skape noe som lignet en zoologisk kampsone med nye koder for maskulin selvhevdelse og dominansatferd. Han var en del av et brutalt miljø. Historiene er opprivende og barbariske.

Heldigvis har han snudd vekk fra raseriet og volden.

Det er enkelt å snu ryggen til dette. Det angår ikke meg. Mitt barn. Mine barn klarer seg godt. De har venner. De gjør det bra på skolen. Men, alle familier er et system med sin egen psykologi, og vi vil vil, enten vi liker det eller ikke, påvirke omgivelsene våre.

Vi er ulike som familier. Noen snakker aldri om følelser, andre familier har en syndebukk som får skylden for alt. Noen familier skal holde på hemmeligheter, andre familier har uheldige rollefordelinger, og noen familier må fremstå som perfekte overfor andre.

Noen foreldre er stadig i konflikt, noen foreldre bruker barna som samtalepartnere, og andre foreldre klarer ikke å styre sitt temperament. Av og til blir barna symptombærere og lider under stilltiende konflikter som ligger over familien som en mørk sky.

For å leve i samfunn med hverandre trenger vi regler for rett og galt, for akseptabel og uakseptabel atferd. Oppdragelse – eller sosialisering – handler om å formidle kulturelle normer slik at disse blir en del av den enkeltes handlingsrepertoir.

Det har gått førti år siden jeg entret første trinn på Voksen skole. Men jeg leser fremdeles om «gettoen». Der alle andre bor. Vi kjenner det gjennom språket, i måten vi snakker om innvandring og innvandrere på, i fordommer og stereotypier, som fører til diskriminering og systematisk rasisme. Vi kan gjerne late som det ikke er slik. Men det er et bedrag. Fordommer og intoleranse biter seg stadig fast. Det er fremdeles utlendingene. Muslimene. De fargede. Innvandrere. Gjengene. De som selger narkotika. Ungdomskriminelle. De som raner barn. Der alle andre bor.

Men vi har alle sammen utfordringer å ta tak i.

Der vi bor, i Vestre Aker eller Ullern, drømmer noen barn og unge om å bli «gangster». De drømmer om å kunne forvalte den fryktkapitalen min venn Shahid bar på. Hvite gutter og jenter fra Oslo vest. De som gjerne også går langrenn, spiller fotball og er aktive i de lokale klubbene. Gutter og jenter som prøver å adoptere en kultur de har liten, eller ingen forutsetninger for å forstå.

«Wannabe gangsterne». Unger helt ned på barnetrinnene. I kampen om maskulin selvhevdelse forsøker noen barn å imitere de tøffeste gutta. Noen gutter og jenter dyrker rollen, disser andre, oppfører seg dårlig overfor klassekamerater.

Så her står vi. Med norskfødte barn og unge som snakker gebrokkent fordi de vil markere seg. Det handler sikkert om nye måter å være norsk på også, for Norge er mye mer enn bare Kari og Ola. Like fullt er det bekymringsfullt at noen barn og unge henger ute i klaser, gjør hærverk og snakker andre ned. Bydelens barn. Der noen kjøper «N-Pass» og andre selger. Til dette bytter de penger og gaver mot å få si «N-ordet».

Er du «snitch», en som sladrer, stenges du ute.

Når jeg snakker med rektorer i Oslo vest, bekrefter de behovet for å løfte temaet opp. De har utfordringer vi i felleskap må snakke om. Våre bydelers barn. Helt ned i 11-årsalder. Noen av barna har back-up i miljøer andre steder i byen. Andre avtaler slåsskamper med lokale eller unge fra andre siden av byen. Barn av Vestre Aker og Ullern som utsetter andre for trusler og tilfeller av ran og vold. Uønskede hendelser som avler frykt.

Dette er barna våre. Født på den sosioøkonomiske solsiden, noe som for mange i dette villabeltet fortoner seg som ganske mye lysere enn å vokse opp enkelte andre steder i Oslo.

Det er enkelt å skylde på gangsterrap, som utviklet seg til å bli en av verdens mest populære musikksjangre. Tematisk tar denne undersjangeren av hiphop for seg kriminalitet, rus og vold. Autentisiteten i rap henger tett sammen med det å leve et sosialt vanskelig liv, og den beskyldes også tidvis for å romantisere livet på skyggesiden. Forholdet mellom rap og det å stå med beina plantet på jorda, er en relasjon som innebærer å stå med beina i søla, både sosialt og politisk.

Men musikken handler om følelser. Den er ektefølt. Så der den snakker om livet på skyggesiden, er den også et rop om nød. Vi kan derfor ikke skylde på musikken.

Det har i lang tid vært behørig skrevet om i media. Kriminalitets- og voldsutviklingen i hovedstaden. Om vold i Osloskolen. Ulike nyhetssaker og kommentarer kan fortelle om utenforskap. Æreskultur. Fattigdom. Alle som årsaksmodeller for en foruroligende utvikling i mangfoldige Oslo. Enkelte bydeler blir oftere omtalt en andre. Det er belastede områder. Spesielt er det fokus på gutter som ikke oppnår mestring, unge menn som ikke kommer seg opp og frem.

For å snakke med en så åpen og direkte tale som jeg kan, vil jeg påstå at situasjonen er til dels ute av proporsjoner i forhold til hva som formidles og frykten som blir skapt. Jeg er mildt sagt bekymret for de utfordringene som avdekkes, der ulike fraksjoner med unge mennesker, oppsøker og heier frem vold.

Slåssing er jo ikke noe nytt. Men et tøffere miljø har sett dagens lys. Barn helt ned i femte-, sjette- og syvendeklasse.

Realiteten er at mange barn i dag er på sosiale medier – et sted barn naturlig nok finner spenning, mening og motivasjon.

Men digital dømmekraft er ingen enkel oppgave, det ser vi av kommentarfeltene der voksne ferdes. Sosiale medier skaper utfordringer og åpner retninger som tidligere ikke var tilstede, og barn har ingen mulighet til å regulere eller kontrollere innholdet. Sosiale medier er i så måte en arena for press og uro.

Vi foreldre henvises til å se an barnas modenhetsnivå, vi gjør oss noen tanker og tar noen vurderinger knyttet til mobbing og utestengelse, bilder som blir delt uten lov eller press om likes og popularitet. Det er på en måte den enkleste oppgaven.

Men hva med vold?

Noen barn deltar i arrangerte slåsskamper. Andre pålegger barnet ditt å slåss. Innad i vennegjenger bestemmer barn seg for å "beefe"? Sistnevnte er ikke noe nytt, men innebærer like fullt at to personer avtaler og slåss, én mot én. Det er ikke lov å stoppe før én gir seg. Flere barn og unge står rundt og heier, filmer og oppmuntrer til slåsskampene.

Det er ikke alltid forutgående konflikter å spore. Det er selve volden som er motivasjonen. Dette skjer også med barn og unge som i ikke vil slåss. Hvis de ikke vil delta, trues de.

For noen barn er det naturlig å kjenne på spenning, sensasjon og action. Unge har alltid har alltid slåss. Men en stor forskjell nå, er at de som er involvert er så unge. Volden er grov – skadepotensiale er stort og slåsskampene blir gjerne filmet. Da blir nedslagsfeltet enormt mye større, noe som rammer både de som får juling og de som utfører volden hardere.

Ingen barn har gode nok forutsetninger til å navigere i dette farvannet. Selv om det stort sett går bra, og de fleste skadene er ødelagte tenner, nesebensbrudd og kuttskader, som kommer av slag og spark, er det i noen tilfeller unge som bærer kniv. Da er faren for skader enda større, og i verste fall kan de selv, eller andre, bli skadet for livet.

Det er enklest å stå på utsiden å mene noe om andre. Det er enklest å tro at dette ikke gjelder eget barn. Rette kritikken til skolen. Til manglende forebygging. Men hverdagen med barna er det vi foresatte som har.

Vi er de primært viktigste nøkkelpersoner og rollemodeller for barna våre. Så hva når eget barn ender opp som voldsutøver på en videoer i ulike Snapchat-kanaler? Der volden høster status? Din gutt. En helt ordinær vestkantgutt på tolv. Egget opp av tilskuere. De som mest sannsynlig er vel vitende om at de fyller på med motivasjon for at din ungdom skal slå hardere. Ditt barn, der han eller hun knytter høyrehånda og går på. Overarmen rykker bakover, før den skyter fart gjennom den kalde desemberlufta.

Hvis det ikke er ditt barn som slåss, kan det være ditt barn som ser voldsvideoene, og deler disse videre. Det kan være ditt barn som motiverer til at volden blir enda grovere. Det kan være ditt barn som påvirker voldsutøveren til å gå lengre fordi volden blir filmet.

Vi må snakke om det som skjer. Vi må snakke om volden.

Vi må snakke om hvordan vi skal hjelpe de som truer og slår. Hvordan vi som medmennesker kan ivareta gutten eller jenta der aggresjons- og voldsbruk er hovedproblemet? Et barn som bruker vold trenger også å bli sett. Unge som bruker vold og søker vold, trenger hjelp. Gutter og jenter som strever med sinne, trenger å bli ivaretatt på lik linje med unge som ønsker å ta sitt eget liv, skader seg selv, er deprimerte eller ensomme.

Livet presenterer noen valg. Enten de er klare eller de kommer som nyanser. Enten det gjelder å jobbe hardt med utdanning og jobb, for å skape trygt liv for seg og sine. Eller valget om et enda tøffere liv som kriminell.

Valgene Shahid Rasool tok, førte til at han i 1999 måtte svare for 157 lovbrudd. Det han angrer mest på i dag, er ikke det unge forventer at han skal svare. Han angrer mest på at han sviktet familien sin.

Vi foresatte har en helt sentral rolle. Det er vår jobb å rettlede barna gjennom en gradvis tilnærming til å ta egne valg. Vi må gjøre det vi kan for å hindre at barn ødelegger for egen og andres fremtid på grunn av ubetenksomhet og manglende støtte.

Her er det fortvilte foreldre på begge sider. Det er skam. Det er fortvilelse. Felles er at vi må gripe fatt i en forent utfordring. Det blir ikke mindre vold av å skyve ansvaret vekk. Det er viktig at vi som voksenpersoner opptrer konstruktivt og løsningsorientert. En åpen og god dialog er viktig for å kunne følge opp barn og unge som er involvert. Jeg ber innstendig om at det utvises varme og klokskap, i både dialog og sosiale medier.

Hanne-Karine Sperre

Følg Akersposten på Facebook

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Akersposten bruker cookies (informasjonskapsler) til å forbedre nettstedet. Ved å godkjenne aksepterer du at vi kan sette cookies i din nettleser.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...