Akersposten Media

Akersposten

– Hvorfor er det riktig at politiet går etter Ali på Grønland, men ikke etter Hansen i Oslo vest?

Politioverbetjent Bård Dyrdal.

Politioverbetjenten mener vi bør avkriminalisere narkotika og fordomsfritt diskutere hvordan mildere rusmidler bør reguleres, og i samme åndedrag stiller han også spørsmål ved legitimiteten til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 22.02.2019 kl 15:21

OSLO: Lydnivået i debatten om legalisering av cannabis er høy, engasjementet er stort, og interessekonfliktene flere. Akersposten tok en god prat med politioverbetjenten som mener Norsk narkotikapolitikk bør diskuteres. Over lettøl og nøtter en sen ettermiddag i februar, ventileres synspunkter om narkotika åpent. På andre siden av bordplaten hviler armene til Bård Dyrdal tung og rolig i kors, mens han retter kritikk mot en tapt narkotikakrig.

Kritikken skyter fart innover i politiet, til dels på bekostning av virksomhetens og kollegaers omdømme. Han anser seg som varsleren som er umiskjennelig på det han mener er kritikkverdige forhold i politiet, det konforme system, hvor alle går i samme form og retning.

Dyrdal mener vi bør avkriminalisere all narkotika og fordomsfritt diskutere hvordan mildere rusmidler bør reguleres, og i samme åndedrag stiller han også spørsmål ved legitimiteten til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Som å kjøre uten bilbelte?

Han er en forkjemper for å slutte å straffe folk for det de velger å gjøre med egen kropp, hvor han fremholder at det i dag kun er narkotikabruk som kan medføre slik straff. Om du ikke bruker bilbelte eller motorsykkelhjelm, så får du et gebyr, og du havner ikke i noe strafferegister, legger han til. Det er mer å regne som en avgift for risikoadferd, og det samme kan bli resultatet av rusreformen.

– Vi trenger absolutt rusfrie arenaer, særlig for barn og unge. I tillegg må vi jobbe for at det skal være full aksept for at de som ikke ønsker å bruke rusmidler, lar være. Det vi ikke trenger, er et politi som jobber med å passe på hva den enkelte av oss spiser eller drikker, så lenge bruken ikke fører til vesentlig ulempe eller fare for andre. Gjør den det, så er det adferden vi må regulere og eventuelt straffe, sier Dyrdal.

Legale rusmidler, som alkohol, gir store samfunnsproblemer, også økonomisk. Å gjøre noe rettsgyldig vil si at rusmidlene blir vanlige handelsvarer med en omsetning styrt av tilbud og etterspørsel, eventuelt sammen med salgsreguleringer.

Men cannabisdebatten er kompleks. Det ligger en bunnsolid omtanke i de fleste av oss, for at hvert enkelt menneske som sliter med rusmisbruk fortjener bedre behandling, økt respekt og bedre ivaretakelse. Rus kan medføre ødelagte liv. Bristende familier, ødelagte barn, seksuelle overgrep og vold.

Legitim undring i debatten er blant annet målgruppen for legalisering av cannabis. Er det for de svakeste, de lengst ned i samfunnet vårt? Der det argumenteres med at disse blir kriminalisert grunnet sin «sykdom», derfor må cannabis blir lovlig? Eller er det den generelle retten til å få i seg hampen, uten at samfunnet skal legge seg oppi ens private anliggende?

Cannabisøkonomien har det hardnet til, og gjengdannelser med territorielle ambisjoner tar grep. Bruken av cannabis øker blant Oslo-ungdom, viser undersøkelser. Mye tyder på at det er kriminelle gjenger som nå står bak mye av salget. Bør vi legalisere cannabis for å unngå at mange unge finner veien inn i kriminalitet?

Legaliseringsbevegelsen viser muskler

Da Bård Dyrdal begynte å snakke åpnet om legalisering, ble han sett på som en fiende av mange, men i ettertid har flere stått frem med meningene sine. Han er kunnskapsrik, og han går hardt ut mot politiets måte å håndtere rusproblematikken på.

Dyrdal mener at narkotikalovgivningen har gitt politiet ekstrem makt, som de har utnyttet på en måte som har skadet enkeltmennesker og samfunnet. Han mener at politiet i narkotikakrigen ofte har gått langt lenger enn det loven tillater. Videre mener han at nesten alt har vært «tillatt» i det godes tjeneste, og at det har vært sterke krefter i politiet som har strukket strikken altfor langt, altfor lenge.

Det trekkes frem at politiets store problem er at de harde virkemidler som benyttes for å bekjempe miljøene, ikke reduserer problemene, men tvert imot bidrar til at det er de sterkeste som overlever, fordi de svakeste er enklest å ta. Det fører til mer vold, og tøffere kriminelle miljøer.

Dyrdal påpeker at det har alltid vært et høyt alkoholforbruk i politiet, bak lukkede dører. Spesielt i de gamle Narkotika-og Uro avdelingene.

– En vaklende moral som jeg alltid har opplevd problematisk. Det var mye av årsaken til at jeg mente det var behov for å snakke om utfordringene våre. Da det i tillegg ble stilt spørsmål ved grunnlaget for cannabisforbudet, i forbindelse med NRKs «Folkeopplysningen»-program, hvor Justisminister Anders Amundsen feilet stort i sitt forsøk på å dokumentere sin påstand om at cannabis er farligere enn alkohol, bekreftet dette at politiets opplysningsarbeid er lite kunnskapsbasert, noe som er uheldig på vegne av hele politietaten, fremholder Dyrdal, før han konkluderer med at dette var et svært pinlig øyeblikk i norsk justishistorie.

– Dokumentasjon

– Rus, legalisering og avkriminalisering er et betent og engasjerende tema. De fleste vil mene at temaene må diskuteres saklig og fordomsfritt, om de gjør det er en helg annen sak. Hva tenker du om dette?

– Vi har dokumentasjonen på vår side, derfor er en endring i ruspolitikken realistisk nå, mener Dyrdal, og fortsetter. – Politiet kan aldri vinne noen narkotikakrig ved å forsøke å bekjempe selgere. Så lenge det er et marked, så vil det finnes selgere. Når det gjelder rusmidler, er markedet så stort at ingen land har klart å regulere det ved et forbud. De som forsøkte å regulere alkoholomsetningen på denne måten, var nødt til å gi opp. Det samme skjer nå i flere land, med andre populære rusmidler, som er mindre skadelige enn alkohol.

– Om vi ønsker kriminaliteten til livs, så er det ingen annen måte å gjøre det på enn ved å regulere markedet. Hva som er beste løsning er et sammensatt spørsmål, men mye tyder på at det er fornuftig å regulere cannabismarkedet. Det endelige svaret på dette får vi når effekten av reguleringene i Canada oppsummeres om et par år. De har lagt opp til en meget omfattende evaluering av tilstandene før og etter legaliseringen, sier han.

– Du påpeker at alle rusmidler har potensiale til å kunne være skadelige, og du syns folk skal være forsiktig med rus. Samtidig mener du vi må anerkjenne at kunstig rus også gir gleder. Nå som vi har forsøkt forbudspolitikken i over 40 år, bør vi se etter nye måter å løse problemene på, sier du. Men ved regulering og avkriminalisering, som oppfattes som én og samme sak, signaliseres det vel at rus er helt greit?

– Ingen sier at narkotika er ufarlig, og det er nettopp derfor vi må få det under kontroll, og ikke at de skal selges fritt på et svart marked slik som i dag. Om vi ønsker å kontrollere styrkegraden, regulere innholdet og fjerne skadelige tilsetningsstoffer, så er det ingen annen måte å gjøre det på. Ei heller om vi ønsker å begrense tilgangen til rusmidler for mindreårige. Vi kan ikke forvente at de kriminelle tar et slikt ansvar, påpeker Dyrdal.

Utestengt fra debatt

Politioverbetjenten Bård Dyrdal risikerte både jobb, status og anseelse da han satt ord på det han mener er en grov urett, med usannheter som i en årrekke har fått lov til å klebre seg fast som sannheter i samfunnet. Noe han mener har kostet staten dyrt ved at fokuset på narkotikakriminaliteten har grodd ut av proporsjoner i landets respektive politidistrikt.

På denne tiden for to år siden valgte han å logge seg av, trekke seg tilbake, preget av det han opplevde som voldsom motstand og åpenbar forakt internt i politiet.

– Etter en pause følte jeg det ble for vanskelig å se på at politiet fremsto som en sendrektig og ensrettet etat, uten evne til å tilpasse seg ny informasjon. De politiske signalene gikk i retning avkriminalisering, og da måtte det være mulig å få til en debatt også internt. Om prosjektet har vært håpløst, får det være opp til andre å vurdere, sier han i dag.

– Men jeg er utestengt fra alle debattfora og all påvirkningsmulighet internt, så jeg har valgt å konsentrere meg om allmenopplysning i stedet, fortsetter Dyrdal.

Fløyteblåser eller bråkmaker?

Bård Dyrdal er politimann, han som ikke lar seg styre av gruppepress. Han er politimannen som føler seg utstøtt av kollegaer, like fullt tydelig når han snakker om narkotika, og i dette kommer han som et godstog.

– Sett utenfra er du en urokråke. Burde ikke din uenighet holdes innad i politiet, som et oppgjør på kammerset?

– Jeg mener jeg ikke er det. Krigen mot narkotika er tapt, det må vi ta innover oss, og det må snakkes om. Det er et uomtvistelig faktum at forbudslinjen ikke virker, den er direkte skadelig, både på individ- og samfunnsnivå, sier han.

– Du anser seg selv som en varsler. Men er dette faglig uenighet eller «kritikkverdige forhold»?

– Narkotikakrigen er en forbrytelse mot mennesker i nød og fortvilelse. Samfunnet burde tilbudt nødvendig helsehjelp, i stedet har mennesker blitt hundset og jaget, bøtelagt og arrestert. Det er ingen kultur i politiet for å ta opp faglig uenighet, og da får farlige halvsannheter ta plass. Lederne i politiet er ansatt som forbudsforkjempere. Du finner knapt en ansatt i Politidirektoratet som ikke har den bakgrunnen, mener Dyrdal.

– Kulturen kjennetegnes av å følge ordre, slutte rekkene og gjøre det vi får beskjed om innenfor rammene som er tildelt. Det er vel og bra, men det fritar oss ikke fra ansvar for å si ifra når reglene vi er satt til å håndheve er utformet slik at jobben vi gjør påfører andre skade.

Forbud kan avskaffes

– Forbud og lover fungerer for de fleste av oss, og loven er det som likestiller oss som mennesker, det er kun en liten prosent i det store bilde som blir «jaget, bøtelagt og arrestert». Er det da forbudet det er noe feil med? Og er det riktig at politiet skal innrette seg etter de som ikke følger loven? Hvilke signaler vil dette sende til samfunnet for øvrig?

– Jeg tror ikke det riktig at politikken vår rammer så få. En tredel av alle gutter i andre og tredje klasse på videregående skole i Oslo har brukt cannabis det siste året. De er over 18 år, og da skulle i prinsippet alle hatt rulleblad, vært utestengt fra jobber og utdanningsmuligheter. Ingen ønsker vel slike løsninger? At håndhevingen rammer tilfeldig, og i hovedsak de som i utgangspunktet er sosialt underprivilegert, gjør det vel ikke bedre? spør Dyrdal og påpeker at dagens politikk rammer alle som har behov for hjelp av politiet, fordi vi har begrensede ressurser, og bruker store deler av den på å håndheve narkotikapolitikken.

– At noe er forbudt, kan ikke være et argument for at det skal være forbudt i all fremtid. Vi har hatt mange urimelige forbud som er avskaffet, som straff for forsøk på å ta sitt eget liv og straff for mannlig homofil praksis. Disse lovene har vi med god grunn kvittet oss med, og svært få vil ha dem tilbake, fremholder han.

– Politiet er en arbeidsplass med nidkjært hierarki. Gruppefølelsen og korpsånden står sterkt og de fleste går i takt. Når man da varsler om noe, havner man utenfor flokken, konkluderer Dyrdal.

– Mange tjenestemenn, og kvinner, tør ikke å prate høyt om det de mener ikke fungerer. Det er som regel kun pensjonerte politimenn som våger å snakke om slik ting, fremholder han.

Varsler

Dyrdal møtes av noen med hyllest, oppmuntring og takk, men også med kritikk og utestenging fra yrkesmuligheter. Dyrdal forteller at han vet politiledere har drøftet hvordan de skal kunne kvitte seg med ham, men så langt har han ikke fått noen formelle advarsler. Arbeidstakere har rett til å varsle om kritikkverdige, både internt og eksternt, men man kan ikke velge en fremgangsmåte som unødig skader arbeidsgiver.

– Du ytrer på sosiale medier fordømmelse over holdninger og arbeidsmetoder i politiet. Et eksempel på dette er din kritikk rettet mot en stillingsutlysning i høst, hvor du gikk hardt ut mot arbeidsmetoder og politiets strategi knyttet til forebyggende arbeid?

– Det var en offentlig utlysning som tydelig viste hvilke problemer politiet står overfor, og som viser en negativ side ved vår kultur. Denne kulturen mener jeg det ikke er mulig å endre internt. Ingen politiledere har evner eller vilje til å ta tak i dette, med mindre offentlighetens lys gjør det nødvendig. I ettertid fikk jeg vite at kritikken hadde fungert, og at man i fremtiden ikke vil utforme utlysningstekster på denne måten, sier Dyrdal og legger til, det er ikke ofte han kritiserer egen etat for slikt offentlig.

– Som regel tar jeg kritikken internt, uten at det har synlig langvarig effekt. Denne utlysningsteksten var offentlig. Derfor gjorde jeg et unntak.

Mot flokken

Millioner av mennesker verden over får livene sine ødelagt som følge av egen eller andres rusbruk, og rusindustrien skaper mye kriminalitet og vold. Mange steder blir den en maktfaktor og den kan infiltrere et lands styresett gjennom korrupsjon.

– Dette er i hovedsak en konsekvens av forbudet. Det er lite korrupsjon og vold på vinmonopolet eller hos deres leverandører, sier Dyrdal.

– Det er vanskelig å få til endringer i politiet, det er for konformt, derfor valgte jeg mitt politiske retning via LEAP, forteller Dyrdal.

Deler av inspirasjonen er hentet fra tidligere narkospaner og forfatteren Neil Woods, som har jobbet som narkotikaspaner og undercover-politi i England i 14 år (1993-2007), og som nå vil samle europeisk politi i felles front mot dagens ruspolitikk. Som den engasjerte forkjemperen Dyrdal er, har han etablerte LEAP Scandinavia. Utgangspunktet for foreningen er et ønske om en human og kunnskapsbasert ruspolitikk. LEAP er en forening av nåværende og tidligere justisansatte, som ønsker nye løsninger på problemer der straffebaserte politiløsninger har vist seg å ha dårlig, eller negativ effekt.

Navnet LEAP stammer opprinnelig fra nettverket Law Enforcement Against Prohibition, nå Law Enforcement Action Partnership. Formålet er å informere offentligheten om de negative konsekvensene av rusforbud og å fremme andre typer ruspolitikk.

– Dersom narkotikabruken blir avkriminalisert, vil det være enklere å formidle sikker og god informasjon om rusmidlenes virkninger og skadevirkninger, samt hva som er forsvarlig bruk. Det blir enklere å snakke om rusbruk, og lettere å nå fram med informasjon om farlige tilsetningsstoffer. Behovet for sterkere syntetiske rusmidler som er vanskeligere å oppdage blir mindre, og vi vil kunne unngå store sosiale skader og dødsfall, sier han.

– Om reguleringen medfører at vi tillater omsetning av for eksempel cannabis, vil det også kunne beskytte mange som eksperimenterer med rusmidler, men som i dag ikke vet hva de putter i munnen, mener Dyrdal. Han sammenlikner dette med at når vi drikker alkohol, vil vi ønske å vite hva det er vi drikker, om det er etanol eller metanol, samt om det er øl eller sprit. Uten denne kunnskapen ville trolig flere valgt å ikke drikke alkohol, men skadene ville blitt langt større. Jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker, sier Dyrdal.

– I LEAP er vi politifolk som fortsatt jobber i politiet, det er medlemmer fra politihøyskolen, fra kriminalomsorgen, og ikke minst politipensjonister som våger å si ifra om at det er behov for en ny, kunnskapsbasert ruspolitikk. En politikk han mener skal hjelpe de svakeste, ikke straffe de som ikke har behov for hjelp på en slik måte at de kan ende opp med å få behov for det.

– Det er ingen tvil om at jeg som fagspesialist i politiet har følt at det er frustrerende å se hvor vanskelig det er å få mine kolleger til å se det er galt å fortsette på samme måte som politiet har gjort i mer enn 50 år nå. I frustrasjon over dette har jeg også brukt sterke ord, og jeg kunne valgt annerledes, men jeg har aldri snakket bevisst usant om mine meningsmotstandere i den hensikt å fremstå i et bedre lys selv.

Kritikken mot kolleger

– Vi som ønsker avkriminalisering eller nye reguleringsformer, påpeker ofte konkrete faktafeil, og ber om kommentarer. Slik som NRK Folkeopplysningen krevde svar av justisministeren. De som sitter med definisjonsmakt velger da som regel å ikke svare. Kanskje er det klokt, for det gikk veldig galt da justisminister Anders Amundsen forsøkte å gjøre det. At personer i lederposisjoner stilles vanskelige spørsmål er ikke en hersketeknikk. Det er en nødvendighet.

– Det er mulig at politifolk og andre i lukkede møter fortsetter med å spre om seg med uriktige påstander, men i den offentlige debatten er det vel mere fraværet av forbudsforkjempere, enn nærværet som er påfallende. Å utestenge andre ute fra det offentlige ordskiftet på denne måten, er en hersketeknikk, fortsetter Dyrdal.

– Du sier du ønsker en behersket og vennlig dialog om narkotika, hva tenker du om din egen måte å omtale meningsmotstandere på?

– Jeg står for mine holdninger, og det er for sent å endre på ting jeg har sagt som ikke har falt i smak hos kollegaer. Noe av kritikken kunne sikkert vært formulert bedre, men jeg har alltid forsøkt å være så saklig som mulig. Er jeg ikke saklig, blir det straks tatt tak i av meningsmotstandere, og det er ikke noe som styrker saken. På den annen side er det vel den faglige imøtegåelsen og sakligheten som irriterer mest. Til syvende og sist er jeg er flink i jobben jeg gjør, og det skal godt gjøres å sparke meg for å ytre meg politisk, selv om det har kommet noen etterspill jeg ikke var forberedt på. Det har ikke bare vært enkelt, erkjenner han.

Straffesakspatruljen

– Det er som om noen går med en klubbe i hånda, og aldri legger den fra seg. Men i møte med folk bør vi i utgangspunktet ha åpne hender, og klubba bør legges vekk, påpeker Dyrdal.

Dyrdal er svært kritisk til måten enkelte jobber på, og trekker frem Gatepatruljen. Han mener de har fått operere på en usunn måte, og at enheten kun har kunnet eksistere på grunn av det spesielle miljøet ved Grønland politistasjon.

– De hadde aldri fått operere på samme måte om de hadde jobbet med ressurssterke mennesker på vestkanten av byen. Gatepatruljen er siste «macho skanse» før Delta. Den type retorikk de omgir seg med gir gjenklang, men funker det? spør Dyrdal.

– Det er litt som å være religiøs, fortsetter Dyrdal, og sier at man kan ikke gi slipp på en sannhet man tror på. Men med én gang man snakker om straff eller straffereaksjoner, går man bort fra forebyggingsperspektivet. Gatepatruljen driver straffesaksarbeid og etterforskning. Det er saksproduksjon, legger han til.

– Det er ingen evidensbasert arbeidsmetode, det finnes ingen forskning som tilsier at deres innsats mot narkotika er virkningsfull, mener han. – De må prøve å se seg selv utenfra, og stille seg spørsmålet; «gjør jeg nå det jeg har lært, og fungerer det i denne situasjonen?» Det krever disiplin, det krever åpenhet, og det krever at man har en evidensbasert tilnærming til arbeidsmetodene man benytter. Om alt bygger på erfaringslæring og kunnskapen om arbeidsmetodene er liten, hjelper det lite. Da ser man ikke egne feil selv om man faktisk filmes, og programmet legges ut på NRK i beste sendetid.

– Men det skal sies at mange i politiet jobber godt forebyggende uten at de benytter «klubba», fortsetter han, og legger til at det er flinke folk i Gatepatruljen, men han mener de bruker uheldige arbeidsmetoder.

Akersposten fulgte Gatepatruljen i høst. Patruljens kriminalitetsforebygging ser ut til å handle om å satse systematisk på å unngå mer kriminalitet, i dette er de miljøer hvor problematisk atferd og kriminalitet oppstår, for ­deretter å sette inn konkret reaksjon.

– Lovbruddene eller ordensforstyrrelsene de går etter omfavnes også av en forventning fra samfunnet, og samfunnet forventer vel at noe gjøres? spør vi Dyrdal.

– Narkotikautfordringene er for store til at de kan løses av politiet. Selv om vi legger bort alle andre saker og kun konsentrerer oss om dette, vil det vi gjør trolig bety lite for tilbudet i markedet. Prioriteringen av narkotikasaker har i lang tid betydd en nedprioritering av andre alvorlige saker som overgrepssaker mot barn og voksne, drapssaker, økonomisk kriminalitet, menneskehandel og vold i nære relasjoner, bare for å nevne noe.

Dansk oppskrift

I 1980 ble Uropatruljen i Oslo dannet etter mønster fra det danske politiet. Med arbeidsmetoder i sivil, på̊ gateplan, og med betydelig kjennskap til miljøene, drev de aktiv oppsøking, spaning, møter og kroppsvisitering av personer det var grunn til å mistenke for bruk, besittelse eller omsetning av narkotika.

Et av formålene var å ødelegge markedet ved å angripe åpne arenaer for omsetning av narkotika, samt skremme vekk ungdom som stod i fare for å bli misbrukere. Målet var ikke å beslaglegge mest mulig narkotika eller pågripe flest mulig for narkotikakriminalitet eller andre lovbrudd.

Gatepatruljen er i personlig møte med mennesker som ønsker alt nord og ned. De er tilstede på en plagsom måte for miljøer som har som mål å feste seg. Og de er tilstede på en forebyggende og virkningsfull måte som ivaretar ungdom i en kriminell løpebane. Som en helhet ivaretas kretser hvor kriminelle og risikoutsatte ungdom oppholder seg. Det avdekkes kriminalitet av og mot ungdom, og det kartlegges og splittes opp kriminelle ungdomsgjenger.

Dette i tillegg til at ungdom ivaretas på en måte som favner det politiet er satt til å gjøre- opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, og beskytte borgerne. Og utenpå alt dette ligger selve narkotikabekjempelsen.

– Hva tenker du om dette, Dyrdal?

– Når man snakker om å skremme ungdom og å angripe arenaer for omsetning, så må man stille seg spørsmål om hvem man skremmer og hva man ødelegger. Har disse ungdommene noe annet sted å være? spør Dyrdal.

– Gatepatruljen har, som URO, hatt relativt frie tøyler til å «knuse» narkomiljøet i Oslo. I URO brukte man metoder og løsninger som var uhørte for politiet ellers. Når man får så frie tøyler er det alltid en fare for at man mister gangsynet, og går for langt. Kanskje dette er noe av grunnen til at Eirik Jensen havnet der han er i dag, enten han er skyldig eller ikke, sier Dyrdal.

– Hvorfor er det riktig at politiet går etter Ali på Grønland, men ikke etter Hansen i Oslo vest? Hva om politiet på samme måte gikk etter ungene på vestkanten for deres omgang og besittelse av narkotika? Hvordan hadde man reagert da? I vest får det i større grad foregå fritt, mens i øst sees en annen virkelighet. Hvorfor fikk Cappelen holde på i så mange år? Det hadde ikke skjedd hvis han var fra Holmlia, mener han.

– Politiet er betrodd en høy grad av makt til skjønnsvurdering, som er ment å hjelpe med å bevare uavhengighet når det tas beslutninger. Vi står i politiets største korrupsjonsskandale, hvor det skal avgjøres om Jensen medvirket i Cappelens hasjsmugling, og mottok penger, som gjengjeldelse for informasjon om tollkontroller og andre politiforhold som kunne avsløre hans business. Ingen land er immune mot korrupsjon, og korrupsjon kan komme i mange former, fremholder Dyrdal.

Myter om sannheten

– «Just say no» funker ikke. Men det hadde selvsagt vært fint hvis det gjorde det. Det funket for meg. På den annen side jeg hadde ikke vært gift i dag uten alkoholen, jeg var jo så redd for jenter, smiler Dyrdal.

– Og så havna jeg i leppa på kona mi i russetiden, ler han.

– Alkohol har en positiv effekt for mange. Det farligste med cannabisen er at den ikke oppleves like ille som alkohol, man blir ikke så dårlig dagen etter og da er det lett å tro at bruken er ufarlig. Det er den ikke.

– Det er viktig at vi snakker om farer ved rusbruk, men rusens positive sider må også anerkjennes, da rus oppleves av mange å ha både positive og negative sider. Noen føler at rus gir velbehag og at rusen virker positivt sosialt. For noen kan den også virke slik at de kan glemme ting som er belastende psykisk, i alle fall for en stund, men selvfølgelig er det ingen god løsning på lang sikt, sier han.

Streng politikk

Narkotikabruk har ofte også tilknytning til andre former for kriminalitet. Som vold, tyveri, bedrageri, innbrudd og narkotikaomsetning. Dette er handlinger som samfunnet ikke kan akseptere. Dette innebærer at det i norske fengsler også sitter mange med et avhengighetsproblem, som burde vært fulgt opp av helsehjelp. Det store flertallet av brukere tar ikke skade av sitt bruk, men de bidrar likevel til at den svarte økonomien spirer.

Norge har tradisjonelt hatt en restriktiv narkotikapolitikk, noe som innebærer at både omsetning, besittelse og bruk av narkotika er forbudt og straffbart. Strafferammene har ligget fast siden 80-tallet, men straffeutmålingene har blitt langt lavere i løpet av årene siden da. I tillegg er det i løpet av de siste årene blitt utviklet nye reaksjonsformer som Narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff, og påtaleunnlatelse på vilkår. Det er ingen som blir satt i fengsel kun for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk.

– Å straffe dem som ruser seg bidrar ikke til at bruken av narkotika går ned. De som misbruker rus, er ofte personer med store psykiske problemer, og de ruser seg som selvmedisinering. De er blant de svakeste i samfunnet vårt, men blir gjort til kriminelle av systemet. De kan ikke gå til politiet, og blir gjort til slaver av sine egne narkolangere. At folk ikke havner i fengsel på grunn av bruk er en sannhet med modifikasjoner. Du blir satt i arresten i forbindelse med en pågripelse i påvente av avhør og lignende. Du må sone bøter om du ikke klarer å betale dem, noe mange ikke klarer. Og du blir idømt vesentlig strengere straff for andre forhold om du i tillegg er tatt for narkotikabruk. Saker som ellers kunne vært løst på andre måter, ender da gjerne opp som fengselsstraffer, sier Dyrdal.

– Men folk dør ikke av overdose fordi vi har strenge regler? Det er vel mer komplekst enn som så?

– Absolutt, og det vil ikke være slik at avkriminalisering er en magisk knapp man kan trykke på så er alle problemer borte. Det man kan håpe på, er det som man i Portugal mener er den viktigste effekten av avkriminaliseringen, at holdningene generelt endrer seg etter hvert. Dette slik at det blir enklere å søke hjelp for de som ønsker det, og enklere å leve et mer normalt liv som rusbruker om man ikke klarer å kutte ut rusen. På sikt vil det kunne gi oss et bedre samfunn.

– Det er vanskelig å finne et godt eksempel som måte kan belyse hva jeg mener. Men når man er så redd for at noe skal bre om seg at man av all kraft stritter imot skadeforebyggende tiltak, så vil det føre til at man tar ukloke valg. Pavens krav om å ikke anbefale bruk kondom for å begrense uønsket graviditet eller sykdom, er et eksempel på tilsvarende dårlige skadeforebyggende forslag som bygger på en moralsk overbevisning, mener han.

Ikke mentalt klare?

Avkriminalisering betyr ikke at narkotika er lov, mener Dyrdal, og fremholder at det vil kun medføre at vi tar bort straffesanksjonene som sådan. Og så bør dette erstattes med noe. En kartleggingsavtale med en ruskonsulent for å vurdere behovet for helsehjelp og ytterligere oppfølging, vil kunne ha langt bedre effekt enn dagens straffeløsninger. Han bruker ikke begrepet legalisering, hensikten er å diskutere reguleringsløsninger.

– Vi har en streng regulering av alkohol, det betyr ikke at ungdom ikke drikker, men at vi har kontroll på hvor de får det fra og bruken begrenses. Ved regulering er forventningen min er at bruken blant voksne øker, men den problematiske bruken vil sannsynligvis øke lite. Når det gjelder ungdom, vil bruken sannsynligvis gå noen ned. Dette fordi tilgjengeligheten blir mindre, og opprørseffekten reduseres. Det er ikke så kult å gjøre det bestefar også kan gjøre lovlig.

– Men Norge er ikke mentalt sett klar for regulering ennå, så det er viktigere å snakke om avkriminalisering nå. Reguleringen kan vi konsentrere oss om når vi har tydelige erfaringer fra andre land som Canada.

– Setter du deg til dommer over andres meninger i rusdebatten?

– Det mener jeg at vi ikke gjør, med vi løfter frem myter som fremstilles som sannheter i samfunnet. Det er vanskelig å gjøre det på en akademisk måte om vi skal nå frem, da må jeg bruke formuleringer som vekker de som «sover». Det er mindre behov for å gjøre det nå enn det var tidligere.

Dyrdal har klar tale når han retter kritikk til NNPF, og hevder at skal man bruke straff og tvang, må man ha gode argumenter for å gjøre det. Man skal da kunne dokumentere at man gjør noe riktig.

– De som argumenterer for strenge straffer i dag, har bare noen forestillinger om at straff hjelper. Stiller du nærmere spørsmål, kan de ikke besvare dem. Selv om politiet ikke kan dokumentere at politikken virker, engasjerer politifolk seg sterkt politisk for å beholde dagens narkotikapolitikk. Derfor trengs det en motvekt til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Politiet plikter i følge politiloven å arbeide forebyggende og har over mange år erfart at narkotika er en viktig del av årsaks bildet i svært mange typer kriminalitet. Ved å forebygge at flere får problemer med narkotikabruk, er det nærliggende at det også forebygges annen type kriminalitet.

Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som har rundt 3500 medlemmer, og en bestand av medlemmer fra blant annet Politiet, Tollvesenet, Påtalemyndigheten, Kriminalomsorgen, Forsvaret, sender klare signaler om de negative konsekvensene av narkotikabruk og dets innfløkte virkninger på helse, samfunn og kriminalitet. Organisasjonen ønsker å bevare dagens kriminaliserings og forbudsregime.

– Uten mulighet for effektiv håndhevelse vil forbudet mot narkotika ha begrenset virkning?

– Her reiser du mange problemstillinger. Det er lite som tyder på at politiets innsats begrenser problemene. De landene som har de største problemene, er som regel de som har hatt den mest offensive politiinnsatsen med størst bruk av makt. I den forbindelse kan det vises til land som Russland, USA og Mexico.

– Ved å bruke så store ressurser som det vi har gjort på å bekjempe narkotikakriminalitet, har vi begrenset mulighetene til å ta tak i annen alvorlig kriminalitet. Det er mulig at annen småkriminalitet avsløres som om man satser på å ta rusbrukere, men en målrettet innsats mot konkrete problemer er langt mer effektivt.

– Signaleffekten som man fester all sin lit til, har liten effekt på de som er grenseoverskridende, og det er de vi har behov for å nå. Ingen har vært i stand til å påvise at denne effekten har reduserte problemene, på tross av at alle land i hele verden har fulgt denne politikken i mer enn 40 år. Når man jobber med å løse samfunnsproblemer er det ikke tilstrekkelig å velge virkemidler vi tror har effekt. Man må kunne dokumentere at de faktisk virker. Det er særlig viktig om virkemidlene begrenser enkeltmenneskers frihet.

Effekter andre ikke kan se?

I et innlegg på politiforum skriver Dyrdal blant annet: «At Actis, NNPF, eller andre med uriktige påstander om Cannabis blir imøtegått umiddelbart.. (..) Det er vel derfor NNPF og deres ledere holder seg langt unna sosiale media nå. De våger heller ikke å møte sentrale aktørene i andre debatter. Da er det bedre å satse på at vanlige journalister ikke gjennomskuer bullshiten».

– Du omtaler andres argumentasjon som «bullshit», og det etterlates et inntrykk av at du er den eneste i politiet som forstår den norske befolkning, i form av å se «sannheten» rundt norsk ruspolitikk, at «informasjonsbehovet i politietaten er stort, og alt av saklig informasjon utenfra avvises hovedsakelig som propaganda fra ruselskere». Er det fordi det er slik du ser det, og derfor er det du som besitter sannheten?

– Befolkningen har fram til nå gitt stor støtte til dagens ruspolitikk. Det forstår jeg ikke, så påstanden om at jeg mener å forstå meg bedre på folk flest enn andre, faller på sin egen urimelighet. Fordi jeg jobber med det jeg gjør, mener jeg at jeg ser effekter av ruspolitikken som andre ikke har mulighet til å se like lett. Dette forsøker jeg å formidle, understreker Dyrdal, og fortsetter. Jeg ønsker å løfte frem de fordommene vi har. Med mindre man klarer å sette seg ned å prate om det på en god måte. Med «bullshit» mener jeg det som ikke har evidens, det er myter. Jeg kunne med fordel byttet ordet med myter og så hadde det blitt penere, poengterer Dyrdal.

– Er det myter at narkotikabruk er knyttet til eksempelvis kriminalitet, frafall i skolen, helseproblemer?

– Volden som er knyttet til narkotikamarkedet, har sterk sammenheng med forbudspolitikken vår og håndhevingen av dagens lover, men det finnes ingen enkel måte å løse problemene på. Det er ingen tvil om at all rusbruk fører til sosiale problemer og bør begrenses, men spørsmålet er om det vi gjør nå er den mest effektive måten å begrense problemene på. Mye tyder på at det vil bli langt enklere å ta tak i problemene om vi kan snakke mer åpent om de utfordringene vi har og informere bedre om hvordan problemene kan reduseres. Skam og hemmelighold, er ikke noe som bedrer situasjonen, sier Dyrdal.

Cannabis i statens hender?

Vi vet at noen 12-13 åringer selger narkotika. Bak står kyniske yrkeskriminelle som utnytter unge, og beskytter sine inntekter med trusler og grov voldsbruk. At omsetning også skjer mellom ungdom, gjør det enkelt for kyniske bakmenn å utnytte unge som også risikerer mindre straff, eller ingen straff. Og svært ofte sees unge gutter, fra familier med lite ressurser, og derav er allerede sårbare mindreårige utnyttet. Et destruerende bidrag til en god oppvekst.

– I dag er det gangstere som kontrollerer markedet og bestemmer hva de ulike rusmidlene skal inneholde, fordi de har monopol og kan mikse narkotikaen de selger akkurat slik de vil. Det er en konsekvens av dagens politikk, og noe jeg tar til orde for at vi bør vurdere å gjøre noe med. I dag tar mange brukere en blanding av ulike rusmidler uten å være klar over det selv. Helseeffektene av dette har vi ikke oversikt over, sier Dyrdal.

Det er en global tilgjengelighet i bygd og by av helseskadelige rusmidler, uten restriksjoner for barn og ungdom. Spesielt blir cannabis omtalt med både kjærlighet og gru, og det kan sees at det kulturelle stigmaet rundt denne planten har fått mange lekmenn. Basert på beslagsstatistikk fra Kripos, dominerer cannabis det norske narkotikamarkedet, etterfulgt av amfetamin og metamfetamin. MDMA utgjør også en stadig større andel av beslagene.

Det norske narkotikamarkedet har endret seg mye de siste årene, mange nye psykoaktive stoffer er tilgjengelige, og ulike internettmarkeder har endret måten illegale rusmidler omsettes på. De fleste av de identifiserte forsyningskjedene følger imidlertid veletablerte smuglerruter fra ulike europeiske land.

Argumentet om at omsetningen av cannabis legges i statens hender er det foretrukne i bekjempelse av organisert kriminalitet, som med alkohol, høres enkelt ut. Det er hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. Og det foregår en betydelig illegal økonomi også av alkohol. Det gjøres også beslag av smugleralkohol, ikke i liter, men i tonn. Sistnevnte til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag.

– En legalisering av narkotika vil ikke stå til hinder for at dop og sedler bytter hender hos ungdom, og sannsynligheten er høy for at det vil omsettes stadig mer av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville regulere?

– Omtrent 1 prosent av tobakkomsetningen er smuglervarer. Jeg har forsøkt å finne tilsvarende tall for alkohol, og mener det er 5 prosent, men har ikke funnet noen god vitenskapelig kilde. Uansett er ulovlig alkoholomsetning et lite, men alvorlig problem. Politiet har ikke mulighet til å bruke skjulte etterforskingsmetoder for å avdekke denne kriminaliteten, og har heller ikke vært særlig opptatt av å gjøre noe med den. Om man er opptatt av skadevirkninger av rusmidler, så er det merkelig. All den tid alkohol er langt farligere enn for eksempel cannabis, sier Dyrdal før han legger til at etter to måneder så hadde Canadiske myndigheter overtatt 70-75 prosent av det illegale cannabismarkedet, sier han.

– Cannabis er svært billig å produsere, faktisk så billig at man i sin tid var redd for at hampproduksjonen skulle utkonkurrere skogbruket i papirindustrien. Det er med andre ord ikke innkjøpsprisen som vil avgjøre hvorvidt man kan utkonkurrerer det illegale markedet eller ikke. Men kan ikke ta for lav pris på produktene, fordi pris utvilsomt er en viktig faktor i reguleringen av forbruket. Samtidig er nok de fleste brukerne villige til å betale en god del mer om de vet hva de får, og slipper å kjøpe det av kriminelle. Så statens inntjeningspotensial er stort, mener han.

Forer kriminelle?

– Når det gjelder styrkegrad, så er skadepotensialet av cannabis sannsynligvis mer avhengig av sammensetningen av THC og CBD, enn av THC-styrken. Dette fordi CBD motvirker de negative konsekvensene av THC opp mot fare for rusutløste psykoser. Det vil ikke være mulig å regulere dette på annen måte enn gjennom regulert salg. Det vil heller ikke være mulig å sikre at brukere som ønsker å kjøpe cannabis med lavt THC nivå, får tilgang til det. Det finnes heller ingen annen måte å sikre seg mot at cannabisen tilsettes opioider eller andre rusmidler for å fremstå som sterkere enn den egentlig er, fortsetter Dyrdal.

– Man må gjerne dra argumentet om at det er hasjrøykerne som forer de internasjonale kriminelle med penger. I realiteten er det vel i minst like stor grad forbudet som gjør at det ikke er mulig å kjøpe cannabis gjennom andre enn illegale kanaler, så i denne sammenhengen er vel forbudet i like stor grad synderen. Forøvrig får vi som har telefoner et stort problem om man bruker samme argument når det gjelder substanser som Koltan, som brukes i telefoner. Er vi som har telefoner ansvarlige for alle drapene og de elendige forholdene blant arbeidere i gruveindustrien i Kongo, og bør vi i så fall forby telefoner? spør Dyrdal.

– Lik alkoholen, tenkes det at legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis, og dermed også utfordringene knyttet til rus. Dette i tillegg til det store alkoholproblemet vi allerede har?

– Der man har regulert salget, har forbruket gått noe opp, men ikke den problematiske bruken. Det finnes ingen andre måter å sette aldersgrenser på, enn gjennom regulert salg. Vi kan ikke forvente at de kriminelle tar dette ansvaret. De som har regulert markedet, har registrert en tydelig nedgang i bruken blant ungdom. I Nederland som i mange år har hatt verdens mest liberale cannabismarkes, er bruken blant ungdom lavere enn i nabolandene. Sannsynligvis er det flere årsaker til dette. For det første skjer omsetningen i hovedsak i Coffee Shops med aldersgrenser. I tillegg er det «ukult» å røyke det samme som bestemor. Det er ikke mye ungdomsopprør igjen i cannabiskulturen i Nederland, mener han.

Ung og utenfor

Ungdom som eksperimenterer med rus, driver en risikosport, og det kan ende med et utenforskap i form av psykiske lidelser, dårlige skoleprestasjoner, gjeld og smådealing. Det å være ung utenfor er ikke en tilstand, det er mange tilstander. Det å være ung utenfor er en bevegelse på vei mot utkanten av samfunnet. De unge, som faller utenfor på grunn av rus, er en del av vårt fellesskap, som i en eller annen form vil påvirke samfunnet, og i dag er det er mange ungdom som ikke er i noe system i det hele tatt. Selv om dette kun er en liten andel, er det like fullt unge mennesker utenfor.

– Vi som samfunn må gjøre vårt beste for å fange dem opp før det går galt. Dette må politiet fortsatt jobbe med, uavhengig av om rusmidlene ungdommen bruker er lovlige rusmidler som tobakk, alkohol, lim eller bensin, eller om det er ulovlige rusmidler som cannabis eller MDMA. Det kan ikke være politiets oppgave å skyve ungdommen så hardt utenfor stupet at de aldri klarer å reise seg igjen. Ved å bruke straffesanksjoner eller straffelignende sanksjoner, risikerer vi å gjøre nettopp det, mener Dyrdal.

– Den aller sterkeste effekten av avkriminalisering er at vi kan begynne å snakke om bruken, hvorfor vi bruker? I dag glemmer vi ofte å stille spørsmål om hvorfor. Jeg håper at avkriminalisering kan bidra til at vi kan fortelle «alt». Du kan ikke snakke om hvorfor du bruker hasj hvis du ikke kan fortelle at du bruker det, mener Dyrdal.

– Ved å sette deg opp mot politiets holdninger knyttet til bekjempelse av narkotika, kan det oppfattes som om du undergraver myndigheten og tilliten til politiet? «Glemmer» du litt rollen din som politi i din egen overbevisning?

– Nei, jeg er svært bevisst på min rolle som politi, og hvilken betydning våre arbeidsmetoder har i en større sammenheng. Jeg tror ikke et ønske om en kunnskapsbasert tilnærming til problemene våre er noe som undergraver politiets myndighet og tillit. Det som er ødeleggende for tilliten er at vi ikke klarer å tilpasse oss ny kunnskap og samfunnsendringer.

– Vi lever i et kunnskapssamfunn der man ved å skrive noen enkle søkeord på en mobiltelefon, kan finne ut om det politiet hevder er korrekt eller ikke. Samtidig er det lett å gå seg vill i informasjonsmengden. Vår rolle er ikke lenger å gi de enkle svarene, fordi de ikke er troverdige. Dette gjør politirollen mer krevende, men også langt mer spennende. Jeg er overbevist om at min innsats på sikt vil bidrar til å gjøre politiet bedre, og vi kan ikke beholde tillit i samfunnet om vi stagnerer. Tillit er ikke noe du har, det er noe du må gjøre deg fortjent til, avslutter Bård Dyrdal.

LES OGSÅ: "Politiet visiterer lommer, sko, BH, bukselinning, sekker og vesker – de finner brukerutstyr, sedler, marihuana og hasj"

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...