OSLO: Høyres fraksjonsleder i helse- og sosialutvalget i bystyret er blant annet opptatt av hvilken hjelp hjemvendte IS-soldater skal få.

– Voldelig ekstremisme og terror er ikke et eksklusivt fenomen som kun er forbeholdt radikaliserte muslimer. Hvis ett land i verden burde vite det, er det vårt, sier Oslo Høyres Stove-Lorentzen. – Ekstremisme finnes overalt, også i etnisk norske miljøer i Oslo vest og Bærum, som vi har sett tragiske eksempler på hos Manshaus og Breivik.

Ekstremismen kan skyldes en ekstrem virkelighetsforståelse eller en ekstrem moralforståelse. Det kalles ekstremisme først når virkelighetsforståelsen eller moralforståelsen bidrar til å akseptere voldsbruk.

– Arbeid med avhoppervirksomhet er en viktig faktor i strategier som forebygger og bekjemper voldelig ekstremisme. Norge har per i dag ingen nasjonal virksomhet som er spesialisert på dette feltet, påpeker Stove-Lorentzen.

I Norge har det blitt vanlig å skille mellom tre kategorier av ekstremistiske tanker og bevegelser, herunder høyreekstremisme, islamistisk ekstremisme og venstreekstremisme. De er de to første som er de mest aktuelle i Norge og Europa i dag.

– For å hoppe av må samfunnet tilby støtte, og det må etableres en allianse med den det gjelder. Vedkommende må ha tillit til at denne støtten ikke forsvinner når ting blir vanskelig, konkluderer Stove-Lorentzen.

Kan skje i Norge igjen

Politiets sikkerhetstjeneste la nylig frem en ​ny, nasjonal trusselvurdering​. Flere unge personer i Norge lar seg fascinere, og kan være i startfasen, av en radikaliseringsprosess. Det er avgjørende å hindre ytterligere radikalisering og nyrekruttering blant nettopp disse.

Ekstrem islamisme og høyreekstremisme forventes fortsatt å utgjøre den største trusselen mot Norge. Det vurderes som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge det kommende året.

Ordet radikalisering brukes om endringsprosessen en person gjennomgår når han blir en ekstremist. Spørsmålet om årsakene til voldelig ekstremisme handler da om hva som gjør at en person blir radikalisert.

Det er ofte sammensatte årsaker til hvorfor en person radikaliseres og blir en voldelig ekstremist. Årsaken til radikaliseringen kan variere veldig. Likevel er det ofte bestemte drivkrefter eller motivasjonsfaktorer som forårsaker radikaliseringen.

Søken etter tilhørighet og trygghet. Idealisme og urettferdighet. Sosial frustrasjon. Søken etter spenning eller meningen i livet.

Stove-Lorentzen påpeker at det er mye snakk om hvorfor folk går inn i ekstremisme. Men lite snakk om hvordan folk kommer seg ut igjen.

Øivind Landmark

Sammen med Øivind Mehl Landmark, virksomhetsleder KFUK-KFUM Forandringshuset, oppfordrer han norske myndigheter utvide verktøykassa som skal til for å få folk ut av miljøer som disse.

Landmark er gjennom sitt arbeid i kontakt med mennesker som er en del av grupperinger i samfunnet som lever utenfor demokratiet. Grupper som setter seg over lovverk og ser trakassering og vold som legitime handlinger for å oppnå det de ønsker. Noen vil ut av dette. Men de har liten tro på at de kan få til dette alene. De har lav tillit til at hjelpeapparatet vil stille opp, både i mangel av kunnskap, men også i mangel av den rette innsikten.

– Behovet for hjelp til å komme ut av destruktive miljøer, er stort, fremholder Landmark videre.

Det har skjedd før. Det vil skje igjen. Prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold og voldstrusler for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

Ser til Sverige

I Sverige opererer Fryshuset med avhopperprogram, både for å tilby en vei ut, men også for å tilby informasjon og støtte til pårørende og andre som er bekymret for om unge individer er i ferd med å bli radikalisert.

Du har bare ett liv, og det er ditt, sier Fryshuset. Så hvorfor risikere fengse? Et liv med floker? Et uføre som kan forfølge deg resten av livet? Selv du som allerede har rotet det til, er du velkommen. Det er aldri for sent. Det er alltid mulig å reise seg igjen, lyder ordene videre.

– Fryshuset har mer enn 20 års erfaring med å jobbe med mennesker som ønsker å forlate ekstreme og kriminelle grupperinger, har en gjennomarbeidet og evidensbasert metodikk, og svært gode resultater over tid, sier Landmark og legger til.

– Det haster med å få denne typen metodikk i Norge.

Det er et tydelig behov for etablering av et tilsvarende nasjonalt program, tilpasset en norsk kontekst, og det er viktig at de som skal hjelpe disse tilbake til samfunnet er trygge i jobben de skal gjøre. Uavhengig om det er en fengselsbetjent, erfaringskonsulent, lege, NAV-ansatt eller psykolog.

Steget inn i ekstreme miljøer er ofte basert på følelser. Man blir del av et fellesskap hvor man blir sett og bekreftet og hvor noen trenger deg. En møysommelig omstilling kreves for å komme ut. Det handler om vilje. Men også et støtteapparat. Endringen skjer ofte gradvis.

– Skal de bryte med et destruktivt miljø, så må de kunne stole på at det alternative fellesskapet som tilbys, holder. At man ikke blir spyttet ut igjen så fort man gjør en feil, sier Landmark og legger til.

– Målet i godt avhopperarbeid er ikke bare å få individer til å bryte med destruktive miljøer. Det handler vel så mye om å gi ankerfester og et fellesskap man kan tilhøre i det vanlige samfunnet. Man må se at det er mulig å få jobb, venner og et verdig og meningsfullt liv.

For å lykkes med dette viser erfaringene fra Sverige at et sentralt suksesskriterie er å kombinere fagfolk på feltet sammen med troverdige rollemodeller. Målgruppa trenger forbilder å strekke seg etter, som har gått veien før, samtidig som de trenger fagpersoner som kan være brobyggere inn mot det offentlige hjelpeapparatet.

Forandringshuset er i gang med å bygge opp en stab med både fagstillinger på feltet og andre som har hoppet av. I tillegg jobber de for å få til et systematisk samarbeid med politi, NAV, Barnevern, SaLTo og andre ideelle organisasjoner på feltet.

Kan ikke møte hat med motstand

Landmark og Stove-Lorentzen ser et stort behov for å støtte individet ut av miljøet. Som en del av en ekstrem gruppe er tankegangen ofte svart-hvitt. For å oppdage at verden er mer nyansert trengs støtte. Bistand til å finne frem egne ferdigheter og evnen til å tenke helt nytt om verden og andre mennesker.

Oppholder man seg i et lukket ekkokammer bekreftes eget verdensbilde. Selv om folk kommer på andre og bedre tanker, er det mange som føler seg så stigmatisert av samfunnet, at det er lettere å bli værende og heller fortsette å gjøre ting man egentlig ikke tror på.

– Det må et program til, som favner bredt. Viktigst er å klare å få til helhetlig skreddersydd tilbud som strekker seg over tid, da disse har komplekse utfordringer, påpeker Stove-Lorentzen.

Det kan være mangesidige utfordringer som hindrer mulighetene til å stå på egne bein. I dette er hjelpetilbudet i dag fragmentert. Profesjoner som innehar erfaring og faglig kompetanse må settes sammen for å løse oppgavene, og de må få rammebetingelser som gjør dette mulig. Så enkelt. Og så vanskelig.

Et effektivt program vil kreve tilstedeværelse 24/7. Det vil måtte strekke seg over tre år, med oppfølging og aktivitetstiltak døgnet rundt.

– Vi ønsker å prøve avhoppermodellen til Fryshuset helhjertet i Norge. På den ene siden heftes vi av økonomi, på den andre siden, som er vel så viktig, handler det om vår evne til samarbeid og koordinering av tilbud. Et bilde på dette er pakkeforløpet man får som kreftsyk. Rett innsats i rett rekkefølge er avgjørende for å bli frisk, sier Landmark.

Tiltakspakker

– Norge mangler et godt og skreddersydd tilbud til de som er motivert til å forlate radikale og ekstreme miljøer, påpeker Stove-Lorentzen og legger til at trusselvurderingen viser behov for at Norge må ta tak i utfordringene ved hjelp av en bred tiltakspakke.

Det etterlyses politisk vilje til å prioritere dette. Det er behov for å etablere en retning der det et nasjonalt høykompetent program står sentralt. Programmet bør komme i tillegg til andre nødvendige virkemidler hos både politi og barnevern.

– Erfaringer fra Sverige viser at det offentlige har mye å tjene på å inngå forpliktende samarbeid med ideelle og frivillige aktører, særlig med tanke på relasjonsbygging ut i de radikale og ekstreme miljøene. KFUK-KFUM Forandringshuset står klare til å gå i gang. Det som mangler er politisk vilje til en helhetlig satsing, konkluderer lederen.

– Det bør etableres et nasjonalt senter for avhoppervirksomhet i Norge, og dette bør driftes av en ideell aktør som kan bygge bro mellom målgruppen og det offentlige hjelpeapparatet, avslutter Stove-Lorentzen.