Edvard Munch elsket Sollerudstranda
Sollerudstranda har en lang historie, som inneholder så mye mer enn skole, badestrand og friluftsområde. Her var en gang i tiden private hjem for et par av Ullerns eiendomsbaroner, og som brukte sine penger på kunst og vakker utsmykking av sine hjem. En av dem som var hyppig gjest på Sollerudstranda, var Edvard Munch – i hjemmet til Axel Heiberg på Frantzebråten.
Publisert: 28.11.2019 kl 09:35
Sist oppdatert: 28.11.2019 kl 10:10
SOLLERUDSTRANDA: Heiberg, født i 1848, bodde og studerte i Christiania før han satte kurs for fjerne kyster. Han startet sin forretningskarriere i et amerikansk bomullsfirma i Georgia før han dro til Shanghai hvor han fikk posisjon som norsk-svensk konsul ved siden av sitt virke som forretningsmann.
Da han kom hjem, ble han medeier i Ringnes Bryggeri, i tillegg til eierskap i flere andre industrielle foretak. Ikke minst ble han i sin samtid viden kjent for sin store interesse for skog – og vern og drift av skog.
Hjemme i den norske hovedstad bodde han sentralt i byen – blant annet i Munkedamsveien. Her bodde han med kona Ragnhild og barna Thorvald, Oscar og Ingeborg samt en kokkepike og to tjenestepiker i en leilighet med 10 rom og et tjenerværelse.
Ville ut på landet
Etter hvert begynte han åpenbart å se seg om etter en noe mer landlig tilværelse, og da dr. Rustad på Sollerud Gård ville selge husmannsplassen på Sollerudstranda – kalt Frantzebråten, slo Axel Heiberg til. I 1890 bygget han en flott sveitservilla her, tegnet av den kjente arkitekt Harald Olsen og flyttet etterhvert hit med hele sin familie, pluss «kokkepigen» Ingeborg Kielland.
Dr. Rustad ble hans nærmeste nabo, og de to ble gode venner. De hadde felles interesser – særlig for skog, jakt og friluftsliv. Rustad eide en stor eiendom i Lyngdal ved Numedal, og etter å ha vært på besøk hos sin gode venn endte det med at Heiberg kjøpte eiendommen for 25.000 kroner (ca. 1,3 millioner i dag).
Frantzebråten ble et staselig hjem. Her var tjenerskap med kokk og stuepike. I en del av det store huset bodde gartner med hele sin familie – hvorav kona og et par av de eldste barna også hadde oppgaver i huset.
Kjente gjester
Og huset var ofte fullt av gjester og store selskaper. Ikke minst likte Axel Heiberg å omgi seg med kunstnere og vitenskapsmenn. Derfor var Fridtjof Nansen hyppig innom – og det skulle vise seg å bli lurt for vitenskapsmannen og eventyreren. Heiberg finansierte både Fridtjof Nansens og Roald Amundsens polare ekspedisjoner – og endte opp med på få sitt navn på et område i Canada, Axel Heibergs Land og Axel Heiberg-breen i Antarktis. Man kan vel gjerne tenke seg at flere av ekspedisjonene – han finansierte for øvrig også Otto Sverdrups, ble diskutert og planlagt på Frantzebråten.
Men det var flere enn pol-helter han var god venn med. Edvard Munch var også en hyppig gjest, og Axel Heiberg hadde en rekke av Munchs arbeider både på vegger og lagret i kjelleren på Frantzebråten. Munch trivdes godt i Heibergs selskap, og han var svært begeistret for Frantzebråten og Sollerudstranda.
Den flotte sveitservillaen som Axel Heiberg bygde, fikk i 1896 en flott dekorasjon i hallen i form av en havfrue – malt av Edvard Munch. Dette skal forøvrig ha vært den berømte malerens aller første dekorative oppdrag.
Edvard Munch fikk flere oppdrag av Heiberg – og et av Heibergs favorittmalerier var det som Munch malte av hans datter Ingeborg. I et brev til Munch, datert i 3. desember 1896 skriver Heiberg: «Pastellen af Oscar og Ingeborg liker jeg mer og mer for hver Dag; Det er særlig lille Ingeborg som De har knebet ud af Livet, saa`n som hun var i fjor; iaar ser hun ganske annerledes du.»
Ragnhild, Heibergs kone, ble også malt av Edvard Munch. Begge maleriene befinner seg i dag på Munchmuseet.
Formidlet salg
Munch og Heiberg hadde mye kontakt, og bemidlet som Heiberg var hadde maleren stor nytte av mesenen på Sollerudstranda. Mange av Munchs arbeider i Heibergs første år på Frantzebråten var gjort under hans tid i Paris, og Heiberg fikk tilsendt en rekke av disse og lagret dem. Noe kjøpte han selv, og andre formidlet han videre til andre kjøpere.
Det hører også med til historien at Heiberg ikke var like begeistret for alt Munch malte, noe han ikke var redd for å meddele Munch.. I brevet av 2.12 1896 skriver han for eksempel: «…dette med billeder er jo en Smagssag, og blant de sendte er der intet, som tiltaler mig i nogen særlig grad».
En annen kjent maler, Gerhard Munthe var også ofte på besøk på Frantzebråten. Munthe bodde på Lagåsen rett på andre siden av Lysakerelven og hadde dermed kort vei til Heiberg. Munthe gjorde mye kunstnerisk utsmykking av Heibergs eiendom i Lyngdal.
Familien Stang
Axel Heiberg døde i 1932. Ny eier av eiendommen ble Thomas Stang, som var sønn av Emma Stang (født Heiberg) og godseier Ole Andreas Stang. Emma var for øvrig overhoffmesterinne hos Dronning Maud.
Paret hadde i tillegg til Thomas også en sønn ved navn Axel. Sistnevnte var NS-minister under krigen og var nær på å få dødsstraff i landssvikoppgjøret etter krigen. Han satt fengslet til 1956.
Thomas ble en suksessrik forretningsmann – spesielt innen trelast, papir og cellulose, men startet også opp med potetgullproduksjon fra sin gård Maarud i Nord-Odal. Thomas giftet seg i 1953 med skuespillerinnen Wenche Foss og de fikk sønnen Fabian, som senere i livet ble ordfører i Oslo.
Thomas rev Heibergs sveitservilla, og bygget en ny og i sin tid en mer moderne stor villa i 1938 – en villa som fortsatt står, og som nå er en del av Sollerudstranda skole ettersom Oslo kommune på 1970-tallet kjøpte eiendommen.
Frantzebråten og Sollerudstranda var et privat praktanlegg en gang i tiden. Nå er det åpent for alle – også til å se det som er tilbake av fordums historie. Opprinnelig Frantzebråten er borte – men Thomas Stangs nye hus fra 1938-årene står der, og nå del av Sollerudstranda skole. Rester av den opprinnelig sveitservillaen er å se blant annet i grunnmur og den store steintrappen ut mot hagen og sjøen.
Dr Carl Rustads villa fra 1871 står fortsatt og også den er en del av Sollerudstranda skole.
Om den godeste Axel Heiberg og hans gode venner Edvard Munch og Fridtjof Nansen hadde trivdes like godt her i dag, er vel tvilsomt.
Og enda mer tvilsomt med tanke på hva som vil ramme Sollerudstranda i årene som kommer.