ANNONSE
Annonse
Akersposten

«Det snakkes om eldrebølgen, men hva med bølgen av kriminell ungdom?»

Illustrasjonsfoto

«Kristian» vet ikke hvordan han skal få orden på livet. I dag er han 17 år. Sent fredag kveld ble han hentet av en politistyrke på ni mann. Fengslet. Etter hvert ført til Ullersmo. Dette er andre gang han plasseres i en fengselsenhet med høyt sikkerhetsnivå.

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 20.02.2019 kl 09:30

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse

Utfordringer med de kjente «glippsonene» mellom planlegging under soning og oppfølging av planer etter soning, er ikke nye. Allerede med Straffeanstaltkommisjonen av 1841 het det at «En Mængde Fanger have ved deres Løsladelse af Fængslet intet Tilhold og intet at ernære sig ved». Videre stod det «Skulle derfor de gavnlige virkninger af Behandlingen i fænglset ikke tabe sig, men blive av Varighed, maa man ikke forlade Fangen i det kritiske Øieblik, han derfra løslades.».

En annen «glippsone» handler om barn som ikke får adekvat hjelp til å komme ut av kriminalitet.

Målgruppen for Ullersmo fengsel er mannlige innsatte med lengre straffedommer for alvorlig kriminalitet, utenlandske innsatte uten tilknytning til Norge, samt personer som varetektsfengsles, mistenkt for straffbare forhold.

«Kristian» var 16 år første gang han satt fengslet her. Blant drapsdømte menn i 50-årene. Sist fikk han skolering kriminalitet, drap og narkotika, fra dem som kan det best.

Det mangler plasser for ungdom. «Kristian» er på Ullersmo fordi det ikke finnes alternativer, som ledige plasser et ungdomsfengsel. Eller lukket barnevernsinstitusjon. I strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 37 bokstav c, som slår fast at barn ikke skal sone, eller sitte i varetekt sammen med voksne med mindre det er til det beste for barnet». Det er bekymringsfullt av unge gutter, som allerede har et tilløp til en lang kriminell cv, plasseres et sted som ikke er egnet.

– Jeg har snakket med vaktleder, han har bekreftet til meg at det bare er voksne der og at «Kristian» er sammen med disse. Han ble «tatt godt i mot» av de voksne som soner, hva nå enn det betyr, fortviler moren til 17 åringen.

– Men han er ikke skjermet, fortsetter hun.

Hvilke muligheter er å forvente for «Kristian»? Samfunnet forventer at han «skikker» seg. At foreldrene tar grep. «Hvor er foreldrene?» lyder det ofte. «De kan umulig være gode foreldre!» tenker noen. Men sannheten er vel at samfunnet vet svært lite om andres liv, og så fremt vi ikke har kjent på systemene som rår, eller veggen som møter en, eller mylderet i hjelpeapparatet.

Akkurat nå sitter «Kristian» i fengsel sammen med voksne menn, et sted der rekrutteringen til ekstreme voldsmiljøer, mens det sones, er velkjent.

Men «glippsonen» til denne 17-åringen handler om så mye mer. Når han forteller, holder han følelsene et stykke unna, før det kommer tårer. Han skildrer en oppvekst med en far som brukte fysisk og psykisk makt. Han forteller om barnevern, institusjoner og barne- og ungdomspsykiatri. Om narkotika. Om gjenger og vold. Han har ikke peiling på hvor han skal ta veien, han finner ikke svaret alene. Og han vet ikke hvordan han skal gå videre med livet sitt.

Han er følsom. Aggressiv. Og han røyker hasj hver dag. Det har gått hardt ut over mennesker rundt ham. Også de han er glad i. Vold og trusler har gitt ham flere møter med politiet. De har sirklet over hustaket i helikopter, og de har møtt opp på døra iført skjold og hjelm.

Når han slipper ut fra Ullersmo, venter en samfunnsstraff. Men også de samme gutta, det samme kriminelle miljøet, volden, truslene, han som styrer området, han som styrer barn i sitt innfløkte nett av salg og leveringer. Ute venter fristelsene, pengene og statusen. Der venter det som i dag ikke gir andre alternativ enn hverdager i kriminalitet og rus.

Han er langt fra den eneste 17-åringen med kriminell fremferd i dag. Og flere kommer. I samme mylderet lever 16-åringer, 15-åringer, 14-åringer, 13-åringer og 12-åringer. «Best» er det å være under 15 år, de får ikke straff.

Å fengsle noen er et samfunnsvern, men i dette tilfellet langt i fra et barnevern. Et vern det må kunne gå an å føre parallelt.

«Vi må tettere på», lovet byrådsleder Raymond Johansen i mai i fjor, etter at det omsider erkjentes at ungdomskriminaliteten i byen er bekymringsfull. «Vi må gjøre en jobb for disse ungdommene, dette er vår ungdom» ble det sagt.

Men tiden går, og problemene øker. Ingen er særlig tettere på, det bare snakkes om.

Det er tidligere lovet en forsterket innsats og oppfølging fra både bydel, skole og helsetjenestene overfor disse ungdommene. Men hvor er de store forebyggende kreftene hos politi, utekontakter, miljøarbeidere og OT-kontakter på ungdomsskolene? Med så mye kunnskap og ressurser i samfunnet, svikter like fullt tiltakene og oppfølgingen.

Ordet svik, det smaker av noe villet, noe ondt, et forræderi. Og så ledsages det noen ganger av løgner, men mest bortforklaringer. Men da vokser også problemene. Et lite utvalg politikere tråkker i gatene og prater med ungdom, søker kunnskap og kjenner på miljøene. De henter erfaringsbasert kunnskap hos foreldre og deres barn, de som står den ubeskrivelige hverdagen av bekymringer og mismot.

Andre politikere gir et inntrykk av å kun prate om, og over hodet på. Ikke med. Det presenteres planer og skjemaer, og det uttrykkes ord om bekymring. Og det befales at foreldre må på banen. Åpenbart er noen foreldre langt utenfor av ulike årsaker, men noen foreldre er også på. Til alle døgnets tider.

Akkompagnert med de fine talene, snittene, kaffekoppen og wienerbrødene, eskalerer utfordringene i enkelte ungdomsmiljøer. Det snakkes om eldrebølgen, men hva med «bølgen» av kriminell ungdom? De som barker sammen en søndagskveld under kveldsnytt? Unge bestiller stikkvåpen og macheter på nett, hjem til postkassa, og snittalderen blir stadig lavere. Hasjrøyking er den nye «sykdommen» blant ungdom i enkelte miljøer, sier en mor. Enkelte steder brukes det mer tid på hasj enn lekser. Enkelte ungdom får ikke hjelp til sine helseplager. Unge mennesker har ikke verktøyene som skal til for å håndtere massene av arge, fatale og bedrøvelige følelser. Da blir blant annet rus løsningen.

Det er som en naturlov. Det sitter i ryggmargen, eller snarere i amygdala, varslingssentralen, hos enkelte ungdom. Den sviktede part. Alltid frempå i skoene. Sikkert litt redde. Bekymra. De har sikkert de samme drømmene om et godt liv som de fleste andre. Men deres rike består ikke av noen form for trygghet. Disse ungdommene trenger at samfunnet tydelig tar grep.

Hvis en inderlig endring ikke kommer, vil ungdommene stadig holdes tilbake i sin sfære fylt med kriminalitet, og i denne sfæren lyser rødlampa hver dag. Ungdom trenger omgående endring. Ikke om 1 år. Ikke når politikerne har hatt møter eller laget flere rapporter. Ungdom trenger løsninger i går.

Hva politikerne har tenkt å gjøre med dette?

Akersposten kjenner til 17-åringen som er omtalt i saken, med bakgrunn i et feltarbeid over tid. Akersposten var tilstede ved fengslingsmøte lørdag ettermiddag, men kan ikke kommentere hva han er anholdt eller siktet for, av hensyn til saken og de involverte. Etter tillatelse fra guttens mor, publiserer Akersposten dette.

Hanne-Karine Sperre
journalist

LES OGSÅ: – Har ungdommen din plutselig blitt en skap-plyndrer og et stadig fysen på noe godt?