12. mars i fjor innførte regjeringen de mest inngripende restriksjoner i fredstid. Tiltakene hadde store konsekvenser for den personlige friheten. Hverdagslivet ble snudd opp ned. Samfunnet kunne ikke lenger fungere slik vi var vant til.

I løpet av dette året har vi virkelig fått oppleve betydningen av å få ut informasjon til befolkningen. Det måtte skje raskt og effektivt. TV og radio får ut regjeringens budskap i det øyeblikket det skjer, men nettaviser og papirutgaver har absolutt sin ubestridte misjon.

Medier har, i tillegg til å være formidlere av nyheter, også en samfunnsverdi som går ut over enkeltinnholdet. Mediene har funksjon som en demokratiske arena for meningsutveksling og som kontrollorgan for maktutøvere. Det er viktige i et år hvor maktforholdene har hatt et annet tyngdepunkt enn det tradisjonelle. Mange – både samfunnsaktører og innbyggere – har deltatt med informasjon og synspunkter og – ikke minst – delt meninger om hvordan denne pandemien bør håndteres.

Oslo har vært igjennom et år med strenge tiltak. Både myndighetene og innbyggerne så fram til lysere tider – også når det gjaldt å bære tyngden av tiltakene på skuldrene. Den børen begynner å bli tung.

Når en håper og forestiller seg at målstreken ikke er langt unna, stiger forhåpningene og en får noen ekstra krefter. Vi var på vei til å tro at samfunnet kunne åpnes forsiktig igjen. Det kom signaler om det. Et håp skulle tennes. Befolkningen fikk vite at de med makt og myndighetene så for seg en langsom åpning – så langsomt at det ville ta mesteparten av 2021.

Påsken i fjor var det hytteforbud. Da årets vinterferie sto for døren, lot myndighetene oss reise på hytta med mange restriksjoner i ryggsekken. Så mange at det ikke var plass til alle smitteverntiltakene? Eller hadde hjernene våre også tatt ferie – lagt lokk over det å holde avstand, vaske hender og alt det andre – for noen dager.

Sjokkbeskjeder kom både herfra og derfra. Smitten var på vei oppover – ikke minst i hovedstaden. Denne gangen er det den mer smittsomme varianten som beveger seg fra den ene til den andre. Det skal ikke så mange mennesker til som lever etter regelen: «Det er ikke lenger så farlig» – før herr og fru Korona og alle deres muterte utgaver kan gasse seg. Nærkontaktene økes og avstanden minskes - og de kan fritt spre seg. Og de benytter sjansen. Virkeligheten er så brutal at hvis en er blitt smittet, har en vært for nære noen eller noe.

Det vanskeligste av alt er dette med aerosoler. Det er ørsmå partikler. Når vi snakker, spyr vi ut både ord og aerosoler. Disse dråpene er mindre enn 10 nanometer og kan ha med seg virus. De større dråpene faller relativt fort til jorden. Men disse aerosolene blir hengene i luften i lengre tid. Derfor er munnbind så viktig.

Situasjonen ble i forrige måned så alvorlig at Folkehelseinstituttet la fram en ny - men meget forsiktig - vaksinestrategi 2. mars. Strategien har vært å fordele vaksinedoser på de ulike kommunene basert på folketall. Det kan ikke lenger være det eneste kriteriet. Smittetrykk må også tas med i beregningen.

I slutten av februar viste tallene at Rogaland og Oslo har færrest vaksinerte per innbygger. Rogaland har 4,7 prosent førstegangsvaksinerte og 2,3 prosent andregangsvaksinerte. Tallene for hovedstaden er 5,3 prosent og 3 prosent.

De som ikke bor i Oslo, er redd for at vaksiner skal fratas dem av hovedstadens befolkning. Når vi ser på smittetrykket i fylkene, så ligger alle de andre fylkene utenom Oslo, under det som er smittetrykket i Bydel Ullern - som har hovedstadens laveste smittetrykk.

Fordeling av vaksiner er ett av temaene som har vært diskutert både bak lukkede dører og i all offentlighet. Mediene har et selvstendig ansvar i å få ulike synspunkter fram i lyset og mediene skal sikre at innbyggerne skal ha en sjanse til å holde seg informert. Det er medias samfunnsoppdrag.

Bjørg Duve
journalist