Til daglig lever vi mer eller mindre bra med det myndighetene kaller underliggende sykdommer. Jeg er glad for at regjeringen ikke har gått inn for en strategi, der en bare sier at korona-viruset kan komme til oss over 70 år – fordi da hadde dødstallene i Norge sett helt annerledes ut.

Nå er samfunnet i ferd med å åpne opp så nå må myndighetene se til en helt annen risikogruppe – nemlig til de som ikke tar smitteverntiltakene så høytidelig. De som ikke holder avstand, de som ikke bryr seg om de ferdes tett blant andre mennesker i store grupper samt de som går ut selv om de er litt syke.

I en notis i Aftenposten 11. mai står det at sørkoreanske myndigheter – som hadde begynt å lempe på restriksjoner – måtte stenge 2100 barer, nattklubber og diskoteker igjen i hovedstaden Seoul. Det var en økning av nysmittede. Mange av de smittede kunne spores tilbake til en ung mann som besøkte fem klubber forrige helg. Rundt 7200 som var innom klubbene, blir nå bedt om å teste seg. Foreløpig har over 100 testet positivt, knyttet til denne mannen.

Det skulle ikke mer til enn at én mann hadde seg en tur på byen og gikk fra bar til bar.

Det er de som ikke bryr seg, som er den nye risikogruppen. Kanskje reddes vi her hjemme på berget av at utetemperaturen ikke innbyr til lettlivethet, uteliv og utepils? I alle fall ikke i de første dagene.

Unødvendige fritidsreiser er et uttrykk myndighetene har brukt flittig – særlig i tiden før påske. Vi ble oppfordret om til ikke å foreta unødvendige fritidsreiser – men hva betyr nå det? Hva ligger i ordet unødvendig? Det var det opp til hver og en å definere.

Fordi påsken sto for dør, henstilte myndighetene befolkningen om å bli hjemme for ikke å spre smitten. En skulle avstå fra unødvendige fritidsreiser – som til hytta – fordi helsevesenet ikke hadde bærekraft til det.

Det gikk opp for myndighetene at en slik henstilling ikke bet på egenrådige nordmenn. Det måtte sterkere lut til – og hytteforbud ble innført. Men nå skal samfunnet gradvis åpnes opp, og myndighetene er nødt til å stole på at smitteverns-dugnaden går over i en ny form – nemlig at den nye smitte-atferden vår er blitt innarbeidet som normalatferd.

Dugnad er et hedersord, og det brukes i ett sett under denne pandemien. Vi blir hele tiden fortalt at vi er med i en felles dugnad. Vi har her å gjøre med et hedersord fordi det er snakk om at vi stiller opp og deltar i ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet. Vi har en god dugnadskultur her i landet fordi de som deltar profiterer av felles innsats.

Hver og en av oss er med på å gjøre en innsats – enten vi holder oss hjemme, står i frontlinjen i koronakrigen eller er i fremste rekke når skoler, barnehager, arbeidsplasser og fritidsaktiviteter er i gang igjen.

Det gjøres dugnadsarbeid for milliarder i dette landet – hvert år. Lenge før korona gjorde sin entré. Dette er et norsk honnørord i særklasse. Våren 2004 ble dugnad stemt fram til førsteplass som vårt nasjonalord.

Men alt ekstraarbeid i disse korona-tider kan ikke være dugnad – i alle fall ikke når det er pålagt. Da går det over til å bli misbruk av hedersordet.

Redningspakke er et annet ord som er brukt i disse helt ekstraordinære tider. I NRK-programmet «Debatten» 28. april, kom det fram at alle disse ulike økonomiske tiltakene Regjeringen har lagt fram, kanskje ikke treffer så godt. Vi ser at det gjøres endringer for å treffe bedre.

Økonomiske tiltak for å hjelpe i denne helt ekstraordinære situasjonen, takker alle selvsagt ja til – men det ble i debatten gitt uttrykk for at ordet redning ikke burde kobles til pakke i denne sammenheng. Ved å bruke ordet redningspakke kan det gi noen feilaktige assosiasjoner. Pengene kommer så absolutt til nytte, men de redder ikke. Det ble sagt at innpakningspapiret – ordet redningspakke – ikke sto i stil med innholdet.

Helter er blant de ordene vi liker å bruke. Svært mange av oss er rause med ordet – som oftest i forbindelse med idrett. Under denne pandemien ser vi hvor vi virkelig finner heltene. Det er alle dem som holder samfunnsmaskinerier i gang. Det er for eksempel dem som er frontkjemperne innen helsevesenet, dem vi møter ved kassaapparatene i butikkene, dem som frakter oss fra ett sted til et annet samt dem som sørger for at alt søppelet vårt blir hentet og at kloakken ikke stoppes til. Heltene er dem som møter på jobb – og møter viruset på deres banehalvdel.

Lønnsoppgjøret er utsatt i disse koronatider. Kanskje burde det kommende oppgjøret avspeile hvem som er de virkelige heltene våre – nemlig alle dem som arbeider i de ulike smitteområdene. Er det disse gruppene som bør utgjøre frontfagene – og som det først skal forhandles om?

Bjørg Duve
journalist

Følg Akersposten på Facebook