Akersposten har i to tidligere artikler skrevet om den eldre Oslo-kvinnen, som i følge familiemedlemmer og flere involverte instanser er kuet til taushet. For å ivareta personvern og av hensynet til impliserte parter, er alle anonymisert. Red.

OSLO: Vold mot eldre mennesker er et alvorlig problem. Det er assosiert med økt risiko for sykelighet og dødelighet, og med en økende andel eldre vil fagpersoner vil møte en økende andel voldsofre i fremtiden.

Vi kaller henne «Sonja». Kvinnen i 70-årene er enke, og huset hun bor i, ligger tett på naboer i en stille gate vest i byen Hun har sterk angst, og i perioder er hun svært depressiv.

Den angsten som hjelper oss mennesker å overleve, både som art og som individ, har for kvinnen blitt en langvarig lidelse. Et urolig liv fører henne inn i selvmordsforsøk, sist ved å forsøke å drukne seg selv. For å dempe på disse følelsene får hun medisiner foreskrevet av fastlegen. Medisinen har en dempende effekt og virker beroligende, den er gitt kvinnen i det medisinske formål å behandle hennes angstlidelse.

– Men kvinnen kjenner aldri et trygt liv, sier et familiemedlem. For angsten er bare et symptom på et enda større lidelse ingen medisiner vil kunne fjerne. Dagene hennes er preget av frykten for og angsten, frykten for høyere puls, hjertebank, anspenthet, skjelving, svette og rask pust. Og frykten for hva dagen vil inneholde.

Jevnlig innom på raid

Sonja har en datter i femtiårene og et barnebarn i trettiårene. Begge har i løpet av vinteren tatt bopel i Sonjas leilighet. Begge er rusmisbrukere. Begge to strever med psykiske problemer. Begge er tidligere straffedømte. Før de flyttet inn, har de sporadisk kommet innom og blitt i dager eller uker. De har ruset seg. Sovet. Spist. Men de har også truet. Ropt. Stjålet.

Uvedkommende har stoppet innom for å ta del i laget. De har stjålet mer. Verdisaker og arv er raidet, sammen med medisinskap og matlager. Ekkoet av høylytte stemmer har boret seg inn til margen til kvinnen i 70-årene, før alle har forsvunnet ut i natten. Når de dukker opp igjen, vet hun aldri.

Sonja er både redd for livet og helsen til datteren og barnebarnet, hvem de omgås og hva de omgås. Hun fører en håpløs kamp inni seg, og hun er usikker på sannheten. Men hun er også bare redd. Hun vet at dette ikke er bra, men klarer ikke skille og dette leder til mye lidelse og fornedrelse i hennes eget liv. Sonja isoleres mer og mer fra omverdenen, hun har også skjøvet bort øvrig familie. Da slipper hun bryet og andres meninger.

Barnebarnet i trettiårene, som skulle fylt dagene med glede, moro, samhold og fine samtaler, er erstattet med noe uforutsigbart. Han fant sin plass blant byens både spede og erfarne rusbrukere, etter flere år i barnevernets omsorg. Her hadde også hans mor søkt tilflukt, og her finner de felles tilhørighet, aksept og utløp for alle sine spenningsbehov.

Fra mor og sønn var i tenårene, har de røyket hasj hver dag. I dag er det amfetamin, heroin, kokain og benzodiasepiner. Det har vært inn og ut av fengsel alt ettersom de blir tatt for vinning eller vold.

Men datteren og barnebarnet er ikke bare til skam og bry, slik Sonja ser det. De er ikke bare skremmende i sin fremferd. De er varme og hjelpsomme. De tar med seg Sonja på shopping. På kafé. På biltur. De steller for henne. Støtter henne og gir henne medisiner. Deretter tar de bankkortet til Sonja igjen. Kontoen tømmes. Brekk i nabolaget gir uttelling i form av gassgriller, lysekroner og julepynt. Videre finansierer det rusmidler.

Sonjas Sobril går under kategorien benzodiazepiner, som er det nest mest beslaglagte narkotiske stoffet, etter hasj, ifølge Kripos. Benzodiazepiner er narkotikalistet. Har man ikke resept, regnes medikamentene som ulovlig narkotika. Pillene brukes illegalt, både for å forsterke effekten av andre dempende rusmidler og for å dempe bivirkninger av andre rusmidler som for eksempel amfetamin og alkohol. De brukes sjelden som stimulerende i seg selv, men kan ha den virkningen ved store doser.

Det er kjent at Sonjas foreskrevne beroligende medisiner omsettes i det åpne rusmiljøet. I tillegg bekrefter kilder at kvinnen får Rivotril og Valium av sin datter. Sistnevnte er ikke medisiner foreskrevet av hennes fastlege.

Sonja gir uttrykk for at misbruket til datteren og barnebarnet ikke skyldes narkotika, men behandling for alvorlig sykdom. Datteren hevder at sønnen er alvorlig syk og trenger medisiner. Sonja avviser enhver antydning om at dette er narkotikamisbruk, og i samtaler med politiet kommer hun med mange forklaringer uten å klart skille manipulasjon fra fakta.

LES OGSÅ:

Må hjelpeløs se å at farmoren blir terrorisert, truet og ranet gang på gang

– Jeg ser min mor gå til grunne, men har ingen innflytelse

– Samfunnet har ikke strukket til

– Det må kunne gå an å be om hjelp uten at man straffes, sier Arild Knutsen, lederen i Foreningen Human Narkotikapolitikk. Han har selv vært tung, injiserende stoffbruker. Han mener at det heldigvis kun er et lite utvalg stoffbrukere som går til disse ytterpunktene, der de påfører familiemedlemmer slike lidelser som i denne.

Han vet at mange ikke kommer til hjelp før det har gått for lang tid, og mener dette henger sammen med straff, tvang og stigma, som øker terskelen for å innrømme problemer, både overfor seg selv og andre. Det samme gjelder for de pårørende og deres utfordringer.

– I denne saken er det åpenbart at velferdssamfunnet ikke har strukket til, og kvinnen er dessverre i godt selskap med mange andre pårørende, sier Knutsen.

Arild Knutsen Foto: Privat

– Når det er sagt, er det viktig å påpeke at det er ikke greit at noen utsetter familien sin for redusert livskvalitet.

– Jeg opplever at politikken vi har, fører til tankesett som gjør at generelle utfordringer lett overskygges. Vi er så opphengt i at rus er ulovlig. Avhengighet misforstås som en svakhet og tolkes som et misbruk. Det kan medføre at det er krevende selv for pårørende å åpne opp, fordi det er så skamfullt.

Knutsen mener at det er viktig at kvinnen får hjelp fra steder hvor pårørende møter støtte, og at hun får mulighet til å være en del av et fellesskap. Et fellesskap kan bidra til normalisering av reaksjonsmønstre og bidra til ryggdekning for de valg man tar.

– Det siste en rusavhengig trenger, er at man ser gjennom fingrene på uartig adferd og snarere fokuserer på selve rusmiddelbruken. Man skal finne seg i nøyaktig like lite og forvente den samme grad av forståelse av mennesker med rusavhengighet, som av hvilke som helst andre. Det handler om gjensidig respekt, påpeker Knutsen.

– Bør få medisinbistand

Han mener at ansvaret i stor grad hviler på fastlegen, som burde sørge for at hjelpen til kvinnen blir treffsikker. Medisiner tiltenkt henne kan hjemmetjenesten sørge for, det samme gjelder NAV og sosialtjenesten, som kan se til at midler og regninger håndteres på en forsvarlig måte.

– Jeg ser det som uforsvarlig å bare skrive ut en resept til en eldre kvinne som får hjelp av sin rusavhengige datter til å hente medisinene ut. Hun bør få bistand til administreringen av dem, og mye kommer godt ut av hjemmebesøk, legger han til.

– Tanken bak ambulante team er å spare pasienten for belastninger, samt støtte pasientens håndtering av utfordringer i dagliglivet. Dette er en type problematikk som endelig må tas på alvor. Det er vanskelig å forklare sine hjemlige forhold, samt få utenforstående til å sette seg inn i det. Ved hjemmebesøk etableres reell forståelse for hjemmeforholdene og dermed blir tjenestetilbudet relevant.

Grunnlaget for kvinnens valg i livet blir vanskelig å sette seg inn i, når man ikke er hjemme hos folk. Det er i hjemmet hennes problemet eksisterer, ikke på et legekontor.

Følg Akersposten på Facebook

Opprettholde selvrespekt

Fem av de viktigste mestringsstrategier som ble identifisert i en studie, er knyttet til rollen som foreldre. En annen fremtredende strategi var holdningen til å bli offer. Ytterligere strategier ble assosiert med håp om et bedre forhold til barna i fremtiden, mens andre følte at de hadde gjort det beste de kunne, eller at deres barn ikke lenger var deres ansvar.

Resultatene av studiene diskuteres i lys av teoretiske perspektiver relatert til resiliens.

Astrid Sandmoe har doktorgrad i vold i nære relasjoner hos eldre, og er svært opptatt av at temaet får mer oppmerksomhet. Forskeren ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) mener at det er behov for verktøy som kan bidra til at vold og overgrep mot eldre oppdages.

Barns misbruk av sine foreldre representerer en stor belastning for den det gjelder. I et studie hvor målet var å få kunnskap om strategiene eldre misbrukte mennesker brukte for å takle hverdagen, finner man et mønster av respons på stressorer (krevende fysiologiske og psykologiske påvirkninger) knyttet til overgrep som er synlig når det gjelder mestringsstil.

– Funnene fra denne studien indikerer at ofre for overgrep bruker et bredt spekter av mestringsstrategier for å håndtere hverdagen, og at noen av strategiene som brukes er sterkt knyttet til et behov for å opprettholde deres selvrespekt som foreldre.

I en gruppe med 30 voldsutsatte eldre, var halvparten utsatt for vold fra voksne barn. Det var ulike type overgrep, og Sandmoe ble veldig interessert i disse foreldrene, og hvordan de klarte å leve i denne situasjonen.

Nå som store deler av samfunnet har vært stengt ned, og derav lavterskeltilbud til rusbrukere, og arenaer for de kan få finansiert sitt rusbruk, mister de oppholdssteder. De fleste drar hjem til eldre foreldre, og mange overgrep er økonomisk motivert.

– Noen mestringsstrategier går igjen. De eldre opplever at det er barnet som er offeret, selv om de plir utsatt for press og trakassering, opplyser Sandmoe og fortsetter.

– De identifiserer seg ikke med offerrollen, og søker mer hjelp for andre og ikke seg selv. Men de håper like fullt, hele tiden, at ting skal bedre seg.

Å bli misbrukt av sitt eget barn er en alvorlig livserfaring, som utfordrer de eldre sine verdier knyttet til kjernefamilien, og deres egen selvtillit relatert til oppdragelse av barna. De kan få en følelse av tap av kontroll som familiens overhode.

I vårt samfunn, som ideelt sett skal bestå av selvstendige og velgende individer, er offerrollen en av de skammeligste. Skammen er noe utenfor individet. En egenskap ved den enkelte som ikke tar ansvar og velger seg bort fra den uønskede offerposisjonen. Offeret blir gjort medansvarlig for og medskyldig i at fysisk, psykisk og sosial vold oppstår og får fortsette.

Astrid Sandmoe (t.v) og Helene Flood Aakvaag hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Skjuler skammen

– Folk skjuler det de skammer seg over, sier kollega Helene Flood Aakvaag ved NKVTS.

Alle former for overgrep henger sammen med skam. Følelsen er helt naturlig, og er knyttet til hvordan vi tror at det vi skammer over blir opplevd av andre, og hva de vil synes om oss hvis de får vite om det. Skammen kan altså speile fordommer hos dem vi har rundt oss.

– Det sier noe om et behov for å endre hvordan vi snakker om temaet. Skam er en følelse som handler om noe ved meg og noe som er mindre attraktivt. Men man kan i stedet se på skammen som et forsøk på mestring, på å beskytte seg selv mot nedvurdering, sier Aakvaag.

På spørsmål om hvorfor mange voldsofre ikke anmelder, svarer Aakvaag at dette er veldig komplekst. Mye kan handle om et emosjonelt bånd, kanskje man også er økonomisk avhengig.

– Er man brutt ned over tid, kan man miste troen på å klare seg alene. Noen utvikler psykiske helseplager som angst og depresjon. Det er mange ting som spiller sammen, sier forskeren.

– Vi vet at mange voldsutsatte kjenner på skam, det er en helt vanlig konsekvens. Skam kan gjøre at mange lar være å fortelle om vold og overgrep. Da forblir volden ofte skjult, og det skambelagte og vonde vokser.

En viktig buffer er å ha folk rundt seg som er støttende.

LES OGSÅ:

Må hjelpeløs se å at farmoren blir terrorisert, truet og ranet gang på gang

– Jeg ser min mor gå til grunne, men har ingen innflytelse

Følg Akersposten på Facebook