«De små firkantene som byråkratene ser på kartene sine, er faktisk noens hjem»

Refleksjoner om et møte med en etat og en kommune:

Da jeg var liten, sa min mor til meg at livets gyldne leveregel er å være mot andre slik du vil at andre skal være mot deg.

I forbindelse med den nye vannforsyningen til Oslo, er det foreslått å ta ut enorme mengder steinmasser med lastebil midt i et bolig- og friområde på Makrellbekken i inntil ni år. Ringvirkningene for naboene vil være dramatiske, både med hensyn til støv, støy, trafikk mv. Dette vet vi med sikkerhet, for Statnett har nå holdt på med tilsvarende arbeider i det samme området i tre år. De arbeidene har resultert i at familier har måttet avlive kjæledyrene sine på grunn av støyplager, familier som knapt har sovet på tre år, familier som ikke har kunnet bo i hjemmene sine i månedsvis av gangen mv. Og nå er det altså snakk om at Oslo kommune v/ vann- og avløpsetaten vil forlenge dette marerittet for de samme beboerne, og skape nye mareritt for ytterligere mange titalls husstander, i ytterligere ni år.

Makrellbekken interesseforening er en ideell interesseforening som representerer beboerne ved Makrellbekkdalen, herunder hele boligområdet Sørbyhaugen. I går (12.08) var interesseforeningen i møte med vann- og avløpsetaten, hvor vi prøvde å få formidlet våre bekymringer med planene. I møtet med byråkratene prøvde vi å få formidlet at denne utbyggingen og planene de utarbeider bak skrivebordene sine, faktisk dreier seg om mennesker, liv, hjem, familier og barn, og ikke bare grafer, tabeller og streker på et kart. De små firkantene som byråkratene ser på kartene sine, er faktisk noens hjem, hvor det bor mennesker med følelser, sorger og bekymringer, og hvor barn, syke og eldre lever livene sine. Vi prøvde å få formidlet at det er forskjell på det å kunne eksistere i en bolig, og det å kunne leve i boligen.

Møtet etterlot oss med en klar følelse av at menneskelighet og medmenneskelighet er noe vann- og avløpsetaten og Oslo kommune ikke har.

For at byråkratene skulle forstå hva skrivebordsplanene deres faktisk innebærer for oss mennesker i den virkelige verden, tilbød vi dem å komme på overnattingsbesøk hos oss ved Makrellbekkdalen, slik at de selv kunne få kjenne på kroppen hva det innebærer å ha et svært anleggsarbeid tett inntil husveggen (Statnetts arbeider). Vi tilbød dem også å frafalle alle våre innsigelser mot planene deres dersom de aksepterte at vi kunne plassere høyttalere utenfor boligene deres, som skapte like mye støy og vibrasjoner over et like langt tidsrom, som planene deres ville medføre for oss. Overraskende nok ønsket de verken å komme på overnatting eller å få en massiv støykilde utenfor sine hjem.

Vi i Makrellbekken interesseforening godtar selvsagt at Oslo har behov for en ny vannforsyning. Og vi forstår at noen må ta en belastning på samfunnets vegne for å få dette til (det må skytes inn at beboerne ved Makrellbekkdalen allerede har tatt en unormalt stor belastning på samfunnets vegne i åtte år, først ved utbygging og drift av gjenbruksstasjonen på Smestad, deretter ved Statnetts utbygging). Men det å leve i et samfunn, innebærer også at vi alle sammen er i samme båt. Og er det ikke da urovekkende at saksbehandlerne ikke vil utsette seg selv for støyplagene de vil utsette oss for i ni år, kun i én eneste natt? Sier ikke det egentlig mye om hva slags mareritt de forstår at de er i ferd med å påføre oss?

Og da er vi tilbake ved min mors leveregel: For hvis du ikke kan tåle det for deg selv og ditt hjem, kan du heller ikke utsette andre eller andres hjem for det samme. Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg.

Harald Anderssen
Makrellbekken interesseforening

LES OGSÅ: "Rasering av et helt bomiljø"