1897

30. november i 1897 dør Carl Richard Unger. Han var filolog og professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han sto bak utgaver av kongesagaene og en rekke andre norrøne verker.

Unger var medredaktør av kildeskriftutgivelsen Diplomatarium Norvegicum. Unger var fra 1853 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Videnskabs-Selskabet i Christiania - nå Det Norske Videnskaps-Akademi - fra stiftelsen 1857, samt en rekke utenlandske faglige sammenslutninger.

I 1861 grunnla han sammen med Keyser, Munch, Sophus Bugge, Oluf Rygh, Siegwart Petersen og Nicolay Nicolaysen Det norske Oldskriftsselskab - oppløst 1900 - som blant annet stod for mange av hans utgivelser.

I 1881 stod han bak stiftelsen av «Forening for norske dialekter og folketraditioner» (1881), sammen med Peter Christen Asbjørnsen, Ivar Aasen, Sophus Bugge, Johan Fritzner, Moltke Moe, Johan Storm og Hans Ross.

Han var æresdoktor ved Lunds Universitet, og i 1864 han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, kommandør av 2. klasse 1891 og kommandør av 1. klasse 1897.

Ungers gate på Ila ble navnsatt i 1901 og er oppkalt etter ham.

1943

30. november i 1943 arresteres 1200 studenter i Oslo. Universitetet i Oslo stenges.

Tysklandsstudentene var rundt 650 mannlige studenter ved Universitetet i Oslo som satt i tyske fangeleire fra desember 1943 til frigjøringen i mai 1945.

Den første konfrontasjonen mellom universitetet og tyskerne oppsto den 17. mai 1940 da noen ungdommer demonstrerte utenfor et kinolokale hvor tyskerne hadde vist filmavis fra felttoget.

Den 24. september 1940 fant det såkalte «Aulakjellerslaget» sted i Universitetets aula i Oslo. Som følge av uroligheter høsten 1943 ble 60 studenter og ti lærere arrestert og satt inn på Bredtvet og Grini fangeleir. Dette var over to år etter at okkupasjonsmakten hadde erstattet rektor Didrik Arup Seip med Adolf Hoel og sendt Seip til Sachsenhausen.

28. november sto Aulaen i brann. 30. november 1943 ble universitetet stengt, og den tyske okkupasjonsmakten arresterte rundt 1200 mannlige studenter og 30 lærere. De fleste ble sendt til Stavern for internering. Av disse ble rundt 300 så sendt umiddelbart med slaveskipet DS «Donau» via Stettin til Alsace og Sennheim der de ble sivil-internert og måtte gjennomgå en opplæring til Waffen-SS. Resten - rundt 350 - ble sendt videre til konsentrasjonsleiren Buchenwald for opplæring i nazisme.

Disse ble også forholdsvis pent behandlet. Likevel omkom 17 i Buchenwald av sykdom under oppholdet. I 1992 reiste 40 for å minnes og legge ned krans.

1980

30. november i 1980 dør Ingrid Bjerkås - første kvinnelige prest i Den norske kirke.

Bjerkås ble cand.theol. ved Universitetet i Oslo i 1958 - 57 år gammel. Hun tok praktisk-teologisk eksamen 1960 og ble ordinert av Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 19. mars 1961. Bjerkås virket som sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms fra 1961 til 1965.

Både ordinasjonen og utnevnelsen til prest førte til at Bjerkås ble midtpunkt i en omfattende og opphetet debatt om kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Hun ble møtt av kritikk fra motstandere av kvinnelig prestetjeneste.

Mange forkjempere for kvinnelig prestetjeneste ønsket helst at den første kvinnen som ble ordinert, hadde vært en annen en Bjerkås - og ga henne derfor lite støtte. På den andre side fikk hun også folkelig støtte både på Senja og i resten av landet - samt støtte fra kvinnesaksforkjempere. Striden rundt Bjerkås' prestegjerning pågikk uten at hun selv deltok i den i offentligheten i særlig grad.

Under andre verdenskrig ble Bjerkås arrestert for motstandsvirksomhet. Denne bestod primært i at hun skrev brev til de ledende nazistene i Norge - blant dem Vidkun Quisling - noe som førte til at Quislings huslege Hans Eng ga henne den berømte diagnosen «jøssingismus anglemanicus paranoidformis».

Hun forsøkte også å avbryte en tale Josef Terboven - tysk rikskommissar i Norge – en tale han holdt på Slottsplassen i Oslo. På grunn av sin virksomhet ble hun arrestert i desember 1943 og satt deretter i fangenskap til like før krigen var over. Mesteparten av tiden satt hun på Grini fangeleir.

Bjerkås forklarte senere at det hun gjorde under krigen, ble en viktig motivasjon for henne i prosessen som førte fram til at hun ble prest.

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon