ANNONSE
Annonse
Akersposten

Dagen i dag, 7. juni

7. juni 1945 på Karl Johan. Folket feirer at kongefamilien vender hjem etter krigen. Foto: Ukjent, Oslo Byarkiv

Bjørg gir deg "Dagen i dag"!

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse

1905

7. juni i 1905 erklærer Stortinget at Unionen mellom Norge og Sverige er oppløst som følge av at kong Oscar II erklærte seg ute av stand til å danne regjering. Ifølge grunnloven er en ikke konge her i landet, hvis en ikke også har en regjering. Regjeringen hadde gått av og kongen klarte ikke å stable en ny regjering på bena. Dermed opphørte kongen å fungere som norsk konge - og dermed var det slutt på unionen.

Unionsoppløsningen regnes fra november 1904 til 26. oktober 1905. 7. juni 1905 blir unionen ensidig oppløst fra Norge sin side. Først 26. oktober samme år, var oppløsningen formelt oppløst.

Unionsoppløsningen kom blant annet som en følge av en prosess hvor økende nasjonalisme og økonomiske ulikheter fremprovoserte unionsskepsis fra norsk side. Konsulatsaken sto sentralt i denne striden - Norge ville ha egne konsulater. Flere svensker så med bekymring på smitteeffekten. Det radikale Norges innføring av allmenn stemmerett, rent flagg, parlamentarisme og begrenset kongemakt, kunne bli krav også i Sverige.

Bakgrunnen til unionsoppløsningen ligger i 1814, da Norge ble overgitt fra Danmark-Norge til fordel for en personalunion - eller formell union - med Sverige. Norge gikk fra å være et dansk landskap - sml. fylke - til å bli et eget rike med egne institusjoner.

Takket være unionskongen Karl Johan, kunne landet i stor grad ivareta sine grunnlovsbestemte rettigheter. Unionen besto formelt av at den norske og den svenske kongen var samme person og norsk utenriks- og handelspolitikk var underlagt det svenske utenriksdepartementet.

Forsvaret var også ment å være samlet, men de to rikers militære styrker samarbeidet bare i liten grad. Det relativt løse unionsbåndet var i begynnelsen uproblematisk, men etter hvert ble en rekke symbolsaker viktige for nordmennene. Blant disse var ønsket om å fjerne den lite brukte stattholdertittelen og ønsket om et rent norsk flagg. I tillegg fikk politiske saker som parlamentarismen og konsulatsaken større betydning - den sistnevnte ble avgjørende for unionsbruddet.

1945

7. juni i 1945 kommer kong Haakon VII, kronprinsesse Märtha og de tre barna tilbake til Oslo fra sitt eksil i London og USA under den andre verdenskrig.

Da Tyskland invaderte Norge i 1940, avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Kongen gråt da han 10. april sa til regjeringen at dersom den ønsket å akseptere tyskernes krav, ville han abdisere. Regjeringen Nygaardsvold hadde dagen i forveien sagt nei, og hadde ingen problemer med å stå sammen med Kongen.

Den 27. juni 1940 krevde Stortinget Kong Haakons avgang - et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at "det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon."

Regjeringen forlot Norge - sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940 - få dager før de norske styrkene kapitulerte. Det skjedde 10. juni. Kongen og kronprinsen oppholdt seg i London under annen verdenskrig.

Kronprinsparet knyttet en rekke kontakter med utlandet, særlig under annen verdenskrig, da kronprinsesse Märtha og barna holdt til i Washington i USA, mens kronprins Olav var i London. I denne tiden etablerte kronprinsesse Märtha et godt forhold til det amerikanske presidentparet - Franklin D. Roosevelt og kona Eleanor - samtidig som hun bidro til et bedre forhold mellom utvandrede nordmenn og Norge.

Da hele kongefamilien kom hjem til Norge 7. juni 1945, stod oppgavene i kø. Kronprinsesse Märtha tok alt like alvorlig og med like godt humør. På samme tid ble hun rammet av en rekke sykdommer, og med årene ble hun svært svekket. Hun fikk kreft og - i en alder av 53 år - sovnet hun stille inn på Rikshospitalet med sine nærmeste rundt seg 5. april 1954.

1948

7. juni i 1948 mottar kong Haakon VII kongeskipet "Norge" som gave av folket. Skipet er Kongens eiendom, men blir drevet av mannskap fra Sjøforsvaret. Skipet blir primært benyttet i sommerhalvåret.

Da den danske prins Carl forhandlet med norske diplomater om å la seg krone som norsk konge, ble han lovet "en yacht utrustet til bruk når han måtte ønske". Problemet var, at den norske stats økonomi ikke tillot det etter unionsoppløsningen. Spørsmålet dukket opp igjen etter kongens eksil under den annen verdenskrig. Det ble startet en innsamling til en folkegave.

I juli 1947 ble den britiske motoryachten "Philante" kjøpt for 1,5 millioner kroner. I forbindelse med innkjøpet ble det bygget en egen dokk på Karljohansvern i Horten - spesielt tilpasset Kongeskipet.

Skipet var bygget av Thomas Sopwith - en av Storbritannias fremste flykonstruktører - og ble sjøsatt i 1937 som "Philante". Det ble av Sopwith brukt som moderfartøy for seilbåter under hans forsøk på å vinne America's Cup. Da krigen brøt ut ble fartøyet rekvirert av myndighetene og seilte som eskortefartøy for den britiske marine.

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon