ANNONSE
Annonse
Akersposten

Dagen i dag, 3. oktober

3. oktober i 1990 opphører Den tyske demokratiske republikk å eksistere. Her fra Berlin. Foto: Bjørg Duve

Bjørg gir deg "Dagen i dag"!

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse

1226

3. oktober i 1226 dør Frans av Assisi, Den hellige Frans - egentlig Giovanni Francesco di Bernardone. Han er kjent som grunnlegger av fransiskanerordenen.

Hans ettermæle er ut over dette todelt: dels huskes han som ekstatisk mystiker - som var den første kjente helgen som mottok stigmata; dels huskes han som de fattiges og sykes venn - og som en forkjemper for et konsekvent fattigdomsideal for sin orden.

Hans eget forfatterskap er beskjedent, og består i hovedsak av forordninger for ordenslivet. Den mest kjente teksten er Solsangen - Canticum fratris solis - som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224. Denne er regnet som det første betydningsfulle dikt på italiensk.

Diktet ble senere endret til en salme - i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alt som finnes.

Hans minnedag feires den 4. oktober og er markert med et halvkors på primstaven.

Han ble erklært helgen 1228.

1889

3. oktober i 1889 blir Carl von Ossietzky født. Han varen radikal tysk pasifist - dømt for landssvik og spionasje i 1931 og mottager av Nobels fredspris i 1936 - for året 1935.

Ossietzky ble også tiltalt for å ha skrevet at "soldater er mordere". Tiltalen lød på nedsettende omtale av det tyske forsvaret - men på dette punktet ble han frikjent.

På grunn av et juleamnesti ble Ossietzky løslatt fra fengsel den 22. desember 1932 etter å ha sonet 227 dager. Han hadde da tatt av ti kilo, og hans venner oppfordret ham til å flykte fra Tyskland.

Natten til 28. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin mens Ossietzky spiste kvelds hos noen venner. De ville at han skulle bli natten over, men han gikk hjem. Morgenen etter ble han arrestert og satt i Spandau-fengselet i såkalt "beskyttende varetekt".

6. april 1933 ble han overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Fangene hadde fått forferdelig juling og ved ankomst ble de satt til å grave sine egne graver. Etter en uke fikk Ossietzky sitt første hjerteinfarkt.

I februar 1934 ble han overført til leiren Esterwegen i myrlandet nær Nederland. Her bar han stein og vaklet under vekten. Vokterne sa: "Vi burde gi deg en på kjeften, men deg snakkes det jo om."

Og folk som Albert Einstein, Thomas Mann og Willy Brandt arbeidet for å skape en opinion som kunne sette ham fri.

I 1935 ble det ikke utdelt noen fredspris, da komiteen ville tenke seg om. Men verdensopinionen arbeidet for Ossietzky. Hermann Göring fremskaffet en legeattest for Ossietzkys helse som ga all mulig grunn til bekymring.

Ossietzky ble overført til et fengselssykehus for behandling, og innkalt til samtale med Göring - som tilbød ham friheten og en livsvarig pensjon på 500 riksmark i måneden om han skrev under på at han ga avkall på fredsprisen og ikke ville ha noe med pasifismen utenfor Tyskland å gjøre.

Men Ossietzky svarte: "Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist."

Ossietzky ble berømt da han i 1936 mottok Nobels fredspris - for året 1935. I forkant trakk både utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for komitéens valg.

Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en "lovbryter" - og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon.

Aftenposten skrev: "Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon."

Norges Handels- og Sjøfartstidende var ikke snauere: "Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp."

Fredspriskomiteen valgte - etter en delt avstemning - å tildele prisen til Ossietzky. Nobelfamilien protesterte mot tildelingen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien - noe som aldri er skjedd før eller senere.

Også den tyske regjeringen reagerte skarpt, og Ossietzky fikk ikke lov å reise til Oslo for å motta prisen. Propagandaministeren Joseph Goebbels sendte ut følgende melding: "Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar." Hitler forbød deretter enhver tysk borger - for all fremtid - å motta noen av Nobels priser.

Ossietzky fikk aldri prisbeløpet på 100.000 riksmark. Pengene ble underslått av mellommenn. På sanatoriet der han var innesperret, var han blitt oppsøkt av en tidligere Wehrmacht-offiser - Kurt Wannow - som presenterte seg som advokat og fikk skaffet seg Ossietzkys fullmakt til å hente beløpet. Dette investerte Wannow i verdipapirer i Lotte Lenzes navn - en rødhåret, barnehageansatt nittenåring i Berlin - slik at Ossietzky ville få problemer med å få tak i sine egne penger.

Hans lege - Dosquette - lånte Ossietzky penger til advokater som anla sak mot Wannow og Lenze. Disse ble stilt for retten, og Ossietzky samlet nok krefter til å vitne. Det var her han kom med sin siste offentlige uttalelse: "Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig."

1990

3. oktober i 1990 opphører Den tyske demokratiske republikk å eksistere. Territoriet blir innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.

Den tyske demokratiske republikk - forkortet DDR og omtalt som Øst-Tyskland - eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk - fra 1974 definert som en "sosialistisk arbeider- og bondestat" - men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur. Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.

Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner. 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland - Vest-Tyskland - etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte.

Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ) - bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte - som en egen stat - DDR.

Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.

Mens Vest-Tyskland var et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi - og fra 1955 NATO-medlem - hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten.

DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene på sekstitallet - en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.

Landet var på starten av syttitallet verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke all opposisjon gjennom et svært omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten. For å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren - av regimet omtalt som "den anti-fascistiske beskyttelsesmur" - er best kjent.

DDRs økonomi stagnerte fra 1970-tallet, og på 1980-tallet var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-tallet. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol - Berlinmuren - falt.

Året etter ble gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere - og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Tyskland var dermed gjenforent.

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon