1030

29. juli i 1030 finner Slaget på Stiklestad sted – et av de mest berømte slagene i vårt lands historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Ett år senere ble han helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl innføringen av kristendommen i Norge.

Om lag 1028 måtte kong Olav Haraldsson - etter 13 år i Norge - gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike - Russland - og oppholdt seg der et års tid.

Da Håkon Eiriksson ladejarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige og kom fram til Verdal, nord for Nidaros.

Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden hos bøndene og ved å utrydde konkurrenter til tronen.

Lite tyder på at slaget hadde noen nevneverdig betydning for kristningen av Norge, men like fullt regnes dette som en sentral begivenhet i kristendommens historie i Norge. Kristendommen kan imidlertid ha blitt innført i lovene på Vestlandet på Mostratinget i 1024.

Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.

Kildene er samstemte om at Olav døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028. Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029. Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030. Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.

Hva som skjedde på Stiklestad, er de eldste kildene noenlunde samstemte om:

• Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne
• Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold
• Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall

Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135 - som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på 1200-tallet - og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen.

Snorre Sturlason har en oppdiktet fortelling som kort fortalt består av at om morgenen - før slaget begynte - sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden.

Snorre Sturlason skrev at han ble møtt av en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson. Han skrev også at hæren besto av mer enn 7 000 mann - omkring dobbelt så mange som det Olav hadde.

Tallet er tvilsomt - både de absolutte tall og forholdstallet. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden - utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.

Olsokdagen 29. juli har siden 1928 vært offisiell flaggdag.

Olav Haraldsson – født i 995 - var konge fra 1015 til 1028 – da han flyktet i eksil.

1841

29. juli i 1841 blir Armauer Hansen født. Det er han som først beskrev sykdommen spedalskhet – eller lepra. Ofte kalt «Hansens sykdom».

Den norske legen og patologen observerte 28. februar i 1873, for første gang leprabasillen i mikroskopet. Dette er en av de første observasjoner som knytter en bakterie til en sykdom. Dette var åtte år før Robert Koch påviste tuberkelbacillen, som årsak til tuberkulose hos mennesket.

Det var særlig gjennom epidemiologiske undersøkelser Armauer Hansen ble overbevist om at det var én årsak til spedalskhet - og som fikk ham til å lete i mikroskopet. Han kan dermed regnes som en av grunnleggerne for den moderne epidemiologi samtidig som han også hadde betydning for utviklingen av mikrobiologi som vokste fram som et eget fag på denne tiden.

På grunn av vanskene med å dyrke Mycobacterium leprae - og striden med blant andre Albert Neisser - prøvde G. H. Armauer Hansen å smitte en pasient med spedalskhet for å bevise at leprabasillen var årsak til sykdommen. Selv om forsøket ikke skadet pasienten - som alt var smittet - ble han dømt for uetisk legepraksis.

Etter hvert vant han større anerkjennelse, og beholdt stillingen som nasjonal spedalskelege. Han var ansvarlig for smittevernlover - og dermed antagelig medvirkende til en sterk nedgang i antallet spedalske i Norge.

Ved Pleiestiftelsen i Bergen er Hansens laboratorium og kontor bevart slik han forlot det.

I Addis Abeba i Etiopia ligger Armauer Hansen Research Institute (AHRI) - opprettet i 1970 og tilegnet forskning på spedalskhet.

1900

29. juli i 1900 dør Sigbjørn Obstfelder. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Den norske forfatteren debuterte i 1889 med verket Heimskringlam - en satirisk skildring av Studenterhjemmets historie, nedtegnet i sagastil med kommentarer.

Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA, gav han ut samlingen Digte i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen - blant annet «Jeg ser» - er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse. Andre dikt er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse – på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Med Digte førte Obstfelder norsk lyrikk inn på nye veier – ikke minst formelt. Verselinjene er ikke ordnet i jevne strofer med rett venstremarg. Noen strofer er lange, andre kan være på ei linje.

Verselinjene har svært varierende lengde - ett eller to ord på linja kan forekomme. Han bruker innrykk av ulik bredde - og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt. I stedet skaper han en stor klangverden av allitterasjoner, assonanser og onomatopoetikon. Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold.

Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i To novelletter fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene De røde draaber fra 1897, Esther fra 1899 og Om vaaren posthumt fra 1902, samt en rekke prosadikt.

Han skrev dessuten et dypt personlig verk, En prests dagbog, som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang

I Stavanger er det satt opp en støtte til minne om ham - laget av Gustav Vigeland og avduket i desember 1917. Videre har en plass i sentrum som inkluderer tomta til det nedrevne Obstfelderhuset, fått navnet Obstfelders plass.

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon