Akersposten Media

Akersposten

Dagen i dag, 17. august – den store bybrannen

Oslo hadde rundt 3000 innbyggere da den store bybrannen inntraff i 1624, på denne dato. Da ble det besluttet at den nye byen skulle bygges opp igjen på vestsiden av Bjørvika, der Kvadraturen ligger i dag. Her fra Kvadraturen, ved Rådhusgata og Fred. Olsens gate i 1967. Foto: Knut B. Eng

Bjørg gir deg "Dagen i dag"!

Akersposten
Akersposten Media

Publisert:

Sist oppdatert: 17.08.2020 kl 08:48

1624

17. august i 1624 finner det sted en stor bybrann i Oslo. Bybrannen var den største og mest kjente av en rekke bybranner som herjet middelalderbyen Oslo. Den brøt ut 17. august 1624 og la størstedelen av byen i aske.

Etter brannen bestemte kong Christian IV at byen skulle gjenreises i nærheten på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen som ble bygget, fikk navnet Christiania. Den bebyggelsen som dukket opp der byen tidligere hadde ligget, beholdt navnet Oslo. Området som brant, tilsvarer i stor grad Gamlebyen.

Middelalderbyene ble stadig herjet av bybranner. De tjærebredde trehusene stod tett i tett. Selv et moderne brannvesen har vanskelig nok for å stanse en fullt utviklet brann i tett trehusbebyggelse - og for middelalderens bøttegjenger var det håpløst. Særlig i sterk vind.

Folk var avhengig av åpen ild for matlaging, oppvarming og belysning. Og om folk var forsiktige - de var selvfølgelig klar over brannfaren - så kunne lynet slå ned i et kirkespir. En kirkebrann kunne så absolutt få fart på gnister. Hvis vindretningen var ugunstig, kunne glør og brennende trestykker spres over hele byen.

Oslo var typisk for denne perioden - med ca. 18 bybranner i årene fra 1080 til 1567. Like mange ganger ble byen gjenoppbygget - som regel på de gamle tomtene. Grunnmurer og kjellere var som regel intakte.

Samtidig vokste Oslo - men svært langsomt - til ca. 3.000 innbyggere i 1624.

I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt. Bare noen bolighus sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov - med alt innhold.

Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Oslo Bispeborg og Oslo katedralskole overlevde brannen - skolen dog med store skader.

Ettertiden viste at Hallvardskirken ikke kan ha vært helt utbrent, for den ble brukt i lang tid etterpå. Den siste begravelsen inne i kirken fant sted hele 30 år etter brannen - i 1654.

I sitt brev til kongen søkte borgermesteren og rådet om tillatelse til å gjenreise byen på samme sted. De ba også aller nådigst om å få slippe å betale skatt i noen år framover. Begrunnelsen for å ville bygge opp byen på samme sted var nettopp at mange av grunnmurene og kjellerne sto. En ville spare både tid og penger på å bygge samme sted.

Kongen ville det annerledes. Borgerne klagde på avgjørelsen ettersom mange ikke hadde råd til å starte helt på nytt.

Det ble ikke gitt tillatelse til noen gjenoppbygging på branntomtene - og vinteren var på vei. Klimaet på den tiden var kaldere enn nå så det ble en del bygging uten tillatelse.

Den nye byen - Christiania - ble omgitt av voller i en halvsirkel fra skrenten mot Pipervika til stranden mot Bjørvika. Snorrette gater ble anlagt mellom rektangulære kvartaler. Dette "rutenettet" ble i nyere tid kalt Kvadraturen.

Det ble murtvang i byen for å forhindre nye storbranner - men bare for adel og borgere med formue. Borgere uten kapital til å oppføre dyre murhus kunne bygge i utmurt bindingsverk. Mange oppførte ulovlige hus av lafteverk. Kongens krav om å rive dem ble ikke tatt til følge.

I den vestre tredjedel av byen bodde det for det meste håndverker og småkårsfolk i trehus. I 1686 ble denne bydelen ødelagt i en brann som begynte da lynet slo ned i Hellig Trefoldighets kirke på Christiania torv.

Da den nye byen var anlagt - ble området der Oslo hadde ligget - lagt ut som ladegård for Akershus festning med tilleggsjord fra gårdene Valle, Bergsløkken, Klosterløkken, Provstengen og deler av Oslos bymark eller "takmark".

Kong Christian IV bygget en ny by. Han flyttet ikke byen.

1707

17. august i 1707 dør Petter Dass. Han hører til blant de mest kjente "svarteboksprestene" - og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte da de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg.

I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv. Han forlangte én fra hvert kull som sin andel - enten den som var sist uteksaminert - eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass - men han narret djevelen ved å si: "Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!" Djevelen så gjorde - men det var skyggen til Dass han fikk tak i.

Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania, foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet - grunnlagt i 1479 av kong Christian I. Med tillatelse fra pave Sixtus IV.

Blant andre svarteboksprester kan nevnes Søren Schive (1623 - 1705) fra Bjelland, som heller ikke hadde skygge, og salmedikteren Magnus Brostrup Landstads far Hans Landstad (1771 - 1838), som ble sagt å ha stanset ild i sin tid som prest i Seljord. Presten Hans Jacob Wille (1756 - 1808) forteller i sin beskrivelse av Seljord prestegjeld fra 1786: "Hvad Hexerie angaaer, da ere de her, som andensteds, meget indtagne af den Fordom, at enhver Præst er meget beløben i alle Hexeriets Dele; dog er visse Præster deri større Mestere end andre, som da kaldes Visepræsten, og som eier Svartebogen hvoraf Viisdommen samles, og hvormed man kan læse Fanden baade til og fra sig, samt udøve Kurer og Mirakler".

Det var ingen skam forbundet med å anses som "svarteb oksprest". I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn -som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass.

1945

17. august i 1945 vedtar Regjeringen Gerhardsen en provisorisk anordning som åpnet for henrettelser i forbindelse med landssvikoppgjøret.

Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling -NS - og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92.805 siktede hvorav rundt 46.085 ble straffet. 30 fikk dødsstraff, 17.000 fikk fengselstraffer - og de resterende fikk forelegg eller annen straff.

Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet. I tillegg til rettsoppgjøret, var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv.

Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålene om kollektiv skyld og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for å ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange - deriblant økonomiske forbrytere - slapp for lett unna. At en fikk forelegg og stempel som landssviker for å være passivt medlem i NS, har også vakt oppsikt.

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...