1910

13. oktober i 1910 blir Claes Gill født. Han var en norsk forfatter, journalist, dikter og skuespiller. Han ble født i Odda, men vokste hovedsakelig opp i Bergen. Som voksen bodde han i Oslo. Han publiserte i 1939 diktsamlingen Fragment av et magisk liv - som ble fulgt i 1942 av Ord i jærn. Begge samlingene er tydelig inspirert av fransk symbolisme, og er tidlige eksempler på modernistisk form.

Etter at dikterkarrieren var over, viet han seg helt til teatret - både som skuespiller og instruktør. Mot slutten av krigen kom han i kontakt med Jens Bolling og andre unge skuespillere som ville studere skuespill etter Stanislavskijs system.

Sommeren 1945 ble han valgt til sjef for det nye Studioteatret. Han brøt med Studioteatret alt året etter - men gjorde senere opptredener som gjest.

I 1947 fikk han Conrad Mohrs legat for studier av sosialismen - som førte til at han foretok en reise i Sovjetunionen.

Til 100-årsdagen for Alexander Kiellands fødsel i 1949, ble Gill bedt om å sette opp en dramatisering av Skipper Worse ved Rogaland Teater.

Etter å ha vært skuespiller ved Riksteatret 1951-1952 kom han så tilbake til Stavanger som teatersjef ved Rogaland Teater fra 1952 til 1956. På 1950-tallet medvirket han også i flere spillefilmer.

Han er særlig kjent for sin dype og spesielle stemme, og var mye brukt til opplesning i radio. Claes Gill tok aktiv del i kampen for riksmål og mot samnorsk på 1950-tallet.

1957

13. oktober i 1957 etableres Foreningen Norges døvblinde. FNDB er en interesse- og serviceorganisasjon av og for døvblinde og syns- og hørselshemmede i Norge. Organisasjonen skiller seg fra Norges Blindeforbund og Norges Døveforbund ved at den er tilrettelagt for personer med kombinasjonshemminger innen syn og hørsel.

Foreningen ble stiftet 13. oktober i 1957 - etter at prest og dikter Ragnvald Hammer etablerte et årlig stevne for døvblinde. Stevnet ga grunnlaget for at de døvblinde kunne samles også med egen interesseorganisasjon.

Fra 2009 ble Foreldreforeningen for døvblinde innlemmet i foreningen. Medlemmene omfatter nå alle grupper døvblinde, og syns- og hørselshemmede - både de som er født med en kombinert syns- og hørselshemming og de som har fått det senere i livet.

2004

13. oktober i 2004 dør Erik Bye - norsk fjernsynspersonlighet, sanger og journalist. Erik Erikssøn Bye kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.

Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.

Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953-1955), i BBCs norske avdeling (1955-1958) og siden i NRK.

Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928-2008) fra 1953 til sin død. Han har omtalt henne som "mitt livs kompass, navigatøren ombord."

Bye ble ansatt i NRK i 1958. Han var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK - hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør.

I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med "Pappas bånsull"/"Vandringsvise" - som var de første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. I 1959 fikk han kontrakt med Philips - der han debuterte med Hans Børlis "Tømmerkoievise". I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til "Anna Lovinda".

Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh - som Bye kalte "sin høyre hånd og litt av venstre".

Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære. Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn - noe som aldri var gjort tidligere.

I etterkant mottok han et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn. Hun takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: "Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken."

Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev - blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve - nå Stiftelsen Signo - og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter. Det gjorde stort inntrykk på Bye.

Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.

I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.

Dokumentarfilmen Giganten - 2005 - skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.

Han er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1980) og ridder av Den islandske falkeorden (1981).

Han har fått en rekke priser. Norsk Lytterforenings pris 1964, Narvesenprisen 1965, Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist, Årets Peer Gynt 1974, Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981, Gammleng-prisen 1988, Årets verk (tekst) fra NOPA for "Utflaggingsvalsen" 1988, Fritt Ord-prisen 1989, Alf Prøysens ærespris 1989, Cappelenprisen 1993, Norsk kulturråds ærespris 1993, Kardemommestipendet fra NOPA i 1995, Tekstforfatterfondets ærespris i 1996, Gullrutens hederspris under Gullruten 1998, Skjæraasenprisen 2000, Spellemannprisen 2003 i klassen vise for albumet I dur og brott (med Marinemusikken) og Edvard-prisen 2004 i klassen tekst til musikk for teksten "Men når regnet en gang kommer".

Hentet fra Wikipedia, Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon