Kjære alle dere som er fremtiden!

I denne vårens inne-tider har jeg fått rikelig anledning til å tenke over livet. Se tilbake. Hva gjorde vi rett, og hva ble feil? Hva var mitt bidrag?

Jeg tilhører besteforeldregenerasjonen. Livet er på hell, men hva overlater vi til dere og de kommende generasjonene? Hva bringes videre til alle dere som ennå ikke er født?

Mye kan vi se tilbake på med stolthet. Min generasjon - og generasjonene før meg - har lagt sten på sten og bygget dette landet. Ikke sjelden sies det at vi som bor her, på mange måter har vunnet i Lotto. Vi lever i et rolig hjørne av verden, og vi har et velfungerende samfunn - et samfunn hvor det gis plass til mindretallet. Det er utrolig viktig å ha et politisk system hvor vi alle er meningsberettiget og hvor din og min stemme kan bli hørt.

Det er jeg stolt av. For meg er ytringsfriheten hellig.

Da jeg var ung, sto jeg på barrikadene. Gikk i demonstrasjonstog. Skrev i avisene - det var ikke Facebook og andre sosiale medier i min ungdomstid - og sa og skrev det jeg mente var verd å kjempe for. Jeg var 20 år i 1968 - året mange aldri glemmer og flere og flere ikke husker. Hva skjedde egentlig det året som ga navn til en hel generasjon?

Vietnamkrigen raste. Hippiebevegelsen hadde et solid fotfeste. Miljøet ble satt på dagsordenen. Statsledere prøvesprengte atombomber. Vi opplevde angsten av den kalde krigen. Protestbevegelser vokste opp. I Paris bygde studentene barrikader, og det var streiker og opptøyer - og en stakket stund var selve statens eksistens truet i Frankrike. Presidenten hadde flyktet fra landet.

Det var storm mot det bestående! - og vi skulle redde verden. 68-generasjonen presenterte seg. Vi var unge. Ivaretakelse av barn og unge ble viktig. I august for snart 40 år siden ble Målfrid Grude Flekkøy utnevnt til Norges - og verdens - første barneombud. La oss fortsette i det gode sporet med å ivareta den oppvoksende slekt på best mulig måte.

Noe har gått i riktig retning, men i dag ser vi at det også er mye ugjort. En av de virkelig store sakene som står på dagsordenen, er klimaet. Det gjelder vår alles fremtid.

Det er ungdommen som skal fornye verden, og jeg ser at det er mangt og meget å ta tak i - i tillegg til de klimatiske betingelsene vi skal leve under. Jeg har hatt gleden av å skrive flere kommentarer i her i Akersposten om ungdommen som er på barrikadene for å redde klimaet. Jeg er med i heia-gjengen.

Men hvordan er det å vokse opp i dag? Har jeg noen forutsetning for å forstå noe av det?

Vi kan være uenige i stegene vi tar - måten vi gjør ting på - men det er ofte i brytningen at gode forslag blir skapt. Både unge og gamle vet at vi må fremover og ikke bakover - men løsningene vet hverken du eller jeg hva blir. De ligger der framme et sted.

Og i mellomtiden må du huske på også å være ung og jeg må erkjenne at mine referanser og opplevelser ikke er dine. Du skaffer deg dine egne erfaringer - som er din ballast gjennom livet.

Det ligger noe viktig i barneårene og i ungdomstiden. Vi mennesker har ikke endret oss når det gjelder angst, sinne, sorg og glede - trass i at det ytre rammeverket er totalt forandret. Barne- og ungdomstid er på mange måter tidløst. Den er i alle fall ikke gammeldags. Ungdomstiden kommer uansett tid med både moter og livsstil. Men samtidig er det mye som skal klaffe om unge mennesker skal lykkes. Det er utfordrende å være ung - uansett tidsepoke.

Vi må ha med oss følelsene. Ensomhet og nærhet er en del av dette å vokse opp. Også det smertefulle er med på å skape de mennesker vi blir som voksne. Det som skapes i de viktige årene i livet da vi utvikler oss til å bli voksne, er det vi har med oss til å føre verden videre - sammen med det genmaterialet vi bærer med oss fra generasjonene før oss.

Derfor er vilkårene til barn og unge noe av det mest grunnleggende i det å redde verden. Og det er i nåtiden dette skapes.

Nåtid - hva er det?

Det er her fortiden og fremtiden møtes. Det er her generasjonene møtes. Akersposten skriver om at Bydel Ullern ønsker besteforeldregenerasjonen velkommen inn i barnehagene. De eldres livserfaringer og innsikt blir på den måten en del av en kjede - med uendeligheten på begge sider.

Pandemien sørget for at barnehagene måtte organiseres på en annen måte. Det virker som om alle parter ble mer fornøyde etter omleggingen. Mindre enheter tilfører noe viktig. Dette må vi ta med oss videre.

Samfunnet må legge til rette for at barn og unge skal få de beste oppvekstvilkårene - fordi det er fremtiden vi snakker om. Det er de som skal meisle ut det som ligger der framme. Barn og unge er ikke noe samfunnet bare skal oppbevare eller å få igjennom utdannelsesløpene fortest mulig. De sitter ikke på vent til det er deres tid.

Det er i disse viktige årene at fremtiden skapes.

Det snakkes mye om hvordan skolen og karakterer skal være, men … oppvekstvilkår er noe langt mer enn det som skjer gjennom skole-undervisningen. Oppveksten begynner i mors mage og er et langdistanseløp. I startgropen har de med seg fortidens arvemateriale.

Det er i hele menneskets utviklingsløp at samfunnet er med på å skape fremtidens løsninger. Men disse viktige oppvekstårene er bærebjelken i det å forme dem som skal utvikle fremtiden ut fra det som er skapt.

Bjørg Duve
journalist

Her finner du Bjørgs kommentarer