– Vi spilte så grusen sto oss ut av knærne

– Vi spilte så grusen sto oss ut av knærne

MØTTES IGJEN: Øverst fra venstre: Kristoffer Berents, Torolf "Toto" Torp, Peder Treschow, Hans Troye, Ola Dybwad Olsen. Nederst fra venstre: Halvard Duesund, William Nygaard, Gunnar A. Larsen (Stavnes). Foto: Privat

Det hersker en både høytidelig, varm og nærmest barnslig stemning i Hemingbrakkene, når Akersmestrene i fotball fra 1955, noe som kan sammenliknes med kretmestere i dag, møter hverandre 60 år etter finaleseier. For noen er dette første møte siden barneskolen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.06.2016 kl 14:56

Denne artikkelen fra Hemingavisen er tilsendt oss fra Heming med oppfordring om å publisere på Akersposten.no. Selv om dette møtet skjedde tidligere i våres, tenker vi at disse karene aldri går ut på dato. Så her er artikkelen:

SLEMDAL: Flere kommer langveis fra – fra Grimstad, Åndalsnes og til og med Skåne i Sverige. Responsen på invitasjonen og oppmøtet er nesten 100 prosent: William Nygaard, Gunnar A. Larsen (Stavnes), Kristoffer Berents, Torolf Torp, Hans Troye, Ola Dybwad Olsen og Peder Treschow fra finalelaget er her. Det er også Halvard Duesund, som var med i de innledende rundene. Thomas Kjeldsberg og Petter Dybwad Gram, som begge var med i de innledende rundene, har dessverre ikke anledning.

Frode Christensen, Peter Schjørn, Leif Torgersen og Trygve Rynning er dessverre ikke lenger blant oss. Deres minne markeres med 1 minutts stillhet.

– Du ligner deg selv, er en frase Hemingavisen overhører flere ganger. Kristoffer holder velkomsttale og Gunnar gjenintroduserer guttene for hverandre. Hva har hver i sær gjort siden sist?

En bløtkake dekorert med Akersmestrene 1955 kommer på bordet til kaffe og mimring.

– Husker dere koksgrusen? spør den ene.

– Ja, vi spilte så grusen sto oss ut av knærne, sier en annen.

Lagkaptein Torolf ”Toto” leser høyt fra sin brors rikholdige utklippsbok. Der er det både utklipp fra Aftenposten og Akersposten, og et levende referat fra selve finalen.

Hemingavisen er nysgjerrig på hvilken betydning klubben og idrett generelt har hatt for hver i sær. Svarene vitner om at Heming var en viktig sosial møteplass og en skikkelig fleridrettsklubb, også på 50-tallet. Ikke bare har disse gutta spilt fotball i Heming – noen har til og med spilt håndball! Den gamle Hemingkneika blir mang en gang trukket frem som et kjært samlingspunkt for ski. Les mer om hva idrett og Heming har betydd for gutta i enquêten.

Om dagens Heming

Etter mimringen forteller Hemings Einar Eide Fredriksen om dagens IL Heming, om anlegget og det nye klubbhuset og 100 års jubileet.

– Det er gøy å se hvordan klubbfølelsen settes langt frem, sier Toto. – Dette er helt tydelig å se med Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Helt utrolig flott å ha en sånn ambassadør som henne. All ære til det som Heming har fått til det, legger han til.

Avslutningsvis stiller herrene opp til fotografering på Hemingbanen – i Heming-gensere, og i samme oppstilling som på lagbildet fra 1955.

Ville være med!

Så, hvordan er det å se hverandre etter 60 år? spør Hemingavisen etter fotograferinga.

– Et helvete, spøker en.

– Noen har jo sett hverandre siden, sier en annen.

Peder forteller at han bare har sett William og Hans siden 1955.

– Derfor er dette veldig viktig, sier han og legger til: – Jeg var på nippet til å ikke kunne komme. Jeg bor 60 mil herfra, i Skåne. Men jeg ville være med.

– Dette var enormt og veldig hyggelig, sier Kristoffer. Sammen med Gunnar er det han som har initiert gjenforeningen, selv om han kunne bodde i Hemingland 3 år av oppveksten.

– Jeg ble kjent med gutta her på Hemingbanen, men har nærmest ikke sett dem siden.

Han legger til at en betingelse for møtet var at de fikk med Toto, lagkapteinen som i sin tid plukket ut laget.

– Du må få med at Toto sin kapteinstatus er selvbestaltet, fleiper William.

– Det er artig å se at selv om vi ikke har sett hverandre på 60 år så ligger det et bånd der, sier Gunnar.

Denne umiddelbare gode, varme og fleipete tonen blant gutta fascinerer også Hemingavisen. Det sier noe om hvilken betydning barndomsårene i Heming har hatt for dem, og på den måten også noe om hva Heming kan bety for alle barna og unge som driver idrett i klubben i dag.

– Hva har IL Heming, idrett og friluftsliv betydd for deg?

Ola Dybwad Olsen:

– Det var veldig naturlig for meg å begynne i Heming for jeg er født og oppvokst i Hemingland, som barn av en slalåmkjører, Johanne Dybwad, og landslagspiller i fotball, Martin Olsen. Min mor ble blant annet Norgesmester for Heming, og tok 5. og 6. plass i verdensmesterskapet i Sveits.

Jeg er vel den eneste av oss som ble fotballspiller, i Lyn. Før jeg endte på fotballen drev jeg også med håndball, bandy, hopping og alpint. I alpint tok jeg to 2. plasser i landsrenn, og var med i en rekruteringsgruppe i Norges skiforbund før jeg måtte velge mellom fotball eller alpint.

Jeg har videre fulgt barna i idretten. Sønnen min har drevet kombinert og hopp, ble Norgesmester som 16-åring, og har tatt 2 NM i kombinert. Som forelder har jeg vært med som oppmann og har tråkket bakker – en betydningsfull periode.

Min andre sønn gikk fotballveien og har trent pikelaget i Heming i 3-4 år, sammen har de nådd semifinale i Norgescup.

Jeg er fortsatt ivrig alpinist, har vært med i veteranrenn for Heming, og spiller tennis en gang i uka. Har vært Hemingmedlem hele tiden. Heming har med andre ord betydd mye for meg.

Peder Treschow:

– Vært medlem siden jeg var 9 år. Det jeg har med meg av idrett, har jeg fått gjennom Heming. Her drev jeg fotball, friidrett, ski – langrenn og hopping. Jeg husker Jan Bull som en streng og bra leder som var med på konkurranser. Det er moro og noe jeg har med meg. Jeg ble dog aldri en formidabel hopper, for det som skal til for å bli god, er å nyte hoppet, men når høyden ble stor fikk jeg et sug i magen.

Jeg trener ukentlig i dag. Det er morsomt å se utviklingen i Heming, det gjør meg glad og stolt og jeg ønsker lykke til videre.

Gunnar A. Larsen (Stavnes):

– Jeg ble fort aktiv i Heming, medlem siden 1954 med fotball, håndball, langrenn og friidrett. Den legendariske Jan Bull ga meg det idrettslige fundament, allsidighet var hans budskap, noe som har bidratt til åt jeg er er premiert i så forskjellige øvelser som langrenn, orientering, fotball, friidrett (5 kamp, terrengløp og mellomdistanseløp) Det å være brigademester i mil. 5 kamp er litt morsomt. Ved siden av disse aktiviteter har jeg vært oppmann i friidrett, trener i friidrett og langrenn. Det å være trener for unge mennesker som både ville være best, men også for de som bare ville ha det hyggelig, dyrke egen allsidighet og ha det gøy, er muligens det beste jeg har gjort som trener.

Utallige kvelder er gjennom tiden tilbrakt som arrangør av idrettsarrangement på Hemingbanen, men min gode venn Tore Holtskog bidro til også å trekke meg med til det å arrangere spektakulære arrangement som Ankerløpet og verdens første 24 timers løp og sørge for at IL Heming deltok alle mulige og umulige stafetter utover Holmenkollstafetten.

Jeg husker også Jan Bull. Vi er nok alle et resultat av ham. I 1991 var min kone og jeg utsatt for en trafikkulykke. Jeg lå i koma i en uke. Da jeg våknet og forstod at noe hadde skjedd med meg dukket bildet av Jan Bull opp. Jeg tenkte: Hva hadde Jan sagt? Jeg tok tak i det han hadde lært meg og oss fra vi var guttunger på de endeløse løpeturer i Nordmarka til NM på ski. Hvis jeg ikke, ved siden av en fantastisk kone, hadde hatt idretten, måtte dere ha intervjuet meg på Ris kirkegård.

Hans Troye:

– Når man er født i Hemingland har man ikke noe valg – du er Heminggutt, da. Jeg minnes alt vi gjorde, så mange forskjellige idretter. Håndball, fotball, bandy, tennis, ski. Vi skulle være med på alt. Jeg minnes særlig lagsporten, det var veldig spesielt. Min far fortalte meg en gang om det samme, han sa: Jeg ble aldri god på skolen, for rommet som jeg gjorde lekser i vendte ned mot Hemingbanen. Dette var i 1917-18.

Stor glede av mange forskjellige idretter, stor glede av og interesse i sport.

Halvard Duesund:

– Jeg har masse goder minner herfra. Jeg bodde omtrent på fotballbanen her hver kveld.

I tillegg til fotball spilte jeg bandy på gressbanen, og dro innover i Nordmarka på ski og hadde det gøy. Da jeg flytta til Kongsberg i ’57, hadde jeg med godt grunnlag fra Heming og gikk rett inn på laget på Skrim. Grunnlaget ble lagt her i Heming, og jeg har fortsatt å gå på ski – det er faktisk ikke langt til ski her i Grimdstad. Har også en hytte i Telemark med flott skiterreng.

Jeg har tre jenter som er interessert i ski og idrett. Og åtte barnebarn. Noen idrettsgledegener henger klart igjen.

Torolf ”Toto” Torp:

– Selv om jeg bor på Vestlandet er jeg Heming-gutt. Som barn bodde jeg på Besserud, så det var helt naturlig å bli medlem. Drev med fotball og ski – langrenn og hopp. Jeg minnes seriehopprenn én gang i uken i Hyttelibakken. Hoppingen begynte med et veddemål om en pølse ved å hoppe i lille tårnbakken. Siden hoppet jeg i alle bakkene.

I dag står jeg på ski, tar ukentlige isbad i fjorden. Går i fjellet holder meg i form. Heming har vært viktig og er det ennå. Jeg følger med og det er hyggelig å se Heming på tv.

William Nygaard:

– Toto var årsaken til at jeg begynte med hopping. Han hadde en bror som var god på ski.

En dag sa Toto i skolegården at han skulle være med på skirenn hver søndag. Da måtte jo jeg og, og da begynte det. Første skirenn var i Grefsenkollen. Jeg husker at det var tøft å bli sett på som individuell utøver. Skulle jeg være sjenert eller hoppe?

Toto var også den den autoritære fotball-kapteinen. Det var han som gjorde uttaket. Jeg husker koksgrusen og en illeluktende garderobe.

Jeg husker at jeg også var her på Hemingbanen hver dag gjennom høsten. I oktober ble det sagt: Nå er snart sesongen over så kan dere følge med på skolen.

Jeg har tatt med idretten videre og var rennleder i Kollen i ’78-83. I VM ’82 hoppa jeg i Kollen selv – aldri vært så livredd! Det ble 85 m.

Kristoffer Berents:

– I Heming i barneårene var det naturligvis ski og fotball som gjaldt. Da familien flyttet til Høvik, ble det fortsatt fotball i Høvik IL og ikke minst skøyter – bandy og ishockey. Jeg er faktisk kretsmester i ishockey, vi greide aldri å slå Stabekk i bandy. Dessuten begynte jeg med jolleseiling i Bærum Seilforening i Holtekilen, først A-jolle og så OK-jolle.

I militæret var jeg i Gardens skiløper kompani sammen med Hans Jørgen Lorentzsen som dere alle kjenner. Nå spiller jeg senior golf i Grinigolfklubb og curling i Snarøyahallen. Jeg er faktisk i år Norgesmester for Veteraner og leder av Stabekk Curling klubb som lørdag feiret 60 års jubileum. Min kone Mette og jeg trener i Skiforeningens barmarks gruppe hver tirsdag året rundt. Vi liker å gå på ski, fotturer og sykler både i inn- og utlandet.

Vi er medlemmer av Heming og Mette bruker treningshallen flittig. Vår sønn Fridtjof, hans kone Teresa og deres tre piker er også alle aktive Heming-medlemmer.


FLERE SAKER PÅ AKERSPOSTEN.NO:

Stolpejakt skal få folk ut på tur

Vinderen-elever: – Ja, vi skal passe på elven vår!

Her kommer nye Huseby

Høyblokker langs Mærradalen

7-Elevens dager på Røa er talte

– Røatunnel har hovedprioritet



Ønsker du å motta Akerspostens ukentlige nyhetsbrev på epost? Meld deg på her!

Du følger vel Akersposten.no på Facebook? Hvis ikke, gjør det her!

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!