Ullerns hovedtrener om kreftdramaet:

– Det var jævlig tøft å se hva «gutten vår» ble utsatt for

– Det var jævlig tøft å se hva «gutten vår» ble utsatt for

GLAD OG FRISK: Espen Tveter Andresen (18) kan i dag være stolt av progresjonen, etter at livet ble satt på vent som følge av kreftdiagnosen senhøsten 2016. FOTO: Pål Magnus Tømmervold

Men nå sliter legene med å forstå hvordan det fotballgale stortalentet Espen Tveter Andresen (18), i løpet av 11,5 måneder, har overvunnet den livstruende sykdommen – og dessuten gjort comeback på idrettsarenaen!

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.10.2017 kl 09:21

ULLERN: 1. november 2016: Det er på tampen av en tilsynelatende normal skoledag ved Persbråten videregående skole. Det lovende Ullern-talentet - Espen - ser tilbake på en imponerende sesong i den hvite og røde trøyen.

Etter 22 mål på et nesten tilsvarende antall kamper som førsteårs junior – og toppscorer i 1.divisjon junior – har klubbens seniortrener valgt å belønne unggutten med A-lagsdebut i tøffe 2.divisjon blant de store gutta. 17 år gammel.

Den ambisiøse og hardbarkede Manchester United-supporteren sitter derfor denne dagen, etter en knallsesong for Ullern, og dagdrømmer om et fremtidig liv på favoritteateret i Manchester, Old Trafford.

Spredning

Brått blir de kuleste scenariene erstattet med bekymringer: Espen registrerer tilfeldigvis en kul på siden av halsen. Ullern-gutten drar urolig hjemover og spør sin pappa: «Hva f... er dette her?». Faren ser på kulen, men forstår ikke hva det kan være.

Han tar derfor MMS-bilder, og oversender disse til en kamerat som er lege. Espen får deretter beskjed om å komme til legekontoret og ta en grundigere sjekk så fort som mulig.

Prøvene som blir tatt, viser ingenting galt, så han blir etter noen dager sendt til ultralyd. Der får de vite at unggutten har fått et lymfom på halsen (samlebetegnelse på kreftsykdommer utviklet fra celler i lymfesystemet).

De neste to ukene tas det ytterligere tester, og det viser seg at kreften har spredt seg til blodet. Akutt lymfatisk leukemi (ALL). Kort og godt en veldig alvorlig diagnose.

Familien vet ikke hvor langt behandlingsforløpet blir, eller om det vil være vellykket. Legene snakker om alt fra seks måneder, opp til fire år.

Åpen om sjokkbeskjeden

Oktober 2017: Akersposten møter en livsglad og tilsynelatende frisk 18-åring, som har jobbet seg tilbake til Ullernbanen i Oslo vest. Rundt oss er himmelen mørk og regntung. Kalde høststormer biter i ansiktene våre, uten at det ser ut til å prege høyreiste og nå kreftfrie (!) Espen.

Saken fortsetter under bildet.

Se bildet større

HAR SATT NYE MÅL: Storscoreren Espen er på sikt fast bestemt på å klore seg til en plass i Ullerns A-lagstropp. - Jeg må skynde meg langsomt, sier han. FOTO: Pål Magnus Tømmervold

Ett år har nesten gått etter at det harmoniske ungdomslivet ble satt på vent på ubestemt tid. Vi lurer på hvordan han i dag ser tilbake på begynnelsen på det brutale kreftdramaet.

- Den første tanken jeg fikk etter beskjeden var: Det er så jævlig typisk! Nå som jeg endelig hadde fått spille med Ullerns A-lag, og følte at jeg var i ferd med å bli tatt opp i troppen, sier Espen.

Storscoreren forteller velvillig videre om minnene fra den dystre avslutningen på fjorårets fotballsesong.

- Vi dro rett fra legen til Ullernbanen for å fortelle trenerne om den tunge beskjeden. Jeg banket på døren og spurte om jeg kunne snakke med dem. Jeg forklarte da at jeg hadde fått lymfom, altså lymfekreft, sier han.

Rettere sagt: Det var moren som måtte videreformidle det tunge budskapet.

- Helt ærlig klarte ikke jeg å si så mye. Mamma måtte stå for pratingen. Jeg var selvfølgelig lei meg, men aller mest irritert over at jeg måtte få dette nå som jeg var på vei opp i troppen til A-laget, som lenge hadde vært målet mitt, sier Espen - og legger til at han tidvis har vært skadeforfulgt.

- Jeg har tidligere gått gjennom to meniskoperasjoner, hatt tretthetsbrudd i ryggen, og brukket hælbein m.m. Mange smågreier hadde stått i veien, men nå hadde det endelig begynt å gå min vei. Så kom dette her ..., sier han.

Ullerns hovedtrener, Ole Johan Aas, minnes naturligvis fjorårets vonde episode, da han ble klar over elevens kreftdiagnose, svært godt.

- Jeg møtte en gutt som var tydelig opprørt. Han fortalte at han hadde fått kreft, og at det høyst sannsynlig var snakk om lymfekreft. Trist som faen selvsagt, men han var likevel ved godt mot, sier Aas.

Lymfekreft og blodkreft

Etter at stortalentet de påfølgende ukene fikk vite at det ikke bare dreide seg om lymfekreft, men også leukemi (blodkreft), tok ikke lang tid før han startet på cellegift og sterke medisiner som raskt gjorde han nærmest ugjenkjennelig.

Cellegiften og de voldsomme dosene medisiner bidro til store endringer. Håret forsvant gradvis og ansiktet og kroppen hovnet opp.

- I starten av behandlingene så jeg kjempefeit ut på grunn av store mengder kortison. Jeg hadde også tykt og krøllete hår som ble borte, sier den muntre frisørsønnen, som i dag ser ut til igjen å ha en hårvekst mange misunner ham.

- Å gå fra å trene mange timer hver dag, til å måtte holdes hjemme og være på sykehuset var en utrolig stor overgang. Jeg ble holdt igjen av legene, fordi jeg måtte passe på immunforsvaret og formen. Alt det gjør at man mister friheten som ungdom, og rett og slett blir isolert, sier 18-åringen.

Saken fortsetter under bildet.

Se bildet større

STORT FOTBALLTALENT: Espen (t.h) hamret inn med scoringer før han fikk påvist kreft. Nå er imidlertid både spiller og smil tilbake på Ullernbanen! FOTO: Privat

Espen forteller at målene på Ullernbanen heller ble erstattet med personlige triumfer i hjemmet og på sykehuset.

- Jeg så aldri på meg selv som syk, jeg ville hele tiden fremstå så frisk som mulig. Uansett hvor dårlig form jeg var i, så var jeg i mine egne øyne aldri så syk at jeg måtte bruke heisen på sykehuset. Jeg tenkte flere ganger: «faen ta heisen, jeg går trappene!». Jeg fikk kjeft av sykepleiere for ikke å ta heisen, fordi jeg flere ganger holdt på å besvime av utmattelse, sier 18-åringen - og innrømmer at tanken på hvor mye han egentlig tålte streifet ham. Forståelig nok.

- Jeg lå flere perioder på sykehus, jeg var gjennom mange store cellegiftkurer. Jeg lå tidvis uten immunforsvar og uten stamceller til å beskytte meg. Jeg var helt i kjelleren og mottakelig for alt av infeksjoner, samt at kiloene raste av. Jeg tenkte faktisk: hvor mye mer cellegift kan jeg motta før ...

- Noen hadde det verre

Humor ble på mange måter brukt som en god medisin under den alvorlige kreftbehandlingen.

- Jeg sendte køddebilder med Snapchat-filter til mamma og pappa, bare for å få dem til å le. Jeg fleipet også med sykepleierne, som visste å kødde tilbake med meg. Det ble liksom en greie at på mitt rom, skulle det ikke være trist og dystert, men god stemning og mye tull.

- Jeg tenkte aldri at det skulle ende dårlig, det her skal gå fint. Uansett, hele tiden tenkte jeg: «Det er noen som har det verre, som ikke kan bli bra, og som ikke har noe å komme tilbake til», sier Espen.

- Hva er dine beste råd til de som opplever motgang i livet?

- Aldri tenk på det negative. Forsøk å se det positive i alt, uansett. Humoren må også ivaretas, den hjalp meg gjennom mye. Jeg ville heller dø av latterkrampe, enn av kreft!

- Hva har familien betydd for deg?

- Hva skal jeg si? Min familie har stilt opp med alt. Mamma eller pappa var der store deler av dagene og nettene på sykehuset. De var helt utrolig, virkelig! Bestefar stilte opp ved å passe på meg da jeg ikke var på sykehuset og lagde mat til meg da mamma og pappa ikke hadde muligheten selv. Broren min stilte også opp og var ofte på besøk. Det er i en situasjon som min, at du merker hvor viktig det er å ha personer nær deg.

- ... Og Ullern Fotball?

- Klubben har vært helt fantastisk! Jeg har vært gjennom flere skadeavbrekk, men denne situasjonen toppet det hele. Jeg visste Ullern Fotball var en spesiell klubb, og det var grunnen til at jeg valgte dem. De beviste det på en helt spesiell måte i løpet av denne prosessen, sier Espen - og hyller klubben fra Oslo vest.

- Johan Egil Rudi og Ole Johan Aas ringte eller sendte daglige meldinger til meg og foreldrene mine. Jeg fikk også SMSer fra de andre trenerne i klubben, samt besøk da jeg orket dette. Klubben har vært der hele veien, og minnet meg på hvor mye de gledet seg til å se meg tilbake på banen. De fikk virkelig opp motet mitt.

- Jeg fikk oppmuntrende meldinger fra en rekke årganger tilhørende Ullern Fotball. Kompisene mine har også vært der for meg hele veien, og fikk meg til å glemme tankene på sykdom og fylte hodet mitt med dagligdags prat, som jeg ellers ikke fikk så mye av, sier Espen.

Hvor mye fotballen betyr for ham, illustrerer han gjennom et eksempel fra da det sto på som verst.

- Jeg var lyssky som f... og lå i et mørkt rom med håndkle eller solbriller foran øynene. Dette for å høre på, eller å få med meg noe fra, Premier League kampene på TV - og åpnet øynene så snart det var en sjanse eller scoring, sier han.

I tillegg nevner Espen at han midt oppi det hele måtte holde i gang Fantasy Premier League- laget sitt, ettersom han og flere kompiser hadde veddet penger ...

Tilbake på fotballbanen

12. Oktober 2017 gjorde 18-åringen et etterlengtet comeback i sin gamle lekegrind, CC Vest Arena. Øyeblikket skildrer han som en deilig og ubeskrivelig følelse.

- Å komme ut på Ullernbanen kort tid etter at jeg var ferdig med all behandling føltes fantastisk. Det er ikke mange leger som forstår hvordan jeg har kommet dit jeg har i dag, på så kort tid, men jeg har jobbet hardt for det, sier Espen.

Saken fortsetter under bildet.

Se bildet større

STORT ØYEBLIKK: 12.oktober var Espen igjen å se på fotballbanen da han fikk noen minutter i en juniorkamp mot Kolbotn. FOTO: Privat

Nye, krystallklare mål er allerede satt. Den store drømmen er fortsatt en dag å kunne leve av fotballen, men først handler det om å bli en del av Ullerns seniorlag.

- Nå må jeg, igjen, jobbe meg tilbake til A-laget, det er selvfølgelig målet. Jeg skal tilbake dit, det er det ikke noen tvil om! Det kommer bare til å ta litt tid. Jeg får skynde meg sakte, sier Espen med et smil om munnen.

Det entusiastiske stortalentet ser derfor med stor optimisme på fremtiden.

- Jeg er ferdig med all behandling, men jeg går til jevnlige kontroller. Status i dag er at jeg ikke har noe kreft i kroppen. Alle tester har så langt vært bra, og jeg håper at det fortsetter i samme retning!sier Espen.

Hovedtrener Ole Johan lar det skinne gjennom hvor imponert han er over 18-åringens mentale innstilling og kamp for livet det siste året.

- Det var rett og slett jævlig tøft å se hva «gutten vår» ble utsatt for. Samtidig er det helt rått å se hvordan han taklet behandlingen. Han er en skikkelig fighter, og på grensen til klin gal, sier Aas, som har brukt Espens historie i motgang på fotballbanen.

- Det har vært helt sinnssykt å følge han. Både emosjonelt med tanke på hvor fort sykdom kan ødelegge en god gutt, men også helt forbilledlig hvordan man kan møte en slik utfordring som Espen har møtt den. Det ga et veldig praktisk perspektiv å ringe han etter at vi hadde tapt en kamp i vårsesongen, sier Ole Johan.

I lys av et svært spesielt 2017, tar Akersposten kontakt med Espens foreldre, Arild Andresen og Gro Anita Tveter Andresen, for å få vite hvordan det har vært å være mor og far til et kreftsykt barn.

De legger ikke skjul på at beskjeden om at sønnens kreftdiagnose var et virkelig mareritt.

- Det første som skjedde var at man ble nummen i hele kroppen. Alle mulige tanker flyr igjennom hodet og man opplever en bunnløs fortvilelse. Det dukker opp haugevis av spørsmål man ønsker svar på. Vi var ikke minst opptatt av å få sannheten om hvor ille dette var, hvor vi sto, og hva vi sto overfor av utfordringer. Samtidig var det jo viktig å forsøke å beholde en viss ro utad, slik at frykten IKKE smittet over på Espen, forteller foreldrene.

- Hvordan vil dere beskrive kampen hans for å ta tilbake livet?

- Den startet umiddelbart etter at han fikk beskjeden om at det var kreft han hadde fått. Han ble skikkelig forbannet og kamplysten. Han sa at «denne dritten» skulle raskest mulig ut av kroppen, og han kunne ikke komme fort nok i gang med cellegiftbehandlingen, minnes pappa - og viser til eksempler som illustrerer sønnens fandenivoldskhet.

- Han trosset legene og gikk på skolen og fotballtrening, og håret ble dandert så godt det lot seg gjøre. Da håret festet seg i hårvoksen på hendene, ville han ha kontrollen over dette, og beordret maskinen fram. Håret skulle av fordi HAN bestemte det slik, sier pappa - og avslutter med å hylle sønnens empatiske oppførsel i den brutale tiden.

- Han gjorde det ufattelig mye enklere for sin mor og meg å være foreldre til et kreftsykt barn eller ungdom. Det var som om han passet på oss begge, og ufarliggjorde situasjonen han var i, samtidig som han kjempet sitt livs kamp, sier pappa Arild.

LES OGSÅ: Stjerneskuddet Morten Thorsby (21) fikk fjernet en spesiell detalj i proffkontrakten


LES OGSÅ:
Røa-spilleren Gabrielle (19) har fått modelltilbud etter Instagram-innlegg

LES OGSÅ: «Nå kommer de fleste talentene fra Oslo vest»

LES OGSÅ: Fostres fremtidens Ronaldo i Oslo vest?

LES OGSÅ: 2 100 treningstimer, 600 individuelle økter, 170 en til en-samtaler

LES OGSÅ: Landslagsløper påkjørt - sjåføren stakk av

Ønsker du å motta Akerspostens ukentlige nyhetsbrev på epost? Meld deg på her!

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse