– Jeg vet hva kundene vil ha når de kommer inn døren

– Jeg vet hva kundene vil ha når de kommer inn døren

Daisy Hiis bygde opp en bruktsuksess og fortsatte med nye klær på Vinderen

Hun startet med å selge brukte klær hjemme i spisestuen på Ris. I dag vet «alle» hvem Daisy på Vinderen er.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
27.01.2017 kl 09:39

VINDEREN: Om man har møtt Daisy Hiis bare én eneste gang, glemmer man det neppe. I hvert fall ikke hvis man har tatt steget inn i butikken hennes på Vinderen Senter, butikken som bærer fornavnet hennes. Her er det klær til dame, til barn, litt til herre, og litt ekstra stæsj som passer til en hver anledning.

Vokst opp med hatter og Spook

Butikken på Vinderen har hun hatt i rundt ni år, men det var slett ikke der det startet. Faktisk må vi noen og førti år tilbake i tid for å finne Daisys debut bak disken. Moren hennes, Bente Thorsen, drev nemlig hattebutikken i Bogstadveien i 40 år, og det var et naturlig tilholdssted for unge Daisy.

– Jeg begynte å jobbe der da jeg var 12. Jeg solgte, sydde og var stylist. Jeg husker at når det plinget ute i butikken, spratt jeg fort opp, sier hun og forteller om en opplevelse som satte spor.

– Det kom en dame inn som så litt ut som en uteligger faktisk. Det endte med at hun kjøpte alle de syv hattene vi hadde utstilt, til 500 kroner stykket. Hun var slett ingen uteligger.

– Da lærte jeg at man ikke skal skue hunden på hårene!

Daisy trivdes godt i butikken til mor, blant syersker og kunder. Hun var med på mannekengoppvisninger og opplevde moteskapere som Per Spook i arbeid.

I voksen alder fortsatte karrieren med klær – først i Vika.

– Jeg fikk faktisk tilbud om jobb tre steder, og jeg valgte Mic Mac i Vika. De drev med dameklær. Jeg gikk i lære der og ble som en butikksjef etter hvert. Jeg var der i syv år med en flink læremester, Tone Andresen, mammaen til Espen Eckbo for øvrig, sier hun.

Senere ble det et par år hos Cassis, som solgte både dame- og herreklær i Tordenskjolds gate. Å selge herreklær var en annerledes og nyttig erfaring.

– Jeg fant ut av menn er mer skeptiske enn kvinner. Man må få tilliten deres. De er redd for at kvinnene skal lure på dem noe, smiler hun. – Det er forskjell på å jobbe med herre og dame. Vi kvinner er jo mye mer glad i å handle. Skulle gjerne hatt mer herreklær i butikken i dag også, men det er mye tøffere.

Etter noen år hjemme med små barn på hjemmebane, begynte det å krible igjen.

– Vi har hytte i Arendal, og der har jeg en venninne som drev bruktbutikk i Bærum. Jeg ble fascinert og tenkte på at jeg skulle gjøre det. Da bodde vi på Ris og tenkte at det var så mye pent brukte barneklær i området at det kunne være et marked for det, sier Daisy.

Eventyret startet hjemme i stuen

Dette var i 1995, og Daisy lurte på hvordan hun skulle få tak i midlene til å sette i gang.

– Mannen min skulle selge en seilebåt. Jeg sa at hvis jeg kunne få de pengene, skulle jeg kunne få én krone til å bli to, sier hun. – Vi hadde ikke så mye, og jeg skulle få prøve. Det var snakk om 40.000 kroner.

Daisy ville ha full kontroll på utgiftene i starten, så butikken satte hun opp hjemme i spisestuen på Ris.

– Barna var skeptiske i starten til å få masse fremmede inn i huset, smiler Daisy, som raskt stilte seg selv to viktige spørsmål: «Hvordan skulle jeg få tak i disse brukte klærne?» og «hvordan skal jeg få ut igjen disse tingene?».

Hun startet med å kjøpe en prøvekolleksjon med barneklær, størrelse baby og 2-4 år – en lIten kaninfamilie som satt ved et bord.

– Jeg ringte rundt til aviser som Akersposten og Røa Tidene, og jungeltelegrafen gikk.

Den aller første kunden var en dame som skulle selge en lilla regnfrakk, ganske godt brukt.

– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Så kom det enda en kunde, så det ble kø! «Jeg kan ikke gi mer enn 40 kroner for den regnfrakken,» sa jeg til henne. Det syntes hun var for dårlig og gikk. Den neste kunden sa: «Du må aldri kjøpe så dårlige plagg». Det sitter i hodet på meg ennå. Kundene måtte være sikre på at jeg bare kjøpte inn bra ting.

Prøvekolleksjoner, som i praksis betyr at hun tok inn ett eksemplar av hvert plagg, i bare noen utvalgte størrelser, ble hennes spesialitet, i tillegg til å kjøpe og selge brukt tøy fra kunder. Dermed kunne kundene sikre seg ganske så unike varer hjemme i spisestuen hos Daisy.

Daisy ramser opp kjente merker som hun kjøpte prøvekolleksjoner fra. Det kunne være Timberland, Kenso, Moscino, Elle… Alt kom inn og føk rett ut igjen i stor fart.

Vokste seg ut av huset

– Det endte med at jeg hadde 14 prøvekolleksjoner i spisestuen. Så begynte det å vokse inn på kjøkkenet og i neste stue. Da begynte mannen min å si at «kan vi ikke se etter et lokale?». Selv syntes jeg det var genialt å ikke ha noen utgifter, sier hun.

Businessen var det imidlertid ikke noe å si på. Ganske fort var Daisy oppe i et par millioner i omsetning i året, og dermed bar det ut i den store verden for barneklærkonseptet hennes.

Det første ordentlige lokalet var under Joker-butikken i Gaupefaret, like ovenfor Holmendammen.

– Det lokalet var ganske råttent, men jeg hadde så mye å gjøre at jeg glemte at jeg var i en kjeller. Helt til jeg møtte rotta i trappen. Da var det brått slutt! ler hun. Men før det opprivende møtet i trappen, hadde hun allerede fått bygd opp kundegrunnlaget enda mer.

– Jeg fikk store leveranser, så jeg måtte gjemme mye under disken, slik at jeg hadde noe til neste kunde. Folk ville gjerne at jeg skulle ringe dem når noe spennende kom inn, men det gjorde jeg ikke. De måtte komme selv. Ingen skulle ha en fordel. Det var førstemann til mølla.

Neste kapittel i eventyret om Daisy fant sted i Stasjonsveien, på Holmen.

– Der var det flott. Folk kunne parkere rett utenfor, det var veldig tilgjengelig. Der hadde jeg mannekengoppvisninger ute på plassen, mimrer hun. – Samtidig utvidet jeg med nye klær, men det var fremdeles barneklær.

Det var i denne tiden Daisys bruktkonseptet virkelig var på høyden, og hun forteller om mange ivrige og kjøpelystne kunder.

– Jeg hadde nok noen kunder som syntes konseptet med brukt og gjenbrukt var så bra at de kanskje kjøpte litt mye…, smiler hun.

Ville til Vinderen

For ni år siden gikk ferden til Vinderen. Hun inngikk et samarbeid med sin venninne Margrethe Nausdal, og de klinket til med 180 kvadratmeter i Vinderen Senter. Nausdal, som også drev med barneklær, trakk seg ut innen et par år var gått, men fortsatte i bransjen.

– Vi er stadig gode venner, og jeg kjøper fortsatt fra henne, sier Daisy.

Da hun kom til Vinderen, var en epoke slutt, nemlig den med gjenbruk og brukt tøy. Hun forklarer det med at hun stadig oftere fikk inn brukttøy fra billigkjedene, tøy som det går 15 av på dusinet, og som ikke var spesielt spennende å selge videre.

– Jeg trodde aldri jeg skulle slutte med brukt. Men jeg ga meg mens leken var god, mener hun.

Vinderen-spesialist

Men barneklær satset hun videre på, og etter hvert utvidet hun med dameklær. Nå er det altså ni år siden Vinderen-kapittelet hennes startet, og hun har rukket å bli kjent med de fleste. «Alle» på Vinderen, både beboere og andre næringsdrivende i området, vet hvem hun er.

Se bildet større

Daisy og noen av de ansatte.

– Hva er «trikset» ditt, Daisy?

– Man skal føle seg velkommen når man kommer inn i butikken, og man skal ikke føle noe kjøpepress. Det lærer jeg mine ansatte. Kunden skal få informasjon, og vi skal ikke presse på kundene noe som helst, sier hun. – Hvis folk ikke får vite at jeg har den nydeligste bomullen i hvite t-skjorter, går de bare rett forbi dem. Men når jeg forteller om kvaliteten, og de tar i den, da stopper de opp.

– Det fins t-skjorter i så mange prisklasser, og mye er dyrt og dårlig. Det er greit å få litt informasjon! sier hun sier hun ivrig.

Daisy er kjent for sin teft for hva som kommer. Hun mener selv hun har en god nese for hva som er i ferd med å slå an. Sitter hun og studerer motebildet daglig?

– Jeg leser ikke et eneste moteblad, men følger litt med på noen bloggere. Og så hører jeg på agentene, men de er jo ikke helt til å stole på, ler hun. – De tenker jo hele byen, mens jeg må tenke på hva som treffer her på Vinderen. Jeg skal ikke være sånn «fashion, fashion,» men jeg ser hva som går, sier Daisy.

Har lykkes

– I 1995 sa du til mannen din at du skulle doble de 40.000. Hvordan syns du det har gått?

– Ja, det er jo litt morsomt! sier hun og drar litt på det. Daisy har helt klart blitt et levebrød, og hun forteller denne historien for å beskrive det:

– Vi har jo et landsted i Arendal, og for en stund siden pusset opp og lagde ny brygge. Da kunne jeg si at bryggen kunne jeg betale for! sier hun.

– Man kan si at jeg har lykkes med prosjektet, smiler Daisy. – Jeg tjener mer enn mannen min, for å si det sånn…

– Jeg har lært meg mye om økonomi i disse årene. Mannen min hjelper til og holder meg i øra. Nå er vi sammen om å ha oversikt over økonomien. Budsjetter er viktig, sier hun og forteller at noe av hemmeligheten med å treffe godt, er å vente så lenge som mulig med en del av innkjøpene.

– Jeg elsker å kjøpe i sesongen, gjøre gode dealer, og da må jeg kjøpe mindre på forhånd, sier Daisy.

– Det er viktig å få med når det gjelder kundene: Alle er like for meg. Men jeg vet litt hva de er ute etter. Jeg vet hva kundene vil ha når de kommer inn døren. Man blir litt psykolog etter hvert. Dette prøver jeg å lære de ansatte. Man ser på kroppspråket, mer på det det enn på jakken de har på seg, sier Daisy.

– Og hvis jeg har fått inn noe nytt, ser jeg med én gang hvem som skal ha det. Og da er det ikke mange som ikke kjøper! smiler hun.

– Alt på Vinderen

Hun kommer også litt inn på trenden som går i retning av stadig mer netthandel, og færre folk i butikkene.

– Folk må bruke butikkene! Nye generasjoner syns det er gøy å sitte på nettet og handle, men ikke glem opplevelsen og den servicen du får. Selv er jeg ikke redd for nettet, understreker hun. – Det kan ende opp med at det til slutt blir bare de store kjedene, og da blir utvalget snevert.

Daisy Hiis trives så godt på Vinderen og med Vinderen-folket at hun ser for seg mange gode år ennå for butikken og for Vinderen-butikkene.

– Her på Vinderen bruker vi hverandre. Vi har frisør, hudpleie, Nille, optiker, kafé, apotek, renseri, interiør. Og pol over veien, ramser hun opp. – Man trenger jo ikke å dra ned til byen!

LES OGSÅ: Kommer det bysykler i ytre vest?

Toppmodellen Eline fra Besserud: – Tøft for ungdom å vokse opp i Oslo vest

Vinderen bo- og servicesenter best i vest

Nøkkelord

Annonse
Se bildet større

Stasjonsveien, på Holmen, der holdt Daisy til i mange år.

Se bildet større

På Vinderen Senter har Daisy holdt til i ni år.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!