«Jeg er fra Ullern. Når jeg sier det må jeg ofte unnskylde meg litt»

«Jeg er fra Ullern. Når jeg sier det må jeg ofte unnskylde meg litt»

MIMRER OM LIVET I PÅ OSLOS VESTKANT: Det er i en artikkel i en serie om oppvekst i Oslo, at Dagsavisens Bente Rognan Gravklev har lagt sin erindring til året 1997. FOTO: Privat

Bentes (11) vei inn i varmen blant de kule i Oslo vest ble ikke helt som hun hadde trodd. Sånt blir det smått komisk mimring av – selv om de samme fordommene også regjerer 20 år senere.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.05.2017 kl 14:18

BOGERUD/ULLERN: Det er i en artikkelserie i Dagsavisen om oppvekst i Oslo, at journalist Bente R. Gravklev (30) skriver om hvordan hun opplevde å vokse opp på Ullern på nittitallet.

«Men jeg bor på Bogerud nå, altså. For det er mange fordommer mot Oslos beste vestkant. For min del må jeg nok si at fordommene rundt klær og merkepress i stor grad stemmer. Og helt ærlig fant jeg meg vel aldri til rette her, selv om bydelen kan tilby flott natur, og generelt sett gode oppvekstforhold for barn. Men det er som med de fleste steder i verden: Man trives best om man passer inn», erindrer hun i artikkelen.

Overfor Akersposten forteller 30-åringen om utelukkende positive tilbakemeldinger på mimringen.

- Det var også et par stykker som sendte epost og sa det var gjenkjennelig i lys av egne oppvekster, sier Bente drøye to uker etter publikasjonen.

- Feil å generalisere

Her beskriver hun hvordan magetopper, platåsko, slengbukser og merket Miss Sixty preget hverdagen før tenårene ventet.

Dagens 30-åring understreker derimot at moten og populærkulturen på slutten av 1990-tallet fortsatt ikke er så langt bak oss, at vi ikke helt klarer å forholde oss positivt til den.

- Hvordan henger fordommene mot Oslo vest igjen fra denne tiden?

- Man oppfatter vel folk som bor på vestkanten som like. Det er i hvert fall en myte at «alle» her har et visst inntektsnivå, og at de på en viss måte er opptatt av en bestemt ting i livet. Hvis man ikke passer inn her, er man litt annerledes, sier Bente
.
Derimot mener hun det blir feil å generalisere menneskene på vestkanten.

- Ja, det er flere som er sånn, men på ingen måte «alle»! Jeg antar likevel mange av fordommene er de samme i dag som for 20 år siden: Folk som er født på vestkanten er opptatt av materielle ting og er født med en sølvskje i munnen. Jeg tror nok absolutt at forskjellene i Oslo fortsatt er til stede, og oppleves som reelle for folk, sier Bente, som nå altså bor på andre siden av byen, Bogerud.

- Hvorfor ble du aldri kul på Ullern?

- Det er nok en kombinasjon av at personligheten min var litt innadvendt på denne tiden, men også fordi jeg kledde meg litt annerledes, med andre interesser. Jeg valgte ikke å ri på hest eller å spille golf. Jeg satt heller hjemme og leste bøker.

- Men hvordan ble/blir du egentlig kul på vestkanten?

- Si det? Slike ting handler om hvem du er venn med, hvordan du er og hvilket miljø du har i klassen og sånt. Men på denne tiden var det i hvert fall en fordel å kle seg på en bestemt måte, sier 30-åringen.

Uforglemmelige minner

I artikkelen i Dagsavisen skildrer dagens østkantbosatte debattredaktør hvilke grep hun tok for å bli akseptert blant jevnaldringene. Spesielt viktig var det å ha de riktige buksene.

«Buksa skulle være lang i beina, for nederst var en cirka ti centimeter lang splitt bak som gjorde at stoffet hang fint over platåskoene. Det skulle selvsagt være Buffalo-sko. Selv om disse gjorde at vi alle svevde en del centimeter høyere over bakken enn normalt, var det ikke til å unngå at halve vinteren satt seg nederst i buksebeina, som skulle bli dyvåte etter en liten gåtur ute i det kuperte terrenget fra Vækerøveien, over Myrhaugen og opp skråningen mot Ullerntoppen», skriver den opprinnelige Ullern-jenta – og forteller at hun i dag har det veldig fint i Oslo øst, med ektemann fra Ellingsrud og en ettårig sønn i hus.

Motejaget har 30-åringen etter hvert gitt slipp på, men medgir at hun tror «alle» kler og oppfører seg i henhold til omgivelsene.

- Jeg er opptatt av å kle meg ålreit når det passer meg, men det er ikke noe som står veldig mye i hodet på meg sånn som det var da jeg var 11 år, avslutter Bente.

LES OGSÅ:
«Hver gang jeg snakker med fremmede, eller skriver noe, får jeg parodien rett i fleisen»

LES OGSÅ: «Pappa kjørte meg til skolen i Audi'en, sykt flaut. Audi'en liksom»

LES OGSÅ: «Startet med to tomme hender og skarve 150 millioner kroner»

LES OGSÅ: «#Montebello, kom hit til #Tøyen og prøv å svelg ned fremmedfrykten med en kopp kaffe med oss»

LES OGSÅ: «Vet egentlig folk hvor vanskelig livet kan være som rikmann?»

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse