"Ikke spør meg om tida!"

LØPER: Fra venstre: Heidi Fjørstad, Randi Moe, Vibeke Arntzen Fredriksen og Astrid Moe Eikrem, helt til høyre. FOTO: PRIVAT

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet. Men ikke spør meg om tida!

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.04.2016 kl 22:16

Det er gøy å være med på løp. For meg er det super motivasjon for å få til å løpe og trene jevnt og trutt. Og så er det noe helt eget med stemningen, og deltagermedalje smaker like godt hver gang! Men så var det det med tida. Vi har ikke før kommet i mål før spørsmålet kommer: Hvordan gikk det? Hva sprang du på?

Jeg løp Sentrumsløpet for første gang i 2010. Det var vel faktisk mitt første ordentlige løp. DEN følelsen å løpe i mål! 10 – TI! – KILOMETER liksom! Vi var en hel gjeng som løp sammen, og på kvelden var vi ute og feira med sushi og øl – høye og mørke alle mann! For meg var det en stor seier. Tre år tidligere fikk jeg diagnosen MS. Den sykdommen er det ikke mye å få gjort noe med, så etter en laber og sjokkskadd fase, forsto jeg omsider at jeg i alle fall ikke kom til å bli friskere av å være i dårlig form. Så sykdommen fikk meg i gang – og etter hvert ble jeg med på det hårete målet å løpe et 10 km løp.

Ikke var jeg glad i konkurranser, og jeg hadde aldri løpt så langt som 10 km før jeg ble syk heller. Men i god 40 årskrise-stil, fikk jeg raskt blod på tann. Året etter løp jeg fem løp, til og med det litt sære Tunnelløpet i Oslo, før den nye Operatunnellen ble åpnet for trafikk. Og så har det i grunnen ballet på seg. Nå løper jeg ikke lenger fordi legen sier det, men fordi det gir meg masse overskudd og glede.

Men etter alle løp kommer spørsmålet om TID! Ja, hva sprang du på? Gikk det bra? Hva ble tida? Og det er greit det, for jeg er alltid stolt over å ha løpt og gjennomført. Men det som er rart, er at det nesten blir sett på som litt komisk å løpe på en ”dårlig” tid. På Oslo Maraton i fjor hørte jeg at speakerne/kommentatorene kalte det siste feltet på halvmaraton for skilpadder. Og ser du på London Maraton eller et annet stort løp der f.eks EuroSport dekker løpet, så harseleres det over mosjonistene – hvis de i det hele tatt blir nevnt. Det er et enormt fokus på proffene og vinnerne. Og på ”supermosjonistene” som trener som toppidrettutøvere.

Å delta på løp og bruke lang tid er nesten like latterlig dårlig som damefotball.

Er det en dårlig prestasjon å bruke 1,5 time på å løpe en mil? Er det latterlig å bruke fem timer på maraton? Det er langt fra pallplass, men det kan være mer enn raskt nok for den som løper! Og det kan være en like stor prestasjon som han som nådde målet sitt om 3 timer.

Å melde seg på et løp, trene målbevisst fram til løpet, og så å gjennomføre det er jo faktisk utrolig bra. Alle har rett på anerkjennelse for sin innsats, sitt løp – uansett hvor langt unna de er supermosjonistene og proffene.

I fjor var jeg med en 50 kule damer fra FemiRoma og løp Roma Maraton. Arrangøren av løpet har satt en maxtid på sju timer. En gjeng fra Østfold hadde gjennomført en stor livsstilsendring det siste året, og var med på sitt første løp noensinne. De hadde som mål å GÅ alle de 42 kilometrene. Det klarte de med noen få minutters margin. Det er litt av en bragd! Du må gå veldig raskt, veldig lenge! Prøv selv å gå i 6 km/t i 7 timer!

Så det er ikke latterlig eller komisk, det er megabra!

Når det blir så mye fokus på tid, bidrar det til å øke terskelen for mange å være med på løp, og det er synd! På grunn av tidsfokuset er det mange som lar være å melde seg på fordi de er redd for å ikke løpe fort nok til å slå egen pers, eller å slå kompisen/kollegaen/hyttenaboen. Eller så bryter de underveis fordi de ser at tida blir for dårlig..

Jeg sikter inn på ”godt nok”-tida. Godt nok etter forholdene. Godt nok i forhold til hvor mye jeg har fått trent, om jeg har vært syk, hatt det travelt, hatt andre utfordringer i hverdagen. Jeg pleier å si at man må tilpasse treningen etter livet. Ikke tilpasse livet etter treningen.

”Uansett hvor sakte du løper så knuser du alle som ligger på sofaen”. Er du fysisk aktiv, og til og med våger å delta på løp og konkurranser, så er du en vinner! Gi deg selv et skikkelig klapp på skulderen, skryt og få premie!

Men enten du løper eller ikke – ikke spør andre om tida, om de ikke sier det selv. Spør gjerne hvordan det gikk og hvordan det føltes. Gi skryt fordi det er sterkt å gjennomføre. Det er bra for både fysisk og mental helse å sette seg et mål, forberede seg og gjennomføre.

Og så er det gøy! Blir du med? Sentrumsløpet er på lørdag, så er det Holmenkollstafetten neste!

Astrid Moe Eikrem

Astrid Moe Eikrem (49) er coach og treningsveileder og driver "Heile deg Coaching og trening".


Forrige innlegg fra Astrid:

"Syns du jogging er et ork?"

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!