Hun er hoveddrivkraften bak Oslos kommende praktbygg

Hun er hoveddrivkraften bak Oslos kommende praktbygg

Liv Sæteren ser frem til det nye hovedbiblioteket åpner dørene i Bjørvika. Nå tildeles Montebello-kvinnen den gjeveste prisen man kan få av Oslo kommune, kulturprisen. Foto: Fredrik Eckhoff

Nå kan Liv Sæteren fra Montebello nevnes i samme åndedrag som Aabel, Maurstad, Egner, Schønemann, Foss, Vestly, Krohn og en rekke andre store kulturpersonligheter – og om to år står livsverket hennes ferdig.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.04.2017 kl 15:39

Annonse
 

Oslo bys kulturpris

1966 – Professor Francis Bull
1967 – Forfatter Johan Borgen
1968 – Sanger Aase Nordmo Løvberg
1969 – Arkitekt Gerhard Fischer
1970 – Skuespiller Edvard Drabløs og skuespiller Lars Tvinde
1971 – Maler og grafiker Rolf Nesch
1972 – Billedhugger Nils Aas
1973 – Museumsdirektør Reidar Kjellberg
1974 – Pianist Kjell Bækkelund
1975 – Forfatter Thorbjørn Egner
1976 – Skuespiller Per Aabel
1977 – Tegner Gösta Hammarlund
1978 – Skuespiller Leif Juster
1979 – Pianist Robert Levin
1980 – Forfatter Andre Bjerke
1981 – Maler Else Christie Kielland
1982 – Forfatter, oversetter, litteraturkritiker Carl Fredrik Engelstad
1983 – Filmkunstner, forfatter/dramatiker og journalist Arne Skouen
1984 – Forfatter og kulturhistoriker Mentz Schulerud
1985 – Pianist Robert Riefling
1986 – Orkesterleder Øivind Bergh
1987 – Professor Egil A. Wyller
1988 – Skuespiller Wenche Foss
1989 – Forfatter Stein Mehren
1990 – Forfatter Anne-Cath. Vestly
1991 – Prisen ble ikke delt ut på grunn av manglende bevilgning
1992 – Skuespiller Knut Wigert
1993 – Orkesterleder Mariss Jansons
1994 – Fiolinist Arve Tellefsen
1995 – Komponist John Persen
1996 – Kunsthistoriker og museumsdirektør Alf Bøe
1997 – Skuespiller Aud Schønemann
1998 – Musikere og musikkpedagoger Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung
1999 – Billedhugger Nina Sundbye
2000 – Forfatter Ingvar Ambjørnsen
2001 – Komponist Arne Nordheim
2002 – Koreograf Kjersti Alveberg
2003 – Fotograf Morten Krogvold
2004 – Visesanger, komponist og tekstforfatter Lillebjørn Nilsen
2005 – Regissør Stein Winge
2006 – Kulturarbeider Kai Zahl, grunnleggeren av Dissimilis
2007 – Komiker og skuespiller Harald Heide-Steen jr.
2008 – Skuespiller Lise Fjeldstad
2009 – Skuespiller, teatersjef og instruktør Svein Sturla Hungnes
2010 – Skuespiller og komiker Elsa Lystad
2011 – Øyafestivalen
2012 – Skuespiller Liv Ullmann
2013 – Forfatter Jo Nesbø
2014 – Skuespiller, teatersjef og regissør Toralv Maurstad
2015 - Rockemusiker Michael Krohn
2016 - Biblioteksjef Liv Sæteren

MONTEBELLO: «Sæteren har hatt stor betydning for utviklingen av bibliotekene i Oslo. Gjennom sitt arbeid for å realisere et nytt og moderne hovedbibliotek har hun bidratt til å endre Oslo permanent og styrket litteraturen og skrivekunsten. Hennes utholdenhet og klippefaste tro på biblioteksaken gjør henne fortjent til Oslo bys kulturpris.»

Det skriver juryen i begrunnelsen for at tidligere biblioteksjef Liv Sæteren tildeles Oslo bys kulturpris for 2016.

Kulturprisen er den gjeveste prisen som deles ut av Oslo kommune. Den har vært delt ut siden 1966 og består av et diplom og 100.000 kroner. Blant tidligere vinnere finner vi en lang rekke kulturpersonligheter. Blant de mange navnene finner vi for eksempel, Per Aabel, Toralv Maurstad, Liv Ullmann, Torbjørn Egner, Aud Schønemann, Lillebjørn Nilsen, Wenche Foss, Anne-Cath. Vestly og Morten Krogvold. Øyafestivalen er også blant tidligere vinnere.

Se liste over alle kulturprisvinnerne i faktaboksen.

I fjor var det Raga Rockers-vokalisten Michael Krohn fra Røa som stakk av med kulturprisen.

I dette gode selskapet finner vi nå altså Montebello-kvinnen Liv Sæteren, og hun får altså prisen for sitt omfattende arbeid for utviklingene av bibliotekene i Oslo. Vi møter henne over en kaffekopp på Bakkekroen på Smestad, og selv om det er drøyt tre år siden hun gikk av med pensjon, virker engasjementet å være intakt.

Fortjent?

– Gratulerer med Oslo bys kulturpris!

– Takk. Det er helt utrolig. Dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg har i grunnen kløpet meg i armen flere ganger. Det var veldig overraskende, sier Liv Sæteren.

– Hva syns du selv, er det fortjent?

– Vet du hva, det har jeg tenkt litt på. Det har jo knapt skjedd at en ansatt i kommunen har fått denne prisen. Men ja, jeg mener det. Når jeg ser hva bibliotekene i Oslo er blitt, og når jeg ser bygget reise seg, når jeg vet hva som ligger bak, da tenker at det er fortjent, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Se bildet større

Slik kommer hovedbiblioteket til å skinne i Bjørvika om to år. Illustrasjon: Fra kommunens nettsider

Med bygget mener den tidligere biblioteksjefen naturligvis det kommende, nye hovedbiblioteket som er i ferd med å reise seg like ved Operaen i Bjørvika. Bygget, som skal bli på rundt 20.000 kvadratmeter, står ferdig i 2019 og omtales som et signalbygg og et pulserende knutepunkt på kommunens nettsider.

Livs bibliotekliv

Hun visste tidlig i yrkeskarrieren hvilken vei hun ville, Liv Sæteren. Allerede i 1969 fikk hun jobben som sjef ved biblioteket i Ås i Akershus. Derfra gikk ferden til Ålesund i 1973, der hun var sjef for bibliotekene i Møre og Romsdal frem til 1986.

Så var hun tilbake i Oslo, som sjef for Deichmanske, som altså betyr at hun ble sjef for bibliotekene Oslo.

Hun forteller at ideen om et nytt hovedbibliotek i Oslo kom allerede for 25 år siden, faktisk blant annet inspirert av ganske så utskjelte Galleri Oslo, kjøpesenteret som raskt ble erklært mislykket, beliggende mellom Postgirobygget og Oslo Spektrum.

– Ja, vi har holdt på med dette siden 1992, med leting etter nye lokaler. Vi har jobbet både internt og med arkitekter siden den gang. Vi har sett på hvordan det gjøres internasjonalt og har prøvd å bidra til å inspirere andre. Vi har sett mange vidunderlige bibliotek, sier hun, men hun mener at de aller fleste større byer som bygger nye biblioteker, gjør en grunnleggende feil.

– Jeg har sett nye biblioteker, i byer som Amsterdam og Seattle. De er vakre og har mye av det riktige innholdet. Men du ser det ikke! Strukturen gjør at du ledes ikke mot spontanaktiviteter. Vårt bibliotek blir nyskapende! sier hun. – Det de fleste gjør, er å se på tidligere biblioteker, sier Sæteren og prøver å forklare hvordan de ikke klarer å løsrive seg fra gamle ideer, men i stedet tenke nytt.

– Jeg så en mulighet i Galleri Oslo i 1992. Slik jeg forestilte meg et bibliotek – med mange mindre rom langs en handlegate. Som handlesenter var Galleri Oslo mislykket, men det var også noe med beliggenheten. Biblioteket kunne bare flyttet inn, sier Sæteren.

Det ble det imidlertid ingenting av, og Sæteren forteller at hele 25 mulige plasseringer har vært diskutert opp gjennom årene, før det endte med nytt hovedbibliotek i Bjørvika, Gamle Oslo.

Etasje for etasje

– Hva kan folk forvente seg av byens nye bibliotek, spør vi, og Sæteren lar seg ikke be to ganger. Hun er raskt i gang med å tegne og forklare.

Se bildet større

Åpent og nytenkende. Illustrasjon: Fra kommunens nettsider

– Se for deg en flerbrukshall for befolkningens hoder. Dette vil ikke bli simpelt som Galleri Oslo, men en fantastisk møteplass! sier hun og tar oss gjennom biblioteket, etasje for etasje.

– Etasjene vil ha forskjellig karakter. Det blir én etasje med dikt, drøm og fantasi, en etasje for de unge, data, spill…, et verksted for bruk av informasjonsteknologi og innhold. Her blir det mulighet for 3d-printing for eksempel. Her kan man bruke dagens verktøy til å gjøre innhold til sitt eget og også ha mulighet til å skape noe selv, sier hun.

– Så er det en etasje med naturvitenskapene, geografi, dyr, botanikk, miljø og klima og mye annet. Det blir klimamodeller, skjermtilgang, plass til at Ødegaard (Knut Jørgen Røed Ødegaard, red.anm) kan stå der og fortelle. Det blir rom som gjør folk oppmerksomme på hvor viktig miljø og klima er. Og det blir mulighet for å ta del i eksperimenter, sier hun, før hun beveger seg enda en etasje opp.

– På toppen vil vil ha det litt gammeldagse, med Oslo-samling, de gamle litterære verkene og sånn, sier den tidligere biblioteksjefen, før hun kommer på at hun helt glemte både førsteetasjen og underetasjen.

– I første blir det både vrimleareale og kafeer, og i underetasje kommer foredragssaler og kino, sier hun.

– Det vil bli et veldig sammensatt hus med et arktitektonisk særpreg og med interiør som formidler. Det blir en kamp å få interiøret til å ramme inn funksjonene, og å få koblet tradisjonelle bøker og medier og den digitale informasjonen, sier hun engasjert.

Hun ser for seg et nytt hovedbibliotek som har helt andre romlige løsninger.

– Den aktive formidlingen, det å gjøre ting synlig, krever helt andre romlige løsninger enn vi er vant til i dag. Strukturen i dag er lagt en gang på 1800-tallet. Jeg har ment at bygg kommuniserer til folk hvordan du skal bruke det. Det gjør rom også. Når de står der med en struktur, en skranke, lesesalgsbord- og stoler, og sånn har det sett ut siden folkebibliotene kom, binder det tankene, både ansattes og brukernes, sier hun. – Arktiektur er kraftfullt. Det legger begrensninger i å lage utstillinger, forfattermøter, performance, standup.

Endringsvillig

Sæteren kommer stadig inn på temaet om at bibliotekene må utvikle seg, tenke nytt. Når vi spør henne om hun det nye bibliotekbygget vil bli slik hun så det for seg da hun gikk av i 2014, svarer hun:

– Biblioteket vil bli akkurat som jeg ønsket det, i hovedtrekk. De som jobber med det, er en fantastisk gjeng, sier Sæteren. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir slik planene var for tre år siden.

– Det kommer helt sikkert til å se annerledes ut enn det jeg så for meg da. Et bibliotek må endres og utvikles hele tiden. At det blir annerledes, er en glede. Jeg kommer til å bli overrasket, og det vil helt sikkert være ting jeg ikke er enig i. Det må jeg akseptere, med glede! sier hun.

Nettopp denne evnen til å tenke nytt, se fremover, ta inn ny teknologi og moderne tankegang, er Sæteren veldig opptatt av.

– Man må ta litt sjanser. Skal man gjøre noe nytt, må man virkelig gjøre noe nytt. Men det skjer jo ikke i et vakuum, understreker hun. – Dette er jo ting som prøves ut i mindre målestokk, for eksempel i noen av filialene.

Hun forteller at mye av jobben hennes var å tenke nytt og utvikle.

– Jeg jobbet mye med å utvikle og endre. Så mye at jeg sikkert har vært forhatt internt i perioder, særlig da jeg kom på at vi trengte et nytt bibliotek. Kultureliten sto og slo meg i hodet. Halvparten av de ansatte var rasende, akkurat da. Det kom som lyn fra klar himmel for mange. Derfor har vi jobbet masse internt. De ansatte må være driverne, sier hun. – Man må slå inn noen dører, og så må man bygge. Det var beinhardt!

Det tradisjonelle biblioteket

Kulturprisvinneren snakker mer om informasjonsteknologi, moderne strukturer og den sammensatte bruken av det moderne bibliotek, enn hun snakker om det folk flest tenker er bibliotekets hovedoppgave, nemlig å være et sted for utlån og lesing av bøker.

– Hvis biblioteket skal bygges til å låne ut bøker, lever de ikke om noen år. Det har vært en grundig gjennomgang i hvordan man skal formidler forskjellige typer innhold. Vi har hatt brukerundersøkelser, har jobbet med servicedesign, og vi har testet ut, sier Sæteren, som også forteller at de nye tankene allerede har begynt å sette sitt preg på det gamle hovedbiblioteket, i påvente av nytt bygg.

– Mitt credo er at bibliotekets funksjon ikke er å låne ut bøker, det er å formidle innhold, enten av viten eller kunst. Én type formidling er å låne bort bøker, men det er bare ett av utrolig mange virkemidler, sier hun.

– Og ja, det er fortsatt lesestimulering og utlån av bøker på bibliotekene, men det krever kanskje minst innsats. Å gjøre innhold interessant derimot, er det viktigste. Bibliotekene må være en aktiv pusher av innhold.

En fantastisk idé gjennomføres

Et av de aller mest spesielle prosjektene i det kommende biblioteket, er kunstprosjektet Future Library.

– I 1992, da jeg hadde den første fortellingen om hvordan et fremtidig bibliotek skulle være, hadde jeg med et rom for de upubliserte tekster. Jeg så for meg et idérom, kanskje et rom for dem med en bok i magen. Her kunne folk komme, legge det fra seg, kanskje få tilbakemeldinger, sier hun.

– Så i 2012, 20 år etter, kom Bjørvika Utvikling med kunstneren Katie Paterson og hennes idé om et kunstverk som var et 100-årsprosjekt. Ideen var at hvert år i 100 år fremover skulle en forfatter skrive og gi et verk til dette rommet. Ingen skal kunne lese et ord før om 100 år, forteller Sæteren, som sier at hun umiddelbart gjenkjente sitt eget «upubliserte teksters rom».

– Så det var jo bare å si, dette gjør vi! sier hun. – I 2015 var den første forfatter der og leverte sitt manuskript.

Så i 2115 blir disse manuskriptene åpne og tilgjengelige for publikum, og i alle disse årene vil de ligge, ulest, i dette rommet i biblioteket.

– Det blir et helt fantastisk rom, og er et kunstprosjekt som har fått enorm oppmerksomhet utenlands. Og som sikkert vil bli kopiert andre steder, sier Sæteren.

Mer tid til å lese

At Liv Sæteren har vært ute av bibliotekjobben i mer enn tre år, er nesten ubegripelig når vi opplever engasjementet, kunnskapen og gleden over å snakke om bibliotek.

– Nå har du vel mer tid, for eksempel til å lese?

– Ja, da jeg jobbet, følte jeg en stund at jeg leste bare for å vurdere, sier hun. Men nå kan Sæteren lese akkurat hva hun vil – kun av egen interesse.

– Så hva leser du akkurat nå?

– Akkurat nå? Jeg husker ikke hva den heter, men det er en bok av Ragnar Hovland.

Siden hun gikk av, har Montebello-kvinnen mottatt flere priser, blant annet Kongens fortjenstmedalje, Norsk Bibliotekforenings pris og Rotary-prisen Paul Harris Fellow. 4. mai mottar hun altså Oslo bys kulturpris i rådhuset.

LES OGSÅ: Plutselig sto Rocko der igjen – tynn, men i live

Bevisførsel i tåkeheimen i ytre vest

Følg Akersposten.no på Facebook

Annonse
Annonse