«Hevnen» – full versjon

Illustrasjonsfoto: Vidar Bakken

Omtrent samtidig rykker politiet ut til melding om mistenkelige dødsfall både på Slemdal og på Hovseter. Påsken 2018 ble en påske som skapte uro og frykt i Oslo vest. Her er Akerspostens store påskekrim!

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.04.2018 kl 15:46

Akersposten
Akersposten Media

DEL 1

Torsdag 22. mars 2018

Vinteren slo tidlig rot på vestkanten i år, og den ser ikke ut til å åpne for våren riktig ennå. Store mengder snø skaper fremdeles problemer flere steder og derfor også en fremkommelighet med livet som innsats. Mengdene med snø gjør veiene glatte, trafikken går treigt, og Bymiljøetaten har lenge hatt store problemer med å brøyte gater og fortau.

Sistnevnte tema antenner i tillegg sosiale medier, mediene som er det relasjonelle limet for tiden. Det er der avtaler gjøres, det er der man vises, det er der man observeres, og det er der man dømmes. Vestkantens eldre sliter med at lokalbanken og reisebyråene slukes til nettet. Og det byr på utfordringer å ha nesen nedi en smarttelefon.

Klokken er 6 om morgenen. «Jeg vet ikke når før var, men det var bedre da,» grynter Halfdan Svendsen til seg selv. Etter frokost har han tatt med seg en bok og svart kokekaffe på termos, med nøyaktig samme kaffemengde som han og kona har drukket på deling hver eneste morgen de tre tiårene de hadde vært sammen. To måleskjeer per kopp.

Svendsen sitter nå ute, like bak det gamle sjarmerende og trekkfulle stabburet på gården. Nabohuset ligger der mørkt og taust. Det er ikke annet å forvente, slikt har det ligget i 30 år.

Soyamelk, melk, melk fra masserte kuer eller fløte. «Hørt sånt tull!» tenker Svendsen, mens han rynker pannen. Det var lettere å kjøpe kaffe før i tiden. Før hadde vi bare ett valg. Kaffen var svart. Valgmuligheten var redusert til, med eller uten en melkeskvett. Eller sukker. Noe som, strengt tatt, gir fire mulige kaffekombinasjoner, og ikke bare ett valg. I dag er det jo et sirkus hvis man skal kjøpe seg en kopp kaffe.

Før i tiden, da han var yngre, stod han på gårdsplassen hver lørdag og søndag, åpnet panseret og lærte detaljer om hva de forskjellige delene heter og hvilken funksjon de har. I dag løper unge menn rundt i bar overkropp med bildekk over hodet eller i et tau etter seg, midt i arbeidstiden, og så sender de sin Audi på dekkskift. Byen er full av folk som vil ha lunsjpauser hele dagen, de driver bare med PT-timer og skatteparadiser, går på pornoklubber og kjøper svarte tjenester.

Halfdan Svendsen putter hendene i lommene på den blå kjeledressen. Her om dagen stod han foran disken i en sånn butikk som selger kaffe, på Røa. Han betraktet ekspeditøren, og så ba han om en kopp kaffe og et wienerbrød.

«Foretrekker du kanskje lys eller mørk belgisk sjokolade i en varmende mocca?» hadde ekspeditøren, som neppe har skrudd på mange biler i sitt liv, der han står med sin ensifrede BMI, sagt til Svendsen.

«Eller kanskje du foretrekker en latte? Med eller uten hasselnøttsirup, om jeg får anbefale.»

Halfdan hadde måttet ta seg sammen for ikke å miste besinnelsen allerede da.

«Jeg vil en sterk, svart kaffe i en kopp» hadde han formant.

«Da tenker jeg en americano er noe for deg, hvor mye vann skal du ha i americanoen? Halvt-om-halvt? Enkel eller dobbel espresso?»

Svendsen hadde sett på ekspeditøren som om han hadde begynt å snakke et fremmed språk. Han hadde ristet frenetisk på hodet og lent seg over disken.

«Nei, det vil jeg for faen ikke!» Og så hadde han gått ut døren.

Halfdan Svendsen er 79 år. Han bor innerst i Sørkedalen, godt bevart inne i den spesielle Nordmarks-stemningen. Han kjører Volvo og han jobber noen timer hver dag som vaktmester. Han er høy. Men never på størrelse med et lasteplan, og øyne som stadig er på utkikk. Han liker naboene på andre siden av veien, spesielt Kathrine. Sykepleieren. Selv om hun og mannen sjelden står opp et øyeblikk tidligere enn nødvendig. Sånne selvstendig næringsdrivende. Kvelden før hadde de holdt leven, men sine venner med aksjeporteføljer, som kjører Audi og Tesla, fordi de vet ikke bedre. Tullebukker som tar fri hver fredag og kjører til hyttene sine, jålebukker nedtynget i gjeld og skilsmisser.

Men Halfdan har gjort opp for seg. Alltid gått på jobb. Han var ingeniøren som arbeidet kontinuerlig med støy- og vibrasjonstesting slik at Volvo Trucks holdt seg foran konkurrentene. Aldri hatt en sykedag. Alltid tatt sitt ansvar. Det er det ingen som gjør lenger.

Katten til Halfdan Svendsen sitter nonchalant på benken ved siden av han. Der de sitter ligner de to av bygdas slåsskjemper som vokter nærmiljøet og holder oppsyn.

*

Hanne Sørensen er lektor, med lederansvar for organisering og koordinering innenfor eget fagfelt. Født og oppvokst i Røahagan. Jobben på en av vestkantens oppsamlingsplasser for ungdom, Hovseter skole, opptar en del av tiden hennes, og til tider er det lite fritid å spore. Hun bor med sin katt i Hovseterveien, og går i pressede tider i stjerne mellom leilighet, arbeidsplass, bodypump-timer på Basic i Aslakveien og noen kvelder med mørkerøde glass bordeaux i selskap av venninnen Anita Elander. Vennskapet går tilbake i tid, preget av åpenhet og interessante samtaler.

Hun hadde gått glipp av gårsdagens samling med vennegjengen hjemme hos broren og Kathrine, der høy sigarføring kunne karakteriseres av tydelig selvfornøyd opptreden blant flere av dem, etter hvert som beruselsen tok overhånd. Før i tiden hadde Kristian delt ut tusenlapper i tips til en kelner på Bristol Grill, han satte også fyr på noen tusenlapper for riktig å understreke en høy sigarføring.

Kristian er finansanalytiker til margen. Hytte på fjellet og ved sjøen. Hus på Vettakollen. Vellykkede barn, skilt. Og så sykler han selvsagt til jobben. Sammenliknet med han, er alle andre et vandrende vitaminunderskudd. Finansanalytikeren fra Vettakollen starter dagen i fartsstripa på sykkel på vei til kontoret. Det er tempoet og treningseffekten som er motivasjonen, ikke manglende parkeringsplasser og økende avgifter. Lettere krum i lumbaldelen av ryggen, med sin V-formede ryggtavle, puster han lett og svett over trikkelinjer og åler seg gjennom rushtidens kø langs Slemdalsveien. Alltid på rødt lys, til tider på feil side av midtrabatter, for å holde sporet. Analytikeren mister ikke rytmen i tempoøkten.

Han har bygget formuen sin på å jage etter investeringer i franske luksushoteller. Der andre kjendisinvestorer har opplevd pengesluk og store tap. Kristian dater nå den 15 år yngre Camilla, en sprek og søt dame. Det eneste som virkelig gjør henne opphisset er når en mann gir henne sitt Mastercard. Slik at hun kan gå på spa, trene yoga, kjøpe nye klær og drikke chablis. En tidligere partner erklærte overfor henne at han ønsket seg barn, og ikke et slikt som kommer langveis fra, som Camilla panisk foreslår. Camilla ble lovet au-pair, og et aktivt spaliv, men i frykt for hva en graviditet vil medføre av vandalisering av kroppen, gjorde Camilla det slutt.

Blandet med torsdagens tussmørketid mellom solnedgang og skumring som ligger pakket rundt skolebygningen, er Hanne fornøyd med at hun ble hjemme i går slik at hun fikk unna en del arbeid i dag. Det er kaldt ute, ned mot minus ti. Klokken nærmer seg ti. Hun har alltid jobbet iherdig med studier og karriere. Tidvis kan hun gripes av et noe bittert og lengselsfullt tilbakeblikk, og opplever et slit med å oppnå det hun vil i livet. Men hun er tross alt selvstendig. Egenrådig.

Hun slukker lyset på kontoret og låser seg ut. I kveld bærer det hjem, og Hanne ser frem til å slumre foran «feelgood»-tv og litt rødt i glasset. I morgen har hun bevilget seg en etterlengtet avspasering. Utenfor har snøen blåst seg sammen til store fonner, der de ligger dyneformet. Hanne kjenner kulden bre seg i kroppen mens hun trekker kåpen tettere rundt seg og løper lett mot porten som leder til inngangsdøren i blokka.

Hun registrerer en mørk bil stå parkert utenfor skolen, og erkjenner at hun ikke liker det, men løper videre bortover den smale gangveien. På vei mot oppgangen, må hun knipe sammen øynene for snøen som kommer fykende mot henne. Hanne snur seg med ryggen mot vinden, for å få håret bort fra ansiktet. Hun puster lettet der hun står ved døren til oppgangen, litt oppgitt over sin egen redsel. Så smetter hun lett inn og skynder seg med raske skritt oppover trappene. Den kjente lyden av at døren lukkes i etasjen under henne uteblir. Hanne blir urolig. Så blir alt svart.

Fredag 23. mars 2018

Hanne Sørensens lommebok ligger delvis under snø. Været er godt, med sol og lite vind. En skotupp på en foret Viking Ultra barnestøvel, størrelse 34, sparker borti den svarte lommeboken fra Mikael Kors. Støvelens eier, en gutt på åtte år, gisper i det han oppdager det som ligger i snøen. Stolt plukker han den opp og børster av all snøen. Det napper i spenningsmuskelen, og den unge gutten springer ivrig hjem med lommeboken i høyre hånd. Den unge gutten liker små mysterier og elsker å være detektiv.

*

På en annen kant av bydelen tar fredagsfølelsen bolig i hjemmet til Anita Elander og mannen Fredrik. Anita avslutter arbeidsuken med hjemmekontor etterfulgt av en løpetur alene, og så en treningsøkt med sin personlige trener Conrad Pax. Treningsguruen som har livnært seg som personlig trener for kvinner i Holmenkollåsen siden 2005. Pensjonert verdensmester i styrkeløft. Avsluttet heroisk for 10 år siden med ny verdensrekord sammenlagt (1230), verdensrekord i knebøy (490), europarekord i markløft (390), ny personlig beste i samtlige øvelser, gull sammenlagt, gull i knebøy og markløft, samt sølv i benkpress. Sper på formuen via sitt eget selskap, PT Life.

Conrad er ingen «meat head». Derimot er han medlem av Mensa, tidligere Farmen-deltaker, og en selverklært livsmestrer som også underviser om hvorfor mennesker blir overvektige, ulykkelige, deprimerte, og hvordan de kan bli kvitt ulike avhengigheter. PT-virksomhet med en solid økonomisk plattform. I fjor hadde han en registrert formue på 4,6 millioner kroner, mot 1,7 millioner kroner året før. Han er registrert med to eiendommer. Bilene han har eid, vitner om tysk smak. Han kjører nå en Porsche Macan Turbo fra 2014, hans fjerde Porsche i rekken.

På utsiden sees forholdet til Anita og Fredrik som perfekt. Men temaer som truer idyllen unngås. Fredrik er en ener på kjøkkenet, men fredagene er forbeholdt asiatisk fra et av vestkantens bedre takeaway. Her har sushi, dytta taco og pizza ut av sofakroken, og programflaten tegner god hvitvin og dype samtaler, i stedet for gullrekka. Fredrik starter alltid helgen ut med ski- eller løpetur, avhengig av årstiden. Alltid helstøpt Swix-dress og Heming-lue. I lys av sesongen har han nettopp gjort unna et par mil i preparerte traseer ved Frognerseteren.

Søndag 25. mars 2018 (palmesøndag)

På tampen av helgen ligger Anita Elander og slanger seg lang på sengen. Dagen hvor deler av Oslos befolkning benytter Holmenkollåsen som rekreasjonsområde. Det skal svettes, luftes og nytes i villabebyggelsen oppover bakkene, og i marka. På ski, til fots eller på kjelke. Blant fortetning, utbygging og nydelig utsikt ved inngangsporten til Nordmarkas vestre del sees moteriktige kvinner og menn. Enten det er Heming-lue og Dæhlie-dress, eller turister med ryggsekk fra Alexander Wang, Louis Vuitton eller Prada. For befolkningen ellers holder det med Kånken fra Fjellräven eller bekledning fra Vestre Aker Skiklubb.

Anita ser bort på mannen sin. Hun smiler. Han retter på blazeren foran speilet. Samme rutine hver dag. Der han står i sin overdrevne trang til å framheve seg selv. Han næres som den som er best, kjekkere, sterkere. Han omgir seg med intellektuelle og høystatusmennesker. Han har en sterk driv av at omgivelsene ser opp til han, noe arrogant, like fullt har han en stor omgangskrets, og han har alltid hatt kjærester. Men aldri over tid. For Anita er han helt perfekt. Og omvendt.

Hun har flyttet rundt i Oslo vest siden ungdomstiden. Anita Elander går under karakteristikken vellykket. Rik, god utdannelse, advokat, med egen virksomhet. Hun er gift på andre året. Notorisk utro. Nærmeste venninne er Hanne Sørensen. Allsidighet er et nøkkelord ved samtalene og det gode vennskapet. De er faste tennispartnere og har til felles en kjærlighet for viner fra Bordeaux.

Anita ligger fremdeles lang på sengen og betrakter mannen før han skal av gårde. Fredrik er marinejeger. Med kropp som en olympisk mester. Ferdig med 18 års kontrakt med påfølgende sluttbonus. En nordmann i særklasse, skal kameratene ha uttalt, som er å bli regnet som en av de beste spesialsoldatene. Grunnet en nylig oppstått hudsykdom, hyperkeratose, i håndflater og pigmentforandringer, må han ta det rolig.

Anita Elander svinger beina ut av sengen, gulvet er kaldt og hun trekker på seg et par tjukke sokker før hun tusler ned i første etasje. Hun har ikke tenkt seg ut for dagen, og skal nyte et døgn alene mens Fredrik er på den tradisjonsrike middagen på Bristol Grill sammen med gode kamerater fra ungdomstiden. Anita betrakter den vinterbleke huden og blir stående ved vinduet og ser på all snøen som hadde falt i løpet av natten. Skyene ligger grå og lave. Gradestokken viser 10 minus. Det er kaldt i huset. Anita setter i gang kaffemaskinen, der den etter hvert brummer svakt og gir fra seg varm damp. Hun tar med seg koppen bort til vinduet igjen, og blir stående å varme begge hendene rundt den fulle koppen.

Fredrik vipper opp lokket på Mac‘en for å sjekke innom nyhetene. Fronten på Akersposten.no denne palmesøndagen forteller, blant mer snø i vente, om noen gamle drapssaker på vestkanten. Den, eller de, skyldige går enda løs. En uoppklart sak tegner drapet på en familie på fire. Et blodig syn hadde møtt etterforskere og rettsmedisinere tilbake i 2009. Kamerablitzen hadde kastet hvitt lys i nyhetsbildet i ukesvis, der også leserne kunne vitne blodig skrift på veggen inne i familiens hus på Ullern. Det ble enorme spekulasjoner, masse vitneavhør og mange ulike spor ble fulgt opp. Saken kaster en skygge etter den oppklarte drapsgåten, der det eksisterer et uløst drap på fire mennesker hvor det aldri ble tatt ut siktelse eller funnet bevis. Historien går som kalde gufs gjennom margen til vestkantens innbyggere, men 9 år har passert, så blant dagens påskepuls har livet gått videre blant borgerne.

Anita Elander håndterer sin oppmerksomhetstrang gjennom fasaden, og vier lite refleksjon over sitt kortvarige ekteskap som er nær ved å havarere. Gjennom statusoppdateringer på Facebook og retusjerte bilder på Instagram, er det lite å spore av skantende samliv og dysfunksjonelle relasjoner. Hun er ingen trofékone, tross for høyst attraktivt ansikt og kropp. Det spores ikke en kvinne som giftet seg med en materielt vellykket mann, som vil forlate henne med et generøst skilsmisseoppgjør, for å gifte seg med en ny, mye yngre kvinne.

Anita tjener gode penger. Noe hun har gjort siden hun satset som jordbærselger på Bogstad som ungdom. Hun hadde de største bærene, gikk hardt ut og fikk monopol før hun fylte 20 år. Men hun skulle gå i sin farfars fotspor, den eneste i hennes dysfunksjonelle familie som fremstod som noenlunde grei. Anita ble advokat med et kall til å hjelpe. Når hun ikke hjelper klienter, treffer elskere, spiser bedre middager med mannen sin, drikker Bordeaux med Hanne eller spiller tennis, sitter hun alene i en påkostet funkisbolig på 560 kvadrat fordelt på fire etasjer, hage på alle sider, takterrasse og seks arasjeplasser. Her ser hun på Sylvia Kristel i tittelrollen som Emmanuelle. Alle husets flater er til enhver tid velstelt og velduftende, lojalt utført av deres hushjelp, Kryztina, tre dager i uken.

Hun heller i seg resten av kaffen, reiser seg og tar med seg mobiltelefonen opp i andre etasje. I det hun kysser Fredrik lett på kinnet, ombestemmer seg og slår nummeret til en venninne. Hun ringer for å invitere seg selv på vin og oppdatert sladder. Det er lenge siden sist nå.

Mandag 26. mars 2018

Blant bydelens om lag 45.000 innbyggere, sitter kriminaletterforsker Vegard Bakken i bilen sin og ser på at det tynne islaget på frontruta smelte sakte. Viften fra varmeapparatet blåser for fullt. Klokka viser 09.47, gradestokken noen minusgrader. Bakken har spist et stykke kald pizza til frokost og skyldt det ned med varm Farris. Grønn. På badet hadde han studert sitt eget speilbilde og konkludert med at han så en veldig sliten mann. Han hadde brukt 15 minutter på å måke frem bilen.

Bilen hans våkner til liv, noe som ikke er selvsagt, så ruser han motoren noen ganger før han svinger ut fra fortauskanten på Lilleaker. Hans 23 år gamle Opel Kadett, eller Rakett som han liker å kalle det. Med installert kompressor horn som blåser luggen av Oslo Vests Tesla eiere. Bakken er den skarpskodde etterforskeren som stadig viser omverdenen hvordan høytstående politikere har skjeletter i skapet. Alt fra sidesprang i kornåkere, spredning av nakenbilder og høyt forbruk av dyre viner på statens regning. Alt i alt er Bakken en person det er vanskelig å kjenne sympati for. Han er grinete og tverr, forakter flere av kollegene sine, og sitter for det meste oppe om natta med billig rødvin og nettpoker.

Det tar Bakken 15 minutter å kjøre fra Lilleaker opp til Slemdal. Villabebyggelsen som representeres i brettspillet Monopol. Han parkerer i oppkjørselen til en herskapelig villa i Dalsveien. Villaen har flere garasjeplasser og en hybeldel større enn hans eget hus. Bakken går ut av bilen og stamper føttene i den snøkledte oppkjørselen. Han kikker på sine hvitkledde kolleger som nesten går i ett med snøen. Hybelinngangen ligger på høyre side, med inngang fra hagen. Bakken ser den døde kvinnen med én gang han tråkker over dørstokken.

Den døde kvinnen sitter fastbundet i en stol. I rødt nattøy. Med begge armene vrengt bakover. Bena hennes spriker, og haken henger mot brystet. Håret hennes henger fyldig rundt ansiktet. Kastanjebrunt. En stor kniv hadde perforert lyskemuskulaturen hennes, og hun hadde flere dype flenger i bukhulen. Fra sårene synes en dam av blod som omringet stolbena under henne. Halsen hennes er forvridd og øynene livløse. Hun er grovt mishandlet, sier en kollega samtidig som han reiser seg opp fra knærne og hilser med et nikk.

Det er husets eier som har meldt fra til politiet, og patruljebilen har ankommet før klokken 9 for nærmere sjekk. Som den opprørte huseieren først hadde meldt, var kvinnen allerede død og det var mye blod. Politiet har sperret av området før Bakken ankom. Nå er det krimvakta som har overtatt og Bakken er satt som leder av etterforskningsteamet.

*

Et lengre steinkast fra Slemdal, blir Hanne Sørensen samtidig savnet av kolleger på Hovseter skole når hun ikke møter på jobb mandag morgen. De har ringt henne på mobilen, men anropet føres rett til telefonsvareren.

En patruljebil er i området Hovseter etter at en åtte år gammel gutt fant en lommebok fredag og senere var vitne til noe hans mor refererte til som mistenkelig oppførsel samme ettermiddag.

Det snør tett, akkurat slik meteorologene har varslet. Store flak av fnugg driver gjennom luften der de slører til sikten. Patruljebilen med de to unge politimennene parkerer bilen i noen gamle hjulspor i Hovseterveien, og rusler de få hundre meterne bort til nummer nitti.

Moren til åtte-åringen står klar i døråpningen, frodig dame, en slik som snakker på inn- og ut pust. Hun minner om typen en skikkelig sint kvinne i norsk offentlighet som aldri kommer godt ut av det.

«Sønnen min har funnet en lommebok, med et bankkort,» befaler kvinnen i døråpningen, som en hardtslående påstand.

«Jeg kjenner på meg at det er noe som ikke stemmer,» ytrer hun. Engasjementet er såpass sterkt at det har indikert et særs høyt adrenalinnivå.

Med litt hjelp fra foreldrene, hadde det ikke tatt lang tid før gutten hadde funnet lommebokens eier, her på Hovseter. Gutten hadde funnet lommeboken på vei til skolen fredag morgen. Han forteller til politimennene at han syns det var spennende når han fant den, der den lå i et spor i snøen. Bankkortets eier var adressat i Hovseterveien og gutten ville levere den tilbake. Samme ettermiddag hadde gutten oppsøkt eieren. I første etasje på blokka var det tette gardiner foran hvert eneste vindu, og gjerdet rundt blokka var høyere enn han selv, forteller han ivrig. Han hadde nølt litt før han åpnet porten og gikk forsiktig mot oppgangen. På veggen ved inngangsdøren sto navnet til lommebokens eier med sorte bokstaver på et skilt. Hanne Sørensen.

Gutten hadde ringte på døra fredag ettermiddag. Like etter hørte han det sprake i et vindu høyere opp. Bak noen gardiner kunne han se noen, men det var ikke så lett å få øye på hvem. «Er dette din lommebok?» hadde gutten ropt mot vinduet mens han tok noen skritt bakover. Han så en skikkelse med mørke øyne rettet mot ham i det åpne vinduet. I det han hadde sagt det, forsvant vedkommende fra vinduet.

Gutten forteller at han syns det hele var litt skummelt, og at ikke ville leke detektiv lenger. Han åpent porten igjen med raske hender og løp hjem til foreldrene. Gutten torde ikke annet enn å lukke døren ordentlig godt igjen etter seg da han kom hjem. Og så låste han med sikkerhetslåsen. Foreldrene forteller at de antok at vedkommende i vinduet ikke ville vise seg eller ville ta i mot fremmede. Så de slo seg til ro med å forsøke igjen over helgen.

De unge politimennene hører morens forklaring ferdig, og bestemmer seg for å avlegge adressen et besøk. De spaserer bort til bankkortets eier, og på den lille stien opp mot oppgangen treffer de på en av naboene. En gammel kjenning. Den tidligere rusmisbrukeren som klarte å bli rusfri, etter flere år som tung narkoman.

De slår av en prat, før han låser politiet inn i oppgangen og viser vei til kvinnens inngangsdør i tredje etasje. Ingen lukker opp, tross for gjentatt skjærende drag fra ringeklokken. Før de går, tar han ene i dørhåndtaket, som straks skal vise at ytterdøren står ulåst.

De går inn i leiligheten, og gir seg til kjenne. Men det er ingen respons. Leiligheten bærer preg av lite luft, og en stram lukt setter seg i neseveggen. Inne på soverommet ligger en kvinne på sengen, livløs. Hun har blødd kraftig fra hodet der et tungt slag ser ut til å ha truffet henne. Synet som møter dem, svir seg fast. Ansikt hennes er knust. Kroppen hennes er grovt mishandlet. Det er ingen tegn til liv. De melder tilbake til operasjonssentralen, og sperrer av området.

*

Klokken har passert 11. Fredrik og to kamerater sniker seg på bussen på Majorstuen, mens de tre andre blir igjen på hotellet med en lengre frokost. Etter en bedre middag, etterfulgt av hvite og røde godbiter i glasset, og påfølgende overnatting i byen, settes kursen hjemover. Av erfaring lar man bilen stå, og er noe tro mot den grønne trenden. Ingen av dem har drukket kaffe i dag, kun Cola Zero. Bare tanken på å la noe varmt renne ned gjennom de tørre strupene fremstår som frastøtende etter gårsdagen.

En av gutta, som alltid presenterer seg som «Paal med to a-er», setter seg bakerst i bussen med den ene armen i fatle etter en skulderoperasjon. En treningsskade. Paal pumper jern på fritiden for å holde ryggen rak etter siste samlivsbrudd og et mislykket forskningsprosjekt. Et prosjekt som kostet han en avtale med Namsfogden i 5 år. Han er utskuddet i flokken. Alltid vært. Eier en fet SUV, har tre samboerskap bak seg, ett barn med hver av dem.

Trond Sørensen er tvillingbroren til Hanne. Det er han som alltid biter litt på venstre lillefinger, mulig grunnet en undertrykket uro. Trond blir stående ved døra. Sånn i tilfelle han trenger å komme seg raskt av bussen. Han er den underfundige. Listig og lur, men uten særlig feil. Han man aldri får helt tak på, men som alle liker. Fyrrig temperament. Lett antennelig. Korrekt. Klok. Aldri vært singel. Selvstendig næringsdrivende av rang. Kremmer.

Han giftet seg med tobarnsmoren Kathrine for noen år siden. Kathrine er en 41 år gammel nevrotisk sykepleier, nervøs og redd av seg, der hun stadig uttrykker frykt og angst for det som blir oppfattet som vanlige ting. De passer sammen som hånd i hanske og nyter somre på hennes barndomsplass i Mandal. Kathrine jobber deltid i turnus. Hestedilla. Hun fikk sin første orgasme på hesteryggen, og etter det har hun blitt der. Heldigvis vokser de fleste jentene fra seg hestedilla, men det finnes noen eksemplarer som aldri kommer seg videre. Sånn som Kathrine. Gift. Skilt. Gift igjen.

Blant mannens kamerater liker hun Fredrik best, men kona hans, Anita, gjør henne svært nervøs. Trond og Kathrine flyttet til bygdesamfunnet i Sørkedalen, der de fikk sjelelig ro på stedet, omgitt av en kultur som skiller seg distinkt fra resten av kommunen, og som har bevart det motsatte av det urbane preg. Siden den tid har de fått to barn sammen, og teller nå seks i husholdningen.

Kameratene, som har kjent hverandre siden ungdomstiden, med grøftefyll og punk, har alltid vært en sekserbande. De startet ut i livet med gode kort på hånda, og karrieren var tidlig staket ut.

Morten Tanum er ingeniøren med teknologisk utdanning som stadig krabber seg oppover karrieremessig, mens samlivet stuper. Noe elskerinnen fyller opp for, sammen med hans nyinnkjøpte linjelekre nullutslippsbil Tesla. Kona heter Tonje og er regissør. Hun tegner det perfekte familieliv med tre barn, hvor to av dem er tvillinger. Smiler på alle bilder. Legger kun ut intellektuelle dokumentarer, og morsomme videoer av barna på Facebook. Kommenterer aldri.

Tonje har et voldsomt, og udekket, erotisk behov. Hun har pløyd gjennom alt som er av husmorporno, og hun har slukt det meste av lærebøker om både mannens og kvinnens anatomi. Like fullt ligger hun sjelden med mannen sin. Han er det nyeste politikerskuddet, fra øvre del av Holmenkollen. Han har opparbeidet seg solid kompetanse fra rådgivningstjenester til både privat og offentlig sektor. Så ble han altså politiker på heltid. En dyktig en sådan. 48-åringen med lange fingre og lange blikk etter damer. Han er kjent for å ha klådd seg til diverse kjønnsorganer, på en eller flere kolleger. Etter omfattende avsløringer, av Bakken, har det nå dukket opp enda en skandale som omfatter 48-åringen og andre politikerkolleger og deres enorme appetitt på kvinner. Nær følgesvenn av Kristian, som både er kompanjong og rådgiver, sammen utgjør de et elitekavaleri.

Så har vi legen med det dusinvanlige navnet Ole Hansen. En lyslugget, godt trent mann i starten av 50-årene. Han snakker alltid i utropstegn, og legger trykk på forstavelsene i sine formaninger. Idrettsmedisiner og spesialist i ortopedisk kirurgi. Blant hans meritter finnes noen år på Idrettsmedisinsk Institutt, en gullmedalje og et par utmerkelser. En rask karakteristikk er at han holder høy fart gjennom arbeidsdagen, i tillegg til å løpe frem og tilbake til jobb, mens blodet strømmer opp forbi kragebeina og hvor ideene myldrer. Han synes artroskopi er vakkert og har ellers høy appetitt på livet. Barsk sjarmør. Gift med Wenche. Startet et nytt sosialt erotisk nettverk sammen med sin kone i fjor.

Kona Wenche Berg er blendende vakker. Under oppveksten gjorde gutta alt for henne, mens jentene freste av sjalusi og nedlatende ord. Hun ble forhåndsantydet slik at det for den utkårede mannen, ville hun bli en måte for han å vise frem sin velstand og suksess for andre. Den typiske stereotypen: Ung, pen kvinne uten nevneverdige midler, verken i håndveska eller mellom ørene. Der hun gifter seg med en rik, mektig, eldre fyr. Han har rett og slett kjøpt seg et trofé, og hun har byttet utseende mot spenn. Men Wenche skulle vise venneflokken fra barndommen annerledes, der hun ender opp med at den soleklare, sterkeste, drivkraften i partnervalg, er likhet. Hun valgte en kjæreste, og nå mann, som ligner henne selv både når det gjelder utdanning og fysisk attraktivitet. Hun er vant til, som legefrue, å bli omtalt som en trofékone av observatører som bare legger merke til hennes blendende utseende og mannens status, uten å innse at hun er en fremgangsrik professor og overlege.

*

Hjulene spinner på litt på isen før de får tak. 46-bussen putrer så oppover bakkene i vestkantens forstad, der noen rikmannsvillaer pryder et ellers grått Oslo vest.

Utenfor en av de større villaene i denne smale vestkantalléen står en rekke politibiler, noen av de sperrer deler av veien, blå lys sender lydløse ekko gjennom snøen. Siden den norske hovedstaden danner nitriste kulisser denne påsken, vekker dette stor interesse hos de tre kameratene på bussen. Sett bort fra at Trond blir nervøs, og det slår seg på magen, blir analytikeren stram i ansiktet. Det kjennes en tilstand der blodsirkulasjonen er utilstrekkelig til å møte kroppens behov. Bussen blir stående, og passasjerer om bord står fritt til å ta inn det som foregår i oppkjørselen til denne villaen i Dalsveien på vestkantens solside.

Som maur i en tue går tekniske etterforskere ut og inn av huset, der det tydelig innhentes og granskes tekniske spor.

Akersposten.no forteller om funnet av en død kvinne. Et lik. Politiet har sendt krimteknikere til et hus på Slemdal, etter at en kvinne ble funnet død mandag morgen, forteller avisen. Vi fikk inn meldingen klokka 09.04. Pårørende er varslet. Politiet er på stedet, og det opplyses om en pressekonferanse senere. Den døde kvinnen er i slutten av tyveårene. Vi foretar rundspørringer og snakker med familie, venner og tidligere arbeidskolleger av avdøde. I tillegg er vi i gang med tekniske undersøkelser i leiligheten, opplyser politiførstebetjent i Oslo politidistrikt.

Samtidig dukker et nytt nyhetsvarsel opp på displayet. Politi og krimteknikere har rykket ut til en leilighet på Hovseter mandag formiddag, etter funn av en død person. I en pressemelding sendt ut av politiet kommer det fram at det er funn på stedet som gjør at politiet etterforsker saken som drap.

Vi har fått inn en god mengde opplysninger om begge drapene, men vi er ikke i mål. Vi har å gjøre med ukjente gjerningspersoner og vi mangler motiv. Politiet går nå inn i en analysefase i etterforskningen, og håper de vil finne ledetråder som kan ta oss videre i saken, sier politiinspektøren ved seksjon for vold- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.

DEL 2

Det går mot lysere tider, men det er ingenting som minner om dette mandag kveld i Oslo vest. Pressekonferansen knyttet til den døde kvinnen i Dalsveien avsluttes på nyhetskanalen. Nyhetene skriver videre at det er for tidlig å si noe om drapsmotiv. Først må politiet danne seg et bilde av hvem den avdøde kvinnen er. Avdøde ble sist observert søndag formiddag. Først ved obduksjon i dag ble det klart at kvinnen døde av skadene hun ble påført av knivstikk i en hovedpulsåre.

Politiet skriver i en pressemelding at obduksjonen av den 48 år gamle kvinnen som ble funnet drept på Hovseter mandag, viser at hun ble truffet av flere slag mot hodet, men at dødsårsaken mest sannsynlig er kvelning ved halsgrep. Etterforskningen er i en innledende fase hvor man konsentrerer seg om sporsikring og andre nødvendige tekniske og taktiske etterforskningskritt. Av etterforskningsmessige hensyn kan derfor ikke politiet gå ut med mer informasjon på det nåværende tidspunkt.

Tirsdag 27. mars 2018

Vennegjengen fra Pers og Oslo vest kjenner ikke den avdøde kvinnen i Dalsveien. Like fullt preges de når nyhetene ruller over skjermen og forteller om den avdøde kvinnen. Noen venner forteller om en livsglad person. Medisinerstudent. Smart.

Klokken har så vidt passer 06.30 tirsdag morgen, og når Anitas mobiltelefon vibrerer på nattbordet, forstår hun at det må være viktig. Det er Hannes mor. Anita synker sammen på gulvet, og Fredrik overtar samtalen i det mobilen glipper ut av Anitas høyre hånd. Sjokkert og paralysert blir han stående i noen sekunder uten å røre en muskel. Anita og Fredrik tok hverandre i nærmere øyesyn. En overveldende tristhet, avgrunnsdyp sorg, overtok følelsene.

Et lett skydekke driver over himmelen, og temperaturen ligger fremdeles på det blå. Tabloidavisene i bladhyllen på Narvesen på CC Vest har nesten like forsider. Om to kvinner som er funnet drept. Avisene skriver at politiet har satt inn alt de har av ressurser. Tonje og Morten har akkurat ankommet Oslo etter en tur med Color Fantasy, sammen med pensjonister og småbarnsfamilier, med bagasjen full av danskepølse og billig skinke. Før nyheten om Hanne traff dem, hadde Tonje humret godt av et rekordbeslag av hasj i bilen til eldre ektepar på samme båt. Men tabloidene i dag minner om et annet alvor, og den ene kvinnen som er omtalt, er Hanne. I kiosken tar Morten med seg besk automatkaffe, mens Tonje kjøper en bukett gule liljer til Hannes foreldre. De unge jentene bak disken på Mester Grønn ser ikke at Tonje har tårer i øynene, de ser heller ikke at hun skjelver.

Hjemme hos Hannes foreldre i Røahagan har bydelens kriseteam og politiet samlet Hannes nærmeste venner sammen med foreldrene hennes. Hannes foreldre er i 80-årene, Hanne var en av tre søsken. I en sofa i sart rosa velur som pryder kjøkkenet sitter hennes to brødre, hvorav den ene er Trond, Hannes tvilling. Kathrine holder svigermoren tett. Fru Sørensen er bred i ganglaget, ferm og har alltid oppsatt hår. Hannes far er lang og senete. Nevene er svære. Under de grå tjukke krøllene hans hviler et godt ansiktsuttrykk. Han klarer å ta seg sammen og er lett i stemmen.

Det er to politimenn tilstede, Bakken er en av dem. En prest er også der, en nær venn av familien, som til daglig jobber som sokneprest ved Voksen menighet. Anita holder Fredrik hardt i hånden. Det er stille. Nyheten om at Hanne er drept slår hardt. Hannes far avbryter stillheten, og forteller at politiet jobber med vitneobservasjoner og avhør. Politiet har begynt å jobbe med pårørende, og så nøster de derfra.

Bakken setter seg på en stol mellom Kristian og Camilla. Han forteller at politiet fortsatt jobber med undersøkelser, og enn så lenge er deres utgangspunkt å snakke med de menneskene som stod Hanne nærmest. Rundt bordet sitter Ole, Kristian og Camilla rake i ryggen, og på hugget. I en seig blanding av redsel, sorg og fortvilelse vil de ha noen svar. Tonje synker ned i de myke dunputene sammen med Wenche. Som om noen har stukket hull på ballongen. Hun har ikke hatt kontakt med familien siden i starten av forrige uke, og politiet vet at siste livstegn fra Hanne var torsdag kveld, forteller Bakken. De tror at Hanne har ligget død siden denne kvelden. Utover dette kan vi ikke uttale oss om noe mer, av hensyn til etterforskningen, forteller Bakken.

Det er foreldrene til ung gutt som har varslet politiet, etter at han hadde funnet Hannes lommebok. Da politipatruljen ankom leiligheten til Hanne, hadde de funnet henne død. Gutten hadde oppsøkt leiligheten hennes, men ingen hadde lukket opp, bortsett fra at gutten hadde sett noen i vinduet. Familien til gutten hadde ikke ansett hendelsen fredag som grunn nok til å kontakte politiet, hadde mor fortalt de to politimennene, men ettersom vinduet i tredje etasje fremdeles stod åpent over helgen, hadde foreldrene til gutten opplevd dette mistenkelig.

Presten blir oppfordret til å si noe, og trekker stolen et stykke fra bordet uten å reise seg.

«Mens vi lever, er det mye som forgår,» sier presten med en stor ro. Den brer seg.

«Det som har rammet Hanne er dypt urettferdig. Drømmer brister. Et vell av følelser skaper uro og sorg, og vi blir sittende uten svar!”

Et øyeblikks stillhet kjennes som om noe omfavner rommet. Stillheten tvinger alle i rommet til forsiktig til å møte seg selv. Den hjelper til å starte sorteringen av det som tilhører hver og en.

«Men håpet, det levende håpet, ryker ikke!» formidler den beroligende stemmen til presten.

«Det lever fordi Jesus lever. Det er ikke vi som holder håpet oppe. Håpet bærer oss, med den uovervinnelige kraften fra Jesu oppstandelse!» avslutter han.

Det er helt stille i rommet.

Onsdag 28. mars 2018

Nyheten om de døde kvinnene på Slemdal og Hovseter, pisker opp nysgjerrigheten hos den sosialt avstumpede nyhetsredaktøren Charlotte Nyman. En norsk-jødisk journalist, også med opphav i en dysfunksjonell familie, såre fortidshistorier og dype relasjonskonflikter. Spesielt til sin mor og hennes søster.

Charlotte har akkurat kommet hjem fra en svipptur til Syden, hvor hun dro for å deppe over et avsluttet forhold. Charlotte er årets journalist, og nyhetsredaktør for lokalavisen. Datter av vestkantens gråeste mus. Fru Nyman. Hun så omtrent hver eneste oppsetning av «Villanden» på Nationaltheatret, og mente ukeblader var djevelens verk. Hun hadde knuter i nakken, armene og leggene. Fru Nyman beveget seg aldri utendørs etter mørkets frembrudd.

Charlotte tripper mens hun holder mobiltelefonen til øret. Bakken svarer i andre enden og hun presenterer seg. Han er ikke uvennlig, bare nøytral. Charlotte forteller at hun intervjuet han for noen år siden, men at hun nå jobber for Akersposten. Bakken forsikrer at han husker henne, og spør videre hva han kan hjelpe henne med.

«Jeg håper du kan svare med på noen spørsmål om kvinnene?»

Hun får vite at Hanne Sørensen ble kvalt til døde. Det var den klare konklusjonen rettsmedisinerne på Rettsmedisinsk institutt kunne trekke etter obduksjonen. Det ble funnet spor av vold mot hodet og halsen, både utvendig og i underhuden, har rettsmedisineren konkludert om dødsårsaken. Bakken titter ned på den tynne saksmappen som han holder i hånden. Knappenålsstore merker av blødning funnet under øyenlokkene er et vanlig tegn på kvelning, forklarer Bakken. Hanne hadde også bruddskader i bakhodet, ribbeina og bekkenet. Kvinnen i Dalsveien døde av stikk mot en hovedpulsåre, store indre blødninger. Blodtapet var stort, med påfølgende død.

«Ble kvinnene voldtatt?» utfordrer Charlotte.

Bakken må komme tilbake til dette.

*

Stuen hviler i lyset. Taket og mønsteret i tapetet studeres. Liggende på en flaskegrønn sofa inspirert av dansk tradisjon, blandet med historiske referanser som i en fransk film, lukkes øynene. Rundt lukter det friskt av grønnsåpe. Ingen spor av støv. Det sterke lyset fra dagen utenfor minner om gjensynsglede over at de siste drapene ga tilfredsstillende sitringer og triumferende styrke.

Journalister spekulerer, og noen drar paralleller. Politiet står foreløpig uten spor. Morderen gir det lite mat, en noe arrogant attityde, men like fullt tilfreds. Tiden har stått stille siden den dagen for 9 år siden. I hverdagen spores en følelse av å være særlig berettiget til gunstig behandling, og at de uten videre skal oppfylle morderens forventninger. Det er lite empati å spore, i alle fall i nevneverdig grad.

Kroppen strekker seg lang i den myke sofaen og hendene foldes bak nakken. Pusten går dypt inn gjennom nesen, og kraftfullt ut igjen. Torsdag hadde morderen våknet til liv. Lysten på ny tilfredshet. Hevn. Hevn over en ødelagt barndom som om livet bare var en bagatell. Hvor de som hadde ødelagt livet gikk videre i den tro at de kunne vandre videre som om ingenting hadde skjedd. Det hadde vært som et fenomen som hadde feid inn i livet til morderen som barn, og lagt det øde. Slik var det ikke lenger. Nå var alt under kontroll.

*

Hanne ble overfalt i oppgangen, i det hun skulle låse seg inn i leiligheten. Uvitende om at morderen smatt inn bak henne da hun låste seg inn i oppgangen. Med full kraft hadde morderen hamret en metallstang mot hodet hennes slik at hun mistet bevisstheten. Deretter blir Hanne slept inn i leiligheten hennes. Et tilfreds drag viser seg i munnvikene der kroppen ligger lang over sofaen. Øynene ble lukket mens morderen forsøkte å lete frem mer.

Søndag hadde morderen våknet til liv igjen, og i ly av mørket snek morderen seg oppover oppkjørselen i retning hybelen i Dalsveien. Men den unge kvinnen ventet ved inngangsdøren, akkompagnert av sitrende følelser og oppstemthet. Forholdet var nytt og spennende. De hadde møtt hverandres blikk over tid, blant frukt og grønt i Kiwi-butikken på Slemdal. Ved en tilfeldighet over to kopper latte på CC Vest, etterfulgt av noen flasker hvit Künstler på Niwa. Uvitende om at morderen var på jakt.

Uforstyrret satt de to i dus belysning hjemme hos kvinnen på Slemdal søndag. Gjenskinnet fra et stort fotografi på veggen satte kinnene til kvinnen i brann. Morderen betraktet henne intenst, betagende rolig og avslappet, med hendene i bukselommene. Kvinnen uvitende om hva som ville treffe henne senere samme natt.

En stor dobbeltseng var oppredd, kvalitetssengetøy av hverdagsluksus, dekket fire store puter og to dyner som lå brettet, på tvers. Morderen ble stående ved sengen etter at kvinnen hadde sovnet. Med overdreven kraft ble kvinnen slått i tinningen. Det hadde sin effekt. Hun ble svimeslått. Kvinnen ble lempet over i en stol og ble bundet ved ben og armer. Kvinnen begynte å bli blek, og selv i det svake lyset kunne morderen se redselen lyse av ansiktet hennes. Øynene flakket og neseborene utvidet seg i takt med de tunge åndedragene.

Ofrene peker seg ut. Som mat til en demon. En utpreget trang til å hevde seg, akkompagnert av en grandios oppfatning av betydningen. Morderen er oppvokst med sin dominerende og alkoholiserte mor, i Sørkedalen på 70-80 tallet. Det kan vises til naturlig styrke i alle fag, naturlig god i alle aktiviteter. Tar plass i rommet og eier samtaler. Like fullt et vinnende vesen som ser ut til å trollbinde de fleste. Den typiske leder av debatter, naturtalentet i revyer og leder av russen 88. Aldri møtt sitt far. Han ble funnet død, helt uttørket. I dødsattesten stod det bare anført mors subita. Plutselig død. Umulig å fastslå dødsårsak, skal rettsmedisineren ha sagt den gang.

Moren giftet seg på nytt på slutten av 80-tallet og fikk to barn til. Hun døde for noen år siden, et drap på henne, mannen og de to barna. Drapene har aldri blitt oppklart.

Morderen har vært gift flere ganger, og i dag lever de smidd i hymnens lenker i en villa i Oslo vest.

*

Tre kilometer unna i luftlinje sitter Charlotte Nyman hjemme på Røa og graver i notater. Utenfor er det ettermiddag. Perioden av dagen som avløser formiddagen, og varer frem til klokken 18. Det er kaldere ute. Charlotte er ivrig, med nyhetsteft, en kvinne som kan grave frem egne nyheter. Hun har nylig publisert en artikkel som tegner karakteristikker på morderen i Oslo vest som feig. Artikkelen beskriver en forklaring på at det ofte går lang tid før det går opp for mennesker at de har med en psykopat å gjøre, fordi psykopatene ofte er sjarmerende, spesielt flinke til å snakke for seg og ofte har en spesiell evne til å influere på andre mennesker.

Nysgjerrigheten til Charlotte fører tankene over på de to kvinnene som er drept, hvor den ene var en hun hadde truffet på fest en gang. Den andre kvinnen og Hanne døde etter få dagers mellomrom. Nyhetsredaktører snakker om seriemord. Der ute, blant oss, er en drapsmann som tar livet til kvinner som morderen kanskje kjenner. Charlotte kan ikke unngå å kjenne kalde gufs krype oppover nakken og inn bak ørene.

Slike mord begås ofte for å oppnå en viss følelse, og mange seriemord er seksuelt orienterte. Charlotte har ikke fått svar på om kvinnene var seksuelt misbrukt, og tar derfor opp mobilen for å kontakte Bakken igjen. Samtalen går lett, frem til Charlottes oppmerksomhet blir avbrutt av at det kommer inn en annen samtale.

«Pokker, det er eksen,» tenker hun.

«Den 48-årige gamle manipulatoren er ute og jakter på rype,» erklærer hun bestemt for seg selv.

Et øyeblikks snev av uro griper henne. Men hun henter seg inn og ignorerer anropet, selv om hun kjenner at det knyter seg i magen.

Samtalen med Bakken går videre, men hun ramler litt ut der hun kommer til å tenke på at eksen fremdeles har nøkkel til leiligheten hennes.

«Er du fremdeles der?» kremter Bakken.

Plutselig høres et høyt skrik i andre enden av telefonen, fulgt av et dunk som om noe velter.

«Charlotte?! Charlotte?!»

Bakken slenger på seg jakken og kaster seg i bilen. Han holder god fart gjennom sentrum og oppover Sørkedalsveien. I mellomtiden blir Charlotte dratt inn på soverommet, misbrukt, skåret i halsen og stukket i magen. Når bakken ankommer leiligheten hennes etter om lag 20 minutter, ligger Charlotte på magen, tvers over sengen. Han blir stående stille. Det er blod overalt. På gulvet. På veggen.

Det er ingen tegn til innbrudd. Et digitalt retro-ur på veggen inne i stuen vister 16.58. To politimenn konstaterer raskt at Charlottes leilighet består av en stor stue med åpen kjøkkenløsning, et stort soverom og et mindre bad. Det er ryddig og velholdt. Rent med en duft av furunål.

I en notatblokk på skrivebordet ligger det håndskrevne notater. «Bak glatte overflater kan det skjule seg noe kriminelt,» forteller en delikat løkkeskrift. Anropsloggen på en rød iPhone 7+ viser flere kjente navn. Blant annet en politikers.

Bakkens skuldre er høye og blikket tungt. Åstedsgruppas tre menn er i full gang med sine prøvetagninger og fotografering. Det går kjapt og presist, og ingen av dem veksler noen ord med hverandre. Politiet er oppi sin verste vinter og vår noen sinne. I løpet av noen dager er bydelen hjemsøkt av tre drapssaker, uten foreløpig drapsmann eller motiv. Alle andre saker er lagt på is, enn så lenge. Effektivt blir avsnittets ressurser omorganisert på et par timer, og egne rom blir senter for høy aktivitet.

En ung kvinne ble onsdag ettermiddag knivstukket og drept i en leilighet på Røa. Leiligheten der drapet skjedde, er sperret av, og politiet er i gang med åstedsundersøkelser og vitneavhør, sier siste nyhetsvarsel fra Akersposten.no.

Det er et lite, firkantet hus, mindre enn de andre boligene i gaten. Rundt huset er et plankegjerde, der bordene står tett inntil hverandre og skjermer for innsyn. Bakken parkerer Kadetten i oppkjørselen, og en diger krans-omringet skilt i messing bekrefter at her bor Tonje og Morten Tanum. Plassen frem til inngangen er måkt ren for snø. Bakken banken på døren og Morten lukker opp døren. Perpleks blir han stående å se på Bakken, men tar seg inn igjen, strekker frem hånden og sier takk for sist. Huden hans er gustenblek, som om han ikke har beveget seg ute i frisk luft på flere uker.

«Vi har en felles bekjent som vi må snakke om,» forklarer Bakken. «Charlotte Nyman.»

Det kommer et glimt i øynene til Morten, og han nikker forsiktig.

«Jeg vil gjerne få snakke litt med deg,» sier Bakken.

Morten legger armene i kors, tett inntil brystkassen, som om han skal vise at det er for kaldt til å stå ute å snakke. Morten kaster et raskt blikk ut på veien og over til naboeiendommene, som om han forsikrer seg om at ingen ser ham.

«Tonje er ikke hjemme, så det passer fint at du kommer inn.»

Morten går foran Bakken og inn på kjøkkenet, det er ryddig og rent. Alle bokhyller bærer preg av interesser for krim og vitenskap. Bakken og Morten setter seg tvers overfor hverandre.

Det er noe enfoldig over Morten, der han sitter foran han. Nervøs, men likevel rolig. Måten Morten ordlegger seg på gjør han usikker på om han i det hele tatt forstår hvorfor Bakken er her.

«Når traff du Charlotte sist?» lurer Bakken.

«Det er noen måneder siden,» forklarer Morten, noe usikker, da Bakken kun svarer med enstavelsesord og nye spørsmål. Ingenting av det Bakken sier bidrar med å gi klare svar på hvorfor han er her.

«Charlotte ble i ettermiddag funnet drept.»

Det er helt stille. Stille på kjøkkenet. Stille i gaten. Det er som om ordene til Bakken henger igjen i luften, og en form for uro stjeler all energien i rommet. Morten kjenner at huden i ansiktet, og på hendene, er kald.

Etter hvert famler han seg frem til en lysbryter på veggen og tenner en enslig lampe i stuen. Skinnet fra lampen er svak, og når ikke helt frem til alle delene av stuen. På telefonen lyser det tredje anropet fra Tonje. Klokken er blitt 22, når Morten omsider reiser seg fra stolen i den mørke stuen. Han strekker på bena, tar opp mobilen og ringer Tonje.

*

Bakken aner én og samme drapsmann, men politiet omtaler det hele som enkelthendelser. Overfor media er de sparsomme, men uttaler såpass at de undersøker mulig sammenheng.

Luften på kontoret er varm og tung. Bakken og de andre etterforskerne jobber på spreng og har til og med forhørt seg med en klarsynt dame i bydelen, på Gråkammen. «Jeg blir dratt mot en kvinne,» sier den klarsynte, som senere dette året skal delta i et program om gamle drapsgåter på TV Norge. Hun får klare bilder av et nærstående drap.

Senere på kvelden, et steinkast unna bydelens urbane gater, i smørøyet av Sørkedalen, tar Tonje på seg badekåpen. Hun fyller vann i badekaret til tonene av operaen «Tristan og Isolde», den legendariske romansen og tragedien fra middelalderen. Ingen panfløyte og magisk delfinsang. I motsetning til Anita, som anretter tre sorter oppskåret melon og drikker iskaldt sitronvann, trenger Kathrine litt dramatisk opera, et varmt bad og te fra den sør-afrikanske busken Roiibos, som markedsføres med påstander om at den er svært helsebringende. Noen friske tulipaner, to telys og det siste bildet av Hanne, står på bordet i stuen. Et trekløver portrett fra en jentetur til Beitostølen i fjor vinter, Wenche, Hanne og Kathrine.

Tidligere på dagen var Kathrine utenfor leiligheten til Hanne på Hovseter. I en bøyd lyktestolpe hadde noen hengt en blomsterbukett. På et ark stod det, «Du er elsket». På et annet, «Vi savner deg». I den bitende vinterkulden var det flere som ble stående lenge utenfor oppgangen. Det blåste, og en isende kald vind, skar henne i ansiktet.

Sjokket over at en god venninne er drept, gjør henne urolig. I kveld venter hun besøk av Anita og Wenche. De har behov for å samles. Trond har tatt med seg de fire ungene til svigerforeldrene i Mandal, Kathrine kommer etter, skjærtorsdag.

Kathrine hadde lagt ned blomster og tent et lys. Så skyndet hun seg med korte raske skritt mot bilen, handlet på Meny og kjørte hjemover. På vei hjem passerte bilen hennes snøtunge trær, som truet strømnettet, på begge sider av veien. De høye slanke trærne klarer ikke å bære de stadig tyngre snømassene og bøyer seg sakte, men sikkert lenger og lenger ned.

*

Kathrine fester sikkerhetslenken på døren. Det er to sikkerhetslenker på døren, men kun den ene er i bruk. Man kan ikke være forsiktig nok, mente faren hennes og hadde selv montert dem. Venninnene tar av seg skoene og går inn i stuen. Kathrine serverer rundstykker med pålegg, nypresset juice og te. Den varme, hjemlige lukten kryper velkomment mot dem, og samtalene vandrer.

Wenche forteller at hun har vært på et foredrag hvor en etterforsker, som er i nærkontakt med drapsmenn og overgripere, fortalte at menn dreper for sex, penger og makt. Kvinner som oftest på grunn av sjalusi og frykt. Noen gamle overgrepssaker virvlet gjennom samtalen. Så tar de seg sammen og snakker om Hanne. Kathrine synker litt ned i en stol, som om hun forsøker å gjøre seg usynlig. Den nesten gjennomsiktige huden over knokene hennes strammer seg der hun holder om en diger te kopp. Anita smiler og løfter koppen mot munnen.

«Kjente dere journalisten som ble funnet drept i dag?» spør Anita nysgjerrig.

Wenche sitter rett overfor henne, trekker på skuldrene, og kjenner et ubehag. Kathrine retter seg opp i stolen og rister på hodet. Ingen vil prate mer om det som skjer. De voldsomme inntrykkene og det store mediatrykket er overveldende. Samtidig er de veldig urolige.

Selv om bydelen har et kriseteam som tar seg av vennene til Hanne, trenger venninnene å være sammen uten psykologer og politi. Snakke fritt. Etter noen timer, flere kopper te og nære samtaler vil Kathrine ta kvelden. Hun har kramper i bena etter å ha sittet i lotusstilling over tid. Anita og Wenche drar rett etter midnatt, og Kathrine pakker ned noen klær før hun skal kjøre tidlig til Mandal. Hun går inn på badet, vasker seg grundig i ansiktet med lunkent vann og så tilbake på kjøkkenet for å rydde litt.

Samtalene om Hanne og drapet gir en kvelende følelse, hun kjenner hun trenger luft, men det oppleves som om det ikke er noen. Det er den nervøsiteten igjen, som biter seg fast og minner om angst. Så ringer det på døren.

Kathrine titter ut gjennom kjøkkenvinduet, smiler og tripper med lette skritt ut i gangen for å åpne. Hun tar av sikkerhetslenken, skyver ned håndtaket og dytter opp ytterdøren.

Sjokket er større enn smerten i det hun ramler i gulvet. Den kalde hånden over munnen hennes paralyserer henne. Kathrine blir svimmel. Hun får løftet en hånd og prøver å strekke seg mot et bilde av de fire barna som henger på veggen. Hun prøver å berøre det med fingertuppene, men rekker ikke helt frem. Hun vet umiddelbart hva som kommer til å skje, og smerten over strupehodet bekreftet frykten. Sammen med sjokket. Det svartner for øynene av det intense ubehaget.

DEL 3

Torsdag 29. mars 2018 (skjærtorsdag)

Bakken kjører den gamle bilen sin. Inn i Sørkedalen, mot friskere luft og landlige omgivelser. Han svinger inn en stille vei.

En 48 år gammel kvinne ble tidligere i dag funnet i sitt hjem med livstruende skader. Hun ble fraktet til Ullevål Universitetssykehus, men døde kort tid etter. Kvinnen ble ifølge politiet drept, forteller Akersposten.no. Politiet melder om at varsling av pårørende ikke er fullført, og pressen bes om å være varsomme med tanke på stedsangivelser og bilder.

Fire kvinner er funnet drept på kort tid. Tabloidene spekulerer i om det er seriemord, men politiet vil ikke bekrefte dette. Det er ikke mange seriemordere i norsk historie. De få som har vært, har sin egen, triste forhistorie. Traumer. Dysfunksjonelle familiebånd. For noen år tilbake hadde en mann tatt livet av fem medstudenter på Holmenenga. Mannen var ikke psykisk syk, hadde rettspsykiatrisk sakkyndig konkludert. Like fullt hadde han kvalt sine kvinnelige medstudenter. Med nylonstrømper.

Det taktiske etterforskningsteamet under Bakken samles senere på kvelden. De jobber effektivt og teknisk. De leter er hår, fibre og andre konkrete spor. Det var en nabo som hadde funnet kvinnen, etter avtale om at han skulle se til huset gjennom helligdagene. Bakken hadde snakken med naboen i over en time, og han kunne fortelle at kvinnen hadde gurglet uforståelig gjennom alt blodet i munnen, før ambulansen fraktet henne videre.

Samme ettermiddag står det klart for politiet at kvinnen også er blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Akkurat som de andre kvinnene. En fir barnsmor, som dagen etter skulle kjøre til familien i Mandal. Kvinnen var venninne av Hanne Sørensen fra Hovseter. Og kvelden i forveien hadde hun hatt besøk av Anita Elander og Wenche Holm.

  • **

Trond ser ut i rommet uten å feste blikket. Han kjenner suget og den voldsomme smerten i hjertet, som om alt har brent seg fast under ribbena. En Benzodiazepin venter på å få slått rot i kroppen. Han er tilbake i Oslo, og sitter hjemme hos Halfdan Svendsen sammen med Bakken. Ingen av naboene har hørt noe eller sett noe den natten. Halfdan Svendsen rykker til side de blomstrete gardinene på kjøkkenet, så synker han sammen på krakken ved siden av Trond. Der blir han sittende en lang stund uten å få summet seg nok til å si noe. Men han sitter der.

  • **

Bakken sitter i ro ved bunker med dokumenter. En gatelykt utenfor gir lys inn i rommet. Han studerer bevismaterialet i dyp konsentrasjon. Alle ofrene er kvinner. Ingen av åstedene viser tegn på innbrudd, altså må kvinnene selv ha sluppet morderen inn. De er alle blitt utsatt for overgrep, uten at politiets teknikere har funnet spor av sæd.

For å ta de to venninnene til Hanne og Kathrine i nærmere øyesyn, inviterer Bakken til en kaffekopp på Baker Hansen på Røa. Wenche føler seg nummen i hele kroppen. Det er som om alle følelsene har samlet seg i mageregionen. Anita sitter på hennes venstre side. Kvinnene forteller Bakken at de dro rett etter midnatt, ettersom Kathrine var sliten og tidlig neste dag skulle kjøre til Mandal.

På bordet ved siden av, blant bollesmuler og en skitten serviett, ligger dagens avis, som forteller om at politiet kjenner identiteten til de døde kvinnene, og at det nøstes opp i fortid for å finne ut hva som har skjedd med kvinnene.

«De starter med å skaffe overblikk over bekjentskapskrets og i deres siste bevegelser,» skyter Bakken inn i det han registrerer at Wenche leser det som står skrevet i avisen.

Bakken hadde tidligere på dagen snakket med en av teknikerne fra åstedet, og en kollega i Kripos. Sistnevnte en mann med lengre fartstid enn samtlige kolleger, og en mann av få ord, men når han snakket var det ikke til å misforstå.

Vi står fast, hadde Bakken fastslått, mens han stirret ut i luften. Formaningen til kollegaen i Kripos var først og fremst enkel. Mer overtid.

Utenfor har dagen begynt å takke for seg. Fra Baker Hansen og møtet med de to kvinnene kjører Bakken nedover Vækerøveien. Landskapet tegner hvitkledde hus, lutende grantrær og snødekte hager på begge sider av veien. Bakken svinger inn den smale gaten der han bor, parkerer Kadetten. Huset hans er et typisk to etasjers hus fra 70-tallet, med store vinduer og inngang i kjelleren. Blått. Han vet at huset trenger vedlikehold. Maling og murpuss flakner, og flere steder har treverket begynt å råtne. Granskogen vokser tett inntil husveggene, og grenene bøyer seg under vekten av all snøen.

Nettpoker-interessen har neppe satt Bakken i vanskeligheter, som hos mange andre der de henvender seg til Pårørendegruppen for Spilleavhengige, men det aggressive spillet med utsikter til raske og store gevinster og tilsvarende tap, handler om noe han ikke ser. Når Bakken sitter foran skjermen med billig rød all round-vin, er den sosiale kontrollen borte, og han slipper et øyeblikk unna groteske drap.

Fredag 30. mars 2018 (langfredag)

Mobiltelefonen gir fra seg et signal som vekker Bakken. Gårsdagen bød ikke på nettpoker og vin. Han låste seg inn i huset sitt, tok av seg jakken, og gikk inn på kjøkkenet. Kjøleskapet bød ikke på noe som kunne stilne sulten, uten tilberedning. Han endte opp med fiskeboller rett fra hermetikkboksen.

Det er en kald langfredag morgen. Bakken står naken på badet foran speilet. Han trekker inn magen for å se etter spor av en yngre og mer atletisk utgave.

Femten minutter senere sitter Bakken i bilen, med magen naturlig på plass igjen etter at han tillater seg selv å puste. Han har en kollega på tråden, vedkommende har hentet frem den gamle drapssaken fra 2009. Han sender Bakken innom Oslo fengsel etter at det er kommet inn tips fra en innsatt som kan ha opplysninger om saken, der fire mennesker ble funnet drept. Mannen soner en fem måneder lang dom for å ha svindlet med midler fra Staten.

Bakken parkerer i Grønlandsleiret og går inn Åkerbergeveien 11. Inngangen er en grønn dør til venstre for port 1, merket Besøksavdeling. Mannen med grovt skjegg forteller Bakken at han for tolv år siden hadde et forhold til en kvinne i Oslo vest, en advokat, som angivelig er datteren til den drepte kvinnen fra 2009.

Kvinnen han forteller om, er oppvokst i Sørkedalen. Mannen opplevde kvinnen som dominerende og uten tanker at forholdet mellom dem skulle være jevnbyrdig. Hun forsøkte å kontrollere han på ulike måter, psykisk, fysisk og økonomisk. Etter et sammenbrudd skal hun ha fortalt om en traumatisk oppvekst. Det var familiære konflikter, omsorgssvikt og kriser i kø. Kombinert med mindre flatterende hemmeligheter om morens alkoholforbruk. Etter dette ville hun ikke snakke mer om det. Det siste hun fortalte var at moren hennes skal ha byttet bort datteren til en mann i nabolaget flere ganger i bytte mot bokser med øl.

Det slurer og surrer under panseret på Kadetten før motoren tenner og stabiliserer seg. Bakken sitter i bilen og noterer, men duren fra motoren omsider nynner en jevn rytme. Han blir sittende med hendene på rattet en stund, stirrende rett fremfor seg. Snøen faller ikke lenger grå og tung, hvor den la seg på vinduet og skygget sikten. Det er mildere, og det er sol. Bakken ringer kollegaen og bekrefter at kvinnen den innsatte forteller om, er Hanne Sørensens nære venninne, Anita Elander.

  • **

Nedenfor Sørkedalen skole er Rambøll på inspeksjon av broforsterkningen ved Åmot bru. Den 36 år gamle geoteknikeren fra Ullerntoppen ser på ulike problemstillinger som innebærer hvordan de skal unngå store setninger av broens byggverk, hvordan de skal velge riktig fundamentering, og unngå ras og instabilitet.

Det knyter seg i magen på geoteknikeren. Under brua, blant gammelt løv og kvister, ligger det flere benpiper og rester av klær. Han forsøker å riste sjokket av seg og løper tilbake til arbeids bilen for å tilkalle hjelp. Politiet kommer kort tid etter, og foretar nødvendige observasjoner for deretter å sperre av et stort område rundt funnstedet.

Presseoppbudet utenfor sperringene vokser. Journalister som værer makabre nyheter, sitter i bilene sine og står langt sperringene. Politiet finsøker området under brua, hvor benrestene ble funnet. Foreløpig har de ikke funnet hodet til skjelettet.

Det er viktig at vi finner hodet for å kunne fastslå noe mer, sier politiet til Akersposten.no.

Det er snakk om skjelettdeler. Rettsmedisinsk har identifisert en av dem som et lårben fra et menneske. Etter rettslegens bedømmelse er det mest sannsynlig at det er en mann, men det vil vi kunne si noe mer om når teknikerne avslutter sitt arbeid. De fortsetter ut over kvelden i dag og også i morgen. Politiet opplyser om at når de tekniske undersøkelsene er avsluttet, kommer til å vurdere funnet opp mot listen over savnede personer.

Bakken drar hjem til Anita Elander. Et dørskilt erklærer at Fredrik og Anita holder til i dette huset. Bakken strammer seg opp og ringer på døren. Ingen respons. Han gjør et nytt forsøk, men det er fortsatt ingen respons. Vel, han får komme tilbake senere.

Bydelens påske er ellers preget av en del ordensuro, noen litt for fulle folk, litt husbråk og alene-hjemme fester med frimodige ungdommer. På toppen av dette, flere brutale drap. Funnet av benrester under Åmot bru peker oppmerksomt i retning av en mann som bodde i området. Han forsvant for 30 år siden.

  • **

Etter obduksjonen kan politiet fastslå identiteten til den døde mannen ved Åmot bru. Drapsofferet er, ifølge Akersposten.no, en 46 år gammel mann. Han forsvant i mai 1988 fra sitt bosted i innerst i Sørkedalen og ble etter kort tid meldt savnet av naboen. Politiet holdt alle muligheter åpne for hva som hadde tilstøtt mannen den gang, og den siste observasjonen av mannen ble gjort den 16. mai mellom klokken 12.00 og 14.00 ved Nordeng på Røa. I det velkjente gule bygget nedenfor Røa-krysset.

Det har gått fire dager og fire groteske drap. Politiet har fremdeles ikke pågrepet en drapsmann. Men sakene henger ikke lenger over Bakken som en ubetalt regning, for lengst passert forfall. Forskjellen nå var at han hadde noe å jobbe med. I tillegg til å være forferdelig sliten.

Et åsted kan aldri besøkes for ofte, og det gir en følelse av å gjøre noe konkret. Bakken kjører de to milene fra kontoret i Grønlandsleiret mot Kathrines adresse i Sørkedalen. Han passerer Bogstadveien og som er relativt yrende til en langfredag å være. En og annen taxi passerer, og slipper av, og på, dresskledde kvinner og menn som skal i sine møter oppover i etasjene eller på treff i en av gatens bedre spisesteder.

  • **

Fredrik våkner av at han skjelver. Han kjenner kulden. Han har dundrende hodepine og en kvalme presser på. Han har ingen begreper om hvor lenge han har vært bevisstløs. Eller hvor han er. Rundt er det mørkt og dårlig luft, men han beholder roen. Slik han er trenet til. Fredrik klarer å snu seg rundt, for å orientere seg. Hendene er bundet bak på ryggen, men det skjærer inn i håndleddene. Han føler seg frem og kjenner at underlaget fjærer. Fredrik forstår at han må ligge i et bagasjerom.

Han må få lagt seg til rette slik at han kan sparke til seteryggene med samlede ben. Han trekker knærne til brystkassen og sparker fra. Lyssprekken blir større og større, og det knaker i seteryggen, så gir det etter og grått lys blir sluppet inn.

Bakgrunnen hans innebærer kvelds- og nattøvelser hver uke, vekslet mellom overflatesvømming, oksygensvømming, fysisk trening, jegertjeneste og padling. Opplæringen i det våte element omfattet svømming med og uten oksygenapparat, dykking med pressluftapparat til 60 meter og i trykkammer til 90 meter. Kravet til oksygensvømming med undervannsnavigasjon var 3000 meter. Overflatesvømming over lengre turer med drakt og svømmeføtter og gjennomføring av distanser på 10 000 meter. Spesialkurs i nærstrids- og kampteknikk og våpentjeneste. Dette kan han.

Fredrik åler seg gjennom den trange åpningen og skyver fra med bena til han kommer ut i kupeen. Han ser seg rundt. Utenfor begynner det å mørkne. Det ligner industriområde, utenfor sees betongrør, gamle biler og et slitent lagerbygg. Han aner noen fotspor i snøen, men ser ingen mennesker. Fredrik ser bort på tenningen. Ingen nøkler. Området utenfor virker øde.

Han ser seg mer rundt i bilen, mens noen små svettedråper samler seg på overleppen og i pannen. I en verktøykasse klarer han å fomle frem en arbeidskniv og får plassert den slik at han klarer file på tauet.

Tankene beveger seg til hvordan han har havnet her. Han husker at han la seg tidlig kvelden før fordi han følte seg uvel, han må ha sovnet raskt. Anita skulle sitte opp for å se litt på tv. Så husker han lukten. Den ubehagelige lukten, og en fuktig fille som grep han om nesa og munnen. Han tenker kloroform, mulig kombinert med alkohol eller diazepam.

Anita!

Tauet ryker. Håndleddene spretter fra hverandre. Bilen står ved inngangen til Loe Rørprodukter. Det ligner et lager, og Fredrik tenker i retning betongvarer til vann- og avløpssektoren. Området ligger øde, men får øye på Wyllerløypa. Fredrik klarer å komme seg ut av bilen, men ramler først sammen i den kalde snøen, da bena klapper sammen under han. Han stabber seg mot den gamle lagerbygningen, kun iført boxer og t-skjorte, og tar seg inn uten å måtte bryte opp døren.

Det er fuktig inne i bygningen. Mørket hviler tungt og øde, og han kjenner en stram lukt av bensin. Aggressiv lukt. Langs veggene står det flere meter med pallekarmer. Midt på gulvet foran han står en gammel bil, en Ford Consul Coupé. Brun med sort vinyltak. Han lukker døren bak seg.

Fredrik forsøker å finne et godt skjulested, hvor han kan få varmet seg, og områdd seg. Han er kald. Den fuktige luften har krystallisert seg foran ham, og frosten jobber seg inn i kroppen. Han vet han er i fare, og at vedkommende som har forsøkt å forgifte ham, vil komme tilbake. Først og fremst vet han at han må få varmen. Forgiftningen har satt seg i kroppen, og han vet at det er for sent å forsøke å kaste opp. Hjertet hans slår uregelmessig, og han trenger sikkert dopamin for å øke blodtrykket og noe som kan stabilisere hjerterytmen. Fredrik puster tungt og kjenner seg uklar. Han tenker at han må vente på tussmørket før han fortsetter i den tilstanden han er i.

Et lite glimt av grått lys titter inn gjennom noen glugger oppunder taket. Lenger fremme er det en vegg med en dør. Fredrik åpner døren, og går inn i rommet. Luften bærer en eim av dårlig ventilasjon. Et vindu gir noenlunde lys. På veggen henger en John Deere kjeledress og arbeidsjakke. Han roter frem et par vernestøvler bak noen mørkne esker. Kler seg og legger seg sammenkrøpet på gulvet til det mørkner. Han blir liggende stille. Lytter. Døsig. Øynene hans glir igjen, og så sovner han.

  • **

Klokken nærmer seg 20. Utenfor huset til Kathrine og Trond, innerst i den snøsikre marka, står en av byens nullutslipps biler. En Tesla Model S. Bakken lar seg ikke imponere der han sitter i sin Kadett C Coupé Rallye GT/E-modell. Gift grønn. Bosch bensininnsprøytning. Med kompressorhorn. Stolt.

De går på hverandre i døren. Anita Elander og Bakken. Han må ta et skritt bakover for å ikke kollidere med henne, der hun med sin sjarm og utstråling står like støtt. Hun har håret utslått og fremstår selvsikker. Men en liten flakking med blikket røper en usikkerhet i henne, i det hun sier at hun skal plukke opp noe for Trond. Bakken sier ingenting til det, men bryter den pinlige pausen med å si at han var innom huset hennes tidligere på ettermiddagen for å snakke med henne.

«Har du tid til en kort prat nå?» innvender Bakken.

Anita responderer raskt med at hun er sent ute til en viktig avtale.

«Jeg kan komme hjem til deg i morgen formiddag. Skal vi si klokken ni?» sier Bakken.

«Det er helt i orden,» smiler Anita.

Kvelden har innhentet dagen. Det er omsider mørkt ute. En lysstråle treffer Fredrik i ansiktet. Som om den trenger gjennom mørket. Han forstår raskt at det brenner og at brannen er påsatt. Han vet han ikke er alene lenger, og at noen utenfor jakter på ham.

Det tar bare sekunder før flammene tar tak i alt. Det spraker. Fredrik får opp vinduet og kommer seg ut, henger i karmen etter fingrene og slipper taket. Det er ikke langt ned, og snøen tar av for fallet. Han befinner seg på baksiden av lagerbygningen mot bjørkeskogen. Han kjenner skarpe smerter jage i buken, og krøker seg sammen i den dype snøen. Når han snur seg, er det ingen å se, annet enn flammene som slikker veggene på bygningen, tar tak, brer seg og spiser seg gjennom taket. Fredrik krabber innover mellom alle trærne, han vet at sporene han lager er lette å følge.

Han kommer seg ut på en vei, heiser seg opp på begge bena og løper det han klarer. Smertene iler gjennom magen, og synet flimrer. Han faller igjen, men reiser seg. Frykten får ham til å skjerpe sansene, og han løper videre langs den snødekte veien. Pulsen stiger til det begynner å mørkne litt for øynene. Han glir og faller med hodet først, men klarer å reise seg. Han løper videre.

Fredrik får øye på en gård, hvor et gult lys farger vinduene i hovedhuset. Bak ham er flammene forsvunnet blant trær og en lang, smertefull flukt. Så smeller det. En kraftig eksplosjon. Trykkbølgen fra det som eksploderer, kan han føle på kroppen, og fremfor han blir det mer lys i hovedhuset. Han forstår at smellet må ha vekket dem som bor der.

Blodet renner fra et dypt kutt i pannen hans, han må ha fått det da han falt. Fredrik kommer seg til døren og banker på med det han har igjen av krefter. I døråpningen møter han Halfdan Svendsen, som umiddelbart drar den skadede mannen inn i gangen og ringer 113. Usammenhengende ord kommer ut av Fredrik. Han har sterke kramper, og han vet at de som dør av forgiftning, dør som følge av respirasjonsstans, rytmeforstyrrelser med hjertestans og syre- base-forstyrrelser.

I det fjerne hører han sirener.

Akersposten.no forteller om et lagerbygg i brann klokken tjuetre langfredag. Oslo Brann- og redningsetat, samt politi er på stedet. Etter en melding fra AMK-sentralen om at det branner i et lagerbygg på industriområde ved Loe Rørprodukter i Sørkedalen. På nyhetene sees et regn av brennende tre splinter som hagler gjennom luften. Biter av brennende treverk flør i alle retninger. Det sees et hav av oransje flammer.

Hjemme hos Halfdan Svendsen behandles Fredrik av ambulansepersonell. De gir han diazepam intravenøst, får ham inn i ambulansen, og så kjører de til Ullevål Universitetssykehus, mens sirenene legger igjen ekko i den lange strekningen gjennom Sørkedalsveien. Under transporten overvåkes han klinisk, og så får han får oksygen, og væske.

Et nytt nyhetsvarsel forteller samme kveld om en mann som er livstruende skadet etter forgiftning, han er fraktet til Ullevål Universitetssykehus. Sykehuset melder at mannen i slutten av 40-årene har alvorlige skader og at tilstanden er uavklart.

  • **

Hjemme hos Wenche Berg og mannen er alltid langfredag av den gode, gamle sorten. Solen har til og med veltet seg over Oslo vest hele dagen, slik at en kald pils kunne nytes i solveggen i hagen. Andre steder gjør voksne og barn unna skiturer, påskequiz, appelsin og sjokolade.

Ole tilbereder i tradisjon tro honningsmurt skankstek av lam og hotte grønnsaker etter alle kunstens regler. Maten nyter de som vanlig i symfoni med en rød Silvia Rivella Barbaresco 2013.

Klokken er nå nesten 24, og Wenche og Ole ligger på gulvet i stuen. Gardinene er forsvarlig trukket for og døren står dristig nok på gløtt. Wenche ligger på siden, og hun støtter hode på albuen og stryker langsomt en pekefinger over brystkassen til Ole. Tross for en hyggelig dag og rolig kveld, ligger det en tung stemning over atmosfæren. Som om tiden står stille. Ingen av dem sier et ord, men begge to er urolige for drapet på Hanne og Kathrine, og i tillegg de to andre kvinnene. Wenche har snakket med Anita tidligere på dagen, og de er blitt enige om å treffes i morgen, over en lunsj.

Wenche Berg er søvnig og kysser mannen sin i pannen. «God natt!», sier hun varsomt og tusler opp de 22 trappetrinnene til soverommet i andre etasje. Ole Hansen døser på sofaen til Margreth Olins prisvinnende dokumentar «Kroppen min», før han slukner. Det er stille i gatene, kun glatte veier og snø dominerer den lille trafikken som er.

Lørdag 31. mars 2018 (påskeaften)

Ingen våkner når Anita i ly av nattemørket sniker seg inn gjennom en dør til kjelleren i det hvite huset i Vækerøveien. Anita kjenner en sitrende følelse av spenning og fare. Stille fottrinn beveger seg opp trappetrinnene til gangen og deretter opp til etasjen der soverommet er. Stille åpner hun døren til soverommet, og lister seg bort til sengen der Wenche sover.

Anita slår henne med en gjenstand mot siden av hodet. Bevisstløs blir Wenche kneblet, uten at mannen hennes i etasjen under hører en lyd. Anita pressen hardt mot halsen hennes med begge hendene. Deretter tar hun frem en kniv. 30 centimeter lang.

Ole våkner ved tretiden på natten. Fra lyden av en Volvo Amazon. En gjeng ungdommer drar på oppover Vækerøveien og legger igjen et ekko ute i nattemørket. Formålsløs bilkjøring som fritidsinteresse, tenker Ole. Han skrur av tv’en, som har gått i hvilemodus og kaster pulsen av Get i gult ut av den nyinnkjøpte Bang & Olufsens 4K TV. Da han går ut av stuen, og gjennom gangen, ser han at døren til kjelleren står på gløtt. En stripe med lys tvinger seg gjennom sprekken. Han skrur av lyset, og lukker døren. Uten å tenke noe mer på det. Et enormt speil på veggen midt imot viser en trøtt mann.

I andre etasje blafrer gardinene i kuldedrag fra soverommet. Det er mørkt i rommet, kun et lysskinn fra dempet belysning fra gangen gir soverommet et svakt skinn av grått lys. Ole rekker å se Wenche liggende livløs på gulvet noen meter foran seg, før han går videre inn på badet. Han stormer mot henne. Blodet renner fra dype kutt. Ole finner ingen puls og vet at hun er død. Han tviholder på henne en liten stund før han frir henne og ringer AMK-sentralen. Kjeven er knekt, og en kniv har skåret dype flenger i kroppen hennes.

Utenfor vinduet har noen etterlatt dype spor i snøen. Han skimter blålys og sirener ute fra veien, og silhuetter av menn som kommer løpende mot inngangsdøren til huset. Ole setter seg på kne igjen. Klærne hans er dekket av blod.

  • **

03.25 påskeaften får politiet melding om at en kvinne i 40-årene er funnet drept på en privatadresse i Vækerøveien. Ekstrasendingene på radio og tv har gått hele natten. Eksplosjon i Sørkedalen, forgiftning og nå et nytt drap. Brannmenn er i ferd med å kveile sammen slanger. En ordknapp politibetjent holdt pressekorpset oppdatert med den informasjonen han kunne dele.

Årets tidlige påske, og påskemorgen, vitner ikke om vår. Bortsett fra lysere dager. Oslo vest lengter etter den intense fargen bare skandinaviske vårhimler kan være velsignet med. Luften ute er foreløpig velsignet med befriende uberørt dag. Klokken er 06.55, og gradestokken viser minus 5. Åstedsgranskere yngler ved adressen i Vækerøveien. Ole stirrer tomt ut i luften. Bakken flytter på seg i sofaen og setter seg nærmere han. Han skyver brillene opp i pannen og de festen seg i det gråstripete tjukke håret.

  • **

Uret viser at klokken nærmer seg 9. Anita sitter rolig ved kjøkkenbordet, mens kaffetrakteren avgir damp og aroma av en velbalansert colombiansk kaffe. Anita trommer rødlakkerte negler løst bordplaten av dansk heltre eik. Som om hun kjeder seg.

Bakken tenker ikke så mye på været eller årstiden der han sitter i bilen på vei til Anitas adresse. Akkompagnert av en samling bevæpnet politi og et politihelikopter. Han setter på radioen i bilen og får selskap av svart humor i et kåseri. En politisk sprengkraft i turbulente tider. Om AP-katter, politisk slagmark og velkjente hylekor.

Anita blir pågrepet i huset sitt på Slemdal. Uten dramatikk. Hun virker kald. Nyhetsvarselet forteller om pågripelsen, hvor kvinnen foreløpig er siktet for drap på fem personer, og ett drapsforsøk, i løpet av siste uke. Politiet bekrefter også at den siktede kvinnen har eldre saker som de etterforsker i et nytt lys som følge av drapssiktelsene.

Anitas barndom er like trist som hennes handlinger senere i livet var grusomme. For å hevne seg på sin mor, begynte Anita Elander å drepe. Hun etablerte et forhold til kvinner spesielt, vant deres tillit, kvalte eller slo ihjel ofrene, og misbrukte dem.

En journalist sitter bredbent på Bakkens kontor. Han vil vite hvordan denne kvinnen har klart å unngå politiets oppmerksomhet over så mange år. Bakken lener seg tilbake i stolen. Det tar et minutt før han svarer.

Om du tar et dypdykk ned i historien om seriemordere, kan det virke som om det bare er menn som dreper. Men det er langt fra sannheten. I en årrekke har kvinner tatt livet av flere titalls personer, deriblant Anita Elander. Hun startet ut med å slå i hjel mannen som misbrukte henne i barndommen, under russefeiringen i 88. Deretter tok hun livet av sin mor, hennes mann og deres to barn i 2009. Så fulgte drapene på flere venninner, og drapsforsøket på hennes mann, påsken 2018.

Anitas mann er forgiftet over tid, med uorganisk arsen. Anita har lekt gjemsel med politi, presse og forskremte vestkantfolk i mange år. Det lå aldri noen bevis eller klare indikasjoner som fikk politiet å knytte henne til drapene.

Følg Akersposten på Facebook

Nøkkelord

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse