«Hevnen» (2)

Illustrasjonsfoto: Vidar Bakken

«Nyheten om de døde kvinnene på Slemdal og Hovseter, pisker opp nysgjerrigheten hos den sosialt avstumpede nyhetsredaktøren Charlotte Nyman.»

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.03.2018 kl 07:58

Akersposten
Akersposten Media

Akerspostens store påskekrim 2018 fortsetter! Fikk du med deg første del? Hvis ikke, må den leses først! Du finner den her.

DEL 2

Det går mot lysere tider, men det er ingenting som minner om dette mandag kveld i Oslo vest. Pressekonferansen knyttet til den døde kvinnen i Dalsveien avsluttes på nyhetskanalen. Nyhetene skriver videre at det er for tidlig å si noe om drapsmotiv. Først må politiet danne seg et bilde av hvem den avdøde kvinnen er. Avdøde ble sist observert søndag formiddag. Først ved obduksjon i dag ble det klart at kvinnen døde av skadene hun ble påført av knivstikk i en hovedpulsåre.

Politiet skriver i en pressemelding at obduksjonen av den 48 år gamle kvinnen som ble funnet drept på Hovseter mandag, viser at hun ble truffet av flere slag mot hodet, men at dødsårsaken mest sannsynlig er kvelning ved halsgrep. Etterforskningen er i en innledende fase hvor man konsentrerer seg om sporsikring og andre nødvendige tekniske og taktiske etterforskningskritt. Av etterforskningsmessige hensyn kan derfor ikke politiet gå ut med mer informasjon på det nåværende tidspunkt.

Tirsdag 27. mars 2018

Vennegjengen fra Pers og Oslo vest kjenner ikke den avdøde kvinnen i Dalsveien. Like fullt preges de når nyhetene ruller over skjermen og forteller om den avdøde kvinnen. Noen venner forteller om en livsglad person. Medisinerstudent. Smart.

Klokken har så vidt passer 06.30 tirsdag morgen, og når Anitas mobiltelefon vibrerer på nattbordet, forstår hun at det må være viktig. Det er Hannes mor. Anita synker sammen på gulvet, og Fredrik overtar samtalen i det mobilen glipper ut av Anitas høyre hånd. Sjokkert og paralysert blir han stående i noen sekunder uten å røre en muskel. Anita og Fredrik tok hverandre i nærmere øyesyn. En overveldende tristhet, avgrunnsdyp sorg, overtok følelsene.

Et lett skydekke driver over himmelen, og temperaturen ligger fremdeles på det blå. Tabloidavisene i bladhyllen på Narvesen på CC Vest har nesten like forsider. Om to kvinner som er funnet drept. Avisene skriver at politiet har satt inn alt de har av ressurser. Tonje og Morten har akkurat ankommet Oslo etter en tur med Color Fantasy, sammen med pensjonister og småbarnsfamilier, med bagasjen full av danskepølse og billig skinke. Før nyheten om Hanne traff dem, hadde Tonje humret godt av et rekordbeslag av hasj i bilen til eldre ektepar på samme båt. Men tabloidene i dag minner om et annet alvor, og den ene kvinnen som er omtalt, er Hanne. I kiosken tar Morten med seg besk automatkaffe, mens Tonje kjøper en bukett gule liljer til Hannes foreldre. De unge jentene bak disken på Mester Grønn ser ikke at Tonje har tårer i øynene, de ser heller ikke at hun skjelver.

Hjemme hos Hannes foreldre i Røahagan har bydelens kriseteam og politiet samlet Hannes nærmeste venner sammen med foreldrene hennes. Hannes foreldre er i 80-årene, Hanne var en av tre søsken. I en sofa i sart rosa velur som pryder kjøkkenet sitter hennes to brødre, hvorav den ene er Trond, Hannes tvilling. Kathrine holder svigermoren tett. Fru Sørensen er bred i ganglaget, ferm og har alltid oppsatt hår. Hannes far er lang og senete. Nevene er svære. Under de grå tjukke krøllene hans hviler et godt ansiktsuttrykk. Han klarer å ta seg sammen og er lett i stemmen.

Det er to politimenn tilstede, Bakken er en av dem. En prest er også der, en nær venn av familien, som til daglig jobber som sokneprest ved Voksen menighet. Anita holder Fredrik hardt i hånden. Det er stille. Nyheten om at Hanne er drept slår hardt. Hannes far avbryter stillheten, og forteller at politiet jobber med vitneobservasjoner og avhør. Politiet har begynt å jobbe med pårørende, og så nøster de derfra.

Bakken setter seg på en stol mellom Kristian og Camilla. Han forteller at politiet fortsatt jobber med undersøkelser, og enn så lenge er deres utgangspunkt å snakke med de menneskene som stod Hanne nærmest. Rundt bordet sitter Ole, Kristian og Camilla rake i ryggen, og på hugget. I en seig blanding av redsel, sorg og fortvilelse vil de ha noen svar. Tonje synker ned i de myke dunputene sammen med Wenche. Som om noen har stukket hull på ballongen. Hun har ikke hatt kontakt med familien siden i starten av forrige uke, og politiet vet at siste livstegn fra Hanne var torsdag kveld, forteller Bakken. De tror at Hanne har ligget død siden denne kvelden. Utover dette kan vi ikke uttale oss om noe mer, av hensyn til etterforskningen, forteller Bakken.

Det er foreldrene til ung gutt som har varslet politiet, etter at han hadde funnet Hannes lommebok. Da politipatruljen ankom leiligheten til Hanne, hadde de funnet henne død. Gutten hadde oppsøkt leiligheten hennes, men ingen hadde lukket opp, bortsett fra at gutten hadde sett noen i vinduet. Familien til gutten hadde ikke ansett hendelsen fredag som grunn nok til å kontakte politiet, hadde mor fortalt de to politimennene, men ettersom vinduet i tredje etasje fremdeles stod åpent over helgen, hadde foreldrene til gutten opplevd dette mistenkelig.

Presten blir oppfordret til å si noe, og trekker stolen et stykke fra bordet uten å reise seg.

«Mens vi lever, er det mye som forgår,» sier presten med en stor ro. Den brer seg.

«Det som har rammet Hanne er dypt urettferdig. Drømmer brister. Et vell av følelser skaper uro og sorg, og vi blir sittende uten svar!”

Et øyeblikks stillhet kjennes som om noe omfavner rommet. Stillheten tvinger alle i rommet til forsiktig til å møte seg selv. Den hjelper til å starte sorteringen av det som tilhører hver og en.

«Men håpet, det levende håpet, ryker ikke!» formidler den beroligende stemmen til presten.

«Det lever fordi Jesus lever. Det er ikke vi som holder håpet oppe. Håpet bærer oss, med den uovervinnelige kraften fra Jesu oppstandelse!» avslutter han.

Det er helt stille i rommet.

Onsdag 28. mars 2018

Nyheten om de døde kvinnene på Slemdal og Hovseter, pisker opp nysgjerrigheten hos den sosialt avstumpede nyhetsredaktøren Charlotte Nyman. En norsk-jødisk journalist, også med opphav i en dysfunksjonell familie, såre fortidshistorier og dype relasjonskonflikter. Spesielt til sin mor og hennes søster.

Charlotte har akkurat kommet hjem fra en svipptur til Syden, hvor hun dro for å deppe over et avsluttet forhold. Charlotte er årets journalist, og nyhetsredaktør for lokalavisen. Datter av vestkantens gråeste mus. Fru Nyman. Hun så omtrent hver eneste oppsetning av «Villanden» på Nationaltheatret, og mente ukeblader var djevelens verk. Hun hadde knuter i nakken, armene og leggene. Fru Nyman beveget seg aldri utendørs etter mørkets frembrudd.

Charlotte tripper mens hun holder mobiltelefonen til øret. Bakken svarer i andre enden og hun presenterer seg. Han er ikke uvennlig, bare nøytral. Charlotte forteller at hun intervjuet han for noen år siden, men at hun nå jobber for Akersposten. Bakken forsikrer at han husker henne, og spør videre hva han kan hjelpe henne med.

«Jeg håper du kan svare med på noen spørsmål om kvinnene?»

Hun får vite at Hanne Sørensen ble kvalt til døde. Det var den klare konklusjonen rettsmedisinerne på Rettsmedisinsk institutt kunne trekke etter obduksjonen. Det ble funnet spor av vold mot hodet og halsen, både utvendig og i underhuden, har rettsmedisineren konkludert om dødsårsaken. Bakken titter ned på den tynne saksmappen som han holder i hånden. Knappenålsstore merker av blødning funnet under øyenlokkene er et vanlig tegn på kvelning, forklarer Bakken. Hanne hadde også bruddskader i bakhodet, ribbeina og bekkenet. Kvinnen i Dalsveien døde av stikk mot en hovedpulsåre, store indre blødninger. Blodtapet var stort, med påfølgende død.

«Ble kvinnene voldtatt?» utfordrer Charlotte.

Bakken må komme tilbake til dette.

*

Stuen hviler i lyset. Taket og mønsteret i tapetet studeres. Liggende på en flaskegrønn sofa inspirert av dansk tradisjon, blandet med historiske referanser som i en fransk film, lukkes øynene. Rundt lukter det friskt av grønnsåpe. Ingen spor av støv. Det sterke lyset fra dagen utenfor minner om gjensynsglede over at de siste drapene ga tilfredsstillende sitringer og triumferende styrke.

Journalister spekulerer, og noen drar paralleller. Politiet står foreløpig uten spor. Morderen gir det lite mat, en noe arrogant attityde, men like fullt tilfreds. Tiden har stått stille siden den dagen for 9 år siden. I hverdagen spores en følelse av å være særlig berettiget til gunstig behandling, og at de uten videre skal oppfylle morderens forventninger. Det er lite empati å spore, i alle fall i nevneverdig grad.

Kroppen strekker seg lang i den myke sofaen og hendene foldes bak nakken. Pusten går dypt inn gjennom nesen, og kraftfullt ut igjen. Torsdag hadde morderen våknet til liv. Lysten på ny tilfredshet. Hevn. Hevn over en ødelagt barndom som om livet bare var en bagatell. Hvor de som hadde ødelagt livet gikk videre i den tro at de kunne vandre videre som om ingenting hadde skjedd. Det hadde vært som et fenomen som hadde feid inn i livet til morderen som barn, og lagt det øde. Slik var det ikke lenger. Nå var alt under kontroll.

*

Hanne ble overfalt i oppgangen, i det hun skulle låse seg inn i leiligheten. Uvitende om at morderen smatt inn bak henne da hun låste seg inn i oppgangen. Med full kraft hadde morderen hamret en metallstang mot hodet hennes slik at hun mistet bevisstheten. Deretter blir Hanne slept inn i leiligheten hennes. Et tilfreds drag viser seg i munnvikene der kroppen ligger lang over sofaen. Øynene ble lukket mens morderen forsøkte å lete frem mer.

Søndag hadde morderen våknet til liv igjen, og i ly av mørket snek morderen seg oppover oppkjørselen i retning hybelen i Dalsveien. Men den unge kvinnen ventet ved inngangsdøren, akkompagnert av sitrende følelser og oppstemthet. Forholdet var nytt og spennende. De hadde møtt hverandres blikk over tid, blant frukt og grønt i Kiwi-butikken på Slemdal. Ved en tilfeldighet over to kopper latte på CC Vest, etterfulgt av noen flasker hvit Künstler på Niwa. Uvitende om at morderen var på jakt.

Uforstyrret satt de to i dus belysning hjemme hos kvinnen på Slemdal søndag. Gjenskinnet fra et stort fotografi på veggen satte kinnene til kvinnen i brann. Morderen betraktet henne intenst, betagende rolig og avslappet, med hendene i bukselommene. Kvinnen uvitende om hva som ville treffe henne senere samme natt.

En stor dobbeltseng var oppredd, kvalitetssengetøy av hverdagsluksus, dekket fire store puter og to dyner som lå brettet, på tvers. Morderen ble stående ved sengen etter at kvinnen hadde sovnet. Med overdreven kraft ble kvinnen slått i tinningen. Det hadde sin effekt. Hun ble svimeslått. Kvinnen ble lempet over i en stol og ble bundet ved ben og armer. Kvinnen begynte å bli blek, og selv i det svake lyset kunne morderen se redselen lyse av ansiktet hennes. Øynene flakket og neseborene utvidet seg i takt med de tunge åndedragene.

Ofrene peker seg ut. Som mat til en demon. En utpreget trang til å hevde seg, akkompagnert av en grandios oppfatning av betydningen. Morderen er oppvokst med sin dominerende og alkoholiserte mor, i Sørkedalen på 70-80 tallet. Det kan vises til naturlig styrke i alle fag, naturlig god i alle aktiviteter. Tar plass i rommet og eier samtaler. Like fullt et vinnende vesen som ser ut til å trollbinde de fleste. Den typiske leder av debatter, naturtalentet i revyer og leder av russen 88. Aldri møtt sitt far. Han ble funnet død, helt uttørket. I dødsattesten stod det bare anført mors subita. Plutselig død. Umulig å fastslå dødsårsak, skal rettsmedisineren ha sagt den gang.

Moren giftet seg på nytt på slutten av 80-tallet og fikk to barn til. Hun døde for noen år siden, et drap på henne, mannen og de to barna. Drapene har aldri blitt oppklart.

Morderen har vært gift flere ganger, og i dag lever de smidd i hymnens lenker i en villa i Oslo vest.

*

Tre kilometer unna i luftlinje sitter Charlotte Nyman hjemme på Røa og graver i notater. Utenfor er det ettermiddag. Perioden av dagen som avløser formiddagen, og varer frem til klokken 18. Det er kaldere ute. Charlotte er ivrig, med nyhetsteft, en kvinne som kan grave frem egne nyheter. Hun har nylig publisert en artikkel som tegner karakteristikker på morderen i Oslo vest som feig. Artikkelen beskriver en forklaring på at det ofte går lang tid før det går opp for mennesker at de har med en psykopat å gjøre, fordi psykopatene ofte er sjarmerende, spesielt flinke til å snakke for seg og ofte har en spesiell evne til å influere på andre mennesker.

Nysgjerrigheten til Charlotte fører tankene over på de to kvinnene som er drept, hvor den ene var en hun hadde truffet på fest en gang. Den andre kvinnen og Hanne døde etter få dagers mellomrom. Nyhetsredaktører snakker om seriemord. Der ute, blant oss, er en drapsmann som tar livet til kvinner som morderen kanskje kjenner. Charlotte kan ikke unngå å kjenne kalde gufs krype oppover nakken og inn bak ørene.

Slike mord begås ofte for å oppnå en viss følelse, og mange seriemord er seksuelt orienterte. Charlotte har ikke fått svar på om kvinnene var seksuelt misbrukt, og tar derfor opp mobilen for å kontakte Bakken igjen. Samtalen går lett, frem til Charlottes oppmerksomhet blir avbrutt av at det kommer inn en annen samtale.

«Pokker, det er eksen,» tenker hun.

«Den 48-årige gamle manipulatoren er ute og jakter på rype,» erklærer hun bestemt for seg selv.

Et øyeblikks snev av uro griper henne. Men hun henter seg inn og ignorerer anropet, selv om hun kjenner at det knyter seg i magen.

Samtalen med Bakken går videre, men hun ramler litt ut der hun kommer til å tenke på at eksen fremdeles har nøkkel til leiligheten hennes.

«Er du fremdeles der?» kremter Bakken.

Plutselig høres et høyt skrik i andre enden av telefonen, fulgt av et dunk som om noe velter.

«Charlotte?! Charlotte?!»

Bakken slenger på seg jakken og kaster seg i bilen. Han holder god fart gjennom sentrum og oppover Sørkedalsveien. I mellomtiden blir Charlotte dratt inn på soverommet, misbrukt, skåret i halsen og stukket i magen. Når bakken ankommer leiligheten hennes etter om lag 20 minutter, ligger Charlotte på magen, tvers over sengen. Han blir stående stille. Det er blod overalt. På gulvet. På veggen.

Det er ingen tegn til innbrudd. Et digitalt retro-ur på veggen inne i stuen vister 16.58. To politimenn konstaterer raskt at Charlottes leilighet består av en stor stue med åpen kjøkkenløsning, et stort soverom og et mindre bad. Det er ryddig og velholdt. Rent med en duft av furunål.

I en notatblokk på skrivebordet ligger det håndskrevne notater. «Bak glatte overflater kan det skjule seg noe kriminelt,» forteller en delikat løkkeskrift. Anropsloggen på en rød iPhone 7+ viser flere kjente navn. Blant annet en politikers.

Bakkens skuldre er høye og blikket tungt. Åstedsgruppas tre menn er i full gang med sine prøvetagninger og fotografering. Det går kjapt og presist, og ingen av dem veksler noen ord med hverandre. Politiet er oppi sin verste vinter og vår noen sinne. I løpet av noen dager er bydelen hjemsøkt av tre drapssaker, uten foreløpig drapsmann eller motiv. Alle andre saker er lagt på is, enn så lenge. Effektivt blir avsnittets ressurser omorganisert på et par timer, og egne rom blir senter for høy aktivitet.

En ung kvinne ble onsdag ettermiddag knivstukket og drept i en leilighet på Røa. Leiligheten der drapet skjedde, er sperret av, og politiet er i gang med åstedsundersøkelser og vitneavhør, sier siste nyhetsvarsel fra Akersposten.no.

Det er et lite, firkantet hus, mindre enn de andre boligene i gaten. Rundt huset er et plankegjerde, der bordene står tett inntil hverandre og skjermer for innsyn. Bakken parkerer Kadetten i oppkjørselen, og en diger krans-omringet skilt i messing bekrefter at her bor Tonje og Morten Tanum. Plassen frem til inngangen er måkt ren for snø. Bakken banken på døren og Morten lukker opp døren. Perpleks blir han stående å se på Bakken, men tar seg inn igjen, strekker frem hånden og sier takk for sist. Huden hans er gustenblek, som om han ikke har beveget seg ute i frisk luft på flere uker.

«Vi har en felles bekjent som vi må snakke om,» forklarer Bakken. «Charlotte Nyman.»

Det kommer et glimt i øynene til Morten, og han nikker forsiktig.

«Jeg vil gjerne få snakke litt med deg,» sier Bakken.

Morten legger armene i kors, tett inntil brystkassen, som om han skal vise at det er for kaldt til å stå ute å snakke. Morten kaster et raskt blikk ut på veien og over til naboeiendommene, som om han forsikrer seg om at ingen ser ham.

«Tonje er ikke hjemme, så det passer fint at du kommer inn.»

Morten går foran Bakken og inn på kjøkkenet, det er ryddig og rent. Alle bokhyller bærer preg av interesser for krim og vitenskap. Bakken og Morten setter seg tvers overfor hverandre.

Det er noe enfoldig over Morten, der han sitter foran han. Nervøs, men likevel rolig. Måten Morten ordlegger seg på gjør han usikker på om han i det hele tatt forstår hvorfor Bakken er her.

«Når traff du Charlotte sist?» lurer Bakken.

«Det er noen måneder siden,» forklarer Morten, noe usikker, da Bakken kun svarer med enstavelsesord og nye spørsmål. Ingenting av det Bakken sier bidrar med å gi klare svar på hvorfor han er her.

«Charlotte ble i ettermiddag funnet drept.»

Det er helt stille. Stille på kjøkkenet. Stille i gaten. Det er som om ordene til Bakken henger igjen i luften, og en form for uro stjeler all energien i rommet. Morten kjenner at huden i ansiktet, og på hendene, er kald.

Etter hvert famler han seg frem til en lysbryter på veggen og tenner en enslig lampe i stuen. Skinnet fra lampen er svak, og når ikke helt frem til alle delene av stuen. På telefonen lyser det tredje anropet fra Tonje. Klokken er blitt 22, når Morten omsider reiser seg fra stolen i den mørke stuen. Han strekker på bena, tar opp mobilen og ringer Tonje.

*

Bakken aner én og samme drapsmann, men politiet omtaler det hele som enkelthendelser. Overfor media er de sparsomme, men uttaler såpass at de undersøker mulig sammenheng.

Luften på kontoret er varm og tung. Bakken og de andre etterforskerne jobber på spreng og har til og med forhørt seg med en klarsynt dame i bydelen, på Gråkammen. «Jeg blir dratt mot en kvinne,» sier den klarsynte, som senere dette året skal delta i et program om gamle drapsgåter på TV Norge. Hun får klare bilder av et nærstående drap.

Senere på kvelden, et steinkast unna bydelens urbane gater, i smørøyet av Sørkedalen, tar Tonje på seg badekåpen. Hun fyller vann i badekaret til tonene av operaen «Tristan og Isolde», den legendariske romansen og tragedien fra middelalderen. Ingen panfløyte og magisk delfinsang. I motsetning til Anita, som anretter tre sorter oppskåret melon og drikker iskaldt sitronvann, trenger Kathrine litt dramatisk opera, et varmt bad og te fra den sør-afrikanske busken Roiibos, som markedsføres med påstander om at den er svært helsebringende. Noen friske tulipaner, to telys og det siste bildet av Hanne, står på bordet i stuen. Et trekløver portrett fra en jentetur til Beitostølen i fjor vinter, Wenche, Hanne og Kathrine.

Tidligere på dagen var Kathrine utenfor leiligheten til Hanne på Hovseter. I en bøyd lyktestolpe hadde noen hengt en blomsterbukett. På et ark stod det, «Du er elsket». På et annet, «Vi savner deg». I den bitende vinterkulden var det flere som ble stående lenge utenfor oppgangen. Det blåste, og en isende kald vind, skar henne i ansiktet.

Sjokket over at en god venninne er drept, gjør henne urolig. I kveld venter hun besøk av Anita og Wenche. De har behov for å samles. Trond har tatt med seg de fire ungene til svigerforeldrene i Mandal, Kathrine kommer etter, skjærtorsdag.

Kathrine hadde lagt ned blomster og tent et lys. Så skyndet hun seg med korte raske skritt mot bilen, handlet på Meny og kjørte hjemover. På vei hjem passerte bilen hennes snøtunge trær, som truet strømnettet, på begge sider av veien. De høye slanke trærne klarer ikke å bære de stadig tyngre snømassene og bøyer seg sakte, men sikkert lenger og lenger ned.

*

Kathrine fester sikkerhetslenken på døren. Det er to sikkerhetslenker på døren, men kun den ene er i bruk. Man kan ikke være forsiktig nok, mente faren hennes og hadde selv montert dem. Venninnene tar av seg skoene og går inn i stuen. Kathrine serverer rundstykker med pålegg, nypresset juice og te. Den varme, hjemlige lukten kryper velkomment mot dem, og samtalene vandrer.

Wenche forteller at hun har vært på et foredrag hvor en etterforsker, som er i nærkontakt med drapsmenn og overgripere, fortalte at menn dreper for sex, penger og makt. Kvinner som oftest på grunn av sjalusi og frykt. Noen gamle overgrepssaker virvlet gjennom samtalen. Så tar de seg sammen og snakker om Hanne. Kathrine synker litt ned i en stol, som om hun forsøker å gjøre seg usynlig. Den nesten gjennomsiktige huden over knokene hennes strammer seg der hun holder om en diger te kopp. Anita smiler og løfter koppen mot munnen.

«Kjente dere journalisten som ble funnet drept i dag?» spør Anita nysgjerrig.

Wenche sitter rett overfor henne, trekker på skuldrene, og kjenner et ubehag. Kathrine retter seg opp i stolen og rister på hodet. Ingen vil prate mer om det som skjer. De voldsomme inntrykkene og det store mediatrykket er overveldende. Samtidig er de veldig urolige.

Selv om bydelen har et kriseteam som tar seg av vennene til Hanne, trenger venninnene å være sammen uten psykologer og politi. Snakke fritt. Etter noen timer, flere kopper te og nære samtaler vil Kathrine ta kvelden. Hun har kramper i bena etter å ha sittet i lotusstilling over tid. Anita og Wenche drar rett etter midnatt, og Kathrine pakker ned noen klær før hun skal kjøre tidlig til Mandal. Hun går inn på badet, vasker seg grundig i ansiktet med lunkent vann og så tilbake på kjøkkenet for å rydde litt.

Samtalene om Hanne og drapet gir en kvelende følelse, hun kjenner hun trenger luft, men det oppleves som om det ikke er noen. Det er den nervøsiteten igjen, som biter seg fast og minner om angst. Så ringer det på døren.

Kathrine titter ut gjennom kjøkkenvinduet, smiler og tripper med lette skritt ut i gangen for å åpne. Hun tar av sikkerhetslenken, skyver ned håndtaket og dytter opp ytterdøren.

Sjokket er større enn smerten i det hun ramler i gulvet. Den kalde hånden over munnen hennes paralyserer henne. Kathrine blir svimmel. Hun får løftet en hånd og prøver å strekke seg mot et bilde av de fire barna som henger på veggen. Hun prøver å berøre det med fingertuppene, men rekker ikke helt frem. Hun vet umiddelbart hva som kommer til å skje, og smerten over strupehodet bekreftet frykten. Sammen med sjokket. Det svartner for øynene av det intense ubehaget.

Les den dramatiske avslutningen av "Hevnen" her!

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse