«Men la nå bussen få plass da!»

På vei inn i Sørkedalen blir jeg først klar over problemene 41- bussen har med å komme seg gjennom den trange alleen på Bogstad. Denne bilen slet skikkelig med å passere. Den neste måtte rygge hele veien tilbake til start... Bussen kjører her fire ganger hver time, to ganger hver vei – hele dagen, lørdager som søndager – og sikkert på ettermiddagene også nå når skiføret er så bra. Stakkars bussjåfører. Foto: Fredrik Eckhoff

Etter en skitur på gnistrende føre i Sørkedalen lørdag ettermiddag, sitter jeg igjen med følelsen av sterk sympati for bussjåførene som kjemper seg gjennom den altfor trange alleen ved Bogstad.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
05.02.2018 kl 11:06

Akersposten
Akersposten Media

BOGSTAD/SØRKEDALEN: Det er lørdag ettermiddag, og vi bestemmer oss for å ta en liten skitur i Sørkedalen. Jeg håper at den verste trafikken forbi Bogstad og innover i dalen har roet seg litt, ettersom klokken er rundt 14.

Når vi nærmer oss Peder Ankers plass på Bogstad, merker vi at vi ikke er alene, og 100 meter foran oss ser vi 41-bussen – der den står i vår retning og venter på at en eller annen floke skal løse seg. Det er bare å synke bakover i setet og finne frem tålmodigheten.

Køen ut av Sørkedalen med skigåerne som sto opp tidlig, er jevn på vei ut av dalen, og 41-bussen står – tålmodig – og venter på at det skal bli plass til å kjøre videre. På vanlige dager (les: snøfrie) klarer 41-bussen fint å møte vanlige biler i den trange alleen de få hundre meterne mellom golfklubben og campingplassen, men med brøytekantene som ligger noen desimeter fra trestubbene langs veikanten, er det sjanseløst.

Bussen trenger begge felter, både sin egen og motgående. Det tar tid å få bilistene som kommer imot, å forstå dette. Det tutes, det rygges, folk går ut av bilene sine for å se, kanskje få muligheten til å hjelpe til – eller kjefte litt? Hvem vet.

Det tar noen minutter, så har det ordnet seg. 41-bussen får endelig fritt leide, den kommer seg gjennom, bilkøene kan igjen kjøre i begge retninger, og den planlagte skituren fra Årnes i retning Østernvann kan gjennomføres.

Et par timer senere er vi på vei tilbake. Køen står tett og nesten stillestående fra Styggedalen, og vi snirkler oss rolig i svingene ved Bogstad gård og ned mot badeplassen. Og hva ser jeg når vi begynner på langstrekket oppover mot den nå beryktede alleen mot Peder Ankers plass?

41-bussen! På akkurat samme sted som sist har den tatt oppstilling, men nå er vi i den andre enden av alleen.

Det er nå det fascinerende skjer. Bilistene foran meg i køen ser naturligvis akkurat det samme som meg. Motgående kjørefelt er tomt for lengst. Bussen har antakelig stått der en god stund allerede. Jeg tenker at de aller fleste antakelig skjønner veldig godt hva problemet er. Bussen venter på at trafikken ut av Sørkedalen skal gi seg i noen sekunder, at noen skal stoppe, slik at det skal bli mulig å slippe gjennom den noen hundre meter lange, trange alleen.

En eller annen stopper vel, tenker jeg. Jeg ser at et par bilister nøler litt. Bussjåføren blinker tydelig med lysene i det fjerne. Men ingen stopper. De tenker vel, at «neste mann kan sikkert stoppe. Lille meg kan vel akkurat slippe gjennom?»

Med kaoset et par timer tidligere friskt i minnet velger jeg å stoppe før den trange passasjen begynner. Det tar kanskje ett minutt før begge kjørebaner er frie for biler.

Og hva skjer? I speilet ser jeg at bilisten bak meg begynner å bli rastløs. Han er sikkert dritstressa, tenker jeg. Han er sikkert sent ute til å rekke jobben på mandag. Eller kanskje han har glemt å legge chablis’en til kjøling?

I hvert fall velger denne mannen, med akkurat like god sikt fremover mot bussen i nød, å blinke med lysene – og varsle at han er i ferd med å svinge bilen ut og forbi meg. Hva tror han at jeg driver med? Stopper midt på Sørkedalsveien med en kilometer med kø i ryggen – bare for å være kjip?

Ser han ikke hva som skjer foran oss? Nei, han gjør vel ikke det. Jeg reagerer spontant. Åpner døren, hopper delvis ut av bilen, veier og fekter. Peker fremover og roper: «Det er bussen! Den skal frem!»

Mannen, som har gjort akkurat det samme som meg, kommet sprettende halvveis ut av en åpen førerdør, bruker et lite sekund på å forstå hva jeg mener, og jeg ser han brått rygge inn i setet sitt igjen, med et skjevt og unnskyldende flir om munnen. Han skjønner hva jeg mener, heldigvis. Jeg har ikke lyst til å måtte stoppe bilen hans fysisk!

41-bussen kommer kjørende opp mot oss, der vi – tålmodig! – gir den plass. Sjåføren åpner vinduet og bremser ned når han nærmer seg.

«Flere skulle vært som deg. Takk!» sier han med et bredt glis og kjører videre. Jeg tenker bare på at jeg håper bilistene bak meg nå endelig har skjønt hvorfor jeg stoppet midt på Sørkedalsveien.

På rutetabellen ser jeg at 41-bussen kjører to ganger i timen hver vei på lørdager på denne strekningen – forbi disse (hersens?) stubbene som står der og lager veien akkurat litt for smal. Det er sikkert historisk viktig at de står igjen, som et symbol på den stolte alleen som en gang var der. Men de lager skikkelig trøbbel.

Og jeg må si at jeg virkelig tar av meg hatten for bussjåførene som kjemper seg forbi – og kjemper mot mer eller mindre kortsynte bilister på vei til og fra skituren sin.

Siste oppfordring fra meg: «Slipp bussen frem!» Da går alt så meget bedre for oss alle. Et alternativ er naturligvis at vi alle neste gang setter oss på bussen. Så får i hvert fall bussene fritt leide. Jeg skal vurdere det neste gang.

Fredrik Eckhoff
redaktør

LES OGSÅ: 46-busser kjørte seg fast

18 måtte evakueres i Røa-brann

100.000 lastebillass ut fra Huseby

Vil rive et helt nabolag

Sprengestopp etter ulykken på Røa

Kaotisk på skoleveien

Følg Akersposten på Facebook

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse