KOMMENTAR: Diakonhjemmet viste unik omsorg og kunnskap

KOMMENTAR: Diakonhjemmet viste unik omsorg og kunnskap

TAKKNEMLIG: Hanne-Karine Sperre, her sammen med sin kjære bror Hans-Christian, har bare godt å si om Diakonhjemmet sykehus. Foto: Privat

Innsender vil takke Diakonhjemmet for den fantastiske støtte og hjelp sykehuset ga til familien og hennes multifunksjonshemmede bror, som gikk bort i desember ifjor.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.01.2017 kl 13:56

Med dette innlegget vil jeg gjøre ære på Diakonhjemmet Sykehus. I lys av at helsevesenet vårt stadig står i hardt vær, trenger vi også de gode historiene.

I sykehusbygningen fra begynnelsen av 1900 tallet bor det helt unike egenskaper. Diakonhjemmets selvforståelse springer ut av den kristne nestekjærlighetstanke, og det skulle vi få erfare der sykehusets stab stod til tjeneste for å gi omsorg og hjelp til et menneske som har lidd stort.

Min bror fikk et prøvet liv, han døde på Diakonhjemmet den 13. Desember 2016. Den tynne kroppen med medfødte og tidlig ervervede funksjonshemminger, med komplekse og sammensatte lidelser. Utallige netter med preg av blålys og akutt sykdom, like fullt levde han helt ut. Dager med smerter og frustrasjon, likevel livsglad.

Tapperheten, hans kampmoral, evnen han hadde til å holde ut i det vanskelige, gikk hånd i hånd med den omsorgen staben på sykehuset utførte. De ga han mot. De ga oss håp. De møtte oss med åpenhet, og de omfavnet han med dyp respekt. Tale og språk er nøkkelelementer for å kunne fungere sammen med andre, til tross for hans manglende språk og syn, klarte staben likevel å gi uttrykksfull omsorg og behandling. De rommet hele han, fullt og helt, frem til han døde stille og fredelig en desemberdag

Det opplevdes som en uendelig tilværelse, som aldri skulle ta slutt, på rommet i den lange armen på 4 Nord. Eller i 1 etasje ved Intensivavdelingen, Akuttmottaket, Røntgen eller i kjelleren ved Kirurgisk avdeling. Tross for helseutfordringer av krevende art, har hver og en møtt oss med forståelse og respekt i sårbare situasjoner, gjennom år. Sykepleiere, anestesi, ernæringsfysiolog, radiografer, leger, fysioterapeut, kirurger, sekretærer, prester og portører. Alle har på hver sin måte utøvd en profesjonell holdning, bidratt med sin kompetanse, samt vist barmhjertighet. Leger har tatt plassen i rommet og bredt sin unike omsorg og kunnskap over min bror. De har klappet på, pratet varsomt, men trygt. De har beskyttet. De har sett min bror. Ivaretatt han, og samtidig oss. Hver og en er derfor høyt skattet.

For hvert sykehusbesøk, gjennom måneder og år, åpenbarte det seg alltid noe varmt når man steg ut av heisen i 4 etasje. To imøtekommende damer, med milde blikk og vennlighet, bidro med ro før vi møtte lillebror, han som beriket livet vårt. Damene bak skranken bidro med at pusten kom helt ned i magen før vi gikk inn i stuen til den viktige personen vi var der for å se, han som tok nattesøvnen på stjerneklare netter, han som i dag ligger godt innpakket i hjerte og sinn. For å kunne være for min bror i hverdagen, ved sykehussengen, forble vi utenfor oss selv. Som om vi betraktet det hele utenifra, men likevel var en del. Men hele veien, på laget vårt, kjente vi en menneskelig varme og en unik evne til å spre trygghet. Uansett utsikter.

Den tradisjonelle forestillingen om at sykepleiere er engler i hvitt, som ofte ofrer litt av seg selv for å hjelpe andre, undervurderer profesjonen og deres kunnskap. I løpet av de siste 3 årene, hvor mye av tiden er tilbragt på Diakonhjemmet, har vi fått erfare dette. Den medisinske fagkunnskapen, kompetansen rundt medmenneskelighet og praktiske ferdigheter, gjør meg stum av beundring og begeistring. En verdig og trygg siste tid, er gjennomført i ledelse av Diakonhjemmets leger og sykepleiere. Her er ingen autoritær og streng doktor med tversoversløyfe, som om de er offiserer med striper og stjerner. Her er leger som møter mennesker i deres viktige del av en livsreise, lytter til fortellinger og støtter. De har løftet blikket fra journaler og prosedyrer for å se min bror og familien. Samtidig har de, med utstrakt hånd, manøvrert behandling på en særdeles taktfull og fin måte. For når vi er i nød, trenger vi å bli sørget om og sørget for.

Innenfor veggene på rom 447 skalv vi ofte som bjørkeløv i høststorm. Men vi var sammen med sykehuset. Da ble det ikke så farlig likevel. Det falt mange tårer, for sorgen er stor og gråten er medisin. Det ble delt historier og det utøvdes latter, sammen med staben. Det ble vekslet alvor og det kvitret i dype samtaler. Sammen med sykehuset. Deres sammensatte kvalitet ligger i pust, i holdninger, i personlighet. Staben var til disposisjon. Mer en hva vi kan forvente.

Sykepleiere har stått rakrygget
og sterke, men samtidig myke, i det uforutsigbare og varierende uværet sammen med oss i 3 år. Med sin praktiske visdom, innsikt og klokskap. Med dette skapte de solskinn på regnværsdager. Nyutdannede sykepleiere så hele min bror. Han var mer enn en sykdomsdiagnose eller en samling symptomer. Han led, og hans tilstand må forstås gjennom hans historie. Sykepleiere med den naturligste evne til å gi en verdig og trygg siste tid. Med kloke ord og varsom hånd.

Vi møtte leger som trygt kan ta sin plass i sentrum i en stakket stund. De sto der med sin kompetanse og sine tydelige ord. Som om de eide rommet, i positiv forstand. Midt i alvoret var legene trygge nok til å slippe inn lyset inn der vi skulle forberede oss på at en vi elsker skulle begynne på slutten av livet. Med kunnskap og gode formidlingsevner, har leger og sykepleiere stått stødig i ro, pustet langsomt, og bidratt med en sårt trengt trygghet. For nettopp den egenskapen er viktig for at budskapet ikke blir så farlig, uansett.

På tampen av en adventstid
som sprang mot jul, passet det også å fri til religionens hellige handlere. Sykehusets prester har omsorg der omsorg behøves, og deres formidlingsevne og kloke ord vil aldri bli glemt.

Diakonhjemmet Sykehus sine verdier gjenspeiles i den trygge omsorgen og verdifulle kunnskapen som utøves gjennom helsetjenestene de byr på. Som gjest har man aldri lyst til å gå. Som pasient gir sykehuset rom for hvile, vel viten om trygghet i sykehusets hender. Som pårørende gir stedet oss ro og harmoni. Veggene ivaretar. Stedet skaper trygghet. Gitt av leger og sykepleiere med kloke hoder og evnen til å handle.

Takk for tiden deres.

Med vennlig hilsen
storesøster til Hans-Christian, Hanne-Karine Sperre

Les også:

Knut har funnet sine reddende engler

Følg Akersposten på Facebook her

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse